Alle som vet noe om språk ser umiddelbart at ordet suksess har den samme etymologiske rot som ordet suksesjon (“rekkefølge”), som for eksempel i en suksessiv sekvens av ting, hvor det ene følger av det andre på en påvisbar måte. Ordet kom inn i engelsk tidlig på 1500-tallet, som vi husker som en tid da bøker var et nytt og eksplosivt element innenfor den alminnelige språkutviklingen, og ble i utgangspunktet brukt som synonym til ordet “resultat”, slik at man kunne ha god eller dårlig suksess med noe man satte i gang med, mens man nå i dag stort sett bare bruker ordet i den begrensede betydning “å oppnå noe misunnelsesverdig” — og det er således et mystisk konsept. Folk drømmer om å oppnå suksess på det samme vis som de ønsker seg hell i kjærlighet eller å komme til paradiset når de dør.
Misunnelse tilhører kategorien av ord som begynner med mis. Misforstå, misoppfatte, misbruke, misrepresentere. Det er en kraftfull følelse som brukes for alt den er verd innenfor politikken. Vi må imidlertid ikke forveksle misunnelse med sjalusi, som er en forfranskning av det gamle norske ordet avind, og er når jeg vil ha det du har, eller altså når man “begjærer sin nestes asen” som det heter på bibelsk. Hvis jeg misunner deg noe handler det mer spesifikt om at jeg ikke vil at du skal ha det du har, uavhengig av min egen tilstand. Jeg unner deg ikke det du har. Som for eksempel når folk sier at de straffedømte har det for bra i norske fengsler. Dette er misunnelse. Vi ønsker ikke å bytte plass med dem, vi vil bare ikke at de skal ha det bra. Dette er også kjent som “svartsyken”: Når man blir fysisk dårlig av å se at en person eller gruppe som man hater nyter friheter og privilegier man ikke synes at de fortjener.
Suksess har en tendens til å bli fremstilt på en litt i overkant “legendarisk” måte. Folk fantaserer om vinnere og hvordan “hardt arbeid” utgjør den magiske forskjellen her i verden. Dette er selvsagt en ekskrementært stupid påstand. Det finnes ingen i hele verden som jobber hardere enn de fattige, uten at dette dermed gjør noe mer for dem enn å holde dem gående fra dag til dag, måned etter måned. Glamorøs suksess slik den fremstilles i reklame og fjersynsserier, eller av groteskt oppsminkede “influensere” på nettet, er ikke mer realistisk enn gudenes liv på Olympen – og skiller seg ikke nevneverdig mye fra opplegget de hadde i bronsealderen; når 90% av samfunnet jobber ræva av seg for at 10% skal kunne “flyte på flesket” – men denne propagandaen har en viktig funksjon, for så lenge folk håper og drømmer om at kanskje også de en dag vil få smake de søte fruktene av “suksess” – en flamboyant livsstil de kan se med sine egne øyne – kommer ikke misunnelsen deres til å fokusere på de som virkelig utnytter og føkker dem — de tar heller ut hatet sitt på hva som enn teller som “jøder” nå for tiden.
Egentlig var planen min å skrive om blogging, inspirert av noe smått komisk som jeg leste. Folk antar åpenbart at det å havne i topplisten er hva alle drømmer om — men jeg vil selv heller ha èn smart leser enn tusen lallende idioter, noe som forsåvidt skjer litt av seg selv. Uansett hva man ellers kan si om det jeg skriver så prøver jeg åpenbart ikke å bli populær i noen normal forstand. Det virker som om jeg har et sted mellom femti og hundre lesere til enhver tid, et resultat jeg har oppnådd med brutal kraft. Jeg har ikke “reklamert” på noen måte, jeg bare produserer. Antallet lesere er ikke noe jeg prøver å påvirke. Det er forsåvidt rimelig å anta at hvis man ikke er interessert i intellektuelle turnøvelser så vil man neppe få noe ut av å følge bloggen min. Hva skal jeg tenke om dette? Det er ikke noe problem for meg. Det blir ikke aktuelt å “justere stilen” for å eventuelt vinne flere lesere. Hvis jeg gjorde noe slikt ville jeg jo ikke lenger være “meg selv” — eller hva? Jeg lurer aldri på hva jeg skal skrive om, men jeg vet heller ikke hva det blir før jeg begynner. “Skrivesperre” er ikke et begrep jeg klarer å forholde meg til. Jeg opplever det ikke som spesielt mye vanskeligere å skrive enn å klø meg i ræva. Hva er det folk snakker om? Eller kanskje vi heller skal si ikke snakker om, når de snakker om at de ikke vet hva de skal skrive om, så de skriver om dette. Det blir for mye for meg når det går rundt og rundt på dette viset. Jeg blir svimmel. Jeg er jo ikke smart på den måten. Jeg er bare en som skriver.
