Benedictus de Spinoza (1632–1677), kalt Baruch Spinoza i synagogeprotokollene og kjent som Bento de Spinoza eller Bento d’Espiñoza i samfunnet han vokste opp i, var en nederlandsk filosof. Spinozas familie tilhørte Amsterdams portugisisk-jødiske miljø. Med tiden utviklet han meget kontroversielle ideer om riktigheten i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) og det guddommeliges vesen. De jødiske lederne utstedte cherem (en form for bannlysing) mot ham da han var 23 år gammel, noe som førte til at han ble utestengt fra det jødiske samfunnet; også hans egen familie avviste ham og unngikk ham.
(Wikipedia)
Det er komisk å tenke på at jeg rakk å nå voksen alder før jeg begynte å lese filosofiske originalarbeider, og selv da var det i utgangspunktet ved et “uhell”. Jeg vet ikke om det lenger finnes noen bokhandlere sånn som før, men historien er uansett at jeg kjøpte en bok utgitt i den ganske glimrende serien Dreyers Kulturbibliotek under tittelen Skrifter i året 1983, fordi jeg der og da trodde det hadde noe med den amerikanske indianerstammen Seneca å gjøre – de er en del av det store forbundet av irokesere – men det viste seg altså å være skrifter av den romerske statsmannen Lucius Annaeus Seneca, kjent blant annet som privatlæreren til senere keiser Nero og en av de tre store romerske stoikerne (de andre to er Marcus Aurelius, keiser, og Epiktetus, slave, så det er et litt blandet selskap). Det som appellerte til meg fra så å si første side av denne tekstsamlingen var klar tale. Seneca går rett på sak og forblir der, uten noe svada.
Mitt livs store forbannelse er tofoldig. Delene henger nøye sammen og handler henholdsvis at jeg har en tendens til å tro på det folk sier — og jeg overvurderer folks intelligens. Jeg har utviklet mer sunn skepsis og kritisk evne etterhvert, men jeg var fæl i ungdommen. Skikkelig dust. Jeg trodde jo at folk for det meste er seriøse, men det stemmer i beste fall bare i en ganske begrenset grad. Hvorfor uttaler de seg så gjerne om ting de ikke har noen greie på? Til og med lærerne på skolen snakket om filosofi som om det er høyere matematikk som bare de universitetsutdannede kan begripe, men dette stemmer overhodet ikke. Eller, jeg mener, det er ikke vanskelig å finne bortimot ubegripelig filosofi, men det er heller ikke vanskelig å finne så klar, direkte og ukomplisert tale som noen kan ønske seg. Jeg vet ikke hva all denne respekten betyr men jeg vet at eksakt ingen filosof ønsker seg noen “persondyrkelse” av det slaget for eksempel Nietzsche noen ganger utsettes for fra folk som knapt har lest noe av det han skrev engang. De synes bare han virker “edgy” og spennende, hvilket forsåvidt er sant i seg selv, men man misforstår Nietzsche hvis man ikke forstår ham ut fra den konteksten han står i, først og fremst som kritiker av Kant og “fornuftsteoretikerne” mer generelt.
Mens vi er inne på randsonen mot det ubegripelige kan vi jo nevne Hegel. Synes du at alt er enkelt å begripe? Er det enkelt for deg å håndtere teori? Da kan du bryne deg på Hegel. Hans verden er hvor den mentale selvtilliten går for å dø. Hvis folk sier at de forstår Hegel, så forstår de ikke Hegel. Eventuelt så forstår de ikke hvordan forstanden virker. Uansett er poenget her og nå hva Hegel hadde å si om Spinoza: Enten er man spinozist eller så er man ingen filosof i det hele tatt. Vi kan også legge til Einsteins andre berømte utsagn om Gud: Jeg tror på Spinozas gud. Typisk for Einstein er dette utsagnet tilsynelatende både enkelt og litt flippete overfladisk, men det inneholder en avgrunn av det slaget som Nietzsche ofte snakket om: Hvis man stirrer ned der lenge nok vil man oppleve at avgrunnen stirrer tilbake. Spinoza ble utstøtt av sine egne fordi han ikke anerkjente “rabbinsk autoritet”, noe som kunne være en svært farlig situasjon for en jøde på 1600-tallet, selv i liberale Nederland. Den kristne befolkningen ville jo ikke ha noe med dem å gjøre. De ville typisk selv havne i trøbbel hvis det ble kjent at de hadde omgang med jøder. Sosialt sett førte Spinoza et ensomt liv, preget av de protestantiske dydene nøysomhet og arbeid, slik at ingen kunne “ta ham” på dette. Han var definitivt det vi ville kalle en respektabel borger som passet sine egne saker, selv etter den mest pietistiske standard noen måtte kunne hoste opp; hvilket bringer oss til Spinozas død. Han ble 44 år gammel før han pådro seg en dødelig “lungesykdom” som han selv mente kom av støvet han pustet inn mens han slipte linser, som var jobben hans — sannsynligvis en korrekt vurdering. Ved et tidspunkt ble Spinoza tilbudt et professorat ved universitetet i Heidelberg, men han takket nei. Han ville ikke være noen “offentlig person” med alt hva dette innebærer.
Baruch Spinoza var det man kaller en sefardisk jøde, det vil si et samfunn som var godt etablert i Al-Andalus på den tiden det var muslimsk styre i regionen, men som ble utvist fra Spania i 1492 – etter La Reconquista, som forsåvidt må ses som selve grunnleggelsen av det vi nå kaller Spania – og fra Portugal i 1496. Senere spredte disse befolkningene seg litt hithen og dithen, men i dag lever flertallet av etterkommerne deres i Israel. Noen valgte å bli nykristne, la seg døpe og det ene med det andre, fordi de var jo i prinsippet ikke særlig religiøse av seg, bare opptatt av å tilpasse seg det lokale samfunnet med alle sine lover, men dette var i beste fall en temmelig utrygg tilværelse. Folk tenker som de tenker og det eneste noen vet om en “forræder” er jo at de har ustabil lojalitet. Hvis de kan la seg omvende den ene veien, hvorfor ikke også den andre? Det tidlige 1500-tallet var paranoide tider. Ikke minst fordi den nylig etablerte kunsten å trykke bøker i store opplag medførte en situasjon som ligner litt på dagens ståhei rundt “sosiale media” — fordi når idèer får bein å gå på, så får alle idèer bein å gå på, ikke bare de gode. Fra bevismaterialet henter vi Malleus Maleficarum, eller Trollhammeren på norsk, første gang publisert i 1486 og siden i enorme opplag. Opplegget i boka er at hekseri er kjetteri og kjetteri må straffes med døden. Alle vet hvordan dette senere utviklet seg. Den store ryddejobben med å ta ut “den indre fienden” gikk som det alltid går: Det ble en festival av råskap, vold og massedrap som er legendarisk den dag i dag. For eksempel er ordet hekseprosess godt etablert i språket som betegnelse på en ganske spesifikk type justismord og/eller urettferdig/urimelig behandling som handler om “tankefeil” eller “ukorrekt livsførsel”. Ytringsfrihet var ikke engang et konsept på 1500-tallet, langt mindre religionsfrihet, fri kjærlighet, sosial bevegelighet eller noen av alle de moderne fanesakene vi trekker frem når vi skal snakke om frihetens meningsinnhold.
Nåtidens mest berømte heksesak handler om noe de kaller woke, men jeg tror ikke jeg helt forstår hva det betyr, eller ihvertfall ikke hva motstanderne av konseptet “woke” mener når de bruker dette ordet. Selv oppfatter jeg det som synonymt til begrepet “politisk bevissthet” sånn som det ble brukt på 70-tallet. Altså at man må “våkne opp” og innse at systemet ikke er rigget til din fordel. I seg selv verken sensasjonelt eller særlig dramatisk. Hvilket “system” har noensinne vært rigget til noen annens fordel enn de som sitter med styringen? Herregud. Det er jo evneveikt å tro noe annet. Selv trekker jeg bare på skuldrene. Alt som beveger seg i retning av “mer og hyppigere kritisk tenkning” er etter min mening en bra ting, selv når det går litt over styr med realismeforholdet mellom “den gode viljen” og virkelighetens pragmatiske verden. Selv når folk praktiserer falsk “snillisme” bare fordi de tror dette får dem selv til å se bra ut, moralsk høyverdig, storsinnet og generøs eller noe. Folks motiver er alltid mindre viktig enn konsekvensene av det de gjør. Hvem gidder å analysere motivene til folk som på det jevne praktiserer “bra oppførsel”? Folk må så gjerne være høflige og gavmilde bare på kødd. Ædda-bædda, du kan ta min plass i køen. De fleste klarer da å leve med såpass. Selvsagt går det an å henge seg opp i “meningen med det som skjer” og bli paranoid i forhold til hva folk “synes om deg” og den typen ting, men det vanlige er å være resultatorientert og praktisk. For eksempel blir alle typer servicepersonale bedt om å ta på seg en vennlig og imøtekommende maske uansett hvordan de selv føler seg den dagen, simpelthen fordi dette er hva som smører hjulene i det store maskineriet og får folk til å vende tilbake til der de opplevde “bra behandling” — uten at noen tror dette var av personlige årsaker. Man går jo ikke på restaurant for å bli venner med betjeningen men for å oppleve en hyggelig aften i kompetente omgivelser. Disse folka kan jobben sin. Høflighet kan selvsagt være nedlatende og spydig, men selv da er det å foretrekke fremfor det bent frem uhøflige.
Mange fikk med seg en litt pussig episode i Amsterdam nå nylig. Noen fotballhooligans fra Israel fulgte laget sitt til en bortekamp i Nederland, hvor de stelte i stand diverse leven typisk for denne kategorien av bølle – og akkurat dette laget er beryktet for sine ekstreme ultras (du kan google hvis du ikke allerede vet hva det er) – men på grunn av den politiske situasjonen i Gaza akkurat nå eskalerte greia totalt ut av kontroll. Raseriet som supporterne vakte ble på magisk vis til jødeforfølgelser. Ordet pogrom ble brukt. Noen snakket om holocaust. Israelere er fullstendig skamløse slik sett, men “Israels venner” er enda verre. Det er sikkert sant at episoden endte som nok en manifestasjon av “israelere (med sine venner) mot palestinere (med sine), men det startet som “fotballbråk”. Selvsagt er det i beste fall dårlig smak når de går rundt og synger sanger om å drepe palestinske barn, men hvem forventer god smak fra ultras? Hvis noen har gjort noe galt i dette bildet så er det politiet i Amsterdam, som burde fotfulgt de israelske supporterne med et tilstrekkelig antall mannskap til å gjete dem effektivt fra de landet i Nederland til de reiste igjen. Et annet spørsmål må være hvorfor de overhodet tillater israelske fotballklubber – og hvilke som helst andre kulturtiltak – å komme til landet i utgangspunktet. De er jo i krig, for ikke å si engasjert i et systematisk massemord på sivilbefolkning både i Gaza og Libanon. Ting går ikke fredelig for seg der borte. Følelsene er opprørte og ustabile overalt. Derfor er det rett og slett et sikkerhetsproblem når de later som ingenting og tror at folk trygt kan gå og veive med israelske flagg nå for tiden. Selvsagt er det en uting å la seg hisse opp av sånt, men det er også eminent forutsigbart. Dette var ikke jødeforfølgelser og man vanner strengt tatt ut dette svært alvorlige historiske fenomenet når man misbruker ordet. Alle statsoverhoder – inkludert de israelske – burde ha holdt kjeft om denne saken; eventuelt bare sørget for å gjøre det nødvendige uten å lage noe oppstyr rundt det. I seg selv var det sannsynligvis en korrekt vurdering å evakuere disse fotballsupporterne når ting først hadde blitt så gale, men de fortjener ikke ellers noen sympati. Ihvertfall ikke noe mer enn man typisk tilbyr fotballhooligans.
Hva ville Spinoza ha sagt? Sannsynligvis akkurat det samme som meg. Det går utvilsomt an å havne i bråk i Amsterdam spesielt og Nederland mer generelt, men dette er ikke noe utpreget farlig land for noen, annet enn de som oppsøker fare, ber om bråk, eller hva som helst man ønsker å kalle det. De som ellers oppfører seg skikkelig vil typisk få gå i fred der. Om nederlendere er internasjonalt beryktet for noe er det snarere at de ofte er alt for liberale, forståelsesfulle og så videre enn det motsatte. De har sine egne idèer om frihet. Hva det er og hvordan det bør praktiseres. I den grad det går an at et helt land er “venstrevridd” i stilen sin så er Nederland på eller svært nær toppen av slike. Årsakene til dette er ikke så mye sentimentale som at landet er så perverst tettbefolket at de må være liberale, høflige og alt det der for å i det hele tatt kunne leve sammen. Vi kan nevne at hvis Norge hadde hatt like høy folketetthet som Nederland så ville det ha bodd drøyt 150 millioner mennesker her. (Man grøsser ved tanken.) Hvordan skulle det ha gått? Herregud. Vi ville neppe hatt like etter måten fredelige forhold som nederlenderne. India, Nederland, Libanon, Belgia og Israel befinner seg slik sett på omtrent det samme nivå av folketall per kvadratkilometer – rundt tusen – mens Norge befinner seg i gruppen med Finland, Turkmenistan, Argentina, Paraguay og Tsjad, som er rundt førti. Du vet. Lebensraum som det heter på tysk. Hvor mye armslag har man som innbygger? Det er enkelt å finne områder i Norge hvor folk knapt ferdes noensinne, slik at man kan vandre rundt i dagesvis uten å se noe tegn til mennesker eller strukturene deres, mens dette er umulig i et land som Nederland. Halve landets areale er jo en menneskeskapt struktur — og etter folketall er de hinsides enhver sammenligning verdens største produsent av agrikulturelle matvarer. I rene vekttall overgås de jo bare av USA, som har femten ganger Nederlands folketall og som arealmessig ikke engang befinner seg i det samme universet. Jeg vet ikke hvordan alle andre tenker, men jeg ser på nederlendernes opplegg og tenker at de må jo sitte med verdens fremste ekspertise i kunsten å få mye ut av lite når det skal dyrkes nyttevekster. Selv ligger de dårlig an i forhold til et stadig stigende havnivå, men gartnerkompetansen deres vil om ikke særlig lenge være blant det mest verdifulle noen kan ha.
