Lingchi (kinesisk for «ydmykende og langsomt»), i den vestlige verden gjerne omtalt som de tusen kutts død, var en kinesisk torturpreget henrettesesmetode kjent siden 900-tallet og som tidvis ble benyttet i Kina til den ble avskaffet fra straffeloven i 1905. Straffen innebar at den dømte, levende eller død, ble langsomt skåret i og til slutt delt i små biter. Lovbøkene beskriver ikke fremgangsmåten i detalj, og utførelsen varierte dermed. Noen keisere forlangte at den straffedømte skulle leve i tre dager etter at prosessen ble påbegynt; det var også tidvis et mål at han skulle levende oppleve hele amputeringer. Det finnes fotografier fra den siste lovlig utførte lingchi, den 9. april 1905. Det var Fu Zhu Li, en vakt i den mongolske prins Ao-Han-Quans tjeneste, som ble henrettet fordi han til nyttårsfesten i februar hadde drept sin herre.
(Wikipedia)
Jeg antar det norske ordet seigpining dekker litt sånn mer eller mindre denne kategorien av mening. Det å “drepe dem sakte” fremstår typisk som det mest tilfredsstillende man kan fantasere om hvis man hater noen. Ihvertfall dukker temaet til stadighet opp i diverse hevnfortellinger både med og uten rot i virkeligheten. Alle skjønner konseptet. Skjerpet dødsstraff var jo også en greie i Danmark-Norge som imidelertid dabbet av utover 1700-tallet og forsvant helt etter unionsoppløsningen. Det besto som regel i at den dødsdømte ble dratt etter en kjerre til retterstedet og underveis ble han kløpet med noen rødglødende tenger, kastet stein på av almuen og det ene med det andre. Siden ble det å piskes, henges, brennes, skjæres opp eller hva det nå måtte være. Poenget var definitivt overkill. Storhetstiden for skjerpet dødsstraff faller delvis sammen med den berømte heksejakten, og ikke minst den lutheranske reformasjon og omvendelse med alt det innebar av alskens utrenskninger både blant kirkens personale og på symbolsiden. For ikke urimelig lenge siden var det ganske harde forhold i Norge. Åpenbar sadisme var en legitim del av spillet. Henrettelser var offentlige folkefester med markedsplass, gjøglere, skjenking og full baluba. Men per i dag betraktes vi – både av oss selv og resten av verden – som en rettsstat med edruelige lover og prosedyrer.
Særlig innenfor engelskspråklig film og fjernsynsdrama påtreffer vi death by a thousand cuts som metafor for en seigpinende vei mot den sikre undergang si for eksempel i en historie om et forhold som skjærer seg eller en virksomhet som går konkurs. Vi følger karakterenes kamp mot skjebnen og sympatiserer med dem etterhvert som tragedien går sin gang, men alle skjønner hvor det bærer hen. Dette kommer ikke til å ende bra. Alle kjenner temaet. Skrekkfilm, thriller, kriminalroman, film noir. Det finnes mange hyllekilometer med fortellinger om undergang, både av den personlige og den kollektive typen. Mennesker har typisk en morbid fascinasjon for det bisarre. Visst kan vi like noen oppbyggelige sagaer hvor alt ordner seg for alt og alle, men det røsker mer i rasken med en saftig historie om ulykke og undergang. Vi vil ha “spenning” men på en avmålt måte. Folk med skytevåpen hører hjemme på film. Den typen ting. Vi behøver dem ikke i samfunnet. Verken politi eller røver skal behøve å bevæpne seg i Norge. Sånn er samfunnskontrakten og det er politikernes jobb å få det til å skje. Det finnes så vidt jeg vet ingen gode resultater med bruk av skytevåpen innenfor konflikthåndtering. Alt man kan bruke dem til er jo å skyte folk, som er nettopp hva vi prøver å unngå, i alle ledd av alle kjeder som danner den norske hverdagen. Siden kommer problemet med trusler. Det virker åpenbart at et skytevåpen i kriminelle hender oftere vil bli brukt til å true med enn til å skyte med. Folk er jo ikke typisk ute etter å drepe hverandre, men de går ikke av veien for å rane hverandre. Og alle skjønner at en raner ikke vi bli tatt seriøst hvis han ikke har noe slags troverdig ransvåpen. Så hva så? Her bruker vi Cheneydorktrinen og sier at hvis det er èn prosents sjanse for at trusselen er reell så skal du oppføre deg som om det er hundre prosents sjanse for at raneren er dødelig seriøs og kommer til å skyte deg hvis du ikke adlyder ordre. Kort fortalt: Man skal aldri yte motstand mot en væpnet raner, bare oppføre seg rolig og ikke snakke men lytte, altså gjøre som man blir bedt om og svare på spørsmål men ellers holde kjeft. Noe annet er ekstremt uprofesjonelt. Han med skytevåpenet kan jo skyte både deg og andre hvis han blir uroet. Gi ham det han vil ha og gjør det enkelt for ham å forlate stedet, så er man i det minste ferdig med den akutte muligheten for at noen skal bli skutt. Situasjonen har forbedret seg.
Generelt sett kan man si det er “spennende” på en helt annen måte å ferdes rundt i bygatene om natten hvis man er i Colombia enn hvis man er i Norge. Riktignok kan mye bemerkelsesverdig skje også her, men forholdene kan egentlig ikke sammenlignes. Det er for eksempel mye viktigere i Colombia at man følger de rådene man får om å ikke gå inn i det og det strøket, ikke engang om dagen og ihvertfall ikke når det har blitt mørkt. Seriøst. Lytt til erfarne fjellfolk. Posisjoner deg så godt du kan slik at det er mer brysomt å ta livet av deg enn å ikke gjøre det. Å bli ranet er ikke det verste som kan skje. Hvor mye er det verd å ikke bli skutt eller stukket? Auksjonen går der og da. Utropsprisen er alt du har på deg av verdisaker. Hvor mye verre ønsker du å gjøre det? Det er viktig at man forstår hva det er man forhandler om. Det finnes ikke noe typisk scenario hvor man “går til motangrep” og lykkes med å oppnå noen forbedring av situasjonen. De gangene folk blir skadet eller drept under ran handler det nesten alltid om at de gjorde motstand. Det skjer nesten aldri at noen overvinner en raner og blir dagens helt i alle aviser. Det andre alternativet er det typiske resultatet. De som overlever rapporterer invariabelt at hvis de kunne ha gjort alt sammen om igjen ville de ikke ha konfrontert raneren men heller bare ha levert fra seg verdisakene og gått derfra uskadet. De smarte skjønner dette tidlig nok til å klare seg bedre gjennom en ranserfaring. De enda smartere unngår å plassere seg på galt sted til gal tid. Jeg nevner alt dette fordi det er en metafor. Menneskearten som helhet befinner seg i en ranssituasjon. Vi har en virtuell pistol mot hodet og kravet er at vi må gi fra oss alt som medvirker til karbonutslipp. Hva gjør vi? Det er spørsmålet. Vi lever i en simulasjon, ikke sant? Det må jo være noe slags absurd teater når en føkkings oljesjeik arrangerer årets klimatoppmøte i kjeltringparadiset Dubai. Herregud. Man må ha en god porsjon humoristisk sans for å ta den på strak arm. Det virker nesten som et hån. Ikke mot “saken” men mot selve fornuften. Så ble det da heller ingen forhandlingsresultater verd å ramse opp på julekortet i år heller. Sjeiken som var vert sier i etterkant av COP28 i Dubai i år at “energisikkerhet bare kan sikres gjennom fortsatt oljeproduksjon” som selvsagt er en nominelt fornuftig ting å si når alt man har er olje, men til gjengjeld har man mye olje. Er det flere som sier det samme? Hvem er de og hvorfor sier de noe så åpenbart evneveikt? Oljesjeiken og de andre gutta i oljeklubben tjener pengene sine på denne måten. Motivene deres er lettforståelige. Nihilistiske men rasjonelle. Det er verre med klimaskeptikerne — de som ikke tror på det alle kan se med sine egne øyne ved dette stadium.
