Folk har mange snåle idèer om sko. Vi skal ikke engang snakke om alle de snåle følelsene. Imidlertid kan vi si visse generelle ting om både sko og sokker, som for eksempel at de typisk kommer i par. Det samme gjelder forsåvidt håndsko, et ord som etterhvert har utviklet seg til å bli hanske på norsk. Man beskytter jo føttene sine med sko. Det samme prinsippet gjelder for hendene. Noen ganger trenger de vern, i form av et par til formålet egnede hansker. Selv bruker jeg for eksempel alltid arbeidshansker. Du vet. Som vi mandige menn pleier å si: Bare en kvinne har jobber som realistisk sett kan utføres uten arbeidshansker. Som alle vet kan fenomenet “kvinne” defineres på mange ulike måter og dette er bare èn av dem. Dessuten er det noe med sko. Kvinner og sko. Det er en egen greie.
Alle husker selvsagt Piet Hein. Han var dansk, men jeg oversetter ham til norsk i mitt favorittsitat: Den som mister sin ene hanske er heldig i forhold til den, som mister den ene, kaster den andre, og finner den første igjen. Det er blant annet derfor jeg har en egen venteavdeling for enslige sokker som noen ganger dukker opp i klesvasken. Jeg vet jo at de kommer i par. Hvor er den andre? Det er ukjent. Derfor venter jeg litt før jeg gjør noe for å bringe orden inn i saken. Den andre dukker kanskje opp i neste vask. I mellomtiden ligger den første på vent. Verre er det ikke. Først når det begynner å gå urimelig lang tid før sokkeparet finner sammen igjen virker det forsvarlig å avslutte historien. Jeg vet ikke om denne prosessen bør ha noe eget navn. Sokkeventen? Poenget er uansett det Piet Hein prøvde å få frem på sitt eget sære vis. Du kan noen ganger gjøre en situasjon verre – sånn at det kommer til et stadium når du føler deg dum – når du prøver å “ta grep” for tidlig.
Amerikanerne bruker uttrykket “å vente på at den andre skoen skal falle” om det jeg nettopp kalte sokkeventen. Man kan typisk se for seg at man bor i en leiegård med etasjeskillere av plank, hvor man hører et bump fra etasjen over og tenker at nå tok noen nettopp av seg en sko og slapp den ned på gulvet. Hva er det neste som skjer? Hvis det kommer enda et bump og så blir det stille hadde man sannsynligvis rett. Hvis ikke? Vel, da var det noe annet man hørte. Vi kan kalle det en tilstand av relativ kunnskap , eller en “rimelig antagelse” ut fra hvor man er og hva som typisk foregår der, men det er først når den andre skoen faller at man får “bekreftelse” på det man antok. Uttrykket har et ganske spesifikt logisk innhold, som tar utgangspunkt i generell kunnskap: Sokker og sko kommer typisk i par. Enbeinte mennesker er noe som av og til forekommer, av ulike årsaker, men selv de har jo ofte en protese hvor den andre skoen sitter. Får man i det hele tatt kjøpt løse enkeltsokker og sko? Det høres ikke umiddelbart ut som noen klok forretning å etablere seg i, men hvem vet.
Siden jeg er filosof betrakter jeg det som et symptom på det generelle mentale forfallet i en befolkning når de mister grepet på logikken i de enkleste av folkelige uttrykk. I amerikansk media hører jeg dem ofte si at de “venter på at flere sko skal falle” når det er noe skandaløst som foregår og “avsløringene står i kø”. Herregud. Hvor mange sko pleier folk å bruke? Hele poenget med uttrykket er at det beskriver en “en-to” type dynamikk; hvor den første hendelsen er et “varsel” og den andre hendelsen er en “bekreftelse”. Det er imidlertid tilstanden mellom de to som er av interesse: Man tror man har skjønt noe men man kan ikke være sikker “før den andre skoen faller”. Man er rett og slett nødt til å vente på mer informasjon. Skal vi nevne Knud Rasmussen? Ja hvorfor ikke. Jeg har jo allerede blandet danskene inn i saken. Som alle vet var han en slags danskenes svar på Roald Amundsen eller noe, han var uansett mye på Grønland og fattet interesse for det mytologiske universet hos “stammefolkene på nordkalotten” mer generelt, og skrev bøker om skikkene deres. Poenget her er uansett fenomenet quartsiluni, en form for “indre stillhet” som er nødvendig for at “sangene skal komme til dem”. Jakten vil jo ikke lykkes hvis de ikke synger de korrekte sangene, og de forandrer seg fra år til år, sesong til sesong, sted til sted. Man vet aldri. Derfor er jegerne pent nødt til å vente. Du vet. Det er et HMS-krav.
Jeg vil vel ødelegge hele den logiske oppbygningen her ved å si at jeg synes det er merkelig at folk, i alle fall når det gjelder sokker, kjøper så spesielle sokker at de bare finnes i par. Jeg kan ha 3, 5, 7, 8, 12 eller 15 sokker i skuffen. Fordi de er alle like. Om sommeren gjerne hvite halvsokker, HELT LIKE. Og om vinteren svarte litt opp på leggen, også helt like og kjøpt på samme sted. Jeg aner ikke om det er noen borte. Paring er helt bortkastet å bruke tid på.
Men skjønner opplegget. Spesielt når det gjelder sko… Og det er vel der det egentlig starter, din filosofering. For hadde det tatt utgangspunkt i min sokkeskuff så kunne det faktisk BLITT flere å vente på, ikke bare EN som du tenker på… 😉
Vel, jeg kjøpte en gang en syvpakning med sokker på varehuset Jula — og det viste seg senere at de var påsydd ukedagenes navn. Det var en stund da jeg følte meg anarkistisk nok når jeg brukte fredagssokkene på en mandag, om jeg ikke også skulle plassere de ulike føttene mine i ulike ukedager. Herregud. Sånt kan fort bli veldig forvirrende. Ellers kan vi vel etablere enighet om at så lenge sokkene dine ikke lager noen dunkelyd når de treffer gulvet så er alt sannsynligvis helt greit.