Folk stiller opp de mest forbløffende motsetningspar noen ganger. Du vet. Tankeeksperimenter, hvor man liksom er nødt til å velge bare ett av alternativene. Saken er at jeg ramler ut av konseptet lenge før jeg fatter noe valg hvis idèen er at man kan enten leve sunt og ha god helse, eller man kan ha det gøy og trives i livet. Problemet er at jeg klarer ikke å se for meg noe realistisk scenario hvor det er nødvendig å ofre det ene til fordel for det andre. Du ender med noen jævlig sære greier, som for eksempel at hvis man ikke kan røyke førti om dagen og drikke en flaske whisky på toppen så kan man ikke trives. Jeg ser jo at dette vil ta livet av deg ganske raskt, eller ihvertfall gjøre at du blir i temmelig dårlig form ganske skremmende raskt. Men er det slik at folk som er “avhengige av substanser” egentlig trives særlig godt da? Jeg har ikke inntrykk av det.
Tanken om den gylne middelvei er et aristotelisk konsept, selvsagt ikke akkurat oppfunnet av filosofen Aristoteles, men det er rimelig å si at det var han som gjorde det til et ideologisk livsprinsipp. Måtehold er greia. Ikke fordi man søker å leve asketisk – det er jo også en slags utskeielse – men fordi man vet på forhånd at prisen man må betale for å la ting skli ut i det kaotiske ikke er verd den forbigående nytelsen man eventuelt finner i eksessene. Det er bedre å holde balansen og forlate selskapet tidlig enn å bli med på galskapen som alltid følger når de går inn for å tømme barskapet. Har det med alderen å gjøre? Jeg grøsser bare ved tanken på mye av det jeg var med på da jeg var i tyveårene. Herregud. Visse ting må man jo bare legge bak seg hvis man har planer om å overleve ungdomstida. Her tilkommer det imidlertid et ganske interessant element: Hvordan vet du at noe kommer til å få ubehagelige konsekvenser hvis du aldri har prøvd det?
Jeg var definitivt en av “de gale” i ungdommen. Ikke i noen klinisk forstand, men altså en sånn der hemningsløs og ofte utagerende type som overlevde mer på grunn av flaks enn fordi jeg fattet kloke avgjørelser. Du kan si at jeg føler ikke at jeg har noe “uprøvd” i livet. Dette er sannsynligvis årsaken til at jeg er nokså flegmatisk av natur i min nåværende alder. Jeg mener, du vet hva folk sier: Det er bedre å angre på noe man har gjort enn på noe man ikke har gjort. Dette siste må være ganske tragisk. La oss si for eksempel som når visse typer kommer i førtiårene og går inn for å gjøre alt de ikke våget å gjøre da de var i tyveårene, ofte med et mindre heldig resultat enn de hadde ønsket. Saken er jo at man er ikke like robust når man er godt voksen som når man er en ung jypling som bare kan “sove det av seg” og være like fin etterpå. Kloke mennesker pleier å si at din uvitenhet er hva som beskytter deg når du er ung. Senere i livet blir man jo typisk litt mer “langsynt” slik at man bedre kan forutse konsekvensene av det man gjør eller er med på. Er det for sent så er det for sent. Nesten alle jeg kjenner og/eller har møtt i livet synes det er litt patetisk når middeladrende individer liksom skal ta igjen for sin tapte ungdom, eller noe. Det er jo for eksempel ikke kult med femti år gamle og litt slitne typer som plutselig finner ut at de skal ta til seg en stil som passer best for tenåringer. Kanskje valget mellom helse og trivsel ligger litt i den dimensjonen. Kanskje de føler at de må gjøre tingene de aldri våget da de var unge?
