Mitanni eller Hanigalbat var en hurrittisktalende stat i nordlige Syria og sørøstlige Anatolia i tiden 1500–1300 f.Kr. Mitanniriket kom til å bli en regional makt etter hettittenes ødeleggelse av amorittiske Babylon og en rekke svake og ineffektive assyriske konger som hadde skapt et maktvakuum i Mesopotamia. Ved høyden av sin makt på 1300-tallet f.Kr. hadde Mitanni utposter sentrert rundt sin hovedstad Washukanni. Dens nøyaktige lokalisering i dag er ukjent, men kan være en så langt ikke undersøkt tell i nærheten av elven Khabur i Syria, øst for Eufrat. Til sist bukket Mitanni under for det hettittiske riket og senere fra assyriske angrep, og dets status ble redusert til en provins innenfor det assyriske riket. Mitannis innflytelse er vist i hurrittiske steds- og personnavn, og spredning av en særskilt keramikktype over Syria og Levanten.
(Wikipedia)
Hurrisk hymne nummer seks er selvsagt verken den eldste av alle sanger eller den eneste kjente sang fra sin tid, men det er den eldste av alle beviselig nedskrevne sanger – i den forstand at man finner den som noter for eksempel på nettet den dag i dag – som kan dateres tilbake til året 1400 før vår tidsregnings begynnelse. På den tiden eksisterte jo den rike byen Ugarit ennå, strategisk lokalisert som den var ved Middelhavets bredd – i dagens Syria – akkurat der hvor reisetiden er på sitt korteste mellom elven Eufrat og havet, rett innenfor Kypros, hvor all handel og annen samferdsel naturlig henfaller ut ifra både landskapets beskaffenhet og andre rimelige hensyn. Sen bronsealder i denne regionen er jo en ganske interessant historisk epoke som kulminerer i den såkalt “sene bronsealderkollapsen” rundt år 1200 – fortsatt på den andre siden av år null for oss – som mange (meg selv inkludert) foretrekker å henlegge til år 1177, ikke minst fordi dette er det vi kaller et “engletall”, altså et multiplikat av tallet 11, og pent kan vi i det minste gjøre det når vi ellers ikke vet særlig mye om begivenhetenes gang. Ugarit og andre byer som en gang var viktige, mektige og det ene med det andre, ble jo alle plyndret, brent og ødelagt av de hordene man bare kjenner som “havfolkene” og som er mest inngående beskrevet i den senere egyptiske statspropagandaen. Egypt var det eneste av de store bronsealderrikene som overlevde affæren og derfor kunne fortelle historien om det som skjedde.
Ni forskjellige folkeslag nevnes som koalisjonen av invaderende “havfolk” i regionen, hvorav Pelesset av de fleste betraktes som bibelens filistinere – altså de vi i dag kaller palestinerne – som innvandret fra den mykensk-greske regionen og drev med blant annet svineoppdrett, noe jødene i nabolaget likte svært dårlig. Imidlertid er det mye omdiskutert hvor alle de andre folkeslagene kom fra og hva som motiverte dem til å flykte fra hvor enn dette var for å bosette seg i Levanten og Anatolia. Det snudde ihvertfall opp og ned på alle de gamle ordningene, altså bortsett fra Egypt, og etablerte jernalder i regionen. Før disse begivenhetene inntraff hadde det jo vært to tusen år med bronsealder og relativt stabile folhold i det østlige Middelhav — ikke i den forstand at det aldri var noe “trøbbel” – det gikk jo mildt sagt opp og ned med både krig og handel – men selve samfunnsordningen hadde aldri vært utfordret på noen grunnleggende måte. Det gikk i guder, konger, byråkrater, soldater og røkla i henhold til hva vi kan kalle “tradisjonell virkelighetsoppfatning” for sin tid. Det var dette som kollapset i 1177. Revolusjon, kan man si, litt på samme måten som man på landjorda snakker om de senere invasjoner av både hunnere og mongoler, som den gangen også snudde opp og ned på alt som hadde vært, liksom vi ser skje med havfolkene i den sene bronsealderkollapsen. For eksempel blir ikke statsregnskapene til hetitter, mykenere og andre lenger vedlikeholdt etter begivenhetene, og det har vært spekulert “ikke så rent lite” rundt hva som til syvende og sist utløste den kjeden av begivenheter som fikk ni forskjellige folkeslag til å gå sammen i en allianse for å starte invasjonskrig mot alle de gamle bronsealderrikene i det østlige Middelhav. Vi mangler en “samlende faktor” som er til alles tilfredsstillelse. Tørke, uår og andre klimaforhold er det mest rasjonelt sannsynlige når vi observerer de virkelig store folkevandringene her på jorda, men dette utelukker jo ikke at det kan finnes andre forklaringer, og der står saken.
Tiden mellom 1500 og 1200 omfatter alles tre favorittdynastier i Egypt: 18-19-20, det vil si “det nye riket” og selve storhetstiden i politisk og økonomisk, kanskje også kunstnerisk forstand. Samtidig har vi hetitterriket Hatti i Anatolia og hurritterriket Mitanni i Levanten, mens den greske regionen befant seg i sin mykenske fase som blant annet – angivelig – omfatter det berømte felttoget til Troja som muligens ikke er noe som faktisk har skjedd likevel, men det som ihvertfall er sikkert er at de graver fortsatt på det stedet – Hisarlik – i dagens Tyrkia, hvor eventyreren Heinrich Schliemann – han begynte som forretningsmann og avsluttet som “arkeolog” – mot slutten av 1800-tallet hevdet å ha funnet selveste Troja — og at et utvalg av individer nå selvsagt hender at Hisarlik egentlig er det enda mer legendariske Atlantis. Det er så man får helt vondt i hodet av all den fantasifulle spekulasjonen hos de evneveike, som jeg antar handler om å gjøre seg interessant som person og ego i verdensklasse, på bekostning av fagmessige standarder og et edruelig forhold til det vi kaller “sannheten”. For det er jo slik at vi holder oss til det som kan bevises hvis vi i det hele tatt bryr oss om å bli tatt seriøst. At noe “ennå ikke er motbevist” er et svært tvilsomt grunnlag for å spinne ville historier om hva som kan ha skjedd på et åsted, hvordan det kan forbindes til historier i bibelen eller den antikke litteraturen, og det ene med det andre. I sitt eget hode kan man selvsagt tenke og tro hva man vil, men man bør være forsiktig men hva slags påstander man publiserer i et offentlig forum. Er ikke dette selvinnlysende? Man kan være en ignoramus – altså en fundamentalt uvitende person – enten fordi man er uinformert eller fordi man er misinformert. Det siste er verst. Folk er ofte veldig glad i idèene sine, jo dummere jo bedre. Kanskje pyramiden egentlig er et kraftverk? Fantasier er per definisjon ville dyr som gallopperer fritt rundt i sinnet, og sånn sett er de både fine å se på og skapninger som tilfører dette landskapet liv, men hvis man skal bruke dem til noe må man fange dem inn og temme dem. Man må transformere dem fra fri fantasi til strukturete begreper som beveger seg i takt med de intellektuelle rytmene som gjelder, det vil si fagmessige standarder som ikke minst handler om ordnet presentasjonsform og formelle beviskrav. Det er faktisk ikke sjarmerende med “personlig innfallsvinkel” i forhold til historie og filosofi, det er bare amatørmerssig og forvirrende.
Her er en kinky ting: Det er ikke i utgangspunktet forbudt å lyve. Det kan få “konsekvenser” på indirekte vis, men man kan ikke under normale omstendigheter bli tiltalt og straffet for å ha fusket med fakta og presentert usannheter selv om man visste at de var usannheter. Sånn må det nesten være, først og fremst fordi et eventuelt generelt forbud mot løgn ville bli urimelig vanskelig å håndheve på akseptabelt vis. Det er – med visse begrensninger – lov å dikte opp historier som er falske, si for eksempel som at pyramidene ble bygget av skapninger fra rommet som menneskene den gangen trodde var guder til tross for at alle vet at det aldri har vært “romvesener” her på jorda. Det er ikke engang sikkert at noe sånt finnes. Statistisk sannsynlig kanskje, gitt hvor stort verdensrommet er, men vi har ingen holdepunkter for å tro noe sånt. Vi vet ikke. Vi er ikke engang helt sikte på hva slags kriterier for kunnskap som bør gjelde på området, men hvis vi bruker vanlige standarder for vitenskapelig bevisførsel så er vi rimelig sikre på at jorda aldri har hatt sånt besøk, og vi har heller ikke observert noe tegn på slikt liv “der ute”. Fra mitt perspektiv finner jeg det passende å være like fordømmende som alltid: Bare evneveike troll godtar “svake bevis” i saker som har sterke konsekvenser. Si for eksempel det å beskylde noen for tyveri. Hvis man gjør dette bør man helst ha noe mer å komme med enn at man drømte det forrige natt. Jeg har jo vært sanndrømt før. Det man gjør er jo å skape en svært ubehagelig situasjon med alle slags sosiale ringvirkninger, uansett hvordan saken ellers utvikler seg. Som alle vet finnes det personlighetstyper som man kan beskrive enten som lystløgnere eller tvangsløgnere, litt avhengig av symptombildet forøvrig, men det er uansett slik at de vrenger og vrir på kjente fakta, fusker og lyver om sin egen rolle i saken, svarer unnvikende og “mystifiserende” selv om enkle ja og nei spørsmål, pluss en rekke andre velkjente ting og triks som tilsammen skaper en “glatt” eller sleip person som er dyktig til å manipulere folk med trylleord. Forsåvidt er det de samme personegenskapene som man behøver for å lykkes som svindler på den kriminelle siden også, men vi antar her og nå at problemet bare er irriterende, ikke straffbart. Du vet. Sånne som lyver og fantaserer om “oldtidens sivilisasjoner” og den typen ting. Som alle vet finner man noen sånne på nettet. Faktisk ganske mange, hvis man ser nærmere etter – frivillig eller ufrivillig – for eksempel på et stort nettsted som YouTube. Problemet består slik jeg ser det i at mange av disse har mange følgere, slik at det dreier seg om en stor økonomisk operasjon også, ikke bare entusiastisk misinformasjon basert i personlige vrangforestillinger.
YouTube har eksistert i atten år nå, som er lenge nok til å ha utviklet noen dysfunksjonelle personlighetsforstyrrelser. “Når alt er like gyldig blir alt likegyldig” som en eller annen norsk person sa en eller annen gang – jeg husker ikke – og fungerte dermed som vardøger for det som har skjedd både her og der på nettet: Alt er “innhold” og alt måles i “oppmerksomhet”. Det er likegyldig om det er god eller dårlig informasjon fordi alt er like gyldig innenfor oppmerksomhetsøkonomien. Man måler ikke “kvalitet” — bare om det fenger et tilstrekkelig stort publikum til at de som selger produkter vil kjøpe reklametid hos deg. Og gjett om de som fantaserer om Atlantis og Lemuria får oppmerksomhet. Det virker rimelig å si at de opererer i et “parareligiøst” felt som kjennetegnes av viljen til (eller ønsket om) å tro på greia. Samtidig soser de rundt på diverse faktiske arkeologiske steder om mumler noe om høyteknologi og sjamanistisk magi. Det er en feedbackloop fordi de blir jo for fanden millionærer på å produsere denne typen media og markedsføre det på “passive plattformer” (som riktignok tar forbehold om “stygge ord” og denslags som de selv muligens kan påhenges noe slags juridisk ansvar for) med lav kritisk terskel for informasjonens kvalitet. Samtidig er det mange som har rent mel i posen, så å si, i det minste i den forstand at de ikke presenterer seg som innehavere av “spesiell kunnskap”, de er bare nysgjerrige turister som stiller spørsmål. Færrest er det av de som både er faglig kompetente og interessante nok til å pådra seg et stort publikum, men de finnes. Heldigvis har YouTube en blokkeringsfunksjon som virker ihvertfall i noen måneder, slik at det går an å dempe støynivået ganske betraktelig. Imidlertid er det tragisk at det går an å tjene seg rik på å være en bløffmaker på nettet, men jeg antar at så lenge folk “ønsker å tro” så vil det alltid fremkomme sånne sleipinger som fremstiller ting de kan tro på. Det er jo ikke bra når voksne mennesker har lave standarder for hva slags informasjon de aksepterer som “god fisk” så hvordan skal man forholde seg til denslags? Det forekommer meg mest fornuftig å bare holde seg unna dem. Både de som tror på bullshit og de som produserer og distribuerer det. Hva skal man ellers gjøre? Det virker jo som bortkastet tid å konfrontere hele dette komplekset av nettbasert misinformasjon; da er det bedre å bruke tiden på det man gikk på nettet for i utgangspunktet, det vil si lete etter god informasjon. Som Konfucius sa: Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket. Problemet er jo som regel at man ikke kan bruke fornuftsbaserte argumenter for å få noen til å fravike en mening de fant frem til på ikke fornuftsbaserte måter. De føler seg frem gjennom livet heller enn å engasjere sitt intellektuelle gangsyn.
Historie er fascinerende!
Ha en fin kveld videre ^^
Det finnes verre fascinasjoner.