Posør er en person som poserer; en som prøver å gjøre seg interessant; en person som gjør seg til. Ordet brukes også om en bløffmaker.
(Store norske leksikon)
Being natural is simply a pose, and the most irritating pose I know.
(Oscar Wilde)
Det har ikke blitt færre posører i verden etter at internettet kom. Snakker man om sånt lenger? Jeg kan huske at det å være en posør – eller rettere sagt, det å bli beskyldt for å være en posør – ble betraktet som en legitim sosial skandale på 80-tallet, som jo var en tid da det å være autentisk ble betraktet som noe beundringsverdig, med den åpenbare konsekvens at vi fikk “autentiske posører” nokså umiddelbart; det vil si individer som forherliget det kunstige, det å gjøre seg til, være affektert og så videre. Du vet. En protestbevegelse som konsekvent gikk i den motsatte retning, men på en ironisk måte, ofte assosiert med “den første bølgen” av postmodernister i Norge. De var direkte inspirert av franske intellektuelle og har ingenting å gjøre med den senere universitetsbaserte bevegelsen i USA. som kom drøyt ti år etterpå. Tanken var uansett at det er umulig – en håpløs romantisk fantasi – for mennesker å “være naturlig” når alt vi forholder oss til per definisjon er kunstig, sammenfattet i det begrepet som vi kaller kulturen. Det er en tryllekunst. En illusjon. Alle er posører, bare i varierende grad og på forskjellig vis. “Det autentiske” er en løgn som alle stilltiende godtar fordi de håper å selv bli oppfattet slik. Keiserens nye klær, om du vil. Men selvsagt også typisk menneskelig. Vi etterligner stilen til de autentiske i håp om å vinne den samme moralske hedersprisen.
Det handler om identitetsbygging. Hva er personligheten og hvordan oppstår den? Man er jo ikke “naturlig” bare fordi man er styrt av følelser på en direkte og umiddelbar måte, man er bare barnslig. Det såkalte superegoet – vi kan si “voksenpersonligheten” – må også foreligge for at vi skal kunne snakke om et helt menneske som fungerer normalt i sosiale sammenhenger. Spontane individer kan være sjarmerende for en stund, men sjarmen falmer så snart man oppdager at dette er alt de har. Vi behøver noe mer. Vi behøver dybde. Hvilket er det samme som å si at før vi kan snakke om selvbeherskelse må det foreligge et selv å beherske, det vil si en “reflektert personlighet” som har blitt utviklet over tid. Det er fremførelsen av det reflekterte selvet som kan være eller ikke være autentisk — hvor det inautentiske som en hovedregel består i at man tilsynelatende endrer personlighet ut ifra hva slags situasjon man befinner seg i. “En sosial kamelon” betraktes – med gode grunner – som en litt suspekt person – en posør – fordi man åpenbart aldri kan vite hva som er “det autentiske selvet” og hva som er spill for det usynlige kameraet. Kanskje vet de det ikke engang selv. Imidlertid er det en relativt harmløs personlig skavank som alle kan forstå, selv om det ikke er tillitsvekkende. Den menneskelige tilstand er jo skremmende, preget som den er av den fundamentale usikkerhetsrelasjonen rundt alt som handler om dynamiske livsprosesser. Bare døden er idiotsikker. Alle vet jo at den kommer for å hente oss alle før eller siden. Derfor trenger man strengt tatt ikke å bekymre seg om dette. Det er livet som er et autensitetsproblem. Man er nødt til å velge — og det å velge èn ting innebærer automatisk at man velger bort alle andre alternativer.
Før folk visste at det gikk an å være autentisk var oppriktighet et moralsk ideal innenfor personlighetsbyggingen. Bare vær deg selv er et råd man typisk får av mennesker som tror på det oppriktige. Det åpenbare spørsmålet må bli om – og i så fall hvorfor – man noensinne har noe annet alternativ enn å “være seg selv”. Hvem skulle man ellers være? Saken er jo at man kan være seg selv på mange ulike måter selv om man er en enkel og likefrem person som aldri opplever noen slags “svingninger” i egenopplevelsen av identitet og kulturell tilhørighet. Det ligger innbakt i rådet “bare vær deg selv” at det finnes andre væremåter. For eksempel posering. Kamuflasje. Maske. Late som om man er noe annet enn det man er. Love bort ting man ikke kan holde — eller som amerikanerne sier: La kjeften skrive ut sjekker som ræva ikke har dekning for. Vi stanger raskt mot det gamle problemet med at man ikke bør si alt man tenker til alle man møter. Istedet for å “være seg selv” bør man beherske seg selv. Fremføre seg selv på en bevisst – reflektert – måte. Problemet med å danne personlighet er hvor gammelt som helst, men det er aktuelt på en helt ny måte i internettets tidsalder. Spillteoretisk sett er man nødt til å operere med en strategi hvor alle vet at alle andre lyver. Det ligger i sakens natur. Det å være på nett er å posere. Vi befinner oss alle bra fette langt vekk fra “naturtilstanden” når vi engasjerer oss i nettbaserte aktiviteter, slik at verken det å være oppriktig eller det å være autentisk er aktuelle alternativer. Realismen på nettet ligner mer på drøm og fantasi enn på materiell virkelighet. Det er naivt å klage på at folk og nyheter på nettet er fake. Selvsagt er de det. Hele nettet er jo fake. Det er en dårekiste hvor alt handler om posering og oppmerksomhet. Nettet er et “syntetisk spillerom” som ikke har noen organiske verifiseringsprosesser og det blir følgelig urimelig å forlange “autensitet” både fra seg selv og andre. Man er nødt til å forholde seg til hele opplegget som en fiksjon, eller et konstruert narrativ hvor den karakteren man fremfører aldri kan bli noen korrekt avbildning av “den man egentlig er” — simpelthen fordi formatet ikke tillater dette. Nettet er en eneste stor “live” fjernsynssending som ligner det virkelige liv på den samme måte som “reality TV” ligner det virkelige liv. Alt som finnes er posering. Selvfremstilling. De ærlige er de som bare gjør det uten å lage noe stort nummer ut av det, mens løgnerne er de som insisterer på at de er ærlige.
Hvilket bringer oss til postmodernistisk identitetsdannelse og hele sulamitten med politisk korrekthet, “woke”, alternative kjønnsroller og det ene med det andre. Alt er formatert ut ifra en virkelighet hvor nettet påvirker våre liv i mye større grad enn noen tidligere form for media har klart å få til. Det magiske ordet nå for tiden er profilering, det vil si at man administrerer sin identitet på prinsipielt samme vis som et firma administrerer sine “public relations” — det vil si en markedsorientert tilnærmelsesmåte som ikke handler om hva man er men om hva man søker å oppnå. På det personlige nivå medfører dette en vesentlig mye mer intens fokus på bevisstgjørende prosesser, det vil si at man er, for alle praktiske formål, en “autentisk posør” som lever i en verden hvor det autentiske har blitt passè. Ingen tror på det og ingen bryr seg om det. Folk har minst like mange upersonlige som personlige forhold, og responser man møter på nettet teller like mye (eller mer) enn de tilbakemeldingene man får fra virkelige mennesker i det virkelige liv. Selv klarer jeg meg helt fint. Jeg er jo woke som to kjønnsinkongruente tofuveganere på elektrisk tandemsykkel i prideparaden og har vært det siden før internett ble en ting. Herregud. Man følger da med i tiden og tilpasser seg. Ikke alle gamle mennesker stivner i utdaterte vanemønstre og “tankekomplekser” som ble designet for en annen tid med andre begrensninger i forhold til kommunikasjonskanalenes rekkevidde. Litt humoristisk kan vi si at internettet og smarttelefonene har gjort alle til svarte magikere som stirrer inn i det dype ukjente på en vanemessig basis. For øyeblikket kommuniserer vi i hovedsak med andre profiler på nettet som eies og administreres av andre mennesker, men vi er bare noen centimeter unna en virkelighet hvor nettet for det meste befolkes av maskinintelligenser og kommunikasjonsroboter. Da vil det bli en fordel å allerede være trent på å forholde seg til løgnere og bløffmakere som vil si hva som helst for å oppnå oppmerksomhet. Jeg vet ikke eksakt når ting vil endre seg. Det vet ingen. Imidlertid er det rimelig å påstå at ikke mange vil merke noen forskjell. Det er jo heller ikke meningen at man skal oppdage noe. Man skal bare logge på og være en profil blant andre profiler innenfor rammene av et interaktivt kommunikasjonsrom hvor det å oppnå oppmerksomhet – mange klikk, følgere, likes og det ene med det andre – utgjør selve motoren i dette markedet. Sånn har det blitt.
