Forfatter: apecalypso

Maillardreaksjon er kjemisk reaksjon som skjer mellom karbohydrater og aminosyrer når mat brunes ved 140–160°C. Effekten gir maten brun farge og et mangfold av smak- og luktnyanser. Reaksjonen resulterer i farge, lukt og smak hos biff, øl, sjokolade, kaffe, ristet brød og mange andre typer ristet eller stekt mat. Maillardreaksjon er oppkalt etter den franske kjemikeren Luis-Camille Maillard (1878–1936), som beskrev denne effekten vitenskapelig i 1912.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som alle vet blir kjøttsaus bedre når man tar seg tid til å brune kjøttdeigen skikkelig. Det er ikke en hallusinasjon. Det er noe som skjer med maten når den varmebehandles på fagmessig vis. Folk har visst om dette i hvor mange tusen år som helst og de fleste nøyer seg med å konstatere at det forbedrer smaken i den ferdige retten. Nok pratet. De behøver ikke vite noe mer. Årsaken er sterk nok til å stå helt fint på sine egne bein. Hvem bryr seg om hva som foregår på et kjemisk detaljnivå? Dette er hva overtenkning handler om. Du vet. Noen bare er sånn. De behøver ikke å være irriterende typer men ofte er de det likevel, særlig når de ikke klarer å holde kjeft (som skjer ofte nok til at det er en ting). Vi kan si det er et spørsmål om relevans. “Folk flest” vil ikke forholde seg til mer kunnskap enn hva de strengt tatt behøver for å få jobben gjort. Derfor er det ikke vanlig å lære noe om Luis-Camille Maillard på kokkeskolen.

Hermes Trismegistos – den trefoldig store Hermes – er selvsagt en sagnfigur, men det er jo kjekt å ha en sånn karakter som man kan henge diverse urgammel kunnskap og alskens ordtak på. As above, so below er hans. Det høye speiler det lave. På et noe mer vitenskapelig språk kalles dette skalainvarians. Det spiller ingen rolle hvor stort og kosmisk du blåser opp en greie som styres av visse grunnleggende prinsipper. Gravitasjon er ikke fundamentalt annerledes ute på stjernehimmelen enn nedi bukselomma, det er bare mye mer av den og i helt andre konsentrasjoner. Jordkloden er for eksempel en jævlig stor slabol. Selv om jorda spinner i 1670 kilometer i timen så tar det et helt døgn å komme rundt èn omdreining — og selv om den flyr rundt sola i vanvittige 107.200 kilometer i timen så tar det et helt år å fullføre en runde. Det finnes en kategori av mennesker som nekter å tro på dette, selv om vi forlengst har fått til å måle disse tingene med ganske stor nøyaktighet. Det foregår noe i hodet deres. Folk ville jo bli blåst bort av fartsvinden hevder de. Dette kalles visstnok sunn fornuft. Eller common sense på engelsk. Noe alle bare skjønner intuitivt.

Den britiske filosofen Bertrand Russell sa en gang at menneskehetens tragedie består i at alle idioter og fanatikere er så jævlig skråsikre i sin sak, mens kloke mennesker er så fulle av tvil. Derfor går det som det går. Jo mer du vet, jo mer vet du at du ikke vet. Kunnskapens skalainvarians strekker seg fra de små ting og helt til universets yttergrenser. Selv pleier jeg å si at hvis du alltid antar at du tar feil så vil du alltid ha rett. Uansett hva slags ny greie du skal forholde deg til så kommer førsteinntrykket ditt til å være galt — særlig når det handler om mennesker. Ikke desto mindre er det fette nødvendig å etablere og praktisere et system av fordommer og sorteringskriterier. Du vet. For å få fortgang i sakene. Vi har rett og slett ikke tid til å gi alle vi møter all den oppmerksomhet som kreves for å finne ut “hvem de egentlig er”. Ting må forenkles en hel del for å fungere i den praktiske virkelighetens verden. Hvor mye behøver du for eksempel å vite om noen for å avskrive dem som en du ikke har lyst til å bli bedre kjent med? Eller for å snu på flisa; hva slags markører må til for at du oppfatter noen som så interessant at du har lyst til å vite mer om dem? Etter min mening går det ikke an å kjenne noe annet menneske “fullt ut”. Det er for stort og komplisert. For mange bevegelige deler som ikke lar seg forutsi. Imidlertid går det an å kjenne seg selv til en slik grad at man skjønner hvor det bærer hen når man merker at det klør i hodebunnen fordi noens argumenter er så fette evneveike at man ikke orker å forholde seg til dem. Hva skal du gjøre da? Er det noe poeng i å bruke verdifull levetid på å diskutere med idioter?

Vi setter strek der og avslutter med en gammel klassiker fra Frankrike.

Her i Spania finnes en klasse av utlendinger som kaller seg expat. Det er grovt sett sånne som ikke engang prøver å integrere seg, blant annet – eller skal vi kanskje si særlig – når det gjelder å lære språket. Omgangskretsen deres består i hovedsak av andre expats – briter med briter, tyskere med tyskere, svensker med svensker, du skjønner greia – og det kunne ikke falle dem inn i halvsvime å “ta til seg kulturen” på noe annet vis enn å gå på restaurant og spise de lokale spesialitetene. Hvis du spør dem om de er innvandrere til Spania blir de fornærmet. Samtidig skal de også ha seg frabedt å bli kalt turister. Så hva er greia? Det er ganske interessant. De danner en slags identitet rundt det å være utvandret fra gamlelandet, men ikke innvandret til der de bor. Og sånn går dagene. De lever i en parentes.

Nå er jo ikke dette mitt problem, men jeg synes likevel at det blir litt i overkant komisk når de snakker om forholdene der hjemme; med innvandrere som danner kulturelt isolerte ghettobefolkninger og det ene med det andre. Det er antagelig en vanlig menneskelig egenskap å være blind for sitt eget opplegg men dømmende overfor andres. Hvorfor skal en syrer eller iraner som flykter til “vesten” være mer skyldig å tilpasse seg det samfunnet de ankommer enn svensker og briter som av sine egne årsaker flytter til Spania? Det er jo ingen kunst å finne ut at spanske gjennomsnittsmennesker føler litt skepsis til diverse nordeuropèiske “expats” som bosetter seg i landet deres uten å kunne snakke spansk, men likevel forlanger de full oppvartning og VIP-behandling når de forholder seg til lokalbefolkningen. Når det er sagt så har jeg ikke tenkt å “ta noen for meg” og lekse opp for dem. Det er nok å skrive noen linjer om det.

Temperaturmessig så har tredvegradene vart i en uke nå, men på tirsdag sier værmeldingen at det skal falle med jevnt ti grader over hele linja. Det er bra. Jeg sover jo litt urolig når det er 25 grader og høytrykk om nettene. Det er også bra å kunne bevege seg normalt rundt i sentrumsområdene igjen. Du vet. Man må jo gå sakte og ta mange pauser underveis når det er brennvarmt der ute. C’est la vie, som de sier i Frankrike. På nyhetene har de allerede snakket om folk som dør på grunn av varmen — selv om dette begrenser seg til folk som driver med sport eller hardt arbeid utendørs. Herregud. Det er ikke engang noen vits i å si noe. Det kommer så mange advarsler og oppfordringer om å være forsiktig når man beveger seg utendørs i hetebølgen at jeg har vondt for å forstå at noen ikke oppfatter det. Jeg mener, mens vi snakker om det typisk menneskelige så bør vi også nevne den gode gamle “skal bare” mentaliteten. Jeg skal bare ordne med en greie. Og plutselig skjer det en ulykke. Har du ikke sett det selv mange ganger?

Vi avslutter dette med en ukegammel sang i sjangeren grønsj, altså 90-talls-nostalgisk musikk.

Den vanligste bruken av samtaleroboter – “chatbots” – skal visstnok være for selskap og/eller terapisamtaler. Dette er en form for kunstig intelligens som spiller på menneskers typiske tendens til å antrpomorfisere – menneskeliggjøre – slike ting som minner dem om “skapninger som dem selv”, ofte såkalte kjæledyr men nå i den senere tid også samtaleroboter på nettet eller telefonen. Dessuten et assortert utvalg direkte imaginære venner av typen dukker, statuer, bilder eller andre gjenstander som vekker assosiasjoner til menneskelig selskap. Noen husker kanskje Tom Hanks-filmen Castaway fra år 2000, hvor han etablerte kontakt med en volleyball påmalt noen ansiktstrekk, angivelig for å ikke bli klin kokos på grunn av manglende kontakt med andre, selv om vi definitivt kan reise spørsmål rundt hvor sunt det er å føre samtaler med en dukke. Ikke desto mindre er jo dette noe barn ofte gjør — med den største selvfølgelighet.

De som vet hvem Richard Dawkins er tenker kanskje på ham som enten en kjent vitenskapsmann – biolog – som for en femti års tid siden oppfant konseptet memer, definert som “det minste kvantum av informasjon som behøves for å transportere en idè fra ett menneske til et annet” — eller de er mest klar over hans kjendisstatus som kraftateist av typen antireligiøs aktivist, særlig utover 2000-tallet. Han tiltrakk seg ganske mye pepper på grunn av dette – som du kan skjønne var de religiøse lite begeistret for aktivismen hans – mens ateister både her og der satte pris på nyordene hans Richard Dawkins, som for eksempel The God Delusion (som også var tittelen på en bok han skrev) hvor han kom inn på dette temaet med antropomorfisering av alskens “døde ting” og i siste instans hele universet, under navnet Gud. Som en god vitenskapsmann vektla han dette med at vi kan ikke vite noe om guder og overnaturlige ting, nærmest per definisjon, og at det er å oppfatte som en paranoid vrangforestilling når vi likevel later som om vi forstår noe.

Hvorom allting er, siste nytt fra den fronten – som vi definitivt må kalle ironisk så det holder – er at Richard Dawkins har blitt lurt opp i stry av samtaleroboten Claude – altså den kunstige intelligensen som er utviklet av selskapet Anthropic – men han begynte å kalle den Claudia etter at han fikk følelsen av at innretningen er en slags form for liv. Du vet. Dyp og meningsfull kontakt, givende samtaler og det ene med det andre. Eller sagt på en annen måte: Det klikka for den gamle geita og nå tror han tydeligvis at det er “noe mer” som foregår enn en Stor Språkmodell som jobber med stokastisk statistikk for å appellere til hans antropomorfiserende tendenser. Men mange nok har harselert over dette allerede, så jeg skal ikke dvele ved sakens komiske dimensjoner, bare nevne at også kraftateister kan la seg lure av en bløffmaker som er snedig nok konstruert. Du vet. Det skal jo som regel ikke så mye mer til enn litt klassisk egomassasje for at en mann skal miste det lille vettet han hadde og henfalle til tro på at han “har draget” på en mer eller mindre eksisterende dame. Eventuelt så kan du holde deg for øynene fordi det hele er så jævlig creepy og pinlig at saken bare er tragisk. Valget er fritt, men som vanlig anbefaler jeg heller at man ler av greia, fordi latter er en bedre energi å jobbe med enn gråt. Selv skåler jeg i kaffe og klinker koppen mot lesebrillene mine. Herregud. For en verden vi lever i.

Vi avslutter med en stilstudie av vokalarbeidet til Tatiana fra det ukrainske metallbandet Jinjer.

Alle de 10 eller 12 personene som følger denne bloggen vet at jeg har visse kjepphester og en av disse er det vi kaller ultraprosessert mat, eller fabrikkføde på godt norsk. Det finnes riktignok tekniske argumenter som underbygger en slik holdning, blant annet lav næringsverdi og høyt innhold av skadelige stoffer, men for meg er det estetiske årsaker – eller eventuelt humanistiske – til at jeg skyr denne greia. Du vet. Maten er jo ikke laget av mennesker med den korrekte holdningen til det arbeidet som blir gjort. Det havner litt uti den sentimentale kålåkeren å påstå at dette handler om kjærlighet, men samtidig er det ikke direkte usant heller. Ønsket om å gjøre en god jobb eller å levere et solid resultat er noe annet enn ønsket om å tjene penger på det man gjør. De to står ikke nødvendigvis i noe motsetningsforhold til hverandre, men det er viktig at man plasserer hest og vogn i riktig rekkefølge hvis man vil oppnå et optimalt resultat. Selv er jeg jo en snobb i matveien – en ufordragelig pikk, om du vil – men jeg er ikke kresen bare fordi jeg ønsker å være kjip. Over langen er dette faktisk et av livets viktigste helsespørsmål: Du blir det du spiser.

Jeg registrerer med en viss fascinasjon at det som pleide å være en litt ekstremistisk holdning nå har utviklet seg til å bli ganske mainstream. Før i tiden var jeg på linje med allergikere, vegetarianere og halal-typer i den forstand at folk flest bare tar det de får, mens jeg har spesielle krav. Jeg er vanskelig. Jeg mener, hvis det står om livet vil jeg selvsagt spise frossenpizza og “død mann på boks” men i enhver normal sammenheng lar jeg heller være å spise noe enn å putte i meg hva jeg bare kan karakterisere som kjemisk spesialbehandlet søppel. Jeg kan lage bedre mat enn dette med rasshølet. Alle vet at man er nødt til å sette grenser her i livet. Man kan ikke finne seg i hva som helst og hvis man overhodet tenker å ha venner og omgangskrets mer generelt sett så er man nødt til å være tydelig. Sånn er reglene. Det går ikke an å påstå noe annet enn at det viktigste enkeltelementet – jeg vil også hevde det mest åpenbare – for generell helse og livskvalitet består i næringsopptaket. Av årsaker jeg ikke forstår er folk i Norge som en hovedregel ikke særlig kravstore på dette området. Selvsagt finnes det individuell varians, men den rådende holdningen er at man “skal ta det man får” og være glad til, innenfor hva jeg mistenker å være noen slags protestantisk nøysomhetskultur som har historiske årsaker, men som tildels er direkte sjokkerende for mennesker fra for eksempel Frankrike, Italia og Spania, hvor det legges stor vekt på smak og kvalitet og omtrent hver eneste lille region har sine egne tradisjonelle spesialiteter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men nok om dette for nå. Vi avrunder denne søndagens betraktninger med en religiøs sang.

Identitetsdannelsen tar særlig til i ungdomsalderen. Ungdommer søker sammenheng og stiller spørsmål om innholdet i og meningen med livet sitt på en måte som man ikke finner hos barn. De utforsker verdier og holdninger og søker etter mulige roller og tilhørigheter og en framtidig plass som et voksent og selvstendig individ i samfunnet. Identitet kan blant annet omfatte kjønn, seksuell legning, sosial klasse, utdanning, yrke, livssyn og tilhørighet til et lokalområde.

(Store norske leksikon)

Den latinske grunnformen av ordet identitet betyr “noe som ligner på noe annet” — for eksempel slik vi kan snakke om identiske ting. Følgelig henspiller den menneskelige identitetsdannelsen på det å “finne sin plass” blant slike som man synes at man ligner på. Forsåvidt ganske enkelt å forstå. Imidlertid er det mange som opplever ymse “komplikasjoner” når det kommer til identitetsdannelse i praksis, både fordi de er usikre på hvor de hører hjemme og fordi de møter alskens motstand fra omgivelsene. Finnes det noen omstendigheter som gjør at vi kan snakke om korrekt og ukorrekt applikasjon av identitet? Går det for eksempel an å ta feil av hvem man er og hvor man hører hjemme i landskapet av menneskelige identitetsgrupper? Saken debatteres tildels ganske heftig hver dag.

Selv foretrekker jeg å innta et ukomplisert forhold til saken: Det er opp til identitetsinnehaveren å selv bestemme hva og hvem de er. Siden får det bli deres eget problem dersom de opplever tilpasningsvansker overfor den gruppen de anser seg å tilhøre. Det er liksom ikke min bisniss, hvis du skjønner hva jeg mener. Opplegget er jo uansett bare tøys hvis du forfølger konseptet langt nok. Du vet. Bekvemmelighetens selvbedrag og sosiale overlevelsesteknikker. Til syvende og sist er vi alle unike individer som ikke ligner på noen andre som noensinne har vært eller kommer til å eksistere noen gang i fremtiden. Hva folk identifiserer seg med i dette livet har ingenting å gjøre med deres “egentlige natur” men det er åpenbart en strategisk nødvendighetsartikkel hvis man har planer om å “være noen” og delta i diverse ting som skjer. De andre vil rett og slett ikke godta noen som ikke har en rimelig tydelig identitet de kan forholde seg til og bruke som grunnlag for å “forutsi hva vedkommende vil komme til å gjøre”.

Menneskelig rumpesnusing er den formen for nysgjerrige intervjuer som folk foretar når de prøver å “finne ut av noen” og plassere dem i sitt personlige landskap av fordommer. Hvem er denne personen? Som sagt er det enkelt for meg, fordi jeg godtar rett og slett bare hva de enn sier. Det er jo uansett samme faen for meg. Slik jeg betrakter saken går det ikke an å ha noe slikt som en falsk identitet fordi de er alle i utgangspunktet falske. Over tid – skulle jeg velge å etablere noe slags forhold til vedkommende – vil det jo etterhvert vise seg hvem de er og hva de står for. Handlinger snakker et annet språk enn identitetsfantasiene. Selvsagt har vi et problem dersom det viser seg at et individs tanker om seg selv skiller seg sterkt fra den historien handlingene deres forteller, men sånt må vi bare ta etterhvert som det kommer. I den grad det noensinne er rimelig å snakke om “autentiske personer” så er dette folk som ikke flimrer som en psykiatrisk sommerfugl “all over the place” men som viser en rimelig grad av konsistens når man sammenligner det de sier med det de gjør. De har ikke gjort veldig store investeringer i noen slags spesifikk identitet, om du vil, men de er ganske tydelige på noen få markeringer av personlig smak, estetisk sans og moralske grenser. Det er best slik.

Til sist en sang fra et av mine favorittband innspilt på et av mine favorittsteder.

Det skal liksom være enten/eller. Mai var til å begynne med en bekymringsverdig kald måned – selv om det ikke var så imponerende sett med norske øyne – men nå har tydeligvis sommeren meldt sin ankomst, som folk sier. En litt pussig bieffekt av temperaturøkningen er at jeg observerte skokkvis med peregrinos (pilgrimer) da jeg tok innlandsruta hjem fra supermarkedet nå nylig. De må jo få gjøre som de selv vil, men hvis det var opp til meg å velge når man bør gå den derre ruta – Camino de Santiago – så ville jeg nok satset på dager med mildere vær. Men hva vet jeg? Bare at jeg trives dårlig med fysiske utskeielser når det er tredve grader og mer der ute. Andre har åpenbart en annen oppfatning om den saken. Uansett er den praktiske effekten at jeg må være mer påpasselig når jeg kjører bil langs pilgrimsruta. Du vet hvordan folk er. Så uberegnelige at de får elgen til å virke planmessig rasjonell i byksene sine.

Her er her og der er der, som alle vet, og når det er tredve grader i El Bierzo – der jeg bor – så er det fort over førti grader i Extremadura og området rundt Sevilla, Cordoba og deromkring. Og ikke snakk om Madrid engang. Herregud. Jeg ser værkartet på fjernsynet og klapper igjen meg selv på skulderen fordi jeg bor i Nord-Spania. Det typisk norske er så vidt jeg har skjønt å enten henlegge sin residens til Alicante og omegn hvis man bor på fastlandet, eller Granca hvis man har slik en tropisk legning. Jeg vet ikke. Det er noe med å trekke sørover om vinteren, men sommeren der i sør kan de fader meg få ha i fred. Riktignok har jeg vært på ferie i varmen mange ganger, men det er jo noe helt annet å være fastboende enn å bare oppsøke en plass for å suge til seg litt varme i beinmargen før man reiser hjem til Norge igjen. Du vet. En annen rytme. Denne runde dalen – de kaller det en pseudo-caldera – er noe for seg selv. Folk fra El Bierzo er temmelig lokalpatriotiske, for å si det sånn. Det er veldig forskjellig fra middelhavskysten. Riktignok er det en viss grad av “turisme” tilknyttet Camino de Santiago, men det er annerledes. De er ikke på fylla og de lager ikke bråk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ellers er det å si at den store verden der ute som vanlig er full av patetisk dramatikk. Krig, pest og det ene med det andre. Virus som kommer og virus som går. Dessuten fortsetter krigen i Iran slik som karma dikterer. Jeg er ikke selv noen militærstrateg, men jeg klarer jo å se det fette åpenbare: Hvis vi regner med Elam i bildet – og det bør vi jo – så har Iran eksistert i 7000 år og de har aldri vært invadert i noen meningsfull forstand. Det går ikke an å vinne en krig mot Iran. De er “erfarne fjellfolk” for å si det litt forsiktig. Nå er ikke jeg er sånn type som går rundt og synes synd på folk, men vi bør kanskje ha litt sympati for alle de amerikanerne som ikke stemte på han evneveike fjøsnissen Donald Trump. Det er vanskelig å se for seg at det overhodet går an å få noen verre statsleder enn en ondskapsfull narcissist som ikke har vett nok til å skjønne sine egne begrensninger. Uansett er saken at nå står de fast i hengemyra og det finnes ingen åpenbar og enkel utvei. I mellomtiden tikker klokka ubønnhørlig ned mot både VM i fotball og USAs 250-års jubileum. Slik ting ser ut på det nåværende tidspunkt vil det henge en skygge over begge disse anledningene, og da har vi ikke engang begynt å snakke om de brunskjortene som kaller seg ICE, det vil si innvandringspolitiet. Den nye sjefen der sier det vil være naturlig for dem å ha en sterk tilstedeværelse under VM i fotball, fordi opplegget tiltrekker seg jo mange utlendinger. Så gjenstår det å se om de kommer til å skyte noen, hvor mange som blir arrestert, og så videre.

Men nok om det. Jeg logger ut med en sang fra det kanadiske retro-bandet Brass Camel.

Jeg vet når jeg begynte med internett. Det var i 1997. Imidlertid kan jeg ikke gjøre rede for når jeg begynte å lese bøker. Det fortaper seg i den typen “lange minner” som man har fra barndommen, eller altså tiden før jeg begynte å tenke på livet som en sekvens av begivenheter. Du vet. En gang var jo bare verden. Det var en helhetlig opplevelse som ikke hadde noen definert begynnelse eller slutt. Hvor kommer barna fra? Det går ikke an å besvare dette spørsmålet hvis det blir stilt av noen som mener det alvorlig. Jeg mener, hva skal du si? Eller rettere sagt, hvor mye skal du si? Vet du det selv? Noen ganger i livet konfronteres vi med forklaringsproblemer. Slik er det bare. Det finnes visse årsaker til at folk begynte å si at barna blir levert av storken, men de får du undersøke selv hvis interessert.

Poenget her er ikke hvor barna kommer fra men hvordan man tilegner seg kunnskap. Hvor kommer innsikten fra? Det er åpenbart at mye handler om erfaring. Du har vært med på ting, sett dem skje, observert deres konsekvenser og det ene med det andre, men dette er selvsagt ikke alt. Det er alminnelig enighet om at det går an å lære ting gjennom å lese om dem. Du vet. Boklæring. De skriftlærde. Den typen ting. Teoretisk innsikt i fagområder som ikke nødvendigvis (og alltid) sammenfaller bra med de praktiske applikasjoner av fagets prinsipper. For eksempel er det jo begrenset hvor god man kan bli som danser uansett hvor mye man leser om dans. Heldigvis har vi imidlertid konfigurert samfunnet slik at det ikke er nødvendig å kunne gjøre noe for å bli ekspert på et emne. Det skulle da bare mangle.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dumme mennesker fascinerer meg. Hvordan klarer de å overleve? Det er åpenbart at man ikke behøver noen slags grunnleggende innsikt i de materielle forhold for å klare seg i dagens verden. Du kan jo bare å plukke opp telefonen og ringe til noen som har den typen peiling som kreves for å løse praktiske problemer. Deretter drar man bare kortet, eller eventuelt vipser noen penger. Hokus pokus. Det løser seg alltid. Og sånn går dagene. Man venner seg til det meste, særlig det å ha “gode hjelpere” bare noen tastetrykk (og kontobevegelser) unna. Et program på NRK som handlet om “overlevelse under kriseforhold” sa at man behøver cash når strømmen går og betalingskortet – langt mindre telefonen – ikke lenger virker. Det virker jo opplagt nok. Imidlertid synes jeg de tok hardt i når de anbefalte en kvart million i sedler. Hvem har så mye penger? Selv befinner jeg meg i eurosonen så jeg har en backup på 2000 euro – som tilsvarer omtrent tyve tusen norske – og jeg regner med at hvis krisa er så prekær at dette ikke er nok til å komme seg gjennom saken så vil det neppe hjelpe særlig mye mer med det tidobbelte. Herregud. Hva er det de ser for seg?

Til sist bringer jeg deg en dansk “hippie style” sang fra gamle dager.

Det går an å diskutere smak, men det anbefales ikke. Det finnes jo ikke noe slikt som en korrekt smak, selv om man kan anføre argumenter i generell retning av god eller dårlig smak. Hva er poenget? Å fornærme folk? De har jo den smaken de har uansett hva andre måtte mene om den saken. Ihvertfall er dette min mening — og jeg har slik legning at jeg ofte synes det er mer spennende når folk har en smak som er annerledes enn min egen (altså den korrekte smaken), fordi da kan jeg kanskje lære noe. Du vet. Oppdage noe nytt. Finne ut noe jeg ikke allerede visste. Den typen ting. Sannsynligvis er dette også en smakssak, fordi mange later til å ha ganske lav toleranseterskel for slike ting. Det er bare ikke aktuelt med noe som skiller seg i nevneverdig grad fra den smaksprofilen de har tilegnet seg gjennom livet. Jeg formulerer det slik fordi den typiske tendensen er at jo eldre man blir, jo mer trangsynt blir man på dette området.

Hvordan det der nå enn spiller seg ut i praksis så virker det rimelig å si at det man liker å høre på bilstereoen må jo være sånt som man virkelig liker. Jeg kan ikke skjønne noe annet. Jeg mener, anledningen innbyr liksom ikke til eksperimenter i smak og behag. Når man kjører bil vil man helst ikke ha krevende distraksjoner i form av ubehagelige passasjerer eller diverse fremmedkulturelle sanseinntrykk forøvrig. Sånn er det med den saken. Kjørekomfort er jo et poeng i seg selv, er det ikke? Mange synes det, blant annet jeg. Uansett er poenget jeg skal frem til at jeg har en tendens til å lande i minst halvparten av alle tilfeller på hva vi kan karakterisere som 70-talls progressiv hardrock når jeg selv skal velge hva jeg vil ha på bilstereoen. (Uansett hva du tror om den saken så pleier jeg å la eventuelle passasjerer ta seg av musikken når anledningen er slik — og det blir derfor litt statistisk varians i utvalget, selv om det naturligvis til syvende og sist er jeg som presenterer yttergrensene for de aktuelle valgmulighetene.) Innenfor denne kategorien finnes det visse svært kjente navn som for eksempel Deep Purple, Uriah Heep, Jethro Tull – med mange flere – men det er jo også slik at jeg har i overkant mange sjeldne, obskure og “annerledes” innspillinger som nesten ingen har hørt om. Tro meg. Sånn er det bare. Slik må det bli når man er en kinky musikkelsker. Dette virker til en viss grad inn på hva jeg presenterer som “dagens sang” her i bloggen. Det blir som det blir. Det er jo leserens frie valg om de ønsker å høre det eller ikke.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Case in point kan for eksempel være denne amerikanske innspillingen av en kjent session-musiker.

Kokain øker nivået av katekolaminer (adrenalin, noradrenalin, dopamin) samt serotonin i kontaktstedene (synapsene) mellom nerveceller innenfor og utenfor sentralnervesystemet. Virkningene i sentralnervesystemet er økt våkenhet, økt selvfølelse, nedsatt appetitt, samt rusfølelse med hevet stemningsleie, intens lykkefølelse, kritikkløshet.

(Store medisinske leksikon)

Kokain er det ene ordet som kan besvare alle spørsmål folk har i forhold til ungdomsforbrytere, Foxtrot-nettverk og hemningsløse gangsterkriger i diverse europeiske land, også Norge. Saken er jo at kokainbransjen har så idiotisk store fortjenestemarginer at alle som har mer pengebegjær enn moralske skrupler før eller siden havner i denne karusellen, om så bare i en indirekte forstand, som for eksempel velstandsforvaltning og slike tryllekunster som forvandler svarte penger til eiendomsinvesteringer og aksjeporteføljer. Svære industrier jobber knapt med noe annet enn å mystifisere tvilsomme typers inntektsforhold og besittelse av verdisaker. Sånn blir det i en verden hvor alt handler om penger. Det er ikke noe å lure på engang. Alle beundrer de rike, vakre og berømte. Alle ønsker en smak av paradiset. Du vet. Alt det fine som visstnok skal komme med fremskrittet og menneskeartens generelle utvikling mot gudestatus.

Så hvor begynner denne greia? Det er uråd å si fordi opplegget er som en slange som sluker sin egen hale, det vil si en såkalt ourobouros. Et svært gammelt symbol. (Søk på nettet hvis du er nysgjerrig, det kan for eksempel nevnes at den norrøne skapningen Jormundgand – midgardsormen – var en ourobouros.) Imidlertid må det påpekes at uten festkultur og alskens ambisjoner finnes det ikke noe grunnlag for å pushe kokain. Folk bruker det generelt sett bare som “juksekode” i livets store spill. Noe som øker sensitiviteten, utholdenheten, lykkefølelsen, ereksjonen, eller hva det nå måtte være som man føler behov for å intensivere. Stemningen? Jeg vet ikke. For å være ærlig så har jeg liten til ingen direkte erfaring med kokain. Jeg prøvde stoffet ved et par anledninger på 80-tallet, men syntes ikke noe om det. Følgelig kan jeg ikke påstå at jeg har stor direkte innsikt i hva som skjer med kokainslavene, men jeg vet det jeg vet. Ser det jeg ser — dessuten snakker jeg jo med sånne som har både peiling, erfaring og det som verre er.

Ved dette tidspunkt er hele Europa – også Norge – gjennomsyret helt inn til margen av kokain. Det finnes overalt og er i det store og hele “sosialt akseptert” ute blant folk. Ikke sånn at alle liker greia, men på den måten at alle vet hva det er og ingen blir overrasket når noen bruker stoffet. Sånn har det blitt. Kokain er normalt. Siden kan vi spørre om hva fanden det er som foregår. Hvorfor har det blitt slik? Spørsmålet er enkelt nok, men det finnes ingen kjappe svar som også er sanne, eller engang brukbare til noe annet enn å flotte seg med sin moralske overlegenhet. Vi har jo et samfunn som er tjokk fullt av mer eller mindre lovlige legemidler, magiske urtemedisiner og den allestedsnærværende alkoholen. Dette med å “ta noe” for å justere formen og komme i stemning, kvitte seg med sorg og smerter, eller bare jage vekk plagsom kjedsomhet, er allerede et godt etablert konsept, kokain eller ingen kokain. Selve idèen er den samme, det er bare stoffene som varierer. Mennesket er en narkoape. Spørsmålet er bare hvor de må gå for å skaffe seg slike rusmidler som de synes at de fortjener og behøver. Derfor er det gangsterkriger i gatene.

Vi setter nå over til min favorittversjon av JJ Cale’s “Cocaine” fra 1977, her med Nazareth (også fra 1977).

Dunbars tall er et teoretisk maksimalt antall individer som et sett mennesker kan opprettholde et sosialt forhold til, altså et forhold som inkluderer kunnskap om hvem hver enkelt person er og hvilke sosiale forhold hver person har til de andre personene i gruppen. Tallet anses å være rundt 150. 

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Egentlig er det misvisende å snakke om Dunbars “tall” fordi det dreier seg jo om en ikke-definert mengde. Selv tenker jeg for eksempel at 150 er alt for høyt, at det sannsynligvis er nærmere 100. Men uansett hvor vi lander på maksimalt antall individer det går an å ha et personlig sosialt forhold til (og oversikt over) så er poenget at Dunbars tall representerer overgangen fra en organisk flokk – altså et egalitært stammesamfunn – til en regulert mengde, som forutsetter maktstrukturer for å kunne eksistere i den praktiske verden. Alt dette i henhold til gjeldende sosialantropologisk doktrine, som altså stiller seg i et motsetningsforhold til anarkistisk svermeri. Mennesker fungerer rett og slett ikke under forhold vi kan karakterisere som “naive frihetsidealer”. Kort fortalt: Vi må ha lover og regler.

Det er ikke minst på dette grunnlag at jeg mistenker at de fleste oldtidsminner som folk kaller “tempel” kanskje heller bør betraktes som “tinghus”. Folk har behov for institusjoner som bidrar til konfliktløsning lenge før de trenger et sted å gå for og takke gudene. Derav følger tanken om at diverse steinsirkler og denslags opprinnelig ble bygget som tingsteder, for eksempel med regler om særlig fredlysing når man befinner seg der, slik vi kjenner det fra vikingetiden i Norge og ellers. Eller en slags tidlig form for samfunnshus, om du vil. Nøkternt sett må vi jo betrakte religion som sinnsforvirring, mens det å komme sammen for å løse konflikter og/eller utarbeide samfunnsregler er matnyttig virksomhet. Jeg registrerer at de har kommet med nyheter fra Cucuteni-Trypilia (søk på nettet hvis du er nysgjerrig) i forbindelse med noen “spesielle bygninger” som de ifølge tidligere opplysninger visstnok ikke hadde, til tross for at bosettingene deres hadde folketall opp imot flere titusener på det meste. De kalte dem megalandsbyer, men nå ser det ut til at de kan kalles byer likevel, fordi vi finner “administrative strukturer” på stedet. Du vet. Selve grunnlaget for sivilisasjon.

Det er alt jeg har for nå. Vi feirer tildragelsen med en (nyere) sang om vinden.