Strategi skiller seg fra taktikk. Taktikk handler om fremgangsmåten for å løse enkeltoppgaver, mens strategi handler om det overordnede for oppgaven, for eksempel hvorvidt man bør gjøre oppgaven, hvilke ressurser man har til rådighet for utførelse og hva som skal legges til grunn for å vurdere om målet er oppnådd eller ikke. Slik vil strategi være overordnet taktikk, siden et tiltak eller aktivitet som utføres på riktig måte ikke gir riktig måloppnåelse hvis det er feil tiltak eller aktivitet fra begynnelsen av.
(Wikipedia)
Det er alltid noe jåss med disse definisjonene. Selv ville jeg sagt det slik: Strategi handler om veivalg mens taktikk er om transportmetode. Hvor man skal og hvordan man kommer seg dit. Strategen ser en rett linje mellom A og B, mens taktikeren ser en komplisert rute gjennom tildels kupert og vanskelig terreng. Begge disse er egentlig – altså opprinnelig – militære konsepter, men for vårt formål her og nå bruker vi dem om henholdsvis konseptene livssyn (strategi) og livsstil (taktikk). På engelsk snakkes det mye om “spillere” (players) når man mener manipulerende atferd, intrigemakeri, renkespill og den typen ting, særlig når det dreier seg om typisk romantiske affærer hvor deltagerne har forskjellige strategier. Friheten min er viktig for meg. Den ene parten vil etablere fast forhold og starte et avlsprogram for fremstilling av noen slags skapninger som de kan drukne med all sin “omsorg”, mens den andre har mest lyst på et rent nytelsesorientert opplegg. Som vi ser går det an å skrive opptil flere komiske skuespill om sånt. Sikkert noen tragiske også.
Spillteoretisk sett snakkes det om overordnet mål og delmål. Strategi er en langsiktig plan for å nå et mål, la oss si om ti år, mens taktikk er et spørsmål om å stille opp fornuftige delmål langs veien; målt i tid, tilbakelagt distanse, eller hva man vil. Ikke minst taktisk revisjon: Er jeg på vei i riktig retning? Er dette strategisk fornuftig ressursbruk? Den typen ting. Man gjør vanligvis opp regning slik sett når man ankommer de delmålene man har satt seg. En hundre prosent klinisk strateg vil se på alt som befinner seg langs veien – inkludert mennesker – som enten “verktøy” eller “hindringer”, hvor den taktiske idèen er å spille det ene ut mot det andre for å komme seg videre i retning av målet. Du vet. Det som befinner seg i det fjerne. Det er jo viktigere enn alt det nære. For eksempel en kunstig intelligens har ingen følelser så den vil se på oppgaveløsning med helt “andre øyne” enn et typisk menneske, som jo vanligvis er preget av alle mulige slags emosjonelt baserte hensyn som de bare delvis har oversikt over og – enda viktigere – kontroll på. Jeg vet ikke hvordan alle andre opplever dette, men selv møter jeg sjelden noen som “vet hva de vil” og enda sjeldnere noen som “vet hva de driver med” i den forstand at de kan redegjøre for noen av delene på noen konsis og begripelig måte. De utpreget intellektuelle viser en bayesiansk tendens til å være opptil “skikkelig ræva” med sine emosjonelle opplegg, mens de utpreget emosjonelle har ikke engang noe intellekt. Ihvertfall ikke noe de bruker.
Jeg skal selvsagt frem til den berømte underbevisstheten enda en gang. Visste du at den kan programmeres? Menneskesinnet kan gjøre alle mulige slags kunster. Spørsmålet er bare hvem som skal styre. Underbevisstheten fungerer helt utmerket som en støttefunksjon som går på autopilot, men dette er ingen effektiv utnyttelse av denne ressursen. Det finnes jo ingen plan og styring. Fabrikkinnstillingen til underbevisstheten handler om å mate bevisstheten din med impulser som “kan være interessante”. Hvis man tidligere har følt opphisselse om noe så vil underbevisstheten tolke dette som at man vil ha mer av det samme. Det er i hovedsak slik interesser spiller seg ut. Først vet man ingenting om tingen. Så “oppdager” man den. Snart ser man den overalt. Underbevisstheten er flink i jobben sin. Angst fungerer på den samme måten. Ingen følelser blir diskriminert nede i kjelleren. Alt regnes som “engasjement”. Bare sånt som man ikke viser noen som helst slags interesse for blir tolket som uinteressant. Egentlig ganske logisk, ikke sant? La oss for å sjonglere enda litt med metaforer kalle underbevisstheten en kraftforsterker, eller en servo om du vil, bare at det den forsterker er “livsopplevelsen”. Både på godt og vondt. Det at noen er en såkalt sensitiv person betyr bare at de har et godt utgangspunkt for å jobbe med underbevisstheten. De behøver ikke å slegge seg gjennom en murvegg av bastant idioti for å nå frem til det skjulte skyggeriket der inne. Deres eneste hinder er frykten.
I den grad jeg driver med reklame og propaganda for noe så er det “bedre bruk av hjernen” på en ganske generell måte. Alt hjelper. Poenget er å skjerpe seg på alle måter man kan. Du vet. Gjøre seg til venn med virkeligheten. Jeg vil ikke si det handler om å “forbedre” noe, heller at det dreier seg om oppvåkning. Den typen språk er selvsagt veldig “ladet”. Alle snakker jo om “vekkelse”, selv når de nokså bokstavelig talt mener det motsatte. Men jeg mener altså bare bevisstgjøring i en veldig generell forstand. Jeg har ikke noe opplegg som jeg selger; av den typen som kommer med sin egen innbakte strategi. Veien er åpen. Jeg har ikke tenkt meg noe sted, og enda mindre noen annen. Herregud. Jeg kan til nød oppdra barn men grensen går ved de voksne. De får ta hånd om seg selv. Jeg er jo ikke interessert i dem på noen måte som engasjerer meg emosjonelt, så underbevisstheten min gjør heller ingenting for å kategorisere dem i henhold til et preferansemønster. Eller for å si det på en annen måte: Det raker ikke meg hva og hvem folk er, har vært eller er i ferd med å bli. Bare hva de gjør. Folks handlinger har gravitasjonskraft, men ordene deres som regel ikke. Det er fullstendig alminnelig å si èn ting og mene noe helt annet. Det er heller ikke forbausende hvis og når folk bare har en veldig “tynn” forståelse av hvem de er og hva de holder på med. Du vet. Et overfladisk livssyn. Om de ikke kan eller om de ikke vil, dypere ønsker de uansett ikke å gå. Dette er en realitet man bare må forholde seg til og “jobbe rundt” i den grad det er nødvendig å ha noe med dem å gjøre. Jeg liker jo ikke å skremme de sarte små egoblomstene. Som han Einar Skjæraasen en gang sa: Spede spira lyt òg få stå. Det er ikke mitt problem hvis folk har et uetisk livssyn og en umoralsk livsstil. Om de er mest for dyr å regne. Må man – igjen – få minne om at moral er kontroll av egen atferd, mens moralisme er overlagte kontrollforsøk rettet mot andre, som regel betinget av forhold i underbevisstheten som man selv dårlig kontrollerer.