Sang er et komponert eller improvisert musikkstykke som framføres ved hjelp av den menneskelige stemmen. Betegnelsen brukes både om den musikalske formen sang og aktiviteten å synge. Det finnes en rekke forskjellige typer sang. Noen eksempler er visesang, vuggesang, lied, arie, korsang, nasjonalsang og lovsang. De ulike typene kan kategoriseres i hovedkategoriene folkesang, klassisk sang, sang innenfor populærmusikken og funksjonell sang. Også dyr produserer musikalske uttrykk som betegnes som sang, for eksempel fuglesang og hvalsang.
(Store norske leksikon)
Altså, saken handler jo kort fortalt om at hva man synger “om” ikke nødvendigvis lar seg uttrykke gjennom noe annet medium enn sangen i seg selv. Vi har jo ingen mangel på “stemmebruk” som må klassifiseres som “sang” uten at man nødvendigvis forstår hva språket betyr og dermed hva det synges “om” men man kan ikke desto mindre oppfatte “stemmens lidenskap” og dermed oppleve noe meningsfullt på en annen måte enn vanlige sekvenser av billeddannelse slik de for eksempel fremkommer gjennom diktopplesning. Vi behøver ikke å forstå “selve teksten” for å forstå den følelsen sangeren legger i sin fremførelse av den. Det mest nærliggende tradisjonelle uttrykk i Norge er joik, som i sin essens er førhistorisk “sjamanistisk stemmebruk” designet for og beregnet på et publikum som allerede er inneforstått med de kulturelle kodene som styrer “meningen” i det som fremføres, slik at hva de “føler” bringer dem sammen i et fellesskap av “mening” som er konstruert rundt visse rytmiske lyder som gjentas som rituell identitetsmarkør på det individuelle plan. Liksom en nasjonalsang.
Hvorom allting er, poenget her og nå er stemmebruk innenfor populærmsikken, nærmere bestemt min egen favoritt “hard rock og tungmetall” — uten at jeg skal påstå at dette faktisk eksisterer som noe annet enn en slags gravitasjonsmessig fellesreferanse for alle som forstår seg på å sette sammen en gitar, en fuzzpedal og en forsterker. Sjangeren jeg nettopp nevnte er jo elektrisk i sitt fundament. Det er ikke noe poeng i å lete etter et analogt opphav, selv om man kan gjøre mye bra “unplugged”, dette handler om å utnytte den elektriske lyden for å fremkalle en materielle ekstase hos både utøvere og publikum. Ihvertfall var dette idèen i utgangspunktet. Siden skjedde det jo visse materielle virkelighetstilpasninger som i sum total ikke falt heldig ut for den kunstneriske siden av musikkproduksjon. Det er jo faktisk alltid slik i vår postmoderne endetidskapitalistiske økonomi at det som selger i enhver markedsøkonomisk baserte henseelese av realisme må være å betrakte som “det som styrer livet”. Hvis man ikke tjener penger spiller det jo mindre rolle hva ellers man gjør ganske bra. Helt frem til langt innpå 1980-tallet var det vanlige målet på om et band var “bra” til hvilken grad folk kom for å se på dem når de spilte konsert. Gjennom hele 1970-tallet var det jo slik at man måtte punge ut med en ganske solid skilling for å utgi sitt eget materiale for egne penger, hvis man ikke gjennom flaks og gode forbindelser lyktes i å lande en platekontrakt med et selskap. Per i dag er alt helt annerledes. Først og fremst fordi “gulvet” i bransjen har hevet seg såpass skyhøyt at det å være en “kompetent musiker” i forhold til for eksempel studiojobber krever så mye mer enn det gjorde den gangen. Eller for å si det på en annen måte: I 1967 var det Jimi Hendrix gjorde radikalt og oppsiktsvekkende, men i 2024 må man kunne gjøre det samme med venstre hånd på en opp-ned gitar bakpå ryggen for å bli tatt seriøst som gitarist. Eller man kan bare “finne opp sin egen greie” uten at noe helt forstår hva dette eventuelt skulle bety innenfor et fagområde som ser ut til å ha møtt sine egne begrensninger i døra. Alle som låter som “noe” låter også som “noen annen”. Sånn har det blitt.
For mange mange år siden gjorde jeg meg upopulær blant diverse “metallfans” ved å si at jeg liker ikke Ronnie James Dio eller “han nye i Iron Maiden” fordi jeg liker rett og slett ikke den formen for synging som de driver med. Det appellerer ikke til meg. Klitorisen min vibrerer ikke og dermed blir fitta som alle vet tørr som et mikrobølga marsvin. Ingen behøver noe sånt scenario. Det som kreves er “rusten sang” eller “rølpa stemme” eller til og med “utstudert umenneskelig bruk av syngelydene” slik som vi har sett innefor nyere metallmusikk. Hvis jeg ville ha Bob Dylan som synger om samfunnets forfall og det sosiale ansvar så ville jeg ha gått på den typen konserter. Det jeg vil ha er jo en psykotisk skrikende galning som uttrykker ting fra scenen som jeg føler med identifisert med selv om jeg ikke vet hva noe av dette betyr. Glem alt det der med prinsesser og riddere, drager og dumledorer, det vi ønsker er en sunn grad av realisme som grunnlag for de desperate skrikene. Hva er det du vet? Hva er det du kan se? Vi ønsker å svinge med bølgene som fremkommer fra det underjordiske, eller den andre verden, uansett det som treffer oss på et så dypt nivå at alt vi kan gjøre er å danse. Hvordan kan du si at du forstår? Bare ved å bevege seg med de rytmene som sprer seg gjennom verden lik de gravitasjonsmessige uregelmessighetene som oppstår når svarte hull og nøytronstjerner kolliderer, med akkurat de konsekvensielle energimengder som kreves for å skape liv. ER det noen mening med det hele? Ingen kan si. Eller rettere sagt, de som sier noe er svindlere og bløffmakere. Ingen vet er hva det handler om. Siden kan man jo velge å slå seg sammen med et fellesskap som “tror” og gjennom dette kan man finne personlig mening i et upersonlig univers.
