Det er dødfødt å diskutere smak. Hva er i så fall grunnlaget for enighet? Smak er ikke sak. Noen liker det ene, noen liker det andre. Slik vil det alltid være, uansett hvor mye vi diskuterer det. Det går an å stille opp objektive kriterier for hva man anser å være en god film, men det er ikke sikkert at man engang vil være enig med seg selv etter å ha målt en rekke filmer opp mot disse kriteriene.
Jeg er ikke spesielt høyt utviklet innenfor faget filmentusiasme. Riktignok har jeg litt kunnskap om navn, stilperioder og denslags, men det er langt igjen til fullformet film-nerd. La meg si det slik: Hvis jeg går på en filmfestival så vet jeg hva jeg går til men jeg er ikke en som alle de andre er på fornavn med. Jeg liker film. Det er sant. La oss stanse der for vårt formål denne gangen og heller komme til poenget.
Å lage en dokumentarfilm handler åpenbart om å dokumentere noe. Det er ingen fantasifortelling. Ut over dette finnes det ingen spesielle krav til verken form eller temavalg. Derfor kommer de i en rekke forskjellige varianter basert i individuell tilnærmelsesmåte. I den grad jeg har noen “ideologiske krav” til dokumentarfilmformatet så er disse arven etter den sovjetiske filmregissøren David Abelevich Kaufmann (1896-1954), bedre kjent som Dziga Vertov. Kort fortalt handler det om å la kameraet gjøre jobben.
Alle jobber ut ifra et sett med prinsipper. De tilhører det vi kaller “produksjonsverdiene” og handler ganske mye om hva slags budsjett man opererer med, men ikke bare dette. Vertov’s Man With A Movie Camera fra 1929 nevnes stadig som “en av de beste filmene noensinne” i sammenhenger hvor smak blir diskutert og forskjellige slags kåringer og premieringer foregår. For eksempel på filmfestivaler. Eller når et utvalg kritikere kommer sammen for å fremstille lister over ting man “burde se i løpet av livet”. (Hvis jeg satt og tenkte gjennom saken en stund ville jeg sikkert kunne komme opp med “hundre filmer alle etter min mening bør se” og denne listen ville lignet ganske mye på de som alle andre ville laget, så for dette formålet er det nok å vise til ting som allerede finnes.)
“Kamerabevissthet” hos de man filmer er ofte et problem innenfor dokumentargenren. Dziga Vertovs ambisjon var å “fange sannheten” på film og da blir det et problem når folk poserer og gjør seg til for kameraet. Imidlertid er det interessant i disse smarttelefontider å tenke på Vertovs gamle visjon om at alle kunne bære med seg et kamera slik at de fikk dokumentert viktige ting som hendte, mens de hendte. Ikke så rent få har tjent ganske seriøse pengesummer på å selge unike dokumentaropptak de fanget på telefonen sin fordi de tilfeldivis var på et sted mens noe hendte. Derfor mener jeg at vi allerede har vært godt innenfor Dziga Vertovs visjon av “mann med kamera” i mange år. Det er riktignok anneledes utstyr enn hva han så for seg, men det tekniske er ikke poenget. At vanlige sivilister fungerer som kameraoperatører i en dokumentarsammenheng er hva som teller. Når du ser noe, film det har vært en helt vanlig holdning ganske lenge.
Jeg skrev dette fordi jeg ikke orket å se ferdig noe slags “doku-drama” om Karlamagnus — Karl den store — som i utgangsåunktet ligger solid plassert innenfor min interessekrets, men når produksjonsformatet begynner å irritere meg hjelper det ikke om dokumentarens temavalg er aldri så interessant. Det er flere ting å plukke på. For eksempel det å bruke skuespillere til å dramatisere deler av materialet. Det som helt spesifikt irriterer meg med dette er at jeg vet sånn omtrent hva det koster med slike innslag og pengene kunne etter min mening vært bedte brukt på andre ting. Noe annet jeg misliker ganske intenst er hva jeg tenker på som “David Attenborough-problemet” … det vil si når enten regissøren selv eller et annet medlem av produksjonsstaben, kanskje til og med en innleid skuespiller, omtrent hele tiden befinner seg i bildet og snakker, peker og forklarer. Pero por que? Dette er en ganske vanlig teknikk innenfor filmdokumentar men jeg liker det dårlig.
La kameraet gjøre jobben. Ikke plasser noen i bildet som ikke er en del av det temaet man søker å belyse. Det er greit å intervjue øyenvitner og andre som “var der da det skjedde” og som derfor har noe interessant å si i relasjon til selve temaet, men hvorfor fanden er regissøren selv inne i bildet? Selfie-dokumentar kan godt være noe som andre liker men for meg virker det slik at jeg unngår å se dem fordi jeg liker ikke å bruke verdifull levetid på ting jeg allerede i utgangspunktet vet at jeg ikke kommer til å like. Dette sjalter i praksis ut nesten alt som er blitt produsert for eksempel av BBC, men det er greit. Det finnes fortsatt mer enn nok av slikt som jeg liker.
