Forfatter: apecalypso

Norske verdier inkluderer typisk demokrati, likestilling, likeverd og ytringsfrihet. I tillegg verdsetter nordmenn ofte toleranse, respekt, hjelpsomhet og trygghet, mens verdier som hardt arbeid og sparsommelighet vektlegges mindre sammenlignet med andre europeiske land. Disse verdiene er også i stor grad fellesmenneskelige og finnes i mange andre kulturer. 

(Autorespons i Gemini; Googles KI-tjeneste)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg finner det interessant at aktor i straffesaken mot Arfan Bhatti innleder sin prosedyre med en påstand om at denne saken handler om en mann som hater norske verdier. Det er jo ikke forbudt å “hate norske verdier” — i den grad det overhodet er mulig å utdefinere “norske verdier” i et språk som er presist nok for juridiske formål. Den eneste fornuftige konklusjon jeg kan trekke ut fra ordbruken til statsadvokat Sturla Henriksbø er at han forsøker å appellere til følelser og diverse former for angstkomplekser hos de han henvender seg til. Det er litt selvmotsigende. Først kommer den tomme frasen “ærede rett” og deretter kommer hva vi er nødt til å tolke som en fornærmelse mot den – angivelig – ærede rettens intelligens.

For ordens skyld: Jeg personlig oppfatter Arfan Bhatti som en usympatisk type. Du vet. En narcissist av det slaget som synes at hans meninger og oppfatninger er viktigere og riktigere enn alle andres; slik at han dermed har rett til å diktere hvordan de skal leve sine liv på en måte som behager herr Bhatti. Dette er grovt urimelig, men det er dessverre ikke noe uvanlig personlighetstrekk blant folk der ute. Moralisme er en dypt innarbeidet karaktersvakhet hos en stor del av den norske befolkningen. Skal vi kanskje kalle det en norsk verdi? Du vil jo enkelt kunne finne et antall “folk på gata” som har mange og sterke meninger om andres atferd uten at de samtidig har utpreget god disiplin over seg selv. Jeg tror vi trygt kan henvise til den siste setningen i sitatet ovenfor: Dette er fellesmenneskelig og finnes i alle kulturer. “Meninger om andres atferd” er en klassisk “mental kjønssykdom” du finner hos folk som omgås med andre.

Selv har jeg ingen mening om hvorvidt Arfan Bhatti bør settes i fengsel og i så fall hvor lenge og under hvilke betingelser, men jeg mistenker at hvis poenget er å straffe ham, så vil dette sannsynligvis best lykkes hvis man ikke gir ham det han vil ha, som virker som noen slags bekreftelse på at “samfunnet er ute etter å ta ham” fordi han er så spesiell, talentfull eller hva det måtte være. Altså ingen belønning for den oppmerksomhetssøkende narcissismen hans, men heller bare en slags grå og kjedelig anti-jobbtilværelse med daglig meldeplikt overfor myndighetene. “Gå på NAV” eller noe slikt. Det mest sadistiske tilbudet Norge har for ellers lovlydige borgere — hvilket bringer oss til sakens kjerne: Har Bhatti gjort noe straffbart som lar seg både definere og bevise? Det er opp til retten å avgjøre. Imidlertid starter de ikke bra når de legger vekt på at han en en kødd og en drittsekk, fordi dette er ikke ulovlig. Det skulle ha tatt seg ut. En av de norske verdiene er jo at vi ikke straffer folk for “trynefaktoren” deres. Bare for ulovlige ting vi kan bevise at de har gjort.

Vi avslutter med et nummer fra – noe diskutabelt – Norges beste 70-talls band.

Det samme gjelder unge menn — samt alle andre kjente og ukjente kjønnsvarianter. Poenget er i ethvert tilfelle at folk må ta ansvar for å skaffe seg skikkelig mat. Fatteru? Dette er det viktigste i livet, kanskje nest etter pustefunksjonen. Hvis du spiser dårlig mat blir du et dårlig menneske. Både i kroppen og sinnet. Dessverre lever vi i en tidsalder hvor de onde har styringen med ting. Du vet. Samfunnet, infrastrukturen, logistikken, matvareforsyningen og alt det der. Hele mannskiten styres av narcissister og psykopater. Alle vet dette. Så hva kan du gjøre? Som jeg sa, alt begynner med skikkelig mat. Si nei til ultraprosesserte fabrikkvarer og varemerkeprodukter. De er ikke dine venner. Det spiller forsåvidt ingen rolle hva slags navn jævelskapen er laget under — det er uansett onde næringsmidler tilvirket av onde mennesker for onde formål. Ønsker du virkelig å være et ledd i den kjeden der? Husk at ingen er uskyldige i dette spillet, bortsett fra småbarn og andre underutviklede skapninger. Hvis du har voksne evner har du også voksent ansvar.

Den filosofiske grunntanken bak det selvregulerende markedet – også kjent som nyliberalisme – er at alle individer skal betraktes som rasjonelle aktører som handler ut ifra “rimelig egeninteresse” slik at summen av disse delene utgjør den polare (unidireksjonelle) kraften vi kaller etterspørsel — som siden medfører responsivt tilbud av slike varer og tjenester som passer inn i en lokal lønnsomhetsmatrise. Den fundamentale enheten i dette maskineriet er prissetting, altså i den praktiske verden både hva du er villig til å betale for det du etterspør og hva du godtar som laveste akseptable pris på det du har å tilby. Alt er veldig ordnet i denne virkelighetsmodellen. Alle praktiserer fri vilje når de handler og markedet blir således å betrakte som den ultimate manifestasjon av menneskets frihet på den globale skala. Som enhver med selv det minste lille fnugg av kritisk sans kan se er opplegget fullstendig fette evneveikt både i teori og praksis — men det er ikke desto mindre den religion som dominerer totalt i de postmoderne samfunnstypene som i første rekke omfatter alt vi kaller “vesten”. Fatteru? Greia styres av onde mennesker. De er også hva vi kan kalle “mindre intelligente” men de er likevel oppvakte nok til at de har klart å danne strukturer og organisere samfunnsmodeller.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De folkeslagene vi kaller Maya dannet sine første sivilisasjonsstrukturer for omtrent tre tusen år siden, og greia deres var i hovedsak over sent på 800-tallet (selv om enkelte såkalt “postklassiske” lokalsamfunn fortsatte i noen hundre år til) av komplekse årsaker vi ennå ikke forstår helt, eller kanskje vi heller bør si ennå ikke har dannet enighet rundt. Det virker jo opplagt nok at de utarmet ressursgrunnlaget for strukturene sine slik at samfunnsmodellene kollapset og de store byene ble forlatt til fordel for et mer “gammeldags” liv i jungelen for befolkningen (som fortsatt finnes der på stedet). Noe som er noenlunde likt skjebnen til Mayafolkene foregår nå i dag innenfor våre egne “vestlige” samfunnstyper, bare at det vi har å stri med her og nå er mye større og hundre tusen ganger verre i “økologisk konsekvens”. De har jo fader meg sprengt, brent, forgiftet og ødelagt idiotisk store naturarealer – og dessuten utryddet mesteparten av alle ville skapninger – slik at det lar seg vanskelig gjøre med noen regressiv “tilbakevending” til livsstiler som eksisterte i den førindustrielle epoken, så vi ser i praksis på en postapokalyptisk tidsalder som vil komme snart – kanskje i min levetid – og vare i noen tusen år, jeg vil tippe 20-30.000, før naturen har gjenvunnet en rimelig levedyktig grad av balanse igjen. Alle vet dette. Alle kan se at miljøødeleggelser og klimaforandringer kommer til å kverke det samfunnet vi har. Spørsmålet er ikke om men når. Er du forberedt? Ikke si ja for ingen vet hva dette betyr i praksis. Eller om mennesker engang vil overleve som egen art.

Vi avslutter med et fantastisk dansenummer som kler den nystilige metallsangen bra.

Jeg vet ikke hvor sensasjonelt det er at Zohran Mamdani vant valget til borgermester i New York, for det var jo hva “alle” forventet skulle skje, basert i diverse meningsmålinger, tallmateriale og statistikk som sirkulerte rundt omkring, foruten de innledende valgomgangenes krystallklare seier til Mamdani over både Andrew Cuomo og den sittende borgermesteren Eric Adams — som begge blir betraktet som enten “Trumps menn” eller som “medlemmer av den etablerte makteliten” eller begge deler. Saken er åpenbart at New York vil ha noe helt annet. Derfor samlet velgerne seg rundt hva som på papiret ser ut som en usannsynlig kandidat til denne stillingen, men som i praksis har “kjørt snøplog” tvers igjennom alle motstandere og all kritikk. Det har også vært diverse andre valg i USA, men Mamdani er den store sensasjonen, som har vært mildt sagt mye omskrevet i mange måneder. Han beskrives lokalt som “a democratic socialist” som vi vel er nødt til å oversette med sosialdemokrat på norsk, så altså en kandidat fra “Arbeiderpartiet”.

Det viktige poenget her er at dette er velgernes vilje. Til tross for massive og aldeles idiotisk usaklige hat-kampanjer mot Mamdani fra den sittende amerikanske regjeringen falt stemmetallene ut som de gjorde, noe som selvsagt har blitt lagt merke til over hele verden. Her i Spania – med en regjering fra Partido Socialista Obrero Español (PSOE) – har Mamdani vært en omtrent så høyt profilert nyhetssak som det går an å få når det gjelder utenlandssaker, så jeg vet ikke hvordan det går an å ikke ha fått med seg hva som har skjedd i den grad man overhodet følger nyhetssendingene på fjernsyn, men det er vel en overraskelse for “noen”. Jeg vet ikke. Hva jeg vet er imidlertid at britenes utdanningsminister Bridget Philipson på forespørsel uttalte at hun “ikke vet noe om saken”. Virkelig? Intervjueren virket litt skeptisk, men britenes minister for høyere og annen utdanning fremholdt at hun “ikke følger med på amerikansk politikk” annet enn litt om hva Donald Trump sier og den typen ting. Seriøst? Britene pleier jo ellers å være nærmest sykelig opptatt av hva som foregår i det kontinentstore landet med hundrevis av millioner engelsktalende innbyggere og de snakker om det minst like mye som de omtaler sine egne innenriksforhold. Så hva er det som foregår?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Regjeringen hans Keir Starmer har profilert seg som sterkt anti-antisemittisk – i den grad dette er en ting – helt siden dette var den strategien de brukte for å felle Jeremy Corbyn og skifte ut partiledelsen. Du vet. Det å erklære støtte til palestinernes sak – som Corbyn gjorde – betyr jo det samme som at du ønsker å drepe alle jøder. Alle vet dette. Derfor må du utryddes med alle midler. Dette er den korte historien om hvordan Keir Starmer ble ny leder for Arbeiderpartiet i Storbritannia. Det skjedde på en skitten og fæl måte — som sannsynligvis ville ha passert mer ubemerket hvis det ikke var for den ubeleilige drapskampanjen i Gaza som startet i 2023. Dette var jo den metoden de valgte for å “renske ut” og kvitte seg med hele venstrefløyen i Labour, som typisk alltid har støttet Palestinasaken, Osloavtalen og så videre, men dette ble altså definert som jødehat av Starmers strategiske mannskap. For eksempel ble den populære “ordføreren i nord” Jamie Driscoll ekskludert fra partiet fordi han hadde latt seg avbilde sammen med filmskaperen Ken Loach, som alltid har vært en “raddis” som støtter alle de undertrykte, agiterer for sosial rettferdighet og alt det der. Konsekvensen av hele greia er at det vil være politisk selvmord å uttrykke støtte eller gratulasjon til Mamdani — som selv altså nylig ble valgt til borgermester i New York, som har den største jødiske befolkningen noe sted utenfor Israel. Interessante tider, som de sier. Folk må “stå på hodet og drite i vinkel” for å være politisk korrekt i dagens Storbritannia.

Mitt inntrykk er at befolkningen i New York først og fremst gikk for en politiker som har noe annet å komme med enn den vanlige støtten til “næringslivet” og den aller rikeste samfunnsklassen. Mer mystisk er det ikke. Zohran Mamdani har lovet bedre forhold for “vanlige mennesker” på en troverdig måte, så vil det siden vise seg hva han klarer å få til i praksis. Det er ingen overdrivelse å si at han ikke akkurat støttes av Republikanerne i alminnelighet og Donald Trump i særdeleshet, men befolkningen i New York har altså valgt ham som borgermester nå, så får det gå som det går. Mamdani har så langt vært en god kommunikator som har klart å unngå alle fellene de har stilt opp for ham, som at han skal være jihadist og kommunist og det ene med det andre, mens han ganske tydelig fremstår som en “folkets mann” uten ideologisk bagasje i noen særlig grad. Visst er det skremmende for mange at han er muslim og bærer et Midt-Østen-inspirert navn, men det ser ellers ikke ut til at han er noe mer eller mindre enn “en vanlig amerikaner” som er flink til å snakke for seg. De har jo historisk sett hatt mye rart sittende som borgermester i New York og dagens situasjon er vel at det er bortimot umulig å overleve på en vanlig arbeidslønn der borte, så man gjetter vel ikke alt for galt hvis man tipper at dette er de sakene han vant på.

Vi avslutter med en søt novellesang fra gamle dagers England.

Problemet kommer når du skal lande. Det finnes ganske eksakt matematikk om saken, men de fleste klarer å se for seg hvor vanskelig det kan være å lande på en kontrollert og elegant måte etter å ha for eksempel ramlet ned fra taket. For noen uker siden var det en mye omdiskutert ulykke på Ibiza. Rekkverket til en balkong kollapset og to turister falt seks meter rett ned. Den ene døde øyeblikkelig mens den andre havnet på intensiven. Jeg vet ikke noe mer om saken. Det folk var uenig om den gangen var “hvem sin skyld” dette var. Eierne av hotellet? De som bygde det for tyve år siden? De som hadde ansvaret for vedlikehold? Diskusjonen gikk sånn som slike greier går. Du vet. Mange meninger. Selv har jeg fortsatt ingen mening om saken, men jeg vet en del om bygninger og tekniske ting.

Ikke faen om jeg bare stoler på at ting er i orden. Blikket mitt “scanner” byggverket jeg forholder meg til, på jakt etter de vanlige svakhetstegnene. Korrosjon, sprekkdannelser, saltutslag, fuktighet og så videre. Hvis jeg oppdager noe jeg ikke liker forlater jeg bare stedet. Verre er det ikke. Du kan også studere “byggestilen” og lære mye av dette. Ser det ut som de hadde hastverk da jobben ble gjort? Har de spart på materialene? Det er mange tegn man kan tyde hvis man vet hva ting betyr. Hovedregelen er søppel inn = søppel ut. Det går an å fuske og dekke til, men det er i den endelige analyse ikke mulig å bygge noe som har bedre kvalitet i finishen enn de materialene man brukte da jobben ble gjort. Stikkordet fra forrige avsnitt er Ibiza. Hele jævla stedet er jo et jævla horehus. Jeg ville vært skeptisk til å gå inn i noen nyere bygning som helst der borte — og det blir ihvertfall ikke aktuelt å gå opp i etasjene.

For øyeblikket er det regntid i Spania. Verst i sør, med blant annet “oransje farevarsel” i Sevilla, men de sier på nyhetene at det forventes litt dramatikk på nordkysten også frem mot helgen. Gult varsel er jo også et varsel. Utenfor her hvor jeg bor har det vært torden og knall med ganske respektable mengder regn – det meste jeg har sett her hittil – men det har ikke vært noen farevarsler så jeg antar dette er sånn omtrent normalt. På den andre siden av gata er det noen som ikke engang har tatt inn klesvasken sin, så jeg vet ikke hva de tenker. En ekstra skylling? De vet vel hva de driver med, selv om jeg ikke ville hengt opp klesvask utendørs når værvarslinga sier 10 millimeter regn. Hva fanden skal man plaske rundt der ute for? Jeg gjorde meg ferdig med alle ærend i går nettopp for å slippe noen eksekursjoner uti regnet i dag. Hva kan jeg si? God planlegging er halve jobben. Uansett hva slags jobb vi snakker om.

Det svenske bandet November passer for denne måneden.

Kybernetikk er en tverrfaglig vitenskap som handler om å observere og beskrive hvordan tilstander i tekniske prosesser og levende vesener varierer med tiden og samvirker med hverandre, og ved hjelp av styring, påvirke slik at ønsket oppførsel oppnås.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Link til nettsiden som sitatet overfor er hentet fra ligger her.

Hvis ordet kybernetikk er fullstendig fremmed for deg bør du – i det aller minste – klikke på den linken og lese deg opp på den korte artikkelen som Store norske leksikon har publisert om saken. La oss si det er en elementær hjørnestein for å kunne forstå systemteori — som alle selvsagt bør ha litt innsikt i fordi vi lever jo i en verden preget av mange slags og tildels innbyrdes motstridende systemer, som påvirker oss alle hver dag. Menneskenes verden er bare tilsynelatende et eneste stort kaos, fordi bak kulissene finnes det alle slags kontrollmekanismer som påvirker deg hele tiden enten du vet om dem eller ikke. Som så ofte hender endte jo Norbert Wiener – som i 1948 fant opp ordet kybernetikk – med å bli ganske desillusjonert av hvordan dette nye vitenskapsfeltet ble utnyttet i praksis.

Nesten alle mennesker som lever i dagens postmoderne samfunnstype er mest for barn å regne. De har ikke peiling på noe som helst, slik at den typiske tendensen er at de blir dypt sjokkert når man forteller dem hvordan pengene virker, hva de driver med på bakrommet i politikken, hvordan diplomater jobber og den typen ting. Dette er forsåvidt greit nok. De fleste har ikke noe “behov for å vite” mer enn hva de behøver for å få sine private liv til å fungere. Du vet. Det er nok at støvsugeren gjør jobben sin, uten at man skal behøve å sette seg inn i hele mekanikken bak det som foregår. Og når det gjelder det store samfunnsmaskineriet som helhet er det sannsynligvis like greit at man ikke vet alt om alle ting, gitt at man ønsker å finne roen slik at man sover godt om natten og det ene med det andre. Det finnes folk på alle nivåer som passer jobben sin godt nok til at treskeverket surrer og går sånn noenlunde korrekt.

Samfunnskontrakten baserer seg i denne formen for tillit. Hvor mye behøver du å vite? Svaret er for de fleste bare nok til at de kan administrere sitt eget opplegg fra dag til dag. Jeg mener, nesten ingen gidder å sette seg ned for og lese gjennom alle møterapporter fra kommunestyret og den typen ting, selv om de ligger åpent ute for offentlig gjennomsyn. Mesteparten av alt de må gjøre for å få samfunnet til å fungere er jo fette kjedelige byråkratiske ritualer og bokføring. Er det noe du behøver innsyn i? Det offentlige har et antall egne funksjoner som hjelper deg til å finne det du leter etter. Det meste er ikke “hemmelig” — bortsett kanskje fra at folks navn og adresse blir holdt igjen for å verne om privatlivet deres noen ganger. Selve saksbehandlingen er imidlertid åpen. Slik må det være i et demokratisk samfunn. Journalister og andre skal ikke hindres i å gjøre jobben sin hvis de ønsker å belyse en sak. Imidlertid er systemet dessverre sårbart for korrupsjon og “uhederlige aktører”. Dette er baksiden av åpenhetsmedaljen.

Ofte støter jeg på individer som har paranoide fantasier om at de blir overvåket — til tross for at de objektivt sett ikke er interessante mennesker. De er ikke kriminelle, de driver ikke med politikk og de har det ikke verre i forhold til “reglene” enn alle andre. Alt de har er vrangforestillinger. Psykologisk sett er dette kanskje motivert av et ønske om å være en mer spennende type, som driver med dramatiske og betydningsfulle ting i noen slags actionfilm-lignende verden av helter og skurker. Problemet er bare at selv de som jobber med overvåkning, etterretning og den typen ting – spionasje om du vil – har en daglig virkelighet som preges av at “ingenting skjer”. De holder vakt og tar notater, men det er ytterst sjeldent at de opplever noe “mer” enn dette. Alt mates tilbake inn i systemet og hva som siden skjer med informasjonen de har samlet inn vet ikke de individuelle agentene noe om. Du kan trygt si at Agent 007 finnes ikke i virkeligheten. Det er bare en fantasi om “hvordan ting kunne ha vært” hvis verden var organisert på en annen måte, som i praksis betyr at reglene for fysikk og bevegelse – altså kybernetikk – måtte vært annerledes enn de vitterlig er.

Vi avrunder med litt dansk festmusikk fra 70-tallet. (Forstår du hva de synger om?)

Referanse: NRK.no

Linken ovenfor leder til en artikkel om hvordan Oljefondet planlegger å stemme nei til Elon Musks lønnspakke på “opptil ti tusen milliarder kroner” over de neste ti år, som er nærmest absurd komisk – og ikke så rent lite provoserende – gitt at denne evneveike klovnen ikke har levert noe av alt han har lovet i de forrige ti årene. Ingenting. Alt han har kommet med har bare vært jåss og bløff som din nærmeste hasjrøykende nabo like fint klarer å fantasere frem når han er på en “tripp”. Herregud. Hva er det som er galt med folk? Jeg var ikke optimistisk da de ansatte parasitten Nicolai Tangen som sjef for det norske Oljefondet — fordi han er jo en sånn type som ikke bare frivillig lar seg avbilde sammen med Elon Musk, men som også tror dette er noe slags skup. Du vet. Gutta kompiser og alt det der. Ynkelig og vemmelig. Var det opp til meg ville jeg funnet en byråkrat som ikke har følelser og ansatt dem som sjef for Oljefondet. Det verste av alle mulige alternativer er jo det de har nå: En solbrun dildo fra vestkanten med ego-issues.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når det er sagt så må man jo lure på hvorfor de fortsatt sitter med posisjoner i det amerikanske markedet. Fatter de ikke hva som er i ferd med å skje? Det er ikke bare Tesla som er groteskt overpriset, det er resten av hele den runddansende sektoren tilknyttet “kunstig intelligens” og datasentere. Nicolai Tangen er kanskje kompis på det personlige plan med et antall av disse bisarre parasittene i Amerika – som inviteres på “Great Gatsby” tematisert fest hos Donald Trump – men selve Oljefondet er bare et pensjonssparemiddel av den sorten som de typisk slakter og spiser opp etter at de har gått noen runder med å jekke opp markedet for tryllepenger. De samme folka gjør de samme tingene om og om igjen mot de samme ofrene. Hva er det som er galt med bildet? Det blir jo vanskeligere og vanskeligere å forklare seg med at de var naive og ikke visste bedre. Advarslene er mange og de kommer “fra alle kanter”. Hvilken seriøs person er det som har tro på Elon Musk ved dette tidspunkt? Du må jo være fette idiot for å ikke se tegninga. Hvem husker Ole Christian Bach? Bruk Google hvis navnet ikke sier deg noe. Poenget er at situasjonen med Elon Musk er ti tusen ganger verre, men ellers ganske lik. Alle kommer til å tape alt de investerer. Det er absolutt 100% idiotsikkert.

Vi avslutter med litt relevant dansemusikk fra Jamaica.

Som forventet gikk Carlos Mazón av som delstatspresident for Valencia i går. Dermed er det dramaet endelig ferdig. De har jo anklaget ham for uaktsomt drap og det som verre er i over et år nå — etter at han leverte en ikke akkurat beundringsverdig – eller engang troverdig – innsats i tilknytning til naturkatastrofen som rammet Valencia i fjor. Hvorfor han ikke forlengst har gått av fremstår som litt gåtefullt, men sånn er det vel ofte med “mektige menn”. De føler seg såpass priviligerte og hevet over alt og alle ellers at de fullstendig mister såvel bakkekontakt som normalt skamvett. Han er ikke den første og vil ikke bli den siste politiker som “kjemper for å beholde jobben sin” selv om alle kan se at dette er håpløst. Det eneste spørsmålet som gjenstår er i hvilken grad dette går ut over Partido Popular (PP) ved neste valg. Meningene er selvsagt delte. Burde de ha tatt ansvar og beordret Mazóns avgang?

For øyeblikket pågår det ikke noe jævelskap i Spania. Forholdene er fredelige og preget av årstiden. Du vet. Høstfargen har rammet vegetasjonen og det er generelt sett litt for kaldt til å finne på noe kødd. Turistene – i den grad det er noen – tar på seg klær og trafikken ute på veinettet fremstår som rolig og behersket. Riktignok kom det en desperado og kjørte forbi meg på en litt tvilsom måte i går, men sånn blir det jo når de kjører blodtrimmet sportsbil som du kan høre at de har chippa opp hestekreftene på. Herregud. Sånne finnes over hele verden. Det er bare å håpe at han ikke kræsjer inn i noe på en sånn måte at jeg blir nødt til å stanse, ta kontroll over situasjonen, utføre førstehjelp, ringe politiet og alt det der. Man er jo trent som man er — men hvis jeg overhodet har noe valg så foretrekker jeg å ikke bli “blandet inn i noe”. La de unge tullingene kjøre som er å forvente fra dem, så skal jeg passe mine egne saker.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For øyeblikket er det 10 grader der jeg bor og det regner annenhver dag. Typisk høstvær, men totalt sett mer sånn som du forventer at september skal være i Norge. Værmeldinga sier det skal holde seg slik så langt langtidsvarselet går, som vel betyr at det ikke kommer noen “vinterlige forhold” før langt uti desember. Vi får se. De påstår at januar skal være den hardeste måneden her, men jeg ser ikke for meg at det skal bli særlig imponerende når man er vant til innlandet i Norge. Kanskje det er som ute ved kysten? Hva vet jeg. Jeg har jo aldri bodd på vestlandet, men jeg innbiller meg at de noen ganger har snøfrie vintere der. Uansett er El Bierzo preget av at det tørre ørkenklimaet fra den spanske høysletten – La Meseta – møter pålandsvinden fra Atlanterhavet til noen slags “klimakamp” her på stedet. Jeg leste meg opp på alle slike saker før jeg flyttet hit, så vil det vise seg om praksis ligner på teorien. Sommerens hetebølge var noe i overkant mer dramatisk enn forventet i år, men jeg antar det blir å skylde på El Niño for denne gangen.

Denne låta fra 1974 illustrerer på en perfekt måte hva som skjer når tre musikere – Robert Fripp, Bill Bruford og John Wetton – som kan jobben sin til perfeksjon kommer sammen for å lage stor musikk. Den er jo fader meg over 12 minutter lang men jeg har likevel aldri følt det naturlig å kutte den i midten. Det er liksom nødvendig å høre seg helt igjennom bare for å se hva de finner på rundt neste hjørne.

I psykologien er identitet en fornemmelse av hvem man er og hvilke større og mindre grupper man er en del av. Identitet innebærer at individer har en opplevelse av sine egne egenskaper og likheter med og forskjeller fra andre mennesker.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noe er galt hvis det er betydelig avstand mellom hvordan en person oppfatter seg selv og hvordan de blir oppfattet av alle andre. Hvem har rett? Går det an å bli misforstått hele tiden og av alle man møter? Jeg tviler på det. Sannheten om hvem og hva man er vil i de fleste tilfeller være åpenbar. Ikke uten grunn finnes det et ordtak som sier at du kan ikke lure alle mennesker hele tiden, bare noen av dem noen ganger. Det koster jo for mye energi å være “noen andre enn man er” særlig lenge om gangen, slik at man vil utmatte seg selv og kollapse ned til sin “hvileposisjon”. En profesjonell psykopat og løgner er selvsagt klar over dette slik at de passer på å befinne seg i en privat sammenheng når de ikke lenger klarer å opprettholde maskespillet sitt. Alle vet hvordan dette fungerer.

Det finnes enkelte individer som er nesten beundringsverdig falske. Du må lure på hvordan det går an. Er det ikke jævlig slitsomt? Hva er greia, liksom. Man føler jo intuitivt at de bruker enorme mengder energi på å misrepresentere seg selv uten at det er enkelt å se hva de tjener på dette. Kanskje de bare sitter fast i et mønster. De har “spilt rollen sin” så mye og så lenge at de ikke lenger har noe annet valg enn å bare holde det gående så lenge de kan. De er fortapt, kan du si. Alle andre valg de en gang hadde befinner seg forlengst hinsides rekkevidde. Et bra eksempel er Donald Trump, som de av uforklarlige årsaker har valgt som president i USA to ganger. Alle kan jo se at fyren bare er et oppblåst fjols. Det finnes rett og slett ingenting der. Alt er bare skryting, bløff og løgn hele dagen lang. Er det dette som har imponert folk? Det er jo på mange måter en fordel å være malignant narcissist i USA.

Et klassisk amerikansk nyhetsprogram heter 60 Minutes og Trump var nylig der. Det er ikke første gang og det blir helt sikkert ikke siste gang heller, selv om det var nesten smertefullt å se på. Ved et tidspunkt gjorde han et nummer ut av at folk kaller ham nazi. Jeg tror han prøvde å poengtere at han ikke identifiserer seg som nazi, så derfor kan han ikke være noe slikt heller, selv om hans egen visepresident for ti år siden beskrev ham som “Amerikas Hitler” – riktignok før det ble klart at den politiske vinden blåste den veien – og de fleste vil sikkert bare trekke på skuldrene av denne merkelappen. Er det viktig hva man kaller Donald Trump? Ondskapen hans ligger jo utenpå ham i tykke lag. Alle kan se det. Spørsmålet er om de liker at det er slik. Er det bra for USA å ha en demonisk president? Et flertall av velgerne syntes åpenbart det, så da så. Dermed blir det som det blir. Selvsagt kommer det ikke til å ende bra, men hvem bryr seg om sånt? Folk vil bare ha gøy og kos her og nå. Til helvete med morgendagen.

Til sist en ode til den vanligste moderne livsfølelsen.

Til tross for at jeg skriver en del om filosofi, religion og “livssyn” (mer generelt) så er ikke dette noe jeg liker å snakke om. Folk er alt for kørka og tror på de mest idiotiske ting. Jeg mister tålmodigheten med dem nesten øyeblikkelig. En gang var det en kis som spurte om jeg ikke tror på noe større enn meg selv. Fatteru? Det er jo for fanden evneveikt. Alt er større enn meg og nesten ingenting kan forstås. Heller ikke sånne spørsmål. Verden er et mystisk sted og jeg er bare en vanlig mann som det ikke er noe spesielt med. Et hundretalls milliarder sånne som meg har jo passert gjennom tilværelsen og ingen av dem skjønte noe særlig av det heller. Hva kan jeg si? Vi er bare dustete aper.

Det spiller ingen rolle hva jeg tror og ikke tror. Alt som betyr noe er hva jeg gjør og ikke gjør. Det finnes ikke noe sånt som rett tro, bare rett handling. Du kan være from som selveste paven dagen lang – smile og vinke til folket der ute – men hvis du oppfører deg som et rasshøl bare èn gang så er det dette du er. Det er jo ikke dine beste gjerninger som definerer deg som menneske, det er de verste. Alle voksne mennesker bør ha lagt merke til at det er slik ting fungerer. Jeg vet ikke hva jeg skal si engang til de som tror noe annet. Lykke til? De kommer uansett til å møte veggen før eller senere. Det blir en grim oppvåkning og jeg vil helst ikke være i nærheten når det skjer. Hvis noen “for det meste” oppfører seg pent, men av og til må de knulle noen svin på skogen, så er det dette siste som definerer deres metafysiske tilstand i verden. Det er jo hemmelighetene som gjør kål på den psykiatriske likevekten hos folk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er ikke engang særlig streng av meg. Jeg vifter typisk bare med hånden og sier ja ja whatever når det er noe. Jeg vil ikke høre folks livshistorie. Jeg vil ikke vite hva de “tenker”. Det spiller ingen rolle hvem de egentlig er, fordi det er hva de viser gjennom sine handlinger – minutt for minutt gjennom livet – jeg bruker som grunnlag for å dømme dem. Det er ikke noe å forklare. Intet å legge til eller trekke fra. Jeg ser det jeg ser og det er sannheten om deg. Hvorfor skal dette være vanskelig å forstå? Når det er sagt så lever vi jo i en nokså psykopatisk tidsalder. Folk beundrer og smisker for typer jeg ikke engang ville berørt med pikken til naboen på en lang stang, langt mindre ha noe med å gjøre i forretninger eller bare vanlig livsførsel ellers. Herregud for noen svin. Det er så fullstendig fette sinnssykt at jeg ender med å bare le av det. Fy for skam og skjensel. Bløff, løgner og overgrep er normalt i dagens verden. Hva er det som har skjedd? Det vet jeg ikke svaret på, men det er likevel et retorisk spørsmål man må stille noen ganger.

Vanligvis tar jeg ikke folk alvorlig når de erklærer seg som religiøse. Ja ja whatever. Jeg vil ikke høre noe om sånt. For mine øyne er det bare en psykiatrisk sykdom. En åndelig funksjonshemning om du vil. Jævla narcissister som tror de kan vinne noen fordeler med sin ynkelige klynking. Sånt vekker sadisten i meg. Jeg får lyst til å sparke dem mens de ligger nede, trampe på ansiktet deres og skjende den sarte lille egoblomsten de bærer på i sitt hemmelige hjerte. Hva er det du gråter for? Hvorfor er du så redd? Det er heldigvis ikke mitt problem. Jeg oppfordrer alle til å heller fokusere på de mange praktiske oppgavene vi er nødt til å håndtere. Spar meg for alt englejåsset. Gå og snakk med mor di hvis du har noe du “føler” så sterkt at det forstyrrer dine materielle prestasjonsevner. Eller skaff deg en psykolog, hva vet jeg. Jeg driter jo i deg og følelsene dine. Forstår du ikke det? Livet er en grusom erfaring — og så dør du. Det er ikke noe mer å si. Alle vet dette. Hvis du går rundt og forventer noe spesielt blir ting bare dobbelt så grusomme. Det er for dumt. Jeg vil ikke snakke om religion og livssyn. La oss heller fokusere på å lage en middag så god at den blåser bakoversveis på både gudene, djevlene, englene og alt det andre metafysiske rakkerpakket. Fordi vi er mennesker. Dette er vår kunst.

Jeg har en greie med dansemusikk fra 80-tallet i dag.

Verdenshistorien er full av interessante typer, blant annet jesuittpresten Pierre Teilhard de Chardin (1881-1955). Om du ønsker mer spesifikk informasjon kan du søke på nettet, men her og nå handler det om transhumanisme og Teilhards syn på Omegapunktet som “evolusjonens formål”, eller skal vi heller kanskje si en metafysisk attraktor som en gang i en ikke nærmere spesifisert fremtid vil manifestere seg som universets logiske sluttpunkt, symbolisert av Kristusskikkelsen i sin ultimate/kosmiske form. Ganske dunkle greier, egentlig, men poenget er ikke Teilhard og hans idèer om Omegapunktet i seg selv, snarere den renessansen dette opplegget har fått innenfor det de kaller teknokristendom, som er en slags krysning av kristen evangelisme og teknologisk utopisme hvor generell kunstig intelligens – altså den varianten som kan tenke selv og fatte sine egne beslutninger – representerer “det guddommelige prinsipp” og Kristi gjenkomst. Det er i lys av dette vi må forstå Peter Thiel og hans påstander om at antikrist er noe eller noen – kanskje Greta Thunberg – som stiller seg i veien for utviklingen mot en ny maskinvirkelighet som kan/vil “frelse menneskeheten”.

Det er mye å ta tak i her. Mine egne personlige følelser om saken er jo for eksempel at alt vi kaller sivilisasjon er en form for mental sykdom – eller en traumatisk adapsjon – som selvsagt river bort hele fundamentet for “maskinbasert frelse” til å begynne med, men selv de som ikke følger meg hele veien inn i den organiske virkelighetens “didaktiske materialisme” føler ofte en viss skepsis til tanken om at “maskiner vil frigjøre menneskene”. Den normale holdningen er jo at maskiner er hjelpemidler og verktøy vi kan bruke til å forenkle diverse arbeidsoppgaver. Det finnes ikke noe guddommelig med dem uansett hvor imponerende de noen ganger kan være i forhold til å få store ting gjort på kort tid — og de storslagne tenkemaskinene som har blitt utviklet i nyere tid bruker bare noen enkle psykologiske tivolitriks for å fremstå som “selvstendige personligheter”. Det er bare lureri. Vi kaller det kunstig intelligens men det er jo bare glorifiserte regnemaskiner omgitt av en mytologisk tåke. Hele greia er en eneste stor bløff som handler om sjonglering med penger og hva jeg vil karakterisere som en katastrofal oppjekking av børsene verden over. Denne bobla vil sprekke — og når dette skjer vil snøballeffekten ha enorme sosiale skadevirkninger. Frelse, my ass. Dette er svindel.

Det passer å avslutte med litt dansemusikk fra året 1982.