Et annet (latinsk) ord for speil er spekulum, som åpenbart har blitt verbalisert i ordet “spekulere” (som også kan kalles “refleksjon”, eller det å reflektere over et tema eller emne), foruten at vi finner ordstammen spek i ord som inspeksjon, aspekt, respekt, suspekt og så videre. Det er alt assosiert med “syn” (både i bokstavelig forstand og i overført betydning) og tilhører en gruppe med ord som alle kommer fra latin og i hovedsak følger latinske konvensjoner for sammensetning og meningsinnhold. Generelt sett konverteres endingen tio til sjon når et latinsk ord gjøres til norsk: “Inspektio” blir til “inspeksjon”. Imidlertid kommer det inn et interessant element fra det gammelnorske ordet “sjon” (som de fortsatt bruker på Island). Det betyr jo syn. For eksempel er det islandske ordet for fjernsyn “sjonavarp”, et gammelt ord som egentlig betyr “å kaste syner” i betydningen forhekse noen, suggerere dem til å se ting på èn bestemt måte i stedet for andre mulige synsmåter.
Det magiske speilet er noe vi har inni oss, noe vi bærer med oss hver dag. Vi kaller det et tryllespeil fordi det kan vise samme ting på mange forskjellige måter, slik at det ville egentlig vært mer korrekt å kalle det en monitor, altså en skjerm, lik en dataskjerm, hvor man kan endre på settinger og spesifikasjoner ved å endre på forhold i tenkningen, men konseptet er så gammelt at speil var alt de hadde på den tiden så speil er hva vi kaller det. En mer teknisk korrekt måte å beskrive hva som foregår mens vi ser er at øynene våre er stereoskopiske kameraer som sender signaler til en monitor (skjerm) inne i hodet, også kjent som “det magiske speilet”. Det går an å fordreie og forvrenge denne signalprosessen tildels ganske radikalt uten at noen forhold i omverdenen endrer seg det aller minste, for eksempel kan visse narkotiske stoffer medføre at man tilsynelatende har havnet i en helt annen verden av former og farger, mens det egentlig bare er stoffene som har skrudd på knapper og endret spesifikasjonene for oppløsning, skarphet, fargemetning og så videre.
Poenget her og nå er at speilet er fleksibelt og at den verden vi “ser” er i utgangspunktet ikke annet enn et bilde i fantasien. Vi bruker den samme skjermen når vi lukker øynene og “ser bilder” for eksempel tilknyttet minnet eller når vi kjører simulasjoner i fantasien for å vurdere hva som sannsynligvis vil skje når vi gjør det ene eller det andre, før vi tar beslutninger. For å prøve å holde ting litt fra hverandre kan vi si at vi kikker med øynene men vi ser med sinnet. For det meste går alt dette på autopilot. Det er ikke vanlig å “hacke” sin egen hjerne og ta bevisst kontroll over disse mekanismene, og de fleste som forsøker – ofte med “hjelp” av hallusinogene stoffer – ender med en psykiatrisk diagnose. Tenk over saken. Det er for eksempel likså greit at hjertet går på en enkel rytmeboks av en autopilot, er det ikke? Det er mulig at man gjennom lang tids trening vil kunne ta kontroll over egen hjerterytme med viljens hjelp, men dette virker ikke særlig praktisk. Fabrikknye mennesker kommer med et sett standardinnstillinger som blir justert – individualisert – i løpet av livet, men ikke alle deler av maskineriet er noe man bør tukle med bare fordi man er nysgjerrig. Underbevisstheten er så latterlig mye større enn det vi opplever som “vårt daglige selv” at det blir mest som å sammenligne størrelsen på hele solsystemet med den ganske lille (i sammenhengen) jordoverflaten. I denne metaforen er vår makt en jordisk ting. Vi kan kommunisere med solsystemet men vi kan ikke kontrollere det.
Imidlertid bør vi merke oss at det finnes strengt tatt ikke noen “ytre verden” … alt vi har er et bilde i hodet og en kontaktflate mot omverdenen som ligger dels i sanseapparatet, dels i minnefunksjonen. Vi godtar det vi “ser” så lenge det er familiært, men når det er noe uvanlig vil vi søke å verifisere det både med resten av sansene og med slik billeddannelse i hodet som vi kaller tenkning. Vi undersøker ting fordi vi vil flytte dem fra det ukjente til det kjente. Inspeksjon bringer oss tilbake til spekulum, det magiske speilet. Det som viser oss bilder av verden. Hva kan vi se? Det finnes en kommentarfunksjon. En slags “indre stemme” som forteller oss hva som skjer, mens det skjer. Det er sjelden stille i et typisk menneskesinn. Tanker spretter opp som troll i eske mer eller mindre kontinuerlig, selv når vi sover, i form av drømmer og ting som skjer pa dataskjermen vår mens den er i hvilemodus. Mens vi drømmer har vi en “selvfølelse” – vi tror ikke at vi er en annen – men alt er helt annerledes. Kommentarfunksjonen er skrudd av. Vi prøver ikke å “forstå” det som skjer, vi bare observerer det passivt. Kanskje etter at vi har drømt noe særlig spesielt vil vi fundere på hva det “betyr” etter at vi har våknet, men som regel glemmer vi det raskt. De daglige aktivitetene våre krever at vi fokuserer oppmerksomheten vår på “virkeligheten” (slik vi oppfatter den). Men underbevisstheten glemmer ikke. Den ser alt og husker alt. Den skiller ikke mellom indre og ytre, den forholder seg bare til bilder og data. Imidlertid har den en algoritme, et program som handler om preferanser. Underbevisstheten din vet hva du vil ha fordi den kjenner hele din søkerhistorie, derfor viser den deg bilder som er i slekt med resten av billedmaterialet du liker. Det er en selvforsterkende prosess av “bekreftelse”.
Det krever en – ganske bokstavelig talt – nærmest overmenneskelig innsats å ta kontroll over eget sinn, men det er i prinsippet ikke mer (eller mindre) vanskelig enn å ta kontroll over egen kropp. Alle som lever i en medisinsk normaltilstand kan selv bestemme når og hvordan de skal bevege seg, men det forventes ganske mye mer enn dette hvis man skal jobbe som profesjonell danser eller sirkusakrobat. På lignende vis er man ut fra en psykiatrisk normaltilstand fri til å selv velge hva man skal tenke, men det er langt derfra til filosofenes kunster. Som med dans og annen kroppslig bevegelseskunst fordrer kunsten å tenke at man legger ned mye metodisk trening på å utvikle det talentet man har så langt som det går an å ta det. Vi kan snakke om “mental gymnastikk” og sammeligne dette med å hoppe og sprette litt rundt omkring, med eller uten musikk, for å holde kroppen i form, som er bedre enn ingenting, men det vil ikke gjøre deg i stand til å følge en koreografi eller gjennomføre et sirkusakrobatisk program. Da snakker vi om et helt annet nivå av bevegelse. Ikke mange er i stand til å bare slå en baklengs salto her og nå, med stødig landing og det hele, og ikke særlig mange flere kan følge en hvilken som helst filosof på en tankereise gjennom grunnlaget for språkdannelse og konseptuell virkelighetsforståelse. Imidlertid har ikke “tankefeil” de samme umiddelbart selvstraffende konsekvenser som det å feile når man prøver å slå baklengs salto. Man vil ikke få vondt noe sted. Derfor vil man kanskje tro at “dette gikk jo bra” og fortsette videre på sine ville veier helt til man blir konfrontert med tankefeilenes konsekvenser ved et senere tidspunkt, når man typisk vil falle inn i en indignert forsvarsposisjon og forsøke å skifte tema. Derfor går det som det går.
