Skrivesperre kan defineres som en psykisk blokkering som gjør at man ikke klarer å skrive. Men hvorfor skjer dette? Noen årsaker kan være at du opplever prestasjonsangst. Man er redd for hvordan teksten skal bli mottatt av de som skal lese den.
(Mentornorge.no)
Jeg må innrømme at det bekymrer meg lite hvordan teksten skal bli mottatt — eller om den engang i det hele tatt vil bli mottatt av noen. Jeg tilbrakte jo noen år med å skjønnskrive i ordets mest kalligrafiske forstand – sånn som han karen på maleriet ovenfor – diverse poesi og annet hver morgen, som jeg brant i peisen senere på ettermiddagen. Sånn er det. Perverst men tilfredsstillende. Selvsagt hender det ofte at jeg ikke føler noen lyst til å skrive noe, men da lar jeg jo bare være. Nema problema. Det passer bra for meg å jobbe sånn. Det vil si å skrive hva jeg vil, når jeg vil, uten å ta noen kommersielle hensyn overhodet. Jeg er jo en vrang jævel som fungerer best når jeg går for egen maskin uten å måtte forholde meg til omverdenens krav og forventninger. Saken er at jeg nylig så en fransk forviklinsgkomedie som tok utgangspunkt i en forfatter med skrivesperre og hans forhold til forskuddspenger og deadlines. Noen ganger tenkte jeg på Sult av Knut Hamsun. Ikke minst fordi den ble nevnt som “verdens første postmodernistiske roman” og kanskje noe slags kunstnerisk ideal for filmens hovedperson.
Kan man noensinne regne med å bli forstått i denne verden? Jeg tror ikke det, ihverfall ikke ut over det enkle og banale. Jeg tar det som en åpenbar selvfølge at jeg vil bli både misforstått og feilsitert nærmest på det samme vis som ikke alle legger merke til min fysiske skjønnhets herlige helhet når jeg er ute og promenerer langs fortau og veikanter. Sånt må man bare akseptere. Bør noen slags varselklokker kime når man opplever det som enkelt å identifisere seg med hovedpersonen i Sult? Det kan jeg ikke si noe om. Det er svært lenge siden jeg leste den boka for første gang og fordi jeg den gangen ikke visste bedre opplevde jeg den som komisk. Den samme reaksjonen hadde jeg forresten i forhold til Reisen til nattens ende av Louis-Ferdinand Celine. Først mye senere fortalte folk meg at det er meningen man skal føle seg litt deprimert etter å ha lest begge de to bøkene som her er nevnt. Eh javel, liksom. Jeg beklager hvis jeg ikke innfrir dine forventninger til et politisk korrekt følelsesliv, men fra mitt perspektiv virker det som om mitt eneste realistiske alternativ er å gjøre det jeg kan med det jeg har i forhold til å forstå denne verden og de dyr og udyr som befolker den. Jeg forstår i utgangspunktet ikke verken hvorfor man skal bli skremt av en skrekkfilm eller deprimert av en “depressiv” roman. Dette er jo kunstverk. De er ikke virkelige ting.
Det er et litt kinky juridisk spørsmål om det går an å tegne eller male noe som er – eller bør være – forbudt. La oss si for eksempel noe slags groteskt scenario med sex, vold og lemlestelser om hverandre av den typen som man blir “kvalm av å se på” fordi motivet er så forstyrrende og heslig — men det er jo fortsatt bare et kunstverk. Visstnok var det for tyve år siden noen som fikk dom i Storbritannia fordi de hadde malt pornografiske fantasibilder av pedofil karakter — og da har vi havnet i en gråsone. Mange har jo lagt ned mye hardt arbeid på å fjerne det motbydelige ordet barneporno fra det norske språket og erstatte det med det mer “tekniske” begrepet overgrepsmateriale — under den store tanke at pornografi er skildringer av lovflige aktiviteter mellom voksne mennesker, slik at enhver avbildning av ulovlige aktiviteter forutsetter at en staffbar handling allerede har skjedd og at bildene derfor må være å betrakte som bevismateriale som øyeblikkelig må overleveres til politiet hvis man av noen grunn kommer over dem, gitt sakens alvorlige karakter. Men hva gjør man med fantasibilder? Kan det noensinne være (eller bli) straffbart å male “overgrepsbilder” med pensel og palett? Riktignok kan man la seg forarge når noen avbilder avskyelige fantasier fra sjelens mørkeloft, men kan man forby det? De virker ikke rimelig. Den forbrytelsen man avbilder har jo aldri skjedd. Etter min mening er spørsmålet imidlertid aktuelt på en helt ny måte i disse tider fordi vi har fått – eller er i ferd med å få – kunstige intelligenser som kan lage et hvilket bilde som helst på kommando. Det er langt ifra det verste de kan gjøre, men det er ille nok når ting blir “fotorealistiske” på en måte som visker ut grensen mellom fantasi og virkelighet. Et annet moment som det er verd å reflektere over er at bevisverdien av den typen film som folk tar opp med mobiltelefonen når de “ser at det foregår noe kriminelt” vil bevege seg i retning av null hvis vi får en stuasjon hvor det som essensielt sett er tegnefilm ikke lenger lar seg skille fra “ekte film” med skuespillere og det ene med det andre — og denne teknologien er åpent tigjengelig for alle slags gode og onde formål.
