John Talbot er ute etter hevn og benytter seg av svært uortodokse metoder for å at det skal skje. Midt under en rettssak i Louisiana river han plutselig til seg en ung kvinne og skyter om seg i rettssalen med henne som gissel. Paret forsvinner så i dommerens bil, og flukten utløser en vill politijakt over hele delestaten. Det viser seg at hele greia er blitt iscenesatt av hans venner og noen som sårt trenger hans kunnskap og kompetanse vedrørende et dykkeroppdrag i havet. Bakgrunnen for det hele er en verdifull flylast og en morderisk oljemillionær. Flyet fraktet en hemmelig verdilast til flere millioner dollar, men ble skutt ned for tre år siden. Det de andre ikke vet er at Talbots bror, kone og hans tre år gamle sønn var om bord i flyet.
(Wikipedia)
Alistair MacLean var en svær greie på 70-tallet, uten at jeg helt vet hva jeg skal sammenligne hans forfatterskap med blant sånt som har kommet ut i nyere tid. Kanskje Jo Nesbø, hvis han hadde vært mye mer fokusert på militære forhold og internasjonal politikk under den kalde krigen? Poenget er uansett at MacLean var “noe folk leste” og brukte som referanseramme på en tid da det å lese bøker hadde en helt annen status enn i dag. Det var litt frem og tilbake i forhold til hvor godt egnet dette var som barnelitteratur, men på den annen side var det så vidt jeg kan huske ingen som prøvde å hindre de mindreårige fra å lese noe som strengt tatt ikke var beregnet på dem. Sjangeren er hva vi vel må kalle “røverromaner” eller eventuelt “actionlitteratur” som vandrer litt langs kanten av det sannsynlige, men det er ikke desto mindre gripende på spenningsnivået, særlig for de som ennå ikke vet noe om voksenlivets farer.
Frykten er mitt våpen var uansett en barsk boktittel i øynene på en 7-8 åring — eller hva jeg var da jeg leste boka første gang. Det antyder noe konseptuelt annerledes med begrepet våpen. Normalt defineres dette som et “redskap” konstruert for å drepe, skade eller fange dyr og mennesker, eventuelt ødelegge materielle mål, altså en fysisk ting som man betjener med hendene eller på andre måter, men altså ikke i utgangtspunktet noe abstrakt, eller en rent individuell variabel, som noens følelser. På den annen side er det vel forsåvidt frykten for å bli drept eller skadet man støtter seg på når man “tar noen til fange” ved å true dem med våpen. Ute blant folk flest regnes det som lite klokt å bli skutt fordi man ikke tror på en som truer deg med våpen, så den generelle holdningen er at det er ingen skam å bare gjøre som man blir bedt om under sånne omstendigheter, la oss si hvis man blir utsatt for et ran. Ranet er jo i seg selv et mindre problem enn personskader som kan oppstå underveis. Derfor skal man ikke eskalere situasjonen med noen fantasier om heltemot.
Selvsagt har jeg alltid vært sånn som jeg er, på alle fundamentale måter. Hvilket i praksis betyr at jeg har aldri vært fornøyd med verken den første eller den andre forklaringen jeg har fått for noe som helst. Det eneste som duger er å fullstendig utmatte alle kilder til relevante data om tingen, forholdet, situasjonen eller konseptet. Bare når det ikke finnes noe mer noen kan si eller vite om greia føler jeg meg fornøyd. Som alle skjønner var jeg ikke enkel å hanskes med som skoleelev, sett fra lærerstandens vinkel. De har jo et pensum som de skal komme seg gjennom uten å bli hengende fast i hver minste lille detalj om alt mulig. Derfor ble jeg grovt sett henvist til biblioteket med alle spørsmålene mine, og slik ble det. Som han ene fotballspilleren som blir igjen en time lenger etter hver trening for å øve mer på presisjonsskudd eller noe, vente jeg meg til å gå på biblioteket for å “spane opp informasjon” etter skoletid. Slik oppsto en livslang vane. Du kan si at jeg er vant til å befinne meg et sted godt hinsides normal forstand. Er det galskap? Noen synes det. De forstår ikke poenget med å fortsette å spørre etter at man har fått det svaret man ønsket å høre. Er dette noe å mase med da? Jeg vet aldri hva jeg skal svare. Vi forstår ikke hverandre. Vi har alt for forskjellig virkelighetsoppfatning. Fordi jeg forstår ikke hvordan det er mulig å tro på alt det evneveike vrøvlet som sirkulerer rundt der ute. Jeg føler meg pinlig berørt på menneskehetens vegne. Skal dette liksom være intelligente skapninger?
Innslagspunktene varierer, men det virker som om det er en ganske vanlig tanke der ute at “folk er idioter” mer ofte enn de burde være, gitt at vi forventer en viss standard fra “normalt voksne mennesker” — ikke minst at de skal ha en sunn sans for realisme. Du vet. Som at det er den som har våpenet som bestemmer hva som er det neste som skal skje. Man bør ikke “ta noe initiativ” til å forskyve dette maktforholdet, med mindre man er alene, slik at den eneste det i så fall går ut over er deg selv. Man må anta at en som foreløpig ikke har skutt noen ikke ønsker å krysse denne grensen uten at de opplever det som “nødvendig” for å vise at de mener alvor, slik at det å legge press på dem er ikke noen god idè. Frykten er mitt våpen. Dette er en ontologisk sannhet i de fleste ranssituasjoner. Det er meningen at offeret skal foreta en rask vurdering av vinning og spinning, slik at de konkluderer med å prioritere liv og sikkerhet fremfor de verdisakene som forlanges utlevert. Altså vurdere sine muligheter og risiko i lys av en sunn realistisk sans. Jeg vet ikke om man akkurat sier penga eller livet når man raner folk nå for tiden, men prinsippet er uansett det samme. Raneren tenker å ta fra deg en av delene. HVilken av dem ønsker du å beholde hvis du kan velge etter måten fritt? Det eneste fornuftige svaret er at man selvsagt ønsker å beholde livet, så her er værsågod og takkskarruha i alle ender, bare forsyn deg. Klokke, lommebok — vil du ikke også ha et par ganske gode sko? Gavmildhet henger mye sammen med hva man ønsker å beholde for seg selv. Det gjelder jo å ha prioriteringene sine i orden.
Hva slags våpen er frykten og hvordan bruker man det? Det er kort sagt en greie som består av minst to komponenter: Det implisitte og det eksplisitte. Det man allerede har inni seg og det man blir vist av den som bruker frykten som våpen. Analysen er ukomplisert når det er noen som peker på deg med en pistol. Hvilken ende av pistolen befinner du deg i? Selv om man aldri har blitt skutt før vet man såpass at dette i beste fall vil medføre alvorlig legemsskade, kanskje til og med at man blir drept. Man kan føle hva man vil, men dette er realitetene. Så hva gjør du? Jeg foreslår å bare gjøre som man blir bedt om, ihvertfall “inntil videre”. Siden skal vi se på det faktum at frykt kan bety så mye rart avhengig av omstendigheter, personlighetstype, og det ene med det andre. Folk kan bli skremt – ofte med god grunn – av helt andre typer fryktobjekter enn akkurat direkte trusler med skytevåpen og annet som alle enkelt oppfatter med èn gang. Alt handler jo om den frykten de bærer på inni seg og hva som skal til for å trigge den. La oss si for eksempel “tap av ansikt” og sosial posisjon. Mange har gjort ganske mye desperat under påvirkning av slik motivasjon. Pengeutpressing handler ofte om at det finnes ting offeret ikke ønsker skal komme ut. Det vil si informasjon som kan påvirke både økonomien og statusen deres. Og generell fremtidsangst kan formes og bearbeides til nesten hva som helst av en dyktig demagog og manipulator. Frykten er mitt våpen. Det skal som regel ikke særlig mye til for å skremme en stakkars faen som sliter med både ditt og datt i livet sitt. Hva har de? Det finnes nesten alltid noe slags snusk som man kan ta tak i og bearbeide. Og selv om de eventuelt måtte være helt gullende rene i så måte så har de sikkert ting de er redd for å miste. Det finnes alltid noe. “Usårbarhet” er ikke noe man typisk finner der ute — og i de tilfellene når det finnes så har vedkommende neppe noen “bruksverdi” likevel. De som ikke lar seg skremme er så få at man kan i praksis bare overse dem. Man finner alltids noen annen. En man kan bruke.
