Noe som ble publisert under tittelen Mann knivstukket med våpen fikk meg til å fnise. Det er en språkblomst av slekten asymmetrisk tautologi. Jeg mener, når noen har blitt “knivstukket” er det jo allerede etablert hva de er stukket av, eller med, eller hvordan nå det preposisjonelle forholdet blir. Konseptet kniv begrenser seg imidlertid sjelden til å være bare et våpen, selv om kniver også kan brukes slik. Først og fremst er kniv et redskap. Du vet. Verktøy. Sånt som man bruker til å få visse ting gjort, særlig i forbindelse med matlaging. Hva skal man ellers bruke til å kappe opp gulrøtter? Karateslag? Det er i virkeligheten bare noen bajonetter, stilletter, springkniver og denslags som kun er designet for å stikke folk med og som således må regnes som våpen først og fremst. De fleste kniver i verden er “uskyldige” i og for seg selv. De ble ikke laget for dette formålet. De ble misbrukt av noen med onde hensikter.
Det er mange år siden jeg meldte meg ut av den surrealistiske våpendebatten i USA. Jeg tror det dypest sett handler om protest mot et av de sosiologiske hjørneprinsippene for demokratiske samfunnssystemer: Statens voldsmonopol. De vil ikke gi opp retten til “privat voldsutøvelse” i USA. De sier at retten til å eie og bære på seg et skarpt skytevåpen handler om retten til selvforsvar, men det fungerer ikke sånn i praksis. Man lever jo for fanden under krigstilstander hvis det er nødvendig å være forberedt på en skuddveksling i løpet av dagen. Det beste “allround” selvforsvarsvåpenet jeg kan tenke på for nærkampformål er rett og slett pepperspray. Eventuelt tåregass hvis man er av den heavy typen. Alle vet at når man får sånt i ansiktet så er man i praksis kampudyktig på kort sikt. ihvertfall lenge nok til at det går an å evakuere stedet mens angriperen er opptatt med ansikssmertene sine. Det er også “relativt medisinsk ufarlig” å bruke mot noen, jævelskapen gjør for det meste bare vondt en stund og det er det. Det er jo ellers litt her og der hva eksakt folk mener med konseptet selvforsvar. Hva med for eksempel æren? Er det en del av “selvet” som bør forsvares? De fleste er enig om at hvis man bare kan forlate en truende situasjon – selv om folk ler av deg og synes du er en pyse – så er det dette man bør gjøre. “Åndelige angrepsvåpen” tillegges sjelden noen vekt i rettssystemet, selv om de anerkjenner mobbing og trakassering og betrakter det som straffbare handlinger. Man slipper jo sjelden unna hvis man svarer ord med voldelig engasjement uansett hvor krenket man føler seg. Det man skal gjøre er å anmelde saken hvis man opplever at noen har krysset grenser sånn sett, så får politiet gjøre jobben sin, eventuelt henlegge saken hvis de bedømmer det som “bare vanlig jåss og drama”. Folk skriker jo de verste skjellsord til hverandre for de minste filleting noen ganger.
Folks interesse for zen – definert som et selvstendig filosofisk univers – er litt varierende. Alle husker det klassiske spørsmålet om flagg: Et flagg vaier i vinden. Hva er det som beveger seg? Er det vinden eller flagget? Det er meningen at man skal fundere seg frem til det åpenbare svaret: Det eneste som beveger seg er sinnet ditt. Det er en observasjon betinget av visse modulasjoner i dataoverføringsprinsippet. Eller et bilde i hodet om du vil. Vi kan bare uttale oss om det vi observerer, ikke det som “egentlig” foregår. Vi tolker det som et “syn” mens det som skjer i mer fysisk forstand er en manifestasjon av energi innenfor et mangedimensjonalt system. Du vet. Atomenes dans og det ene med det andre. Det sanseapparatet vi alle har og som i det store bildet fungerer omtrent likt for alle gir oss ingen “objektiv” informasjon, selv om alle er enige om hva de ser. Eller rettere sagt, enige om hva slags navn de skal sette på tingen. Vi har de envnene og talentene som passer seg for dyr innenfor vår klasse og orden — som vi kan definere som eksklusiv for homo sapiens basert i våre kunstferdigheter med “tenkning” men hvis vi gjør dette så mister vi oversikten over det større bildet av hva vi er og hvor vi kommer fra. I utgangspunktet finnes den verden vi erfarer gjennom sanseapparatet. Siden tilkommer et antall “forklaringer” og tolkninger av disse observasjonene. Det varierer fra rimelig inferens til de villeste fantasier når folk så begynner å snakke om ting. Zen betraktes vel for det meste som en variant av buddhisme – nazibuddhisme som noen sier, som jo er ganske morsomt hvis man liker “mørk humor” – men det handler dypest sett om “virkelighetsoppfatning” og forholdet mellom den objektive tilstand og den subjektive erfaring, som i den endelige analyse handler om døden. De som blander nazisme inn i bildet som humoristisk sverd mener å dra en linje mellom zen og de bisarre SS-ritualene på hovedkvarteret Schloss Wewelsburg, som Heinrich Himmler gjorde til et religiøst kultsentrum som var fokusert på “å gi og ta imot døden” som rituell praksis og “moralsk trening” for SS-personell. Men der stanser det altså, med mindre man har tenkt seg nedi noe slags harahøl som handler om japansk kultur og grunnlaget for alliansen med Tyskland under Den andre verdenskrig. Poenget innenfor zen er uansett at døden er noe idiotsikkert. Den kommer for alle. Derfor bør enhver form for “hard realisme” inkorporere døden som “en av spillerne” i det store bildet av alle bevegelige deler.
Når det er sagt så er vel ikke tenkning noe folk liker å holde på med uten at det har noe nytteformål. Man kan tenke på en plan eller en oppgave men det virker meningsløst å bare filosofere om ting som ikke har noe svar, eller som har like mange ulike svar som det finnes folk. Det blir jo matematisk sett det samme forholdet. La oss se for oss en spillemaskin med tre hjul som spinner rundt og kommer opp med tre symboler på linje når de stanser. Alle har sett dem. Folk blir noen ganger veldig hypnotisert av greia og kan spille bort mer enn de har råd til av årsaker de ikke kan redegjøre for. Det er i utgangspunktet åpenbart – eller bør ihvertfall være det – at hensikten med sånne maskiner ikke er å gi bort gratis penger til et utvalg heldige vinnere. Alt er nøye beregnet og programmert. “Noen” vinner alltid noe av og til, ofte med mye dramatikk i lyd og lys for å markere flaksen som alle ønsker, men de fleste bare taper. Dette er hele forretningskonseptet hos både store og små casino. Det går an å vinne, men det er mye mer sannsynlig at man vil tape. Det er faktisk lagt opp til at man skal tape i lengden, uansett om man vinner en etter måten stor gevinst av og til. De eneste som stengt tatt vinner over banken i et casino er sånne som ramler tilfeldigvis innom og har griseflaks èn gang, der og da. Siden slutter de å spille og investerer gevinsten i normale forretningsprosjekter. Da har de vunnet. Vi hører noen ganger om gamblere og storspillere som “lever av poker” og det ene med det andre, men da må de i så fall være korthaier som lever av å være kaldt kalkulerende spillere overfor “urealistiske optimister” (som alltid kommer rekende). Det kan ikke være snakk om en likeverdig kompetent gruppe av spillere som lever av hverandres tap. De må være litt mer “Erling Håland” i tenkningen og plassere seg der hvor de vet at mulighetene vil komme på grunn av de andres spillemønster. Det går i det hele tatt ikke an å stole på flaksen. Man må gjøre så godt man kan og håpe at man har flaks i tillegg, men heller ikke håp er noe man bør lite på. Spar det helt til slutt. Først må alt annet prøves. Poker er et ferdighetsspill, men bare til en viss grad. Når alle rundt bordet er like flinke til å lese motstanderne og den typen ting henfaller vi jo til flaks igjen. Eventuelt “spillestil” og konkurransen om å ha det strategisk smarteste opplegget i folhold til en tolv times konkurranse, eller noe. Jeg vet ikke. Poker er ikke særlig interessant. Folk tar leken alt for alvorlig i forhold til hvor fjollete det hele er. Jeg er ikke noe sjakkmenneske heller. Om jeg må liste et brettspill som favoritt blir det enten Ludo eller Backgammon.
