Forfatter: apecalypso

Fryktløshet er ikke noe som eksisterer i naturen. I den grad noe menneske er fryktløst snakker vi i virkeligheten om en alvorlig mangel i det emosjonelle apparatet. Personer – eller for den saks skyld en hvilken som helst “høyerestående” skapning – som ikke har evnen til å føle frykt vil sannsynligvis forsvinne ganske raskt fra det genetiske registeret, fordi selv om det går an å bli alt for skvetten av seg så er det også slik at virkelige farer – noen av dem dødelige – eksisterer der ute. Dersom man ikke har realitetsorientert intelligens er frykt det nest beste. Vi kan også si at frykt er et aspekt av det såkalte instinktet som finnes hos alle dyr og som påbyr individet å overleve og formere seg. Eller med andre ord: Unngå det farlige, oppsøk det seksuelle. Problemet er bare at det seksuelle også har en tendens til å være farlig.

Mye av det vi kaller “menneskelig intelligens” burde etter min mening heller kalles fantasi. Forestillingsevne. Snarere enn noen slags digital informasjonsprosessor bør menneskehjernen betraktes som en analog billedgenerator. Selv de mest matematisk gjennomarbeidede planer er bare fantasier før de iverksettes. Det er derfor vi kaller det virkeligheten, fordi det er den delen av eksistensen som skiller det som virker fra det som ikke virker. Dette er en liten gyllen hemmelighet som skjuler seg i språket og som vi har arvet fra tysk. Hvis noe ikke virker er det ikke virkelig. Fra den samme språkroten stammer ord som virksomhet, verktøy, samvirke, og så videre. Ting vi gjør og ting vi bruker for å få ting gjort. Vi kan si at det norske språket dypest sett assosierer virkelighet med “aktivitet”. Dette er selve livsgrunnlaget. Hvis noe forblir ubevegelig gjennom lang tid regner vi det som “dødt”. Det gjør ingenting. Det virker ikke. Det er ikke en del av vår virkelighet.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Hvilket bringer oss til det hinsidige. Nærmere bestemt den tidligere nevnte fantasien. “Ingen røyk uten ild” er noe folk typisk sier som en metafor for kausalitet, altså årsaksrekker. Enhver virkning som vi kan observere antas å ha en årsak, som i sin tur og orden er en virkning av en tidligere årsak, og så videre, helt tilbake til “den første årsak”, som Aristoteles kalte den ubevegelige bevegeren. Ikke fordi han anså det å være noen slags person men fordi språket tross alt har sine begrensninger. Vi vet ikke hva som er “den ultimate årsak” noe mer enn vi vet hva som er den siste virkning. Vi befinner oss så å si in media res, midt i tingene, men vi har en – om enn noe begrenset – evne til å observere vår omverden og danne bilder i hodet av hva som muligens er forklaringen på det som foregår. Dette har mennesket alltid gjort, på mer eller mindre disiplinert vis. Vi som lever i dag er på ingen måte mer intelligente enn forfedrene i steinalderen. Vi har faktisk ganske dramatisk mye mindre hjernevolum enn dem, hvilket i det minste indikerer at de hadde mer rå prosessorkraft til rådighet slik sett. Imidlertid regner vis oss som mer velinformerte enn dem fordi vi har et større kollektivt akkumulert datagrunnlag enn tidligere mennesketyper. Veien fra det ene til det andre går gjennom språket. Intelligensens ypperste oppfinnelse.

Jeg følger noen såkalte vloggere – videobloggere – på YouTube. Hva skal man si? Noen slags private kringkastingsforetak. Jeg liker hvordan utviklingen har beveget seg bort fra fjernsynet som den store stygge ulven når det gjelder folks fantasier om hvordan skadelige tanker sprer seg i samfunnet. For ganske lenge siden ble boktrykkerkunsten betraktet som noe satanisk. Siden ble bøker regnet som noe av det mest respektable man kunne sitte i en krok og kose med. I løpet av min egen oppvekst var det ganske vanlig å se ymse slags synsere sitte der aldeles ville i blikket og legge ut om hvordan fjernsynet var noe slags vardøger som varslet om samfunnets undergang gjennom en degenerativ påvirkningskraft på barn og unge. (Ironisk nok var de ofte å se på fjernsynet.) Og da hjemmevideo ble vanlig tok det helt av. Nå i dag er det vanskelig å se hva all skrekken handlet om. For eksempel er ikke videovold et ord man typisk hører særlig ofte lenger, men ved et tidspunkt var tilsynelatende enhver halvstupid Nostradamus wannabe ute på idèmarkedet med dommedagsfantasiene sine. Dagens store snakkis sånn sett er imidlertid den vidunderlige verdensveven. Internett. Det store spranget i forhold til menneskelig informasjonsdeling. Nå for tiden er det slik at enhver fremmelig fjortis i løpet av et par timer kan grave opp like mye saksinformasjon om nærmest hva som helst som det ville tatt et helt team av etterforskende journalister mange uker å sette sammen på 80-tallet.

Uansett, jeg følger noen vloggere. Noen ganger snakker de om hverandre. En slik var irritert på en annen fordi han ikke likte hvordan denne andre snakket om Carl Gustav Jungs psykologi, nærmere bestemt teorien om “det kollektivt underbevisste sinn”. Han var sint fordi Jung etter hans mening tok feil om dette. Det finnes ikke noe “organisk internett” som man kan laste ned informasjon fra på mystisk vis. Det er ikke slik at vi alle er forbundet med hverandre via egenskaper i hjernen, langt mindre noen “åndelig dimensjon” som er tilgjengelig gjennom spesielle teknikker; meditasjon, ritualmagi, eller hva har du. Alt dette er overtro man må avvise på det mest kontante hvis man vil unngå å råtne på rot fra hodet og ned. Om dette er det å si at jeg er enig i konklusjonen ut fra det foreliggende premisset. Problemet er bare det at premisset er feilaktig. Jung sa aldri at menneskene er forbundet med hverandre gjennom en kollektiv underbevisst mekanisme. Det han sa var at selve hjernens struktur legger visse føringer for hva slags bilder vi har en tendens til å danne i hodet. Videre så sa han at vi kan kartlegge noen av disse “typiske tankeformene” gjennom hva som fremkommer i språket. Han kalte det arketyper. Konsepter som er umiddelbart gjenkjennelige for alle mennesker, overalt, på alle språk og til alle tider, hinsides enhver kulturell forskjell. Det er derfor så mange historier folk forteller har en tendens til å ligne på hverandre, fordi folk dypest sett ligner på hverandre, ikke fordi det har vært noen kulturell kontakt mellom dem. La oss – ikke uten et humoristisk glimt i øyet – kalle det Pyramideprinsippet. Årsaken til at så mange oldtidskulturer har bygget pyramidelignende strukturer med overfladisk likhet er fordi dette er en stabil måte å bygge i høyden uten å bruke avanserte ingeniørkunster. Vi kan av naturlige årsaker ikke observere alt folk bygde som siden raste sammen fordi vektfordelingen gjorde byggverket ustabilt. Vi kan anta at de så, lærte og siden brukte materialene på mer fornuftig vis. Et bedre spørsmål er hvorfor folk føler behov for å anlegge kunstige fjell i det hele tatt. Her dukker arketypen “hellige fjell” naturligvis opp.

Man må være mer enn bare blind for å ikke legge merke til at sola kommer og går i løpet av døgnet. Denne kjernefysiske fusjonsprosessen som befinner seg åtte lysminutter unna oss avgir massive mengder stråling som hudcellene registrerer. Vi kaller det “solvind” og den eneste grunnen til at det ikke umiddelbart dreper oss er at jorda har et magnetfelt som beskytter oss. Det er ikke teknisk sett ukorrekt å si at sola er en “gudsmakt” og dette har da også vært vanlig i alle kulturer vi kjenner. Den er livsfarlig men den er også livgivende. Intet rimelig fornuftig menneske behøver noen detaljert forklaring av hvordan og hvorfor. Det er en åpenbar sannhet. Den som ikke respekterer sola vil ikke leve særlig lenge. Til og med i Norge – som er omtrent så langt nord som mennesker kan overleve – er det mulig å pådra seg dødelige skader av solskinn. Å bevege seg oppover i et landskap medfører at man beveger seg “nærmere sola” (selv om dette er en ubetydelig distanse i kosmisk målestokk). Altså nærmere deg min gud som salmen sier. Folk har ikke typisk bygget pyramider i landskap som har naturlige fjell av respektabel høyde. Men i for eksempel jungelen i Guatemala, Belize og Mexico finner vi “solpyramider” hvor toppen stikker opp over trekronene og derfra ligner jungelen et grønt hav. Mange hevder at zigguratene i Irak ble bygget fordi befolkningen der kom fra et sted hvor man opererte med “hellige fjell” men siden deltalandskapene i Mesopotamia er så flate ble det nødvendig å anlegge kunstige fjell. Vi skal imidlertid ikke undervurdere den hjertebankende følelsen som begrepet utsikt har en tendens til å fremkalle i mennesker. Slik sett er en “tindebstiger” (som liker å nyte den følelsen man får når man står på toppen og ser på alt der nede) noe annet enn en “fjellklatrer” (som liker mestringsfølelsen man får etter å ha fullført en vanskelig – og farlig – oppgave). Mange mennesker bruker den dag i dag fjell til å konfrontere sin frykt og kaller dette mot. Bare de tapre vil nå toppen. Ikke så rent får mister livet under denne utforskningen av eget vågemot. Ofte er vi ikke engang noe i nærheten av så kompetente som vi fantaserer om at vi er. Sic transit gloria mundi. Men det er interessant hvordan det er så vanlig å assosiere det som er “bedre” enn det vanlige som også “høyere”. For eksempel sosiale hierarkier. Sjefen befinner seg “over” de ansatte. De opplyste har oppnådd en “høyere” form for bevissthet. Og sånn går dagene.

Det er litt uklart hvor frankerne kom fra, men det er definitivt sikkert at landet Frankrike er oppkalt etter dem. Noen sier at ordet “franker” betyr en fri mann, altså som i uttrykket “fri og frank”, mens andre mener at ordet henspiller på en type spyd som de foretrakk. (Vel, egentlig en lanse men la oss ikke være pertentlige.) Klovis — eller Hlodowig — var den første frankerkongen og det var han som innstiftet det vi nå kaller det merovingiske dynasti. Hans tid her på jorda varte fra år 466 til 511. Som de velinformerte umiddelbart legger merke til, dette var på den tid Roma var i ferd med å dø. Akademisk konsensus sier dette skjedde i år 476 – i september – men sannheten er at Romas død var en langdryg prosess som i prisippet begynte da Konstantin flyttet hovedstaden i romerriket til der Istanbul nå ligger, og ikke sluttet med krampetrekninger før langt innpå 700-tallet. Siden tilkommer det pikante element som består i pavekirkens politiske innflytelse fra Roma.

Det virker sannsynlig at frankerne opprinnelig var keltiske leiesoldater i Romas tjeneste som valgte å carpe diem da den romerske staten begynte å vakle for alvor. Uansett hvordan dette forholder seg var det de som formet den tidlige middelalderen i Vesteuropa. Frankerriket hadde sine turbulente perioder gjennom årenes løp men det ligger jo der ennå, så noe må de ha gjort riktig. Som våre egne vikinger noen hundre år senere var merovingerne noen riktige jålebukker som likte å sprade rundt med langt, velstelt hår og fine klær. Det lange håret var et tegn på deres manndomskraft så det var ikke uten grunn at Pepin den gamle raket håret av den siste merovingerkongen da han selv tok over som kongen av frankerne og den første i carolingerdynastiet, men det var hans sønn Karlamagnus – Karl den store – som innstiftet det hellige tysk-romerske riket og dermed mer eller mindre sluttet ringen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Men nok om det. Alle vet allerede alt om europèisk middelalderhistorie … og det de ikke vet er ikke vanskelig å finne på nettet.

Det interessante er at mens Klovis var frankernes konge – altså det man innenfor antropologien kaller en big-man – så endret dette seg over tid til å bli “kongen av Frankrike”, som er en subtil men viktig forskjell. Om vår nåværende kong Harald kunne man si “nordmennenes konge” men dette lyder litt sært. Kongen av Norge er en konstitusjonell tittel som kommer med visse seremonielle funksjoner tilknyttet statens drift, men han har ingen politisk makt, ihvertfall ingen som han bruker. Man hører “oppfordringer” i for eksempel nyttårstaler og denslags men disse ligger mer på noe slags moralsk plan. Stå på. Hold ut. Heng i stroppen. Livet er verdt å leve. Den type ting. Jeg hører ytterst sjelden noe jeg er uenig i fra det norske kongehuset.

Noen akker seg over prinsessa og negeren. Hva skal man si? Han er åpenbart noen slags “magisk tenkende” individ med tildels eksentriske idèer om selvet og verden, men hun Märtha-Louise er også litt pling i pæra med disse englegreiene sine, så de har sikkert mye å snakke om. Sannsynligvis tenker begge at de har funnet et godt parti så da får det gå som det går. Det er ikke viktig. Hun er bare et medlem av kongefamilien, det er Haakon Magnus som er kronprins og han virker som om han er både kompetent og tar oppgaven sin seriøst, så jeg ser ingen grunn til bekymring i så måte. Det går an å reise gyldige argumenter om hvor “riktig” det er å ha et arvekongedømme som øverste statsbærende prinsipp, men så lenge ingen av dem blir revolusjonære finnes det ingen saklig grunn til å utsette seg for belastningen med å ha periodiske presidentvalg med alt sirkuset det innebærer. Det er en snål innretning men den fungerer.

Selve staten er etter min mening det filosofisk mest interessante aspekt av politikken. Når folk snakker om “Norge” er det ofte uklart hva de mener. Selve landskapet med fjell, fjord og furu? Eller mener de nasjonen, altså “folket”? Noen ganger mener de imidlertd helt klart den politiske innretningen som administreres av en demokratisk valgt regjering, utgått fra stortingsflertallet (i praksis som regel en styringsdyktig koalisjon av flere partier). Vi kan diskutere hvordan vi skal velge representanter til Stortinget og på hvilket grunnlag regjeringsdannelse skal skje, men vi kan aldri diskutere om vi skal ha en stat. I den grad man representerer en seriøs trussel i så måte begår man høyforræderi (eventuelt landsforræderi hvis det er til en fremmed makts fordel, jussen er mer nyansert enn i mange andre land). Dette er ingen spøk. Det lønner seg ikke å kødde med staten.

Begrepet nasjonalisme slik det ofte brukes politisk er nesten alltid rasistisk. “Nasjonalt sinnelag” er ikke et uttrykk som har hatt noen positiv betydning siden Den andre verdenskrig. De som hopper paradis rundt disse grensene må ta seg i akt så de ikke trår helt feil. Staten har i motsetning til oss mennesker evig liv og derfor nok av tid til å utmatte selv den mest entusiastiske revolusjonære. Det norske samfunnet av i dag har en multietnisk og multikulturell befolkning. Man behøver ikke å like dette men slik er det. Vi hadde en blåbrun regjering en stund. Erna Solberg vil bli husket av historien som den første norske statsleder siden Vidkun Quisling som tok fascister med seg i regjeringen sin. Dette kan skje igjen. God politisk håndhygiene er åpenbart mindre viktig for partiet Høyre enn regjeringsmakt. Imidlertid er det såkalte Fremskrittspartiet for det meste en uryddig forsamling av inkompetente fjøsnisser som ikke ville overlevd i noe normalt politisk parti, så det kan hende det går an å styre dem med litt kløktig bruk av sukkertøy og ridepisk, men jeg er ikke optimistisk. Vi får se. Ting skjer i Sverige som får norske nynazister fra Fremskrittspartiet og utover til å bli helt klamme i hakket sitt av fryd. Det er ennå noen dager igjen til de holder Riksdagsvalg. Er vi like dumme som amerikanerne? Det gjenstår å se. Svenskene har aldri vært helt gode sånn sett. Kung Klauwn (uttalt med Skånedialekt) kan komme til makten, inspirert av høyreekstreme bevegelser i andre land. Vi andre får dømme med den forstand vi har.

I den grad det norske samfunnet før på fullstendig unyttige parasitter så er denne klovnen selve fotomodellen for konseptet. Hele hans liv har handlet om å grafse til seg rikdom og fordeler ved å “spille på systemet”. Dette er riktignok ikke forbudt og jeg har ikke engang noen seriøse moralske innvendinger mot at folk opererer i skyggene og kniper noen penger her og der gjennom sine manipulasjoner. Det er sannsynligvis bra for statens økonomiske og politiske immunforsvar at det finnes denslags parasitter i sirkulasjon. Problemet begynner når slike søker direkte politisk makt.

Indirekte politisk makt er noe de rike kultiverer gjennom mer eller mindre diskrète forhold til den politiske eliten. Slik har det alltid vært og slik må det nødvendigvis bli i et samfunn som består dels av offentlig, dels av privat sektor i arbeidslivet. Jeg er ingen konspirasjonsteoretiker. At det foregår samkvem mellom pengefyrster og politiske maktmennesker er uansett uunngåelig, så vi kan like gjerne ha det i det åpne. Vis kortene. Ikke vær sjenerte. Alle skjønner uansett hva som foregår … og hvis de ikke har faktisk kunnskap vil de bare dikte opp noe som i de fleste tilfelle ser mye styggere og verre ut enn det som faktisk foregår.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Hvorfor har Øystein Stray Spetalen blandet seg inn i strømdebatten? Hva er hans strategi? Det virker i overkant dumt å vitse om at han kanskje har betalingsproblemer i forhold til de latterlig høye strømprisene vi har fått. Det virker også i overkant dumt å tenke at han har utviklet noen slags sentimental trang til å tale vanlige folks sak. Kort sagt, dette har noe med penger å gjøre. Han har noe å tjene på å kaste hatten sin inn i denne gjørmebryterarenaen. Men hvordan? Vi vet at de pengefyrstene som lyktes med å få gjennom Brexit-prosjektet i Storbritannia krever renter av de internasjonale kriminelle organisasjoner som vasker penger gjennom Bahamas, Turks og Caicos, via den såkalte City of London, som teknisk sett faktisk er en stat i staten og som har vært det i tusen år. Vi vet at det var dette segmentet av avskum i det britiske samfunnet som stod bak Brexit-prosjektet. Har Spetalen utviklet lignende ambisjoner på sine gamle dager?

Jeg er en stoisk filosof. Jeg er bare abstrakt interessert i slike ting, men som stoiker er staten min gud, hvilket gjør Spetalen og hans ymse lakeier og håndgjengere til blasfemikere. I utgangspunktet er jeg ferdig med disse typene ved det punkt når jeg føler kvalme over det vulgære i å fortsette å spise etter at man burde være vel forsynt med både kapital of fine, blanke ting på utstilling i det mausolèet de kaller sitt hjem. Det er noen slags form for manisk sinnssykdom som ligner religion i den forstand at perversjonen virker å være bunnløs. Jeg er ikke misunnelig, ihvertfall ikke noe mer enn jeg misunner en hvilken som helst psykotisk narkoman. Hva fanden er det de tror de er?

Spetalen er ett år eldre enn meg, hvilket betyr at vi har begge vokst opp i Norge innenfor den samme tidsperioden og bevitnet de samme tingene. Men der stanser likhetene. Han har brukt livet sitt på å jage etter penger. Jeg har brukt livet mitt på en slags Espen Askeladd-tripp gjennom de styggeste sidene av den menneskelige eksistensform. Det ironiske er at han virker mye mer bitter og hatefull enn meg, selv om han sover på silkelaken og lar seg bære på gullstol gjennom livet av et underdanig tjenerskap av fjols. Sånn kan det gå i denne verden. Vi starter alle sammen som skrikende pissbylter som fyller våre foreldre med angst og ender som kadavere nedi jorda. Særlig mye mer er det ikke verdt å si om den menneskelige tilstand, men noe skal man jo bruke denne tiden her på jorda til så man kan like gjerne fylle den med filosofisk spekulasjon rundt spørsmål som i utgangspunktet ikke lar seg besvare.

Moralfilosofi er ofte slitsomt å diskutere fordi folk tenker ikke typisk godt gjennom de posisjonene de antar i moralspørsmål. Ta for eksempel Matteus evangelium kapitel fem, den såkalte Bergprekenen. Der tilbyr Jesus et alternativ til “øye for øye” med sin “kinn for kinn” metafor. Vi har alle hørt den mange ganger: Hvis noen slår deg på det ene kinnet, snu da det andre til. Dette betyr i praksis at det er bedre å tilgi enn å søke hevn. I de fleste tilfelle også mer effektivt i forhold til å komme seg videre i livet. Så la oss si at noen slår meg på det ene kinnet. La oss si at jeg møter denne fornærmelsen med å snu det andre kinnet til, bare for å bli slått på det også. Da har jeg jo sluppet opp for kinn. Hva skal jeg så gjøre? Tilby dem ræva?

Et svært alminnelig tankeeksperiment innenfor moralfilosofi er “togvognproblemet”. Du jobber for Jernbaneverket og står ved en sporskifter når en løpsk jernbanevogn kommer rullende. Du vet at hvis du ikke gjør noe vil den rulle rett inn i 17. mai-paraden og et ukjent antall mennesker vil bli drept og alvorlig kvestet. Imidlertid kan du velge å dra i håndtaket til sporskifteren, som i så fall med sikkerhet vil drepe noen kolleger av deg som jobber med noe lengre ned langs sporet. Hva velger du? Hvorfor gjør du dette valget? Det finnes ikke noe “korrekt” svar. Tankeeksperimentet er konstruert for å belyse tvetydigheten i moralspørsmål, derved at det å ikke gripe inn noen ganger kan ha alvorligere konsekvenser enn å gjøre et valg som påfører deg aktiv skyld for noen andres dødsfall. Heldigvis slipper de fleste å havne i et slikt dilemma.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Visse friskuser har introdusert enda et tankeeksperiment, nemlig det å reise tilbake i tid for å drepe Hitler mens han ennå var et spedbarn. Du vil åpenbart ha et forklaringsproblem når politiet arresterer deg for ugjerningen fordi folk generelt sett ikke ser med blide øyne på barnemordere. Bare du vet at du med dette har forhindret alt ettertiden gir Hitler mesteparten av skylden for. Ville du gjort det hvis du kunne? Personlig synes jeg togvognproblemet er perverst nok å tenke på, jeg behøver ikke å fantasere om barnedrap for å bevise min moralske prektighet. Min konklusjon blir dermed “non-lineær” fordi jeg mener det er moralsk forkastelig å konstruere tankeeksperimenter som krever av deg at du må gjøre noe fullstendig nihilistisk for å bli en helt i dine egne øyne. Gavrilo Princip – han som skjøt og drepte erkehertugen av Østerrike og dermed startet Den første verdenkrig – var jo overbevist om at hans handling var den moralsk korrekte. Mange andre ser med mindre entusiastisk blikk på hele den sivilisasjonsmessige katastrofen som denne krigen var.

Hitler eksisterte imidlertid ikke i et vakuum. Han var en mann av sin tid og bare en av mange mulige politiske skikkelser som stod klar til å overta i Tyskland og det er slett ikke sikkert at ting ville blitt noe bedre med en annen statsleder. Folk var litt i ubalanse generelt sett, hvilket bevises tydelig nok av at nazipartiet vant en tredjedel av stemmene i et fritt demokratisk valg og dermed sikret seg et legitimt grunnlag som de kunne bygge videre på, hvilket de ikke nølte med å gjøre. Folk visste at nazistene mildt sagt ikke var mors beste barn, men de stemte på dem allikevel. Hvorfor? La oss fortsette med understatements og si at det har vært litt spekulasjon rundt dette spørsmålet i ettertid. Det jeg tenker på som “mine skoledager” foregikk på 70-tallet mens folk ennå husket “krigen” (det var alltid bare en krig som gjaldt) og snakket om den inntil det kjedsommelige og enda lengre. Men nesten ingen var av den oppfatning at dette var noe som kunne gjenta seg. Forklaringene handlet som regel om at Hitler var noen slags spesiell form for ondt geni og at tyskerne var dårlige mennesker. Det var som tokomponents lim, som ikke virker uten at du blander innholdet fra begge tuber.

Krigen startet den 1. september 1939 med invasjonen av Polen, som trigget den gjensidige forsvarspakten med Storbritannia og Frankrike. Vi noterer oss at et medlem av Sverigedemokraterna mente at dette var noe man burde feire. Det lover jo godt for Sveriges fremtid, siden det ser ut til at dette partiet vil vinne et betydelig antall stemmer ved Riksdagsvalget om under en uke. Selvmordet er, som Albert Camus påpekte, egentlig den eneste virkelig interessante filosofiske problemstilling. Ihvertfall når det blir gjort med skadefryd, for å ramme noen andre med sorg og smerte. Når det blir så intenst viktig å skade og ødelegge for andre at man er villig til å ofre liv og lemmer for saken har ting antatt patologiske dimensjoner. Svenskene vet at de stemmer på et naziparti men de gjør det allikevel. Jeg vet ikke hvorfor, men de er åpenbart så desperate at de er villige til å gjøre – bokstavelig talt – hva som helst. Hvorfor har ting blitt så mørke? Jeg tror ikke det finnes noen enkel og likefrem forklaring. Feilslått sosialpolitikk gjennom lang tid i kombinasjon med øredøvende og kontinuerlig propaganda fra politiske løgnere er bare ett aspekt av bildet. Hat og misnøye er sterke følelser. Mye sterkere enn for eksempel gleden over at man tross alt har liv og helse i et land hvor frihet og muligheter er mer enn bare tomme ord. Folk er noen blodtørstige jævler som ikke uten videre vil slippe taket når de først har fått bitt seg fast i en eller annen død hest. Og da går det som det går.

Hvis man bor lenge nok på et sted begynner man å legge merke til ting. Andre ting enn de man først så da man ankom stedet. Dette virker som en rimelig påstand, gjør det ikke? Jeg synes det. Man danner seg et dypere inntrykk etter et par år enn hva man for eksempel får hvis man ankommer som turist og har to-tre uker på å utforske stedet. Er dette sunn fornuft? Etter min mening er det sunn fornuft. Men ikke alle er enige med meg. Imidlertid vet jeg ikke hva detaljene i argumentet deres eventuelt var, fordi jeg avviste det kategorisk. For meg virker det opplagt at det tar tid å bli kjent med et sted, men når man blir kjent så er ikke dette noe man kan ta feil av. Alle vet hvordan dette virker.

Hva saken rent konkret handlet om var Brexit, mens dette ennå var en nyhet. Avstemningen var mindre enn en uke gammel da jeg skrev i den engelske bloggen min at dette var hva jeg hadde forventet, ut fra den “stemningen” jeg mente jeg kunne observere på det stedet jeg bodde i England mellom årene 2007 og 2011. Problemer kom mot slutten av 2008 og de ble bare verre og verre, men i utgangspunktet var det tanken at jeg skulle flytte dit og drive med “eiendomsutvikling”. Altså det å kjøpe en eiendom, fikse den opp og selge med fortjeneste. Ikke akkurat noen innovativ idè men en klassisk forretningsmodell som for det meste alltid fungerer. Helt til hele markedet kræsjer.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Hvorom allting er, etter å ha bodd i Thetford en stund dannet jeg meg en “følelse” for hva slags “politisk klima” som stort sett fantes på det stedet den gangen. Man hører ting. Man snakker med folk. Et mønster begynner etterhvert å danne seg. Tommelfingerregelen er i utgangspunktet at småbyene ute på den engelske landsbygda lener seg i konservativ retning på den politiske skalaen. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men jeg antar at landadelen og alt det der har medført at man tenker annerledes der borte enn i Norge. De har for eksempel ikke noe som tilsvarer det norske Senterpartiet, som startet som et “bøndenes parti” og for en stor grad er det ennå. Uansett dannet jeg meg en følelse av at befolkningen i Thetford var ganske forbitret og ikke så rent lite forbannet på grunn av alle utlendingene som kom dit og tok seg til rette og det ene med det andre. Ofte påpekte jeg at jeg er jo faktisk en utlending … men det virket ikke som de var enige i det. For det første snakker jeg ganske godt engelsk og dette får man stort pluss i margen for. Dessuten var det å være norsk noe kvalitativt annerledes enn det å være for eksempel latvier, polakk eller portugiser. Uten at jeg ser helt hvorfor, men dette var hva folk sa.

Poenget her er uansett at jeg skrev i bloggen min etter Brexit-avstemningen i 2016 at dette resultatet var akkurat så galt som jeg hadde trodd at det skulle bli, ut fra den følelsen jeg fikk mens jeg bodde i England. En som kommenterte mente imidlertid at jeg ikke kunne si noe slikt uten å bevise at tingene forelå på denne måten. Que? Hvordan beviser man at man føler det man gjør? Det går an å “føle uråd” og siden konkludere med at det bare var noen slags forbigående paranoid krampe i tenkamentet men når man har rett så har man rett. Det er nesten alltid bedre å ta feil på den sikre siden av en sak enn å ta stor risiko når man har en følelse av at dette ikke kommer til å gå bra. Hva kan jeg si? Forretningsdrift handler mye om teft og intuisjon. De som tror at bedriftsøkonomi alltid er en rasjonell disiplin har ikke studert forholdene ute i felten, der hvor beslutningene blir tatt. Det å ha “en følelse for markedet” betraktes som både normalt og ettertraktet, selv om det ikke er basert i statistisk analyse av målbare forhold. Til sist handler det om å ha rett oftere enn man tar feil. Bare de som aldri gjør noe er i en posisjon til å aldri ta feil. Etter min mening er dette konvensjonell tenkning.

Brexit var og er politisk selvskading på høyeste nivå. Hvem har noe å tjene på dette? Muligens en liten gruppe av svært rike mennesker som opererer innenfor “det oversjøiske samlebåndet for internasjonal pengevask” men ihvertfall ikke det såkalte folket. Visse konvensjoner blir regnet som “politiske sannheter” og en av disse er at man aldri melder seg ut av en fordelaktig handelsavtale, selv om man ikke liker trynet på de man handler med. Så lenge begge parter gjør gode forretninger på opplegget så lar man det være som det er. Noe annet er at man aldri innskrenker folks frihet i fredstid, slikt er nesten alltid ensbetydende med politisk selvmord. Bare de særeste av særinteresser ønsker at det skal bli vanskeligere å for eksempel komme seg gjennom alle de rævkløende irritasjonsmomentene forbundet med flyreiser, for å ta noe av alt britene nå for tiden beklager seg over. Vi blir behandlet som et tredjeland når vi reiser innenfor EU. Que? Det var jo dette dere ønsket. Man kan ikke både melde seg ut og beholde alle fordelene medlemmer har. Det gir ingen mening. Hvis du sier opp forsikringen din så kan du ikke etterpå klage over at de nekter å utbetale premiesummen når huset ditt brenner. Ting har konsekvenser.

De som snakker om sjølråderett er etter min mening mentalt forstyrrede. Når rådde du sist over noe som helst? Vi lever i en svært kompleks og sammensatt verden hvor ikke engang høyt utdannede eksperter som jobber full tid hver eneste dag med disse tingene har full oversikt over alt som snurrer, piper og knirker i det politiske maskineriet. Vi må forholde oss til den virkeligheten vi faktisk lever i, uansett hvordan vi skulle ønske tingene kunne være. I ettertid virker det som om mange gamblet på at hele EU ville gå i oppløsning etter at Storbritannia meldte seg ut, hvilket ville ha plassert dem i en fordelaktig lederposisjon, men slik gikk det jo ikke. Snarere tvert imot. EU fremtår som styrket etter Brexit. Riktignok er det plenty problemer, men sånn er verden. Helvete er andre mennesker som Jean-Paul Sartre sa i skuespillet “Ingen utvei”. Det er uråd å bli klok på hva de egentlig vil alle sammen. Derfor bør man være forsiktig med å “tro” det ene og det andre, men samtidig ser man jo det man ser og hører det man hører. Siden tenker man sitt. Brexit var ingen overraskelse for meg. Og som vanlig er det slik at de som har størst grunn til å si “hva var det jeg sa?” også er de som føler minst tilfredsstillelse over å si det.

Ved dette tidspunkt er jeg vesentlig mye eldre enn jeg noensinne har vært før. Faktisk til en slik grad at jeg begynner å gjenkjenne i meg selv slike ting som mine besteforeldre typisk pleide å formane for meg da jeg ennå var en ung hanekylling. Dessuten er det noe med at den tiden jeg husker som den mest “intense” i mitt eget liv, som noenlunde sammenfaller med tenårene og de tidlige tyveårene, befinner seg så langt unna dagens virkelighet at det like så godt kunne vært for hundre år siden.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

På 80-tallet mente man med “politisk korrekthet” det at man stemte med partilinjen selv om man som individ muligens hadde et annet, eller mer nyansert synspunkt. Slik er det ikke lenger. Det ser for meg ut som det man nå for tiden kaller “politisk korrekthet” er noenlunde det samme som man før i tiden kalte vanlig høflighet. Eller kanskje man mener det at toleransen for uhøflig og brautende atferd har blitt mindre. Uansett ender vi med at jeg føler intenst ubehag over å bevitne de som klager over at verden har blitt for politisk korrekt for deres smak. De vil helst uten konsekvenser kunne mobbe og trakassere andre på fullstendig usaklig grunnlag, for eksempel at de går eller kler seg rart, de har en pussig dialekt, ordlegger seg kunstig, ler på de gale stedene, eller tusen andre små ting som folk liker å plukke på.

Jeg husker at en “politisk bevisst” person var en som hadde lest seg grundig opp på politisk teori, samfunnsfag og historie, motivert av et ønske om å delta i samfunnsdebatten. Det var en selvfølge at de som havnet på ledernivå i partiene var både særlig begavede og særlig godt orienterte om både historiske forhold såvel som sin samtids store problemstillinger. Jeg husker folk pleide å si “jeg har ikke greie på politikk” når de meldte seg ut av den typen ordskifte, men nesten ingen gjør dette lenger. Nå sier man eventuelt “jeg liker ikke politikk” og antyder på dette vis at man har studert saken og funnet den uverdig. Kanskje er det “politisk korrekt” i våre dager å betrakte alle som like kompetente til å mene noe om for eksempel landbrukspolitikk og samferdsel, selv om de aldri har brukt så mye som et minutt på å sette seg inn i noen av delene. Eller noe som helst annet, for den saks skyld.

Om meg selv tenker jeg at jeg er politisk inkompetent selv om jeg er en ganske god filosof. Jeg vet ikke noe om “hva man burde gjøre” med alle problemene i samfunnet og er i grunnen glad for at jeg ikke må bære på noe slikt ansvar. Så vidt jeg kan se preges politikken av de samme grunnproblemene som man finner overalt: Det er aldri nok tid, penger eller kunnskap. Ofte må man handle i blinde fordi det er høyst uklart hva som “egentlig foregår” men man er nødt til å gjøre noe, man kan ikke bare låse seg inn på soverommet og gjemme seg under dyna. Verden venter ikke på noen, den fortsetter bare å snurre rundt og rundt på en aldeles ubarmhjertig måte. I mellomtiden er vi nødt til å improvisere frem det beste vi klarer å få til med de ressursene (og budsjettene) vi har. Jeg kan se hvordan et slikt miljø av alt for mye å gjøre til enhver tid mens man alltid må ta raske beslutninger på stående fot kan være tiltrekkende på en viss mennesketype men selv har jeg ikke nerver til denslags. Jeg har drevet forretninger innenfor “det private næringsliv” og det var spennende nok for meg. Ting blir annerledes når alt man gjør har store ringvirkninger for mange andre enn bare en selv.

Hva jeg stemmer er preget av at jeg først og fremst er en praktisk mann. Jeg satser på store partier som har mye å tape på å pluselig bli ustabile i svingene. Jeg kunne stemt Høyre men jeg orker ikke borgerskapets diskrète nedlatenhet. Jeg kunne stemt Senterpartiet men det er fullstendig uaktuelt å støtte noen som er EU-motstandere, om så bare i teorien. Sannheten er at jeg har aldri stemt på noe annet parti enn Arbeiderpartiet og ser ikke helt hvordan dette skulle kunne skje heller. Tøysepartiene og ekstremistene passer ikke for meg. Det er ikke bra med slike miljøer som preges av “stor fisk i et lite vann” … og slike som lover mye har enten ikke peiling på hva de driver med eller så lyver de. Kanskje til og med begge deler. Og la oss ikke engang snakke om de revolusjonære. Politisk stabilitet er min hovedprioritet.

Etter min mening er de to hovedproblemene i dagens politikk, slik den blir diskutert ute blant befolkningen, uærlighet og føleri. Kanskje er de til syvende og sist det samme problem, men la oss holde dem adskilte for nå. Uærlighet handler som vanlig om løgner. Det er litt interessant å diskutere om det er løgn når man tror på det selv, men problemet blir uansett at man føler seg både kompetent og informert uten at man er noen av delene. Føleri består i at man “føler” hva som er rett og galt basert i slikt som man umiddelbart kan observere. Kyniske politikere vet hvordan de skal spille på folks svakheter slik sett. Den eneste valuta som teller innenfor demokratisk parlamentarisme er stemmer. Man må på noe slags vis sikre seg at folk stemmer på deg. Hvis ikke kommer du ikke engang ut av startgropa uansett hvor flink og talentfull du ellers måtte være. Den korteste veien til topps innenfor politikken er å “skape engasjement” gjennom å appellere til det verste i folk. Si det de ønsker og høre og lov dem alt de begjærer. I prinsippet det som visstnok er djevelens strategi, hvis man har sansen for slike metaforer. Om det som er “politisk korrekt” oppleves som et problem for deg bør du sannsynligvis oppsøke noen slags kognitiv samtaleterapi. Samfunnet består av individer som alle er forskjellige men som har en felles interesse av å overleve dagen og fortsette med hva de enn drev med også i morgen. Folk vil ha liv, frihet og mulighet til å utforske interessene sine. Det finnes ikke noen verdier eller tradisjoner som har høyere rang enn dette.

Bildet viser “den kosmiske veven” og avstanden som er angitt – 125 megaparsec – tilsvarer noe over 400 millioner lysår. Det er ikke så nøye om vi er eksakte med disse tallene. Avstander på en slik skala er uansett absurde å forholde seg til for så små og trege skapninger som oss. Imidlertid er det interessant å observere at den kosmiske veven har en struktur som er forbløffende lik nevronene i hjernen. Betyr det at universet er en hjerne? Og i så fall, hvem sin hjerne? Hva tenker den på? Dette ser ut som spørsmål i den forstand at ordene følger en grammatikalsk struktur som også brukes for intelligente formål, men det første man gjør i enhver vitenskapelig sammenheng er å skille det vi kan vite fra det vi ikke kan. Alt vi kan si er at den kosmiske veven har en struktur som ligner hjernens. Dette er en observasjon. Hva dette siden betyr er et spørsmål som ikke kan besvares før det lar seg gjøre å stille opp et eksperiment som kan bevise det ene eller det andre.

Alle fornuftige mennesker har en god forståelse av begrepet gravitasjon. Hvis man kaster noe opp i lufta vil det falle ned igjen, med mindre det lander oppå noe annet, for eksempel et tak eller en berghylle. Dette skjer hver gang, uansett hva slags ting vi kaster oppover og uansett hvor vi er. Newtons lover handlet om å stille opp en enkel matematikk for hvordan dette fenomenet virker både i liten og stor skala. Det er den samme kraft som får eplet til å falle som holder planetene i bane rundt sola. Siden kom Einstein og påviste at denne matematikken fungerer også hvis vi definerer gravitasjon som en geometrisk egenskap ved selve universet snarere enn en “kraft”. Det er dette vi kaller generell relativitet og det finnes knapt noen mer gjennomtestet og så til de grader bevist teori som den generelle relativitetsteorien. Bildet ovenfor er naturligvis en computemodell som er fremstilt på bakgrunn av astrofysiske observasjoner og utregninger. Dette er den beste modell vi for øyeblikket har basert i det vi for tiden vet om den materielle verden og dens egenskaper.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Vitenskap er en materialistisk disiplin. Filosofisk sett er det imidlertid ganske normalt å postulere et dualistisk verdenssyn, hvor man på den ene hånd har alt det materielle og på den annen har “bevissthet”. Tanken er at menneskesinnet befinner seg i en annen dimensjon enn de materielle tingene i verden. Vi kan ikke verken bevise eller motbevise en slik påstand, følgelig er den ikke vitenskapelig i sin natur, men vi kan operere “som om” menneskesinnet ikke er en emergent egenskap som utgår fra materien, eller nærmere bestemt, at “det abstrakte” er noe som oppstår innefor enhver tilstrekkelig kompleks struktur. Dersom menneskesinnet er en egenskap som utgår fra materien vil dette øke sannsynligheten for at den kosmiske veven faktisk er en hjerne. Dersom menneskesinnet imdlertid er metafysisk av natur må vi derimot betrakte all materie som “død” med mindre den er befolket av en “sjel”. Disse er elementære inferenser vi trekker ut av modellene. Det er ikke noe filosofisk problem å jobbe med begge modeller samtidig, både den materielle og den metafysiske, men et materialistisk grunnsyn har en tendens til å fremkalle harme i mennesker som ønsker å være “noe mer” enn bare en tilfeldig sammenrasket samling av atomer og molekyler, hvor selveste selvet muligens bare er en illusjon. Der står Den Store Sivilisasjonskonflikten i dag.

Begrepet ateisme blir meningsløst når vi går dypt nok inn i filosofien, mest fordi begrepet religion også mister all sin mening. Newtons lover virker naturligvis også på den skala hvir man finner den kosmiske veven, det er bare at denne matematikken ikke er særlig praktisk å jobbe med i en slik sammenheng. Menneskets virkelighetsopptaning er uløselig knyttet til vår biologiske arts materielle behov for overlevelse og formering. Noe “mer” er vi ikke programmert for. Hjernevirksomheten vår handler om algoritmiske predikater, det vil si vi har evnen til å tro at ting B vil skje dersom vi gjør ting A. Siden kan vi bevise eller motbevise dette gjennom forsøk. Dette er svært nyttig når vi skal planlegge våre strategier. Det trekker imidlertid med seg mye søppel. Overtro er all tro som verken lar seg bevise eller motbevise og som heller ikke har noen universell nytteverdi. Imidlertid kan vi utnytte menneskers overtro og få dem til å gjøre alskens sirkuskunster for vår egen fornøyelses skyld. Man kan også gjøre gode forretninger på dette grunnlaget. Det mennesker “tror” er muligens den sterkeste faktor som motiverer oss til å handle på den ene måte i stedet for på den andre måte. Noen ganger har vi så sterke “overbevisninger” at det får oss drept. Sånt skjer hver dag i vår gale verden. Manikèisk dualisme postulerer at det finnes både en god og en ond gudsmakt i universet. Men dette var så provoserende for pavekirken at de gikk inn for å utrudde dette kjetteriet, blant annet gjennom det såkalte Albigenserkorstoget mellom årene 1209-1229 i Languedoc, Frankrike. En manikèer ville sannsynligvis se på den kosmiske veven og si at dette er ondskapens hjerne. Materien er ond. Ånden er god. “Den sanne Gud” befinner seg på et helt annet sted. Et åndens sted. De krangler om dette ennå.

Vitenskapen utelukker ikke at det kan finnes “noe mer” enn det vi er i stand til å observere. Det er imidlertid uvitenskapelig å blande dette inn i de undersøkelsene vi gjør med det formål å forstå den verden vi kan observere. Siden er det noe omdiskutert hva som er og ikke er “ekte vitenskap”, en skillelinje som etter min mening bør gå langsetter om noe lar seg bryte ned til fysikk eller ikke. Følgelig blir biologi en ekte vitenskap mens psykologi er “noe annet” … la oss kalle det en spesialutgave av etisk filosofi. Antivitenskap er noen slags politisk holdning som finnes ute blant folk. De er særlig fokuserte på humanistfagene og raljerer mye med alskens studier som blir publisert, hvor man med statistiske metoder søker å påvise det ene eller det andre i en befolkning. Til og med fysikken kødder de med noen ganger. Spesielt fornøyelig er det når de evneveike går til angrep på usikkerhetsrelasjonen og andre egenskaper ved kvantemekanikken. Det er aldeles uutholdelig for de antivitenskapelige når man trekker på skuldrene og sier “det kan vi ikke si noe om” når det etter deres mening bør være åpenbart hva som er hva innenfor atomfysikken. De har tildels veldig sterke følelser om dette. Vi konfronterer egentlig et grunnleggende filosofisk problem her. Hva er det menneskelig mulig å vite? Og hva slags kriterier legger vi til grunn for det å vite noe? Det tar målrettet og kontinuerlig innsats over lang tid å tilegne seg god disiplin på det mentale område. De fleste velger å flyte rundt i halvsvime uten å egentlig vite noe om noe … men de har tro. Og de vil forsvare det de tror på med tildels ekstreme metoder.

Mens vi nærmer oss hundreårsjubilèum for Mussolinis såkalte “marsj mot Roma” (det var aldri noe slikt) i oktober 1922 tar vi oss tid til å minnes at et av de fremste kjennetegnene ved et fascistisk styresystem (et noe misvisende konsept, men det er hva det er) er at man blander sammen statsmakt og næringsliv. En utpreget iver etter å privatisere driften av offentlig virksomhet går hånd i hånd med ønsket om å svekke demokratisk kontroll og oversikt over hvor langt det private næringsliv har lov å gå i sin jakt på stadig mer profitt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

En privat eiet bedrift er en ofte lokal men noen ganger global innretning som i prinsippet har føydalt styresett. Et råd av fyrster utpeker en diktator som blir gitt ansvaret for å lede de livegne, altså ansatte som er avhengige av jobben sin for å finansiere livet. Det har siden tidlig på 60-tallet vært vanlig å ha en type driftsstruktur som fokuserer på vekstbaner som gjøres opp kvartalsvis. Dersom diktatoren, som vi kaller enten administrerende direktør eller daglig leder, ikke lykkes med å oppfylle kravet til kontinuerlig vekst i økonomien vil vedkommende vanligvis bli skiftet ut med noen som kan. Om bedriften over noe tid (flere år) viser flat eller negativ vekst vil den som regel bli nedlagt.

Næringslivets Hovedorganisasjon i Norge (NHO) er et semi-politisk tiltak som er innstiftet med det formål å drive lobbyvirksomhet, det vil si de jobber mot å påvirke politiske beslutningstagere til fordel for sine medlemmer, det vil si bedrifter som jakter på fortjeneste. NHO driver med både negativ og positiv propaganda. Negativ, for å skape angst og usikkerhet rundt ethvert systemisk tiltak som ikke er til fordel for den klassen av mennesker som lever av kapitalinntekter. Positiv, for å støtte opp under og glorifisere alt som er med på å forbedre stillingen til de profittjaktende samfunnsklasser. Egentlig er det hele svært banalt og forutsigbart.

NHO har nylig avholdt en skjønnhetskonkurranse mellom Norges kommuner hvor alle har blitt målt i henhold til et sett med kriterier som NHO selv har valgt. Det handler ikke uventet om en metrikk som viser om kommunen er et attraktivt sted for kapitalinteressene. Kategoriene de måler er næringsliv, arbeidsmarked, demografi, kompetanse og kommuneøkonomi. Rådataene henter de fra SSB og NAV. Med liten skrift anføres det forbehold at undersøkelsen ikke sier noe om de enkelte kommunenes faktiske næringslivsvennlighet eller om stedet oppleves som en plass hvor det er godt å bo for kommunens innbyggere. For dette såkalte Kommune-NM er jo bare artig, ikke sant? Noe positivt som inspirerer til konkurranse og edel dåd. Øverst på lista havner alle de store byene. Nederst finner vi småkommuner i nord.

Saklig kritikk mot dette påfunnet er at Kommune-NM bare konkurrerer i grener som virker attraktive for den type folk som først og fremst er opptatte av hvor mye penger det går an å tjene. De måler ikke ting som trivsel, oppvekstvilkår for barn, frisk luft og adgang til fri natur. Alt handler om entusiastisk massasje av profitten. Vi kan følgelig konkludere med at hele greia bare er nihilistisk vrøvl, innpakket i en type språk som er ment å gjøre makkverket respektabelt. Hvilket jo er kjent stil hos NHO. Det er ikke etter min mening noe galt i å måle inntjeningsevne og næringslivspotensiale i norske kommuner, men de går over streken når de later som om dette betyr noe som helst for noen andre enn de som jager hvileløst etter penger og mere penger. Kanskje jeg er urettferdig. Kanskje NHO er evneveike i forhold til alle ting som ikke handler om å til enhver tid grafse til seg profitt, uansett hva som eventuelt må ofres i denne Moloks tjeneste.

Imidlertid tror jeg at de vet hva de gjør, hvilket i praksis betyr at de er onde. De er “motkrefter” som stiller seg i veien for et politisk arbeid med å forbedre levevilkårene til befolkningen. De vil ha penger. Etter NHOs syn er det viktigere at næringslivet opplever vekst og profitt enn at en kommune er et sted hvor folk trives, hvordan man nå enn skulle kunne måle dette (et ja/nei-spørsmål virker som en åpenbar metode). Det er en viktig del av NHOs propaganda å skape et inntrykk av at alle andre er avhengige av pengefyrstenes nåde. Hvis næringslivet forlater bygda blir det sveltihel og uår. Men dette er naturligvis bare vrøvl. Den ene fyrsten er ikke mer viktig enn den andre. Til syvende og sist er de alle parasitter som ser etter en vertsorganisme de kan slå seg ned på og utsuge for livskraft. De har aldri vært noe annet og kommer heller aldri til å bli noe annet. Men de er dyktige til å drive propaganda, det skal de ha.

Tory-partiet har valgt. De satser på Tin Lizzy og forkaster “Dishi Rishi” Sunak.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Herregud.

Om Liz Truss er det å si at hun fremstår som politisk tilbakestående. Vi får se hva som skjer. Å sammenligne henne med Maggie Thatcher er uansett fullstendig bak mål. Den beste de kunna ha valgt av den gruppen med evneveike troll de hadde å velge mellom var imidlertid etter min mening Peggy Mordaunt, men hun røk ut i forrige nomineringsrunde.

Det virker på sin plass å gratulere Labour-partiet med denne seieren.

Man kan undres på hvor mange ganger CIA har slått pannebrasken i skrivebordet av irritasjon over at de gjorde den greia med Mohammed Mossadeq i 1953. De fikk Reza Shah Pahlavi en stund … men så ble alt mye verre en noen skulle ha trodd. Det beste ville ha vært å la demokratiet gå sin gang, men oljeselskapene ble engstelige for at noen skulle beføle dem midt i profitten sin, så da ble det som det ble.

Jeg kjenner ingen detaljer rundt den saken nazikrapylet gråter om denne ganger og det interesserer meg forsåvidt ikke heller. Men jeg vet at jeg fikk gode karakterer i rettslære i 1980 og 1981 fordi jeg var nøye med å sjekke det faktiske lovgrunnlaget heller enn å suge argumenter fra min egen ofte noe tvilsomme rettsfølelse. Straffelovens § 185 av 2005 er en revidert utgave av straffelovens § 135 a av 1970, som igjen er en utvidelse av § 135 fra 1961, hvor ordlyden den gang ble endret på grunn av en bølge av antisemittisme i Norge sent på 50-tallet. Selve § 135 ble imidlertid innstiftet i straffeloven av 1902, med ikrafttredelse fra 1905.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Siden det ikke later til at noen vet hvorfor anmeldelsen mot Facebook-imamen ble henlagt er min spekulasjon like god som noen annens og jeg tipper det handler om “standing”. Hvem leverte anmeldelsen og hvorfor gjorde de det? Mere gjetning, men jeg tipper at vedkommende var motivert av “prinsipper”, som igjen betyr at politiet eventuelt måtte ha lagt almennpreventive hensyn til grunn i en sak hvor det ikke har kommet inn noen anmeldelse fra den fornærmede part. Presedensen i dette er følgelig “grumsete” og nytteverdien er uklar.

Den såkalte rasismeparagrafen har bare blitt brukt noen få ganger, mot nazister som kom med hatytringer mot jøder og “fremmede”. I den grad paragrafen kan sies å være spesielt designet blir dette i forhold til antisemittisme. Denne gangen ser det imidlertid ut til at nazipakket bæser om at loven er for alle i den forstand at de synes det er urettferdig at bare de blir dømt for rasistiske hatytringer. Har De hørt den før? som Rolv Wesenlund pleide å si. Selvmordskulten er som vanlig deprimerende banal.

Når du starter en krig med alle midler mot en fiende du selv har valgt — i dette tilfelle “muslimer” — bør du komme med noe slags mål, et tilbud om noe, eller i det minste en skarp definisjon av hva som er den ultimate hensikten med den krigen du har tenkt å føre. Hvis ikke blir man nødt til å anta at det du ønsker er å drepe dem alle sammen. Dessuten er det jo slik at når “alle muslimer” er dine dødelige fiender så utelukker dette et konstruktivt samarbeid med de moderate muslimene som har en felles interesse med deg av å ta ut de ekstreme slik at alle vi andre kan passe våre forretninger og leve i fred og velstand.