Realisme er i filosofien det synet at den ytre virkeligheten eksisterer uavhengig av vår bevissthet. Den såkalte naive realismen mener virkeligheten er slik den fortoner seg for sansene. Den kritiske realismen mener at sansenes virkelighetsbilde først må korrigeres. Det motsatte av realisme kan sies å være idealisme.
(Store norske leksikon)
Tanken om at det finnes et autentisk selv som eksisterer i en dimensjon hinsides kjønnsrollene er en idealistisk fordom. Jeg vil begynne med å sitere noe som selveste vittigper – Oscar Wilde – en gang sa: Det er bare overfladiske mennesker som ikke dømmer andre etter utseendet. Hva jeg mener med dette er at folk er nesten alltid svært selvbevisste i forhold til hvordan de presenterer seg overfor verden og “de andre”, slik at hovedtyngden av all nyttig informasjon man kan få om noen man møter for første gang vil ligge i deres selbstdarstellung; altså hva de velger å fremstille, som kan være mer eller mindre “ferdig formet”, men det er alltid formet. Det er ikke naturlig. Alle vet dette. Det er jo derfor så mange fremhever deres spontanitet og “naturlige væremåte” når de skal beskrive det sjarmerende hos barn og dyr. Deres uskyld, kan man si med andre og mer moralfilosofisk orienterte ord, ligger i at de har (ennå) ikke lært å lyve og gjøre seg til.
Visse terapeuter håver inn ikke ubetydelige mengder cashish på grunn av myten om det autentiske selvet. Jeg forkaster dette. Det finnes ikke noe sånt som et autentisk selv, alt vi har er den identiteten vi bygger med de midlene vi har, og/eller finner underveis. Vi kan sikkert si at man “utvikler” sin personlighet etterhvert som man vokser til, men vi kan også si at man skaper den, basert i akkurat de samme fakta. Her befinner vi oss litt uti myra, siden spørsmålet om fri vilje kontra en deterministisk skjebne sannsynligvis vil fremkomme som preferanse ved dette tidspunkt. Er det “meningen” at man skal bli den man blir, eller er det produktet av de valgene man selv tar? Det virker jo åpenbart at man har frihet til å velge hva man skal mene, hvordan man skal snakke, hva slags “stil” man skal anlegge i klesveien, og så videre. På den annen side er det jo slik at vi kan føle oss mer eller mindre komfortable og “som oss selv” basert i ganske små variabler både i hvordan vi fremstiller selvet og hvordan dette blir anerkjent (eller ikke) av verden og de andre.
Som jeg tidligere har nevnt finnes det ulike teknologier for identitetsdannelse, hvor de tre modellene vi bruker er henholdsvis oppriktighet, autensitet og profilering. Uten at jeg selv har spurt “alle” om dette er det mitt inntrykk at “alle” først og fremst oppfatter seg som en person, dette med kjønnsidentitet er noe sekundært, som først og fremst betyr noe som ytring overfor andre mennesker. Hvem jeg er overfor meg selv er ikke nødvendigvis hvordan andre ser meg, men det er mye viktigere hva jeg selv mener om dette. Andres dom får bli som den blir, jeg må først og fremst stå til rette for anklageren i speilet. Andre folk kommer og går men jeg blir jo aldri kvitt meg selv. Sånn er det å være menneske. Man føler at man er “nødt” til å være på en spesiell måte som man føler er “sann” selv om det finnes andre måter å forholde seg til mer eller mindre den samme saken. Man opplever typisk en tiltagende grad av “indre ubehag” jo lengre bort fra “seg selv” omgivelser og omstendigheter forlanger at man skal bevege seg — selv om det kan være hvor normalt som helst for “de andre” å uttrykke seg på måter som man selv ikke føler seg komfortabel med. Det ligger noen frø til konflikter i dette jordsmonnet.
Individualisme er en typisk “autentisk” måte å tilnærme seg identitetsdannelsen. Kjenn deg selv og vær sann mot deg selv. Dette er ingen rolle, dette er selve eksistensens virkelighetsfornemmelse. Hvem er jeg? Hva bør jeg gjøre? Vel, vi kan for eksempel foreslå en spillteoretisk tilnærmelsesmåte, basert i Bayes-statistikk for kontinuerlig oppgradering av grensesnittet mellom selvet og verden. Da profilerer vi selvet på en måte som omtrent tilsvarer hvordan kunstige intelligenser blir trent. Eller vi kan for eksempel fordype selvet i hva det enn betyr å være en “mann” – som jo er en velkjent kjønnsrolleidentitet med noe kulturell varians i forventningsbildet – og praktisere oppriktighet i fremføringen av denne rollen, kanskje som hvordan visse skuespillere lovpriser den smått mystiske “metoden” for å bli den karakteren som fremkommer på kinolerretet. Alt ligger i et troverdig detaljarbeid. Hvordan man står, går og ytrer seg, det ene med det andre. Det finnes så mange slags idèer om hva “det mandige” består i — men det virker uforsvarlig å postulere at noe av dette er naturlig. Det er en kultivert form for stil som man føler seg komfortabel med. Noe man kan forsvare uten å måtte gå til ytterligheter. Alle kan se at jeg er en mann. Det ville være teknisk mulig å fremføre selvet gjennom andre roller, men dette ville ikke føles komfortabelt, og slett ikke autentisk. Det måtte i så fall bli burlesk komedie.
Når folk snakker om identitetspolitikk så mener de spesifikt en idèretning som utviklet seg i løpet av 60- og 70-tallet, men dette var det første “mainstream” anslaget mot tradisjonelle identiteter, samt ikke minst alle deres innebyggede antagelser og fordommer. Ved dette tidspunkt er det å oppgi at man er “en tradisjonell mann” ikke mer troverdig enn å påstå at man er “en tradisjonell Inka-indianer”. Man kan egentlig bare smile og si javel, som du vil. La dem leve i fred med fantasien sin, så lenge de ikke gjør noen skade. Det er en rolle og spillet handler om å være oppriktig. Spilleren “vinner” når han blir anerkjent som mann av omgivelsene sine. Så langt, så vel. Alle er fornøyde. Problemene kommer – som vanlig – når vi bringer dogmatikken inn i bildet. Mange henviser til biologi og kaller dette realisme, men det er ikke korrekt. Det biologiske argumentet om XX og XY kromosomkoder som grunnlag for kjønnsidentitet er idealistisk svermeri. Alle vet at det finnes feminine menn og maskuline kvinner, bare for å begynne et sted. Dessuten finnes det definitivt “androgyne” individer som man ikke umiddelbart kan plassere i kategorien for menn og kvinner. De ser ikke engang ut som seksuelle skapninger noen ganger. Er dette et problem? Uansett hva vi selv og hver for oss mener om dette så lever vi alle nå i en postmoderne tidsalder hvor spillet er over i forhold til “tradisjonene”. Det blir ikke aktuelt å innskrenke menneskelige individers frihet til å danne hva enn slags identitet de føler seg komfortable med. Du vet at idiotene klamrer seg desperat til halmstrå når de kommer med slike definisjoner som at “kvinner er mennesker som kan føde barn”. Bortsett, får man anta, fra de som av ulike årsaker ikke kan, eller engang vil, ta på seg oppgaven med å dyrke frem et fremmed menneske inni sin egen kropp. Å si at moderskap er hva som danner en kvinne er et ganske nazi argument. På den tiden da dette var en alminnelig oppfatning var det også vanlig å si at en mann er ikke en mann før ham har vært i krigen — men ingen psykiatrisk sunne mennesker ville i fullt alvor si noe sånt nå i dag, særlig ikke de som faktisk har vært i krigen. De er ganske enstemmige på at dette ikke er en erfaring noen bør lengte etter.
