Bubnovy Valet – “Ruterknekt” – var som alle vet en sammenslutning av russiske avantgarde-kunstnere som eksisterte for omtrent hundre år siden — en ganske trøblete tid i Russland. Ovenfor ser vi verket “Selvportrett” fra 1912, av Pjotr Konsjalovskij, som var et ledende medlem av gruppen. Nordmannen Christian Krohn tilbrakte et tiår sammen med dem, og opplevde en viss suksess som kunstmaler, men han vendte tilbake til Norge da ting begynte å komme ut av kontroll for alvor i 1917. Det har vært litt interesse rundt Krohn i den senere tid; derfor plukket jeg opp denne tråden. Ruterknekt forsvant jo i dragsuget da revolusjonen kom, men i utgangspunktet var de en forening av unge og “moderne” kunstnere med sterk interesse for sin samtids grensesprengende tendenser, som vi forsåvidt også kan si at godt kjente navn som Edvard Munch og Pablo Picasso var en del av dersom vi betrakter det som en større “tidsånd”.
En annen del av den samme zeitgeist – tidsånd – var det ødeleggelsesprosjektet vi i dag kjenner som Den første verdenskrig (VK1). Det er ikke enkelt for folk som lever i dag å forstå verken hvorfor VK1 var “nødvendig” eller hvem som vant krigen (amerikanerne kom slik sett best ut av opplegget), men det er ihvertfall sikkert at det snudde opp og ned på “det politiske sjakkbrettet” i Europa for all fremtid, eller ihvertfall så langt vi kjenner den. De fleste tenkere nå for tiden er ganske enige om at Den andre verdenskrigen (VK2) var en logisk følge av VK1, eller i det minste at det ikke ble tatt nødvendige grep for å eliminere denne faren. Aggresjonen forsvant jo ikke selv om våpnene ble lagt ned for en stund. Det var for eksempel en dårlig idè å prøve å “knuse” Tyskland med sanksjoner og reparasjoner, fordi dette ga de autoritære kreftene lett spill med å overbevise folk om at “alle prøver å ta rotta på oss” … men Hitler har en plan. Siden gikk det jo som det gikk.
Vi kaller det “ytterste høyre fløy” og vi assosierer høyresiden med “konservatisme” men Hitlers nasjonalsosialisme var en revolusjonær idè. Dramatisk omforming av så å si alle samfunnsforhold var definitivt planen helt fra dag èn. Det eneste konservative trekk hos nazistene var at de planla å overta og fortsette å bruke de allerede etablerte maktstrukturene i samfunnet, bare legge til noen helt nye oppå der igjen, mens for eksempel kommunistene planla full utrenskning av alt det gamle til fordel for noe slags “proletariatets diktatur” som ikke hadde noen plass for gamle aristokrater, handelsstandsforeninger og denslags. Weimarrepublikken i Tyskland – som fulgte umiddelbart etter VK1 – var en temmelig ustabil greie, selv om de forsåvidt gjorde så godt de kunne med det de hadde. Økonomien var aldri bra selv om de hadde stor sosial frihet i en mer “moralsk” forstand. Det er noe omdiskutert hvor dekadent Weimarrepublikken egentlig var. Jeg antar dette koker ned til individuell varians i synet på hva “samfunnsmoral” består i. Berlin på 1920-tallet er jo nærmest et stereotypisk eksempel på seksuelle avvik og narkotika i frislipp, med “negermusikk” og det ene med det andre. Samtidig var Tyskland fortsatt verdensledende innenfor både vitenskap og kultur. Altså hadde de en sterk kreativ energi i bunnen av samfunnsmaskinen, men “utgangseffekten” av det hele var “plombert” av de harde fredsvilkårene etter VK1. Det var – mildt sagt – mye misnøye i mellomkrigstidens Tyskland. Du vet. Vanskelige tider.
Filosofen Leonard Peikoff publiserte i 1982 boka The Ominous Parallels: The End Of Freedom In America, som så vidt jeg vet aldri har foreligget i norsk oversettelse. Det er forsåvidt heller ingen god bok. Om Peikoff er det å si at han er arvingen til Ayn Rand, slik at det blir vanskelig å karakterisere ham som noe annet enn en hardkokt konservativ amerikaner av klassisk merke, men han gikk altså ut på banen i 1982 og hevdet at han så nazisme på horisonten i USA ved et tidspunkt da Ronald Reagan hadde funnet seg godt til rette i presidentstolen. Dette begrunnet han med at de moderne amerikanske livsomstendighetene – altså tidsånden om du vil – slik Peikoff så dem den gangen, lignet på Weimarrepublikkens vinglete kurs mot undergangen. Førti år senere klarer alle å se det, for nå er det i ferd med å skje. Eller rettere sagt, nå har ting blitt synlige på en helt ny måte. Nazistene i USA befinner seg ikke i undergrunnen lenger. “Deres folk” har kommet seg inn i politiske maktposisjoner både her og der mens fenomenet “trumpisme” blir stadig mindre avhengig av personen Donald Trump for å leve sitt eget liv som politisk bevegelse. De er nokså tydelige på hva de representerer: Hvit, kristen nasjonalisme. De jobber for at det amerikanske samfunnet skal styres av en oppnevnt elite av rike forretningsfolk som også er “gode kristne” med familieverdier og alt det der, men først og fremst hvite menn med innflytelse og en “visjon” om amerikansk storhet og verdensdominans både økonomisk, kulturelt og militært. Selvsagt er opplegget akkurat like evneveikt som alle andre prosjekter av den samme type som noensinne har vært lansert, og like selvsagt vil det ende på den samme måten: Alle dør i siste akt av dette skuespillet.
Det jeg personlig ofte klør meg i skjegget over er spørsmålet om når nok er nok for folk. Det ligger jo et element av vanvidd i dette med å stadig ville ha mer, mer og mer. Jeg tenker på eventyret om Askeladden og de gode hjelperne, nærmere bestemt han der som var så ille “kjøttsulten” at han godt kunne steke og spise hele fjøset i løpet av en dag og en natt. Altså en parodi på fenomenet grådighet. Et normalt og mentalt friskt menneske vil typisk ha visse “ambisjoner” for seg selv, men de færreste opplever dette som noen slags manisk besettelse som de bare må bruke all sin tid og all sin energi på (det er jo dette som anbefales hvis man ønsker å bli rik og mektig). Det er bra nok hvis de kan skaffe seg en bra inntekt som grunnlag for å finansiere et økonomisk komfortabelt men fortsatt “normalt” liv, det vil si de synes det er viktig å også ha “fritid” som de kan bruke på diverse sosiale aktiviteter sammen med familie, venner og så videre. Jobben er ikke uviktig, men den er heller ikke “det viktigste”. Det må den være hvis man ønsker å spille ball i de høyere divisjonene av penger og makt. Hvis ikke man er villig til å gjøre jobben til det viktigste i livet, ihvertfall for en periode, bør man ikke søke seg til sånne jobber som statsminister, eller forsåvidt alt man kan jobbe med på regjeringsnivå, inkludert de tilhørende departementer og direktorater med alle sine “funksjonærer”. På kommunenivå er det sikkert vanlig å være deltidspolitiker, men hvis man er involvert i statens daglige drift på høyeste nivå bør man ikke ha for mange distraksjoner i livet mens man står i jobben. Noe jeg kanskje savner i norsk politikk er en tydelig regel om at ingen kan sitte mer en åtte år tilsammen som statsminister, enten det skjer i en eller flere “bolker”. Folk tar skade på sjelen av å ha mye makt i lang tid. Dette vet vi forsåvidt fra historien, men selv om vi ikke visste det kan vi se det skje i praksis rundt oss hver dag. De blir ikke bedre ledere med tiden, hovedregelen – skal vi si det statistisk mest sannsynlige – er snarere tvert imot. Dette er ikke den typen jobb folk bør “venne seg til”. En av hjørnesteinsidèene i et demokratisk styresett er jo at det foregår relativt hyppige utskiftninger av toppledelsen. Hele poenget med dette er å få dem ut av jobben igjen før de blir alt for komfortable med å ha og bruke makt.
