Rapport fra surrealistenes bloggtreff

Surrealisme er en retning i kunst, litteratur og film, som oppstod i Frankrike rundt 1920, hvor man søker å gi en umiddelbar skildring av det underbevisste sjeleliv. Surrealismen har sine litterære røtter bl.a. i 1700-tallets skrekkroman av Marki de Sade og visse tyske romantikeres skrifter og i 1880- til 1890-årenes franske symbolisme.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Vi har fire voksne sønner nå, sa han mens han studerte vinglasset, og alle heter Jørgen bortsett fra Robert. Han heter Jan. Dette må være den eldste av alle vitser blant surrealistene, men jeg lo av den likevel. Janus, ikke sant? Folk har jo to ansikter, noen ganger enda flere. Og tre av fire er normale mens den siste er en trøbbelmaker. Sånn er livet, ihvertfall hvis vi skal tro på statistikken. Et solid flertall av ethvert tilfeldig utvalg av mennesker er etter måten det vi kaller skikkelige. Det vil si at de for det meste forstår hvordan man skal skikke seg, ut ifra det vi kaller vanlig skikk og bruk. Derfor er det ikke typisk disse som tiltrekker seg oppmerksomhet. De er jo normale. Man kan slappe av rundt dem. De kommer ikke plutselig til å si eller gjøre noe fullstendig vanvittig. Det er han Robert vi må holde et øye med. Han er ikke helt trygg. Slik fungerer den sosiale dynamikken. Ta det rolig Bobby. Alt går til helvete tidsnok uansett.

Som alle la merke til var hundreårsjubilèet for surrealismens fødsel i seg selv ganske surrealistisk — og derfor en verdig markering. Mange elementer fra det underbevisste sjelsliv fremkom i løpet av året 2020. Mange individer la ned mye patos i fremføringen av sin galskap. Det var en surrealistisk tid. Den vil bli husket for sin distinkte smak av “alternativ virkelighet”. Ikke fordi jeg deltar i noen konkurranse, men jeg våger å påstå at Apecalypso er den bloggen som er vanskeligst å kategorisere her på denne plattformen. De som sier at de vet hva de får når de åpner en post her lyver. Ikke engang jeg selv vet hva som kommer til å skje når jeg begynner å skrive noe. Jeg har ingen spesielle preferanser i forhold til det man innenfor filosofien kaller “univers av mening”. Jeg jobber ikke med meninger, jeg jobber med bilder. Kjenner du Nasrudin? (Også kjent som Nasreddin Hodja.) Han er en slags mellomting av Espen Askeladd og Mister Bean innenfor islamsk tradisjon, særlig sufisme. Poenget er “deadpan” humor. Tre vise menn beskriver en elefant. Den typen ting.

Tror du på meg hvis jeg sier at historiefortelling i seg selv følger visse lovmessige mønstre? I prinsippet kan man fortelle historier om hva som helst men i praksis blir det aldri sånn. Vi er alle fanget i vårt eget begrepsunivers. Det er dette Platons hulelignelse handler om. Den verden vi ser er den verden vi har blitt trent opp til å se. Norske folkeeventyr har ingen distinkt Nasrudin-skikkelse, men diverse fortellinger om bjørnen og reven har noe av den samme smaken, dessuten – som allerede nevnt – har Askeladden visse moralske karaktertrekk som overlapper med budskapet i de typiske Nasrudin-historiene. Han gjør det som er “riktig” heller enn det som er “smart”. Askeladden har ikke noe profittmotiv. Han har det ikke travelt. Veien er målet. Livet er det som skjer underveis, ikke det vi får når vi ankommer dit hvor vi har tenkt oss. Askeladden hjelper folk i nød og han deler nistematen sin. Han krever ingen slags gjengjeld. Men han blir sett. Alle observatører legger merke til atferdsmønstrene hos alle rundt seg, om så bare ubevisst. Spillteoretisk sett handler dette om “langoddsen”. Alle voksne og rimelig mentalt oppegående mennesker vet forskjellen på rett og galt — men det blir ofte galt fordi man må jo være fornuftig. Du vet. Ha forstand til sin stand og denslags. Tjene penger. Bygge et hjem. Ta vare på seg og sine. Alle våre sønner heter Jørgen.

Tre fjerdedeler av enhver tilfeldig utvalgt befolkning – men det må være et utvalg på mange tusen, statistikk er ugyldig når utvalget blir for smått – vil forutsigbart være det vi kaller “skikkelige mennesker”. Riktignok friker jo også de ut noen ganger, det skal de ha, men for det meste har de kontroll på opplegget sitt. Ting er i rimelig balanse mesteparten av tiden. Disse menneskene er ikke interessante, men det prøver de heller ikke å være. Det de vil ha er et rimelig normalt liv med ting på rimelig stell. Så hva med den siste fjerdedelen? Noen av dem – men langt ifra alle – er surrealister på heltid. Kall det gjerne et kunstprosjekt som strekker seg over hele livsløpet. Poenget er aldri å være fornuftig – selv om det heller ikke er noe poeng å være ufornuftig – det handler om å eksistere som responsiv aktør i et univers som inneholder både bevisste og ubevisste elementer. Både drøm og virkelighet, om du vil. Vitenskapsmenn vil studere et hull i bakken som plutselig oppstår, men kunstnere vil hoppe nedi det. Man kan forholde seg til erfaringsmateriale på mange ulike vis. Eller det blir kanskje mer tidsriktig å si at man søker informasjon på ulike vis (og sikkert også til ulike formål). Men nok om det, blant den siste fjerdedelen finner vi ikke bare kunstnerne, de kriminelle og de gale, vi finner også de typiske lederne — og “store personligheter” som får store ting til å skje med alle de store personegenskapene sine. Napoleon med sin hær og hele sulamitten. De er jo avvikere. Men de får mye oppmerksomhet, det er ihvertfall sikkert. Folk liker å fantasere om store begivenheter og spennende ting, men de er ofte ikke helt fornøyde når de opplever dem i virkeligheten. “Fart og spenning” er ikke noe morsomt når ting spinner ut av kontroll.

Jeg vet ikke hva de som leser bloggen min får ut av det, om noe. Det er jo ikke min sak. Jeg bare skriver det som faller meg inn — som det de kaller “stream of consciousness” innenfor litteraturen, bare på mer knotete og idiosynkratisk vis. Dette er ikke sjangermateriale, med mindre vi utdefinerer det som “surrealisme”, men på påssmoderne manèr. Det er underholdende for meg å skrive men jeg kan ikke vite noe om hvordan det er å lese. Ganske interessant, det der. Alt man ikke kan vite noe om.