Forfatter: apecalypso

Hånden som beveger vuggen er hånden som beveger verden. Alle kjenner diktet av William Ross Wallace, eller i det minste den ene velformulerte linjen som understreker betydningen av å være den som et spedbarn først knytter seg til som “et menneske i sitt liv”, lenge før de utvikler en selvstendig personlighet. Det er naturligvis et etisk minefelt å forske på hvordan spedbarn utvikler tilknytningsfølelse til menneskene rundt seg og hvordan dette siden spiller seg ut. Vi kan filosofere rundt hva som hendte i våre egne liv, til og med intervjue våre foreldre og andre for å danne et bilde av “hvordan jeg var før jeg ble meg selv”, men saken er at ingen kan huske stort fra sine aller første leveår til tross for at vi vet at dette er den psykologisk sett viktigste fasen av et individs personlighetsutvikling.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Genotype og fenotype er arv og miljø definert på sitt mest tekniske og biologiske. Det er hva naturen programmerte deg til å bli og det et hva omgivelsene senere har formet. Ser vi sosiologisk på saken virker det imidlertid fornuftig å regne som “arv” også de påvirkningene man mottar mens man ennå er fullstendig forsvarsløst overlatt til de som håndterer deg før du lærer å snakke og gå, vanligvis de biologiske foreldrene eller andre “slektninger av blodet”. Det antas som det normale at barn blir som sine foreldre, eller i det minste at de på noe slags statistisk nivå ligner på resten av slekta. Ser vi på det enda større bildet – på befolkningsnivå i et helt land – ser vi imidlertid at barn arver i gjennomsnitt 11 mutasjoner fra sin mor og 45 fra sin far. Litt avhengig av hvor på den genetiske koden disse havner betyr det at noen barn kan bli tildels svært forskjellige fra sine foreldre.

Som et sidenotat kan det nevnes at interessant forskning foregår rundt til hvilken grad “kvante-tunnell-effekt” tilknyttet signaloverføringer i selve DNA-molekylet er den fysiske årsaken til at mutasjoner forekommer, men på det praktiske plan er det nok å forstå at det å “bli som” og det å “ta etter” sine foreldre er to tildels svært forekjellige ting. Uansett detaljene rundt hva som påvirker folk på hvilken måte i løpet av barndomstiden ender man uansett med tid og stunder som et (mer eller mindre) voksent individ med selvstendig ansvar for sitt eget liv. Det er stort sett for sent å “lære dem noe” etter at barna dine har kommet i puberteten. Alle oppdager dette. Imidlertid er sannheten at det har allerede vært for sent ganske lenge. All psykologisk forskning viser at barna påvirkes mer av hverandre enn av sine foreldre, hvilket utlagt betyr at skolemiljøet er viktigere for barnets sosiale utvikling enn til hvilken grad foreldrene evner å være “pedagogisk korrekte” i sin foreldregjerning. Barna har en naturlig tendens til å tro mer på sine aldersfeller enn på det foreldrene sier, hvilket må sies å være “biologisk fornuftig” siden det er sine jevnaldrende man kommer til å tilbringe resten av livet sammen med, mens foreldrene og deres generasjon er noe man etterhvert legger bak seg som dominant psykologisk påvirkningskraft.

Flokkinstinkt er et ord vi kan bruke, men hva slags “flokk” snakker vi egentlig om? Både ulver og sauer danner flokk, men av helt forskjellige årsaker. Det typiske mønsteret i naturen er at planteeterne er byttedyr for kjøtteterne. Flokkdannelse for selvforsvarsformål er så å si den motsatte strategi av flokkdannelse med det formål å drive effektiv jakt. Mennesket er imidlertid en kannibalistisk skapning så vi gjør begge deler, gjerne samtidig. Fordi rovdyr jobber langs utkantene av flokken med byttedyr er selvforsvarsstrategien deres å “søke inn mot midten” slik at man ikke blir isolert og tatt ut. For mennesket består dette i å søke popularitet og være omgitt av andre i en tilstrekkelig grad til å ikke føle seg eksponert for “faren ute langs kantene”. Rovdyrinstinktet påbyr imidlertid å se etter de svake og forsvarsløse slik at man får jobben gjort uten å utsette seg selv for fare i større grad enn nødvendig. Også her følger menneskelig atferd det samme mønster. De som ser etter et offer søker ikke konflikt, de søker et rimelig enkelt drap uten unødige komplikasjoner. Ulveflokkers atferd er orientert i retning av å søke ut et individ som de siden kan samarbeide om å drive inn i en killbox (jeg vet ikke hvordan eller engang om dette skal oversettes til norsk) uten noe håp om å unnslippe sin skjebne. Den menneskelige ekvivalenten kan for eksempel være å manipulere noen inn i et hjørne slik at de ikke har noen enkel mulighet til å “søke inn mot midten” og det rituelle karakterdrapet som følger blir en uunngåelighet.

Vi kan si at menneskeheten i utgangspunktet er en saueflokk, men at vi vil forme lokale ulveflokker for å ta ut individer eller grupper som etter vår mening ikke fortjener fred og velstand. For at dette skal kunne skje må vi introdusere et element vi kan kalle gruppekrystallen, det vil si en idè eller et prinsipp, eventuelt en leder eller fører, som gruppen kan organisere seg rundt. Ordet konspirere er fra latin og betyr “å puste sammen”, noe som henspiller på at man var i samme rom som de andre konspiratørene da gruppekrystallen ble introdusert og gjør man ikke noe for å stanse det som senere skjer så er man en medskyldig del av konspirasjonen. En populær gruppekrystall man observerer mye nå for tiden er såkalt “islamkritikk” som imidlertid må forstås som en poetisk omskrivning av klassisk rasisme. Den er ikke forskjellig i sitt vesen fra “jødekritikken” som var vanlig for hundre år siden, men som imidlertid ble tonet noe ned etter de uhyrlige forbrytelsene under Den andre verdenskrig (uten at “jødekritikken” noensinne forsvant helt, den stikker stadig hodet frem fra obskuriteten for å si hei). Omreisende agitatører av ymse slag gjør så godt de kan for å “disse”, skremme, fornærme og opprøre de som av ulike årsaker definerer seg som medlemmer av kategorien “islam”. Det er på det nåværende tidspunkt uklart hva slags Endlösung denne spesifikke ulveflokken ser for seg men de uler en hel del mot månen mens de streifer rundt der ute. De tørster åpenbart etter blod.

Mens vi venter på at drepingen skal begynne kan vi imidlertid si noe om menneskejaktlagenes struktur. De består typisk av tre kategorier og disse er ideologene, opportunistene og de nyttige idiotene. Den siste gruppen er alltid vesentlig mye større enn de to første og også alltid de samme som senere sier at “de ikke forstod hva de var med på”. Derfor er det disse man bør henvende seg til med forebyggende arbeid. En troende ideolog vil neppe la seg forandre og en opportunist vil alltid gå dit han oppfatter at han har “gode muligheter” så de to kan man se bort ifra, men samtidig holde et øye med. Idioter er mennesker som på irrasjonelt grunnlag tror at de forstår noe. Imidlertid kan de aldri gjøre rede for idèene og “meningene” sine på noe stringent og sammenhengende vis, de ender som regel med å mumle noe om ytringsfrihet. Vi er alle idioter i større eller mindre grad, men vi er også unyttige, vi stiller oss ikke til disposisjon for ideologer. Det typisk menneskelige er å være trassige troll og jævlige jævler, men også utpreget lojale mot de som vi deler en eller flere gruppekrystaller med. Jo mindre vi forstår av omverdenen jo mer har vi å tjene på denne lojaliteten. Gruppen imøtekommer våre fysiske og mentale behov. Det er derfor ideologer og opportunismer søker å rekruttere så mange idioter som mulig. De tjener vekselvis som soldater og som menneskelige skjold. Trikset er å lokke folk til å tro på noe som “virker fornuftig” på overflaten men som er den reneste kokkelimonke når man analyserer materialet i dybden. For eksempel religion. Jeg er ikke mer begeistret for islam enn jeg er for kristendom og jødedom, men jeg anerkjenner at mennesker har rett til å tenke, tro og føle hva pokker de vil. Imidlertid kan de ikke gjøre hva de vil.

Ytringsfrihet er bra i den forstand at det er bra vi kan snakke om ting som opptar oss, men det er mindre bra når folk søker å gjøre ordene til våpen og skape gruppekrystaller basert i fiendtlighet mot kategorier av mennesker som ikke rimeligvis kan forventes å gå langt for å tekkes de som er fiendtlige mot dem på irrasjonelt grunnlag. Homofobi er for eksempel ikke en gruppekrystall vi bør tillate å sveve fritt rundt der ute og “ytre seg som den vil”. Ethvert rimelig mentalt oppegående menneske bør kunne se hvordan homofobi kan være en gruppekrystall som motiverer og opphisser folk i retning av fiendtlige ord og gjerninger mens det er uklart hva kategrien av homofile kan, eller engang bør, gjøre for å tekkes de homofobe. Etter min mening bør man kontant avvise våset. Voksne menneskers seksualitet er deres privatsak. Ingen som man ikke deler sitt seksualliv med har noe rimelig grunnlag for meningsdannelse. Faktisk er det svært utidig å snuse rundt i andres underbukser når man ikke på noe vis har blitt invitert nedi der. De fleste mentalt sunne mennesker opplever dette som støtende, om ikke et direkte overgrep. “Uønsket seksuell oppmerksomhet” er et alvorlig samfunnsproblem som i mange tilfelle utarter i kriminell retning. I det store og hele har Norge et godt lovverk, utarbeidet av kompetente mennesker, som regulerer hvor den enes frihet slutter og den andres privatsfære begynner. Alminnelig rettsoppfatning tenderer mot at “frihet under ansvar” er en menneskerett. Det er ikke greit å provosere grensene på en na-na-na måte. Det bør være skuddpremie på skjemtegauk i denne skogen. Ingen av oss er “spesielle”, vi har de samme plikter og rettigheter alle sammen. Det er kanskje ikke rimelig å forvente sunn fornuft fra folk men det lov å håpe.

Nordmenn har for det meste vært vant til å ha tilgang på nærmest ubegrensede mengder med billig strøm. Slik er det ikke lenger. Per i dag har vi et kraftmarked med europèiske priser i et land med tildels arktisk klima … og nå kommer vinteren. Det varierer ettersom hvor man bor eksakt hva slags kulde man kan forvente – selv bor jeg i Innlandet fylke som typisk har en tørr og kald værtype om vinteren – men intet sted i Norge kan man bare fnyse av vinteren og late som ingenting. Det ville vært en dødelig farlig form for arroganse. Det finnes steder i Norge som knapt har noen vinter i den forstand, de har typisk bare en sesong med ufyslig ruskevær, men selv der blir ingen overrasket dersom det plutselig kommer en uke med ti minusgrader. Vi bor veldig langt nord i forhold til de fleste andre mennesker i verden.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er skeptisk til elektrisk optimisme når det handler om menneskehetens såkalte kraftbehov. Det finnes mange praktiske problemer med idèen om at vi kan alle bo i elektrisk fyrte hus og kjøre elektrisk drevne biler, opplyse byer og gater med elektrisitet og opprettholde en svært kraftkrevende industribase. Jeg tror vi må snakke om atomkraft dersom vi ønsker at dette regnestykket skal gå opp. Enten må vi på noe vis få ned kraftetterspørselen eller så må vi øke produksjonskapasiteten. Høy pris er definitivt et adekvat virkemiddel for å få ned forbruket blant befolkningen, samt i forhold til kraftkrevende industri som ikke er sikkerhetspolitisk viktig. Det finnes sikkert noen som sitter med tallene over bedriftsnedleggelser i 2022, selv hører jeg bare det jeg hører. Gjennom nyhetsmedia og via den daglige rykteflommen. Folk har ikke råd. Ikke jeg heller. Det koster for mye å holde boligen varm med strøm nå for tiden. Ting er ikke som de var før.

Det er en litt komisk tanke å prøve å se for seg de som demonstrerer mot utbygging av vind- og vannkraft i en situasjon hvor man har fattet politisk vedtak om å bygge et anlegg for utvinning av atomkraft. Jeg tror ikke det vil bli en behersket og avbalansert debatt preget av saklig argumentasjon. Jeg tror ikke selve anleggsplassen vil bli et fredelig sted hvor ting går sin gang. Jeg tror ikke driften av et ferdig anlegg for det meste vil foregå i det stille. Kort sagt, jeg tror ikke det er politisk mulig å få gjennomslag for atomkraftverk i Norge. Folk kommer til å gå helt av skaftet med alt sitt folkedemokratiske raseri. De såkalte følelsene kommer til å stå i kokokok. Hvilket naturligvis reiser det klassiske spørsmålet que vamos a hacer? Hva skal vi gjøre? Skal vi bare tilpasse oss det nye prisnivået og venne oss til at heretter vil en større andel av husholdningsbudjettet måtte settes av til å betale strømregningene? Det er slik jeg selv alltid tenderer mot å tenke. Jeg liker dårlig det nye prisnivået men jeg opplever ikke at jeg har noen makt til å gjøre særlig mye med saken heller, annet enn å la være å bruke strøm så langt det går. Temperaturene begynner typisk å falle ned under frysepunktet om nettene der jeg bor i løpet av september. Det går ikke an å være flippete og useriøs med oppvarmingsstrategiene om vinteren i Østerdalen. Det kommer man ikke til å overleve.

En værhard dag i mai stod Birger Borger og Tor Tomske ute på tunet og gestikulerte med armene. Så mange sorger hadde den Borger at han visste ikke sin arme råd. Ser du den båten der, Tomske? sa Birger frustrert. Joda jada sa han Tor, for han var en mann av få ord. Jeg bygde den båten sa han Birger, men er det noen som kaller meg Birger båtbygger av den grunn? Nei nei sa han Tor, slikt hører man aldri. Og når du ser over der kan du se huset som jeg sjøl har bygd, fortsatte Birger, men ingen kaller meg Birger husbygger bare fordi jeg en gang bygde et hus! Tomsken var enig han, så han nikket mange ganger. Sånn er det. Eller sånn er det ikke. Ingen sier Birger husbygger. Nå løftet Birger begge armene og hyttet mot himmelen med knyttede never. Men om man puler bare èn eneste sau så har man liksom et navn for all fremtid?!?!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Døyr fe, døyr frender sier Håvamål. Men vinn du et gjetord gjevt så vil du bli husket for all tid. Dette er hele poenget med sagalitteraturen. Ordet saga betyr “det folk sier”. Det er ikke sikkert at det er det som er sant i alle sine detaljer, men det er sikkert at dette er de historiene vi forteller om disse skikkelsene fra en annen tid. Innenfor eurpèisk litterær tradisjon – til og med i verdensmålestokk – utgjør den norrøne sagalitteraturen et massivt bidrag som blåser omtrent alt annet det er naturlig å sammenligne den med fullstendig av banen. Det var dette jeg vokste opp med. Sagalitteraturen, samt eventyrsamlingen etter Asbjønsen og Moe, var blant det jeg likte best da jeg var liten. Men det var også andre ting. For eksempel fortellingene til Jules Verne. Eller den arabiske eventyrsamlingen vi kaller Tusen og èn natt.

Edward Wadie Said (1935-2003) var en palestinsk-amerikansk litteraturprofessor ved Columbia-universitet. Han ble en etablert skikkelse i den offentlige debatten med boka “Orientalismen” fra 1976. Dette var kort fortalt en kritisk analyse av vestlige idèer rundt hva vi grovt sett kan kalle “den muslimske verden” i Midtøsten og Nordafrika. Kontroversiell var imidlertid Edward Said først og fremst fordi han var en hard kritiker både av styresett og styresmakter i den samme regionen. Etter hans mening representerte ikke myndighetene folkets interesser. Når gjør de noensinne det? vi de kyniske si. Hvilket er et ganske interessant spørsmål. Er det rimelig å forvente at myndighetene i et land, særlig hvis de er demokratisk valgt, skal være opptatte av hva som er og ikke er i folkets interesse? Jeg synes ikke det. Etter min mening er det nærmest kriminelt naivt å forvente noe annet av noen, uansett hvem de er og hvor man befinner seg, enn at de er ute etter å mele sin egen kake. Mennesker er i utgangspunktet korrupte. Og ganske dumme. De tenker alltid først på seg selv, men siden de som regel er dårlige tenkere går det som det går. Det blir mye motgang og mange skuffelser i livet.

Eventyrfortellinger opererer med sin egen form for logikk, som er tildels svært forskjellig fra hvordan folks vanlige hverdag fungerer, med sine mange hensyn til yrkeskarrière og sosiale hierarkier. Mye, kanskje mesteparten, er åpenbart fantasifulle løgnhistorier som allikevel opererer med en slags form for “høyere sannhet” av moralsk eller metafysisk karakter. Hvis man prøver å forstå poenget med eventyrfortellinger så forstår man ikke poenget med eventyrfortellinger. Det er en slags folkedans med ord og begreper. Noe rituelt. Askeladden (eller Ali Baba) er i utgangspunktet  aldri noen ressurssterk eller beundringsverdig skikkelse, men gjennom sin “heltereise” kommer karakteren tydeligere frem og det som til å begynne med så ut som personlige svakheter viser seg i løpet av fortellingens gang å være nyttige sosiale egenskaper.

Det har blitt skrevet hvor mange litterære analyser som helst om “heltens reise” gjennom et mytologisk landskap hvor det handler om å konfrontere og overvinne et sett med prøvelser og komme ut på den andre siden som et Nietzschiansk “overmenneske”. Et høyere selv. Vi merker oss samtidig at det aldri går særlig bra med brødrene hans, Per og Pål, som er mer snusfornuftige typer, styrt av logikk og rasjonell egeninteresse. Per og Pål er det folk feilaktig kaller “materialister” mens Espen Askeladd strekker seg etter noe som ligger hinsides den verden vi kan forklare med ord. Strukturen i klassiske eventyrfortellinger har en tendens til å følge mønsteret i det vi kaller Pyramidetekster, hvor den døde sjelen må møte opp foran Osiris, underverdenens gud, for å få hjertet sitt veiet og målt. Hvis man har et hjerte som er tyngre enn en fjær vil man ikke slippe inn i den labyrinten man må gjennom for å komme til “den nye dagen”. Som vi ser, dette er gamle greier. Det å være menneske har til enhver tid og på ethvert sted alltid betydd det samme. Bare de ytre og i prinsippet ubetydelige omstendigheter har endret seg med tid og geografi. Den “annerledeshet” vi tror vi kan observere er en illusjon.

“Det er typisk norsk å være god.” (Gro Harlem Brundtland, 1992)

Det har etter min mening aldri eksistert mer primitive mennesker enn de som lever i dag. Materiell inkompetanse er regelen snarere enn unntaket. Et typisk postmoderne menneske kan ingenting, vet ingenting og bruker nesten all tilgjengelig tid på å konstruere det såkalte selvbildet, som er en relasjonell posisjoneringsmekanisme innenfor det sosiale hierarkiet. De fleste av oss ville ikke klare seg særlig lenge i vill tilstand. Slik sett er vi definitivt degenererte tamdyr. Den eneste naturegenskap vi har som virker til vår fordel er flokkinstinktet, men ikke engang det klarer vi å bruke på noe utpreget fornuftig vis.

Hjernen er menneskets stolthet. I evolusjonær forstand er menneskehjernen en absurd kostbar kroppsdel som konsumerer omtrent en fjerdedel av vårt totale kaloriinntak, mens den for de fleste overlevelsesformål er en komplett unyttig, om ikke direkte skadelig, egenskap å drasse på. Darwinisme som konsept ble introdusert av Herbert Spencer. De fleste som snakker om darwinisme – sosial eller materiell – vet lite om Charles Darwin og enda mindre om evolusjonsteori. Det er ikke de sterkeste som overlever, det er de mest tilpasningsdyktige. Men det handler mindre om hvem som overlever, det som virkelig teller er hvem som formerer seg.

Joachim Neander (1650-1680) var en kalvinistisk-lutheransk prest som blant annet skrev salmen Lover den herre, den mektige konge med ære og siden han bodde i Düsseldorf og fikk sin mosjon gjennom å gå turer langs elven Düssel ble denne elvedalen tidlig på 1800-tallet oppkalt etter ham. Neanderdalen. Eller Neandertal på tysk. Det var bestefar hans Joachim som endret familienavnet fra det opprinnelige Neumann til den greske formen Neander, som var en vanlig ting å gjøre på den tiden. Dersom vi fornorsker navnet blir det Nymann, hvilket gir Nymannadal som aktuelt stedsnavn og et artig perspektiv på menneskearten Homo neandertalensis som fikk sitt navn etter Neandertal fordi det var der man først gjorde funn av skjelettdeler innenfor denne kategorien, drøye femti år etter at dalen ble omdøpt.

Når det gjelder disse nymannadølene har vi få arkeologiske bevismaterialer men desto mer spekulasjon. En ting vi kan si, basert i faktisk bevismateriale, er at de var ganske grovbygde i kroppen og at hjernen deres var vesentlig mye større enn vår. Vi vet også at alle som ikke er afrikanere har fra to til fem prosent DNA-materiale fra neandertalere i seg. Det er imidlertid ikke de samme to til fem prosent hos alle individer, det er forskjellig genmateriale som befinner seg på forskjellige posisjoner i kromosomene, slik at totalt sett bærer Homo sapiens med seg omtrent førti prosent av neandertalergenomet. For eksempel er hvit hud en typisk neandertaleregenskap. Det samme er rødt hår. Men studiet av “det genetiske spøkelset” etter neandertalerne er foreløpig veldig ungt. Det er mye vi ennå ikke forstår.

Dersom du ikke allerede vet dette så kan en hvilken som helst kvinne fortelle deg at store hoder ikke er noen fordel når barn skal fødes. Vi befinner oss som art – bokstavelig talt – allerede ved et bristepunkt slik sett. Jeg har sett opptil flere barnefødsler på nært hold. Det er ikke noe vakkert syn, men det er slik jobben blir gjort. For å ha en stor hjerne må man imidlertid ha et stort kranium, som igjen krever formidable egenskaper for vaginal ekspansjon dersom dette er noe man har tenkt å overleve. Dødsfall under barnefødsel var noe ganske alminnelig før vi fikk moderne medisin. Om en høy prosentandel av neanderbarn tok livet av neandermødrene mens de sprenge seg vei ut gjennom fødselskanalen vet vi ikke noe om, men dette kan være en medvirkende årsak til at de døde ut som egen kategori og nå bare finnes som genetisk skygge hos vår egen art, samt noen beinrester her og der.

På den tiden Darwin publiserte sitt hovedverk Om artenes opprinnelse var menneskene så sprekkeferdige av stolthet over vår arts fantastiske talenter og egenskaper at de tok emosjonelt anstøt av tanken på at vi muligens kunne være noe annet og i det store bildet mindre viktig enn Guds beste barn. Den dag i dag er det mange som lar seg opprøre av dette. “Det manglende mellomledd” som på tydelig vis dokumenterer evolusjonære overgangsformer mellom aper og mennesker var lenge noen slags hellig gral innenfor antropologien. I dag vet vi imidlertid at vi ikke “stammer fra apene” — vi er en av de store rassapene, det vil si de som ikke har hale. Sjimpanser og bonoboer er våre nærmeste genetiske slektninger ute i den ville naturen. Øvrige rassaper er gibboner, orangutanger og gorillaer. Alle vi rassapene er så opptatte av ræva på hverandre at vi en gang røsket av halen for å fa enklere adkomst til skinkene. Der er vi ennå, evolusjonært sett.

Det vi kaller “vår vestlige sivilisasjon” har bare eksistert i noen få hundre år. Selve sivilisasjonsbegrepet strekker seg ikke lengre bakover enn de tidligste metalløkonomiene for fem-seks tusen år siden. Vi regner ikke steinalderen som sivilisert, uansett hvor godt organiserte de eventuelt var. Om vi dør ut fordi vi drukner i all den unyttige mannskiten som vi produserer for å dekorere habitatene våre er foreløpig et ukjent spørsmå, men ikke et uinteressant et. Hvor lenge vil monumentene våre bli stående? Om noen millioner år vil alle materielle rester etter menneskeheten utgjøre et centimetertykt lag i det geologiske registeret. Fremtidens forskere, uansett hva slags skapninger vi snakker om, vil kunne avlese dette som en geologisk periode med unormal materiell aktivitet. “Noe” foregikk. Det finnes allerede mange slike lag i det geologiske registeret, men de handler om kollisjoner med kosmiske objekter eller massiv vulkansk aktivitet. Det er vanskelig å si om vår storhetstid vil fremstå som særlig forskjellig fra for eksempel det å kræsje med en komet. Sannsynligvis ikke. Menneskelig virksomhet gjennom århundrene har først og fremt handlet om masseødeleggelse av det naturlige habitatet. Vi er noen lumske rovdyr slik sett.

Heinz Alfred “Henry” Kissinger begynner å bli en gammel mann nå. Han ble jo født i 1923. I Tyskland. Det var imidlertid problematisk å være av jødisk avstamming på den tiden. For mange ble det dødelig farlig, men ikke for Henry. Familien hans utvandret til USA i 1938, hvor han etterhvert valgte en politisk karrière som brakte ham til posten som utenriksminister i 1973. Det var interessante tider, men vi skal ikke her og nå fortape oss i historiens detaljer. Bare konstatere at Henry Kissinger var en av de mest betydningsfulle – og kontroversielle – politiske skikkelsene i etterkrigstidens USA. Han er særlig husket for sin Realpolitik — det at man må spille med de kortene man har, ikke de man skulle ønske at man hadde. Vi lever ikke i en perfekt verden og ikke alle er enige, om noen i det hele tatt er enige med noen andre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg kan huske Vietnamkrigen. Ikke på noen lineært oversiktelig måte men jeg kan huske at det var en snakkis. Det var på den tiden bildet av USA begynte å slå sprekker for folk. Og ut av sprekken kom Henry Kissinger som for mange ble, ikke alltid helt rettferdig, selve symbolet på amerikansk maktarroganse og urent spill på den internasjonale scenen. Jeg får ikke alltid inntrykk av at de som ikke selv opplevde Den kalde krigen helt klarer å forstå hva slags paranoide forhold folk levde under på den tiden, med særlig vekt på det såkalte atomkappløpet og den stategien som kaltes M.A.D. Mutually assured destruction. Gjensidig ødeleggelse som en garanti for fred i vår tid. Tanken var at hvis noen først trykket på knappen så ville alle trykke på alle knapper og hele mannskiten ville gå til helvete. Der er vi forsåvidt ennå.

Mennesker er veldig kranglete skapninger. Jeg vet ikke hvorfor, men det bør være åpenbart for alle som har tilbrakt litt tid i denne verden at det skal ikke mye til før ting eksploderer og kaos manifesterer seg. Jeg vet ikke hvorfor Kissinger-familien ventet helt til 1938 med å komme seg ut av Tyskland men vi vet at det året ble Østerrike annektert og det ble satt en turbo på jødeforfølgelsene. Kanskje håpet de i det lengste at “noe ville skje” som gjorde at ting ville normalisere seg, men slik gikk det jo ikke. Folk var blitt trent opp til å tenke  “det er jødenes skyld” uansett hva galt de syntes de kunne se rundt seg. 9-10. november det året inntraff krystallnatten og siden var det mer eller mindre fritt frem for å gjøre hva man ville mot jødene. Statsmakten kom ikke til å gripe inn for å forhindre noe slags kriminelt overgrep begått mot jøder. De ble ikke definert som “ekte mennesker” men som et fremmed biologisk element som truet med å undergrave den germanske rasens renhet, eller i den grad de holdt seg for seg selv, konspirere mot det tyske rikets sikkerhet og det tyske folkets økonomiske livsgrunnlag. Jødene kunne være dårlige eller verre. Det fantes ingen god jøde. Derfor måtte Tyskland tømmes for jøder, på den ene eller den andre måten.

Grovt sett kan vi si at Henry Kissingers Realpolitik postulerte at ufred er ikke bra for forretningene. Det et overveldende flertall av alle mennesker ønsker er fred og velstand. Vi ønsker å overleve denne dagen og fortsette med greiene våre i morgen. Og den neste dag. Og så videre. Dette bør være ungangspunktet for samtalene våre. Vi kan sette i gang med å drepe hverandre her og nå men det er ikke bra for forretningene. Vi har ting vi behøver å få gjort. En jobb å passe. En familie å ta seg av. Det er faktisk mye smartere hvis vi setter oss ned og ser på hva vi kan gjøre for hverandre, om det finnes felles interesser, prosjekter vi kan samarbeide om som alle parter er tjent med. Slike ting. Internasjonalt dipomati ligner mest på forhandlinger mellom to mafiafamilier som ikke liker trynet på hverandre men som forstår at de ikke har noe å tjene på å gå til krig. Det er alltid mye lettere å starte noe slags faenskap enn å avslutte det. Det er sant at det skjedde mye stygt under Henry Kissingers tid som utenriksminister i USA, men dette var ikke alt som skjedde. Vi bør ikke undervurdere det fredsarbeidet som faktisk brakte resultater, uansett hva man ellers måtte mene om mannen.

Noen skrev et sted – ikke her på blogg.no – at han ikke forstår hva det betyr å være antirasist. Etter hans mening blir det i prinsippet det samme som å være rasist fordi man bringer “rasespørsmålet” inn i samtalen på en ubehagelig måte. Eksempler ble nevnt. Det blir litt lasagne av dette, så å si, fordi jeg forstår ikke hvordan det går an å ikke forstå hva antirasisme består i, nemig at man ikke holder kjeft og lar det passere når noen eksponerer sine rasistiske fordommer. Det består kort og godt i å si hei, det der er ikke greit. Det handler ikke om at man skal starte noen krangel, bare om å bevisstgjøre de som ordlegger seg på rasistisk vis om at det de sier blir ikke tatt vel imot.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter min mening handler alle forandringer i samfunnet om et langsomt og langvarig arbeid innenfor demokratiske rammebetingelser. Jeg er på ingen måte revolusjonær. Jeg er ikke engang (etter min egen vurdering) særlig “politisk bevisst”. Jeg er filosof av legning og pensjonert murer av yrke. Det finnes nesten ingenting av intellektuell karakter som er “for vanskelig” for meg men jeg liker ikke å snakke om følelser. Slik jeg vurderer det handler samtaler om politikk i praksis mest om hva folk føler. Hvordan er det relevant? Jeg forstår naturligvis at alle har alle mulige slags følelser rundt tingene i sine egne liv, også jeg, men vi er ikke dyr som er underlagt våre instinkter. Vi kan velge.

Vi kan velge å være fornuftige og disiplinerte. Dette er kanskje litt i overkant mye å forlange av de unge, som sliter med ville hormoner dagen (og natten) lang, men for en mann i min alder er det uverdig å skrike som et annet dyr om hva jeg “føler”. Jeg har ikke tid til denslags nonsens. Livet er for kort. Det er for mye jeg ikke har sett, gjort og spist ennå. Vi kan godt “snakke om ting” men bare i den grad vi er ærlige, rolige og bruker ord som betyr noe. Jeg liker ikke når folk snakker om “pakkiser”. Jeg har personlige venner som er “pakkiser”. De er skikkelige folk som gjør sin plikt og betaler sin skatt. Hva er meningen med å fornærme en hel kategori av mennesker for ting som de ikke har valgt og ikke kan gjøre noe med?

Statuen på bildet ovenfor er Duleep Singh, den siste maharajah av India. Eller “Sikh-imperiet” som det ble kalt den gangen, det vil si før hele smæla ble annektert av England i 1849, eller “det britiske imperiet” som det het den gangen. Juvelen i krona og alt det der. Britene var veldig stolte over at de hadde overtatt India. Siden kjørte de det som den gangen var verdens rikeste land fullstendig på ræva. Alle rikdommene ble hentet ut og overført til England. Det var et systematisk, væpnet ran og det går ikke an å karakterisere det på noen annen måte hvis man er en mann av ære som forholder seg til virkelighetens verden på lidenskapsløst vis.

På benken midt imot statuen av Duleep Singh satt jeg en vakker dag i 2011 da jeg bestemte meg for at nok får være nok. Da hadde jeg i tre samfulle år kjempet en tapende kamp mot omstendighetene som fulgte etter finanskrisen i 2008, med den hensikt å beskytte investeringene mine. Jeg var innblandet i et eiendomsforetak i Thetford, hvor man altså finner denne statuen. Jeg pleide å gå dit for å sitte der alene og tenke. Noen ganger med øl eller cider. Nesten alltid alene. Ikke mange kom til Butten Island hvor statuen ble reist i 1999 av prins Charles. Men en dag bestemte jeg meg altså for at det virker som en bedre strategi å ta dette tapet og pelle meg hjem til Norge enn å fortsette å stri med vrange banker og enda vrangere forretningsforbindelser i England. Gi meg bilnøklene dine sa jeg til en av dem. Så kjørte jeg derfra og har aldri siden vendt tilbake. Det kommer jeg sannsynligvis heller aldri til å gjøre.

De har funnet et utvalg hemmeligstemplede dokumenter der den forhenværende presidenten av USA bor. Mye av det er så klassifisert at de agentene som skal håndtere materialet er nødt til å få en høyere sikkerhetsklarering enn de allerede hadde. Det beveger seg i retning av en skandale av kosmiske dimensjoner. Ingen har sett ellere hørt om noe lignende. Ikke til noen tid eller på noe sted. Ingen vet hva slags planer Donald Trump hadde i forhold til de stjålne dokumentene, men hans gamle advokat Michael Cohen, som var i Trumps tjeneste i mer enn ti år før han ble president, mener det handler om “forsikring” — altså et forhandlingskort som han hadde tenkt seg å bruke dersom myndighetene iverksatte noen form for etterforskning mot ham. Hvilket er så dumt at det ikke er til å begripe. Men det kan man forsåvidt si om det meste som angår denne underlige karakteren.

Her er Lawrence O’Donnell som drodler rundt hva dette “betyr” …

Nylig døde en jeg kjente. 58 år gammel mann, ellers i god form. Ikke i Norge, men i et annet land folk synes det går an å sammenligne seg med. Vedkommende var ikke vaksinert. Som vanlig er det slik at de som har størst grunn til å oftest si hva var det jeg sa? er de som føler minst tilfredsstillelse over å si det. Det er ikke kult når noen dør, selv om de er idioter. Vi har ikke snakket sammen på lenge. Jeg hørte dette fra en tredjepart. Det er ikke direkte sjokkerende nytt; jeg mener, vi har fortsatt en pandemi hvor folk dør av SARS-CoV-2 coronaviruset, nå med gudene vet hvilken versjon av mutert arvestoff. Det er vanskelig for meg å forstå hva fanden de tenker på. Eller med. Det jeg imidlertid forstår er at det kommer aldri til å bli snakk om å tilgi disse quislingene som sprer desinformasjon på nettet.

En ting er hvis man selv avslår vaksinen men ellers holder kjeft om det. Noe helt annet er disse som agiterer. Min avdøde venn var en sær kunstner som verken spiste, bodde, levde eller på noen anne  måte oppførte seg normalt, så det går ikke an å si noe om hva som er “typisk” annet enn at de som ikke er vaksinerte vil typisk ha en høyere prosentandel av døde. Jeg fikk beskjeden i går. Jeg er sint men ikke sjokkert. Sint på den måten man blir når en venn dør etter å ha gjort (eller ikke gjort) noe han ble advart mot. Det virker så unødvendig. (Uten at jeg kan gjøre rede for hva et “nødvendig” dødsfall eventuelt skulle bestå i.) Forrige gang vi snakket sammen ba jeg ham dra til helvete. Nå har han altså gjort nettopp det. Jeg skulle ønske vi hadde skilt lag på en annen måte, men jeg kan bare ikka ha samtaler med folk som synes at konspirasjonsteoretikere på nettet har bedre informasjon enn de som har lang utdannelse og jobber med smittsomme sykdommer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg klarer bare ikke å forstå hvordan det er mulig å male seg så jævlig inn i et hjørne og innta en forsvarsposisjon som i ytterste konsekvens handler om å skrike skjellsord mot månen. Jeg mener, hvorfor tror folk som ellers ikke har peiling på noe som helst at de vet bedre enn folk som jobber med disse tingene hver dag? Det er ubegripelig, men samtidig er det på en morbid måte litt interessant. Nesten som disse som tror at jorda er flat. Seriøst. De finnes og de tar idèene sine dypt alvorlig, selv om de bare er vås. Det kommer sannsynligvis til å bli skrevet hovedoppgaver innenfor psykologi om pandemien i hundre år fremover. Jeg kjenner et antall mennesker som jobber i helsevesenet, både i Norge og andre land. Ingen av dem forstår det heller. Vi snakker i realiteten om smittsom psykose og spørmålet må bli om det finnes noe slikt som et mentalt immunforsvar og hvordan dette i så fall virker. Det synes klart at det finnes to hovedleire av antivaxere, den ene er det man kan karakterisere som nynazister, den andre er de religiøst vanvittige.

Den avdøde hadde en slik kjepphest. Han hevdet at coronavaksinen var dårlig utprøvd og derfor utrygg. Que? På verdensbasis er det så langt satt over tolv milliarder vaksiner. Aldri i hele den medisinske historie har det vært noen mer utprøvd vaksine. I Norge alene har det blitt satt mer enn elleve millioner doser. Men allikevel har bare 75% av befolkningen latt seg vaksinere. Selv har jeg fått tre doser og venter på den fjerde. Vi er fortsatt ikke “ute av skogen” som de sier på engelsk. Pandemien er ennå ikke slutt. Quad erat demonstrandum. Det er en samfunnsoppgave å sikre befolkningen mot dette jævelskapet og de som er “motstandere” er i realiteten landsforrædere, fordi de tilbyr viruset en trygg havn hvor det kan formere seg, mutere, eller hva det skal være. Det spiller ikke noen mer rolle hva de tror de driver med enn hva medlemmene av Nasjonal Samling under Den andre verdenskrig trodde de drev med. Det de faktisk gjør er å svike sine medborgere med denne paranoide psykosen sin. Tålmodigheten min med denne mentaliteten er nå i dag om mulig enda mindre enn den allerede var.

Jeg prøver å være et anstendig menneske. Derfor er jeg nødt til å unngå diskusjon med antivaxere, ihvertfall mens jeg står med en øks i hånda. Hvordan i huleste helvete er det mulig å bli så nihilistisk? Etter at internettet kom har det blitt bent frem alminnelig å smykke seg med uvitenhet og vrangforestillinger før man stolt paraderer sin mangel på vett foran hele verden. Ordene “jeg vet ikke” sitter tydeligvis langt inne hos mange. Ville de latt seg hjerteoperere av noen slags tosk de finner på Facebook? Er det greit å utføre en nyretransplantasjon i en bakgård på Tøyen? Naturligvis ikke. Når det er alvor på ferde ønsker man å forholde seg til kompetente folk som vet hva de driver med. Et vaksineprogram er noe som iverksettes på befolkningsnivå og hensikten er å isolere patogenet så raskt som mulig slik at det ikke har noen enkle smitteveier og derfor vil dø ut. Det var slik vi utryddet kopper og polio. Eller … det varsles nå om at man ser nye tilfeller av polio i USA. De få som har vært siden vaksineprogrammene mot polio startet har handlet om “gjennomslag” fra visse utgaver av poliovaksinen som gir symptomer hos noen individer men ikke egentlig det fulle spekteret av sykdom. Det finnes ikke noe sånt som en “trygg” vaksine. Men det finnes heller ikke noe sånt som trygg polio, meslinger, kusma eller kopper. Eller covid. At sykdommen har lav dødelighet – på verdensbasis i snitt rundt to prosent – betyr ikke at det er helt greit at noen må dø på grunn av andres uansvarlighet.

Noen ganger ser jeg at folk har publisert skriverier på nettet som handler om vaksiner eller helsepolitikk, eller begge deler i kombinasjon. Det beste jeg kan gjøre er å la være å lese det, såfremt det ikke er skrevet av fagfolk som har en vitenskapelig tilnærming til problemet. Det går dessverre ikke an å le av slike som gjennom sin hjerteløshet signaliserer at de opererer med “en akseptabel dødelighetsprosent” hos andre bare for at de selv skal kunne gå på kafè, eller hva vet jeg. Det er faen ikke klokt hvordan verden har blitt. Jeg har selv vært gjennom dette med å oppdra barn flere ganger så jeg vet hvordan det føles å være redd for hva som vil skje med de små, men man hjelper dem dårlig ved å nekte å vaksinere dem. Barnedødelighet er et ord man heldigvis ikke hører så ofte lenger og mye av grunnen til det er at fremskritt innenfor medisin, særlig vaksinering, har fjernet mange av de vanligste dødsårsakene hos barn over de seneste hundre år. Det spørsmålet man bør stille seg er hva antivaxerne ønsker å oppnå. Hva er det de vil? Jo flere det blir av dem, jo større fare hensetter de oss alle i, både vi voksne og barna. De har overhodet ingen sakkunnskap men de skriker høyt. Det finnes intet “økonomisk resultat” som er verdt prisen når noen er nødt til å dø for andre skal kunne nyte den komforten de har vent seg til.

Det er noen år siden jeg var insisterende og jeg kan ikke engang huske hvorfor diskusjonen oppstod, men det handlet om flagg, eller nærmere bestemt hvilket land som har “det beste flagget” … og som man kan forvente hadde den som innledet diskusjonen regnet med at det korrekte svaret skulle være den psykedeliske smørja som er det amerikanske flagget, men jeg nominerte Ukraina. Slik jeg ser det er Ukrainas flagg “Kandinski som gjør Van Gogh” … det vil si blå himmel over gul kornåker. Bang. Ferdig fortalt. Man får ikke renere grafisk design enn dette. Nå er riktignok versjonen ovenfor mer Rothko enn Kandinski, men jeg synes det var en fin versjon.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det begynner også å bli noen år siden jeg leste en bok om russisk historie hvor forfatteren mente vi burde begynne å si Kyiv i stedet for Kiev, kanskje litt som hvordan danskene neppe ville blitt begeistret dersom nordmenn begynte å si Kauphamna om hovedstaden deres, fordi det er litt støtende når utlendinger har sin egen uttaleform av stedsnavnene i et land, eller til og med selve landets navn. Et relevant eksempel kan være Hellas. Noen sier at vi i Norge er de eneste utenfor Hellas som kaller landet Hellas, men jeg vet ikke om dette er sant. Jeg vet bare at innenfor poesien sier man at jo færre stavelser, jo bedre. Grekenland følger riktignok samme mønster som Frankrike, men frankerne var noe annet enn grekerne, så da så.

Digresjon til side, det er interessant hvordan så mange så raskt har utviklet en interesse for Ukraina, selv om de for mindre enn et år siden gav alle slags faen i hva som skjedde i Ukraina, eller Russland for den saks skyld. Men når man er i en vanskelig situasjon tar man det man kan få, uansett om velviljen har tvilsom provenans. Ukrainerne har større problemer enn vestlig forvirring rundt hva som er hva i øst. Det får vi ta når krigen tar slutt og det blir tid og rom for fintfølende flisespikkeri. Et annet – og større – problem er propagandaen. Det er av en eller annen grunn stor elsk for Putin og alskens reaksjonære krefter i det russiske samfunnet her i vest. Lenestolsstrateger utgyter all mulig slags mannskit om krigen og hva den betyr i noen slags stor sammenheng som bare de selv kan se. Eller som nå sist, hva det betyr at Darina Dugina ble drept i et bombeattentat som sannsynligvis var rettet mot faren hennes heller enn henne selv. Cui bono? som Lenin pleide å si. Hvem har noe å tjene på dette? Jeg vet ikke mye om Russland og Ukraina, men jeg vet nok til å forstå at man skal være jævlig kritisk til hva slags informasjonskilder man godtar som god fisk i dette bildet. Derfor foreslår jeg Vlad Vexler:

Det hinsides enhver sammenligning største narkotikaproblemet i Norge er alkoholen. Både direkte, i form av mentale og fysiske skader hos brukerne, og indirekte, i form av sosiale ringvirkninger innenfor deres familier og samfunnet forøvrig. Alkoholens ødeleggelseskraft har vært velkjent i gud-alene-vet hvor mange hundreder og tusener av år. Men vi selger alkohol i butikkene. Enhver som er gammel nok og rimelig edru i innkjøpsøyeblikket kan kjøpe hvor mye alkohol som helst, eller ihvertfall så mye som lommeboka tillater. Vi kan si at handel med alkohol er regulert, særlig ved hjelp av et perverst høyt avgiftsnivå samt visse begrensninger på salgstider og steder, men sannheten er at det omsettes fritt og slik ønsker da også de fleste at det skal være. Generelt alkoholforbud ble prøvd og forkastet for hundre år siden.

Hvorfor folk ruser seg er ikke et meningsfullt spørsmål. De har sine årsaker og de er i utgangspunktet voksne mennesker som ikke behøver å besvare nesevise spørsmål fra moralister. Problemet er de mindreårige. Vi ønsker ikke at barn og unge skal ha enkel tilgang til rusmidler som fjerner det lille de har av vett slik at de ender på sykehus eller verre. Imidlertid er det sant som Berhard de Clairveux sa, at veggene i helvete er dekorert med vakre bilder av menneskenes intensjoner. Det ene er hva vi vil. Det andre er hva vi får til. Når det med en viss konsistens gjennom lang tid er stor avstand mellom de to bør vi vurdere andre strategier enn de som stadig mislykkes. Det ser for meg ut som om “andre rusmidler” – altså all narkotika som ikke er alkohol – er noe som har kommet for å bli. Det virker ikke som de aktuelle alternativene er om vi skal ha det eller ikke ha det, men om vi skal ha noen som helst slags regulativ kontroll over det eller om markedet skal overlates til kriminelle foretak, mens vi later som om vi ikke forstår at dette mildt sagt er krigføring langs en vikende front.

Mitt generelle inntrykk er at per i dag er det latterlig enkelt å få tak i nesten hva det skal være av “andre rusmidler” ute på gata, eller til og med på bygda. Og ikke nok med det, bruk av ymse rusmidler som ikke er alkohol har etablert seg som et element innenfor kulturen, eller i klartekst: Det er sosialt akseptert med en måtelig bruk av narkotika, mens “de narkomane” oppfattes som verken bedre eller verre enn de klassiske fyllikene. Ordet rusproblemer i 2022 betyr nesten alltid blandingsmisbruk av flere rusmidler enn bare alkohol. Vi hører stadig om “skapnarkomane” som står frem og tilstår at de gjennom mange år har hatt et avhengighetspreget forbruksmønster av rusmidler selv om de utad har fremstått som høyt fungerende individer. Jøss, dette hadde jeg ikke trodd om dem. Men dette er i prinsippet ikke vesensforskjellig fra dipsomani, altså de man før i tiden kalte skapdrankere eller periodefylliker. Etter min mening er man også en de facto narkoman dersom man ikke kommer seg gjennom hverdagen uten det ene eller andre bevissthetsendrende legemiddel, om enn aldri så mye på resept.

Selv tar jeg et legemiddel som heter Naproxen mot kroniske leddsmerter (som er hva man må regne med å pådra seg dersom man gjennom mange år har vært alt for tøff i trynet med tunge løft og harde tak som håndverker) men jeg får også et stoff som heter Tramadol “mot sterke smerter” og dette siste er et såkalt opioid, altså et syneteisk opiat, i praksis den samme idèen som morfin, bortsett fra at vikningen er mer avgrenset til smertelindring uten psykedeliske bivirkninger. Men man blir ganske salig av Tramadol. Pakningen har en rød varseltrekant som betyr at man ikke bør kjøre bil, operere farlig maskineri, og så videre. Denne varseltrekanten impliserer imidlertid også at stoffet kan være avhengighetsskapende, så man må ta seg i akt så man ikke havner der at man ikke kommer seg gjennom dagen uten Tramadol. Da har man blitt en narkoman. Men en begrenset og displinert bruk av Tramadol er ikke i seg selv noe problem. Jeg tar omtrent tyve av dem hver måned og det er så langt som min personlige narkomani har kommet. Legen sier det er greit. Jeg føler ikke selv noe slags “sug” etter disse pillene, annet enn at jeg kan observere en viss grad av “belønningsfølelse” i kroppen min, som er vant til å bli hardt behandlet. Det er sant at jeg er en kjip kødd å ha som sjef fordi jeg viser ingen nåde, men dette går faktisk først og fremst ut over meg selv.

Undersøkelser har vist at den amerikanske Sackler-familien tjente over hundre milliarder kroner på den såkalte opioid-epidemien i USA, via det velkjente stoffet Oxycontin (som ikke må forveksles med hormonet oxytocin). Jeg har ingen detaljkunnskaper om dette feltet men det ser for meg ut som om de er den – riktignok “lovlige” – organisasjonen som har tjent mest på andre menneskers narkomani siden Pablo Escobar var kongen av Colombia. Oxycontin har for mange ledet til heroin, som igjen har ledet til fentanyl. Og når du havner på fentanyl har du driti på draget, som man sier. Da er du på bånn. Stoffet er mange hundre ganger sterkere og mer avhegighetsskapende enn heroin, som ironisk nok i sin tid ble oppfunnet som et middel for å kurere morfinavhengighet. Jeg vet ikke om fentanyl finnes i Norge eller ikke. Sannsynligvis, men jeg har ikke hatt noen personlig innsikt i det norske narkomarkedet siden på 80-tallet. Det er ikke noe som interesserer meg. La oss si at jeg “antar” at alt det som er å få kjøpt gjennom svartnettet også finnes i Norge. Vi har aldri vært mors beste barn. Finnes det noe som er galt, skadelig eller farlig der ute så finnes det også her hjemme. Monkey see, monkey do. Mennesker er forutsigbare sånn sett.

Jeg vet ikke hva vi skal gjøre med narkotikaproblemene, men det virker mest intelligent å regulere markedet, det vil si flytte problemet fra det juridiske til det medisinske fagområdet via legalisering, og så siden beskatte salget etter mønster av hvordan vi forholder oss til alkoholen. Du vet at det er noe som stinker i Kardemomme by når det er lettere å få tak i en brukerdose amfetamin eller heroin på en fredags kveld enn hva det er å skaffe en sekspakning med øl. Riksadvokaten har forsåvidt gitt noen signaler om at domstolene ikke ønsker å forholde seg til privat og etter måten beskjedent forbruk av illegale rusmidler. Derfor har antallet beslag og bøtleggelser falt kraftig. Er dette bra? Det kan ikke jeg svare på men det virker ikke klokt å øse ut midler fra et tross alt begrenset kriminalbudsjett i retning av et problem som ikke synes å ha latt seg påvirke overhodet av alle velmente forsøk på å kverke det. Så får folk tenke om dette hva de vil.