Forfatter: apecalypso

Jeg har bodd mange steder i Oslo, men alltid sentralt. Grünerløkka, Gamlebyen, Bislet, Sagene, Torshov, Majorstua, Frogner. Generelt sett har jeg foretrukket tredje eller fjerde etasje. Helst uten heis. (Jeg liker ikke steder som har heis og jeg liker ikke mennesker som bruker heis uten saklig grunn når det finnes fullt brukbare trapper tilgjengelig.) Det beste er å komme litt over trafikken og støyen utenfor. Jeg vet ikke om det virkelig betyr noe, så la oss si det var et smaksspørsmål. En irrasjonell preferanse. Det er uansett bare av historisk interesse nå. Jeg er ferdig med den fasen av livet når “bylivets fristelser” er noe som tiltrekker og fascinerer. Jeg kommer aldri mer til å bo i noen by.

En gang på 80-tallet, mens jeg bodde på Torshov, var det fire etasjer med to leiligheter i hver etasje i min oppgang. Selv bodde jeg i fjerde. Det var imidlertid litt uklart hvem naboen var, for jeg så (eller hørte) nesten aldri noen aktivitet der. Det kunne gå både uker og måneder mellom hver gang noe skjedde. En gang jeg var på vei ut påtraff jeg en middeladrende mannsperson som var i ferd med å låse seg inn så jeg hilste og spurte om han var noen slags handelsreisende siden han åpenbart aldri var hjemme. Han svarte at det var en leilighet med “evighetskontrakt” (det gamle systemet for husleieregulering i Oslo) og at han brukte den som hytte, mens han ellers bodde ute på landet.

Det var jo en morsom variant. Helt til det øyeblikket hadde jeg aldri vurdert “hyttetur” som noe annet enn å dra på fjellet, ut mot kysten eller inn i skogen, men jeg tok allikevel poenget. Når man drar på hytta reiser man jo bort fra det normale dagliglivet for å tilbringe et kvantum tid med en annen slags livsstil, tradisjonelt ofte enklere, med vedfyrt ovn og utedass (selv om begrepet “hytte” kan bety hva som helst i vår tid). Men hvorfor ikke omvendt? Har man budsjett til dette er det jo ingenting som sier at man ikke kan bo på landet mesteparten av tiden og siden reise til byen når man vil ha noen dager med uansvarig festing, “shopping” eller hva vet jeg. I dagens marked er det sannsynligvis mer lønnsomt å leie ut eiendom man eventuelt sitter på i Oslo sentrum og heller ta inn på hotell hvis man bare er der for noen dager, men for førti år siden var “byhytte” noe som skjedde i det minste i ett tilfelle, min daværende nabo, kanskje flere. Et annet spørsmål er hvor lovlig dette var i forhold til husleiereguleringen som fortsatt stedvis gjaldt i Oslo den gangen.

Spania er et land hvor folk har varierende erfaringer med å kjøpe og eie “ferieleilighet”. Etter hva jeg forstår har de tildels streng (og vond å forstå) regulering av “soner” i forhold til begrepet fast beboelse, noe som gjør at det er lovlig å ta seg inn i og “okkupere” boliger som står tomme gjennom en viss tid i soner som er regulert for fast beboelse. Mange har svært dårlige erfaringer med dette fenomenet, som til noen grad også har blitt misbrukt av kriminelle som krever løsepenger for å forlate stedet. Hvis ikke ferieleiligheten ligger i en sone som er regulert for dette formålet har man ingen lovlige maktmidler for å bli kvitt okkupantene og må godta “tvangsutleie” fastsatt av retten. Blant annet av denne grunn bør ingen kjøpe noe i Spania uten å konferere med en kompetent advokat som kjenner de lokale reguleringssonene og alle de øvrige regler på stedet som kan være aktuelle. Det man “føler” er det korrekte er ikke alltid det reglene sier. Det norske eiendomsmarkedet er tildels veldig forskjellig fra hva man opererer med i mange andre land. Noen prioriterer de som eier. Andre prioriterer de som leier. Dette kan man ikke vite før man setter seg inn i det lokale regelverket.

Menneskesinnet er en pussig ting. Hjernen krever 20-25% av all energien vår men er for det meste totalt unyttig, om ikke direkre skadelig. De fleste mennesker ville fungert mye bedre med en mindre hjerne. De har ingen kontroll over denne kroppsdelen og plages av “bilder i hodet” som de ikke ønsker å se og ikke klarer å forholde seg til. Det finnes en stor industri som handler om justering av sinnet gjennom ymse tiltak som suggesjon og “styrt fantasering”, eventuelt direkte intervensjon med narkotiske medikamenter. Mange behøver dette for å komme seg gjennom dagen. De søker å oppnå “trivsel”, definert som en tilstand som ikke preges av angst og uro, og strategien for å oppnå dette handler nesten alltid om å engasjere seg i unyttige aktiviteter som distraherer sinnet og trekker fokus bort fra virkeligheten.

På bildet ovenfor ser vi et kranium fra moderne menneske til venstre. Til høyre en neandertaler. De hadde 30-40% større hjerne enn oss og var på alle måter vesentlig mye mer fysisk sterke og robuste. Men det er “vi” som overlevde forrige istids-maksimum (teknisk sett er det ennå istid, men vi er i en varmeperiode) og fortsatte med å etablere komplekse samfunn og alt annet som har ført oss dit vi er nå. Ingen vet eksakt hvorfor neandertalerne forsvant, men det finnes noen hypoteser. De mest perverse blant oss fantaserer om at det var noen slags stor krig mellom rasene sapiens og neandertalis, som “vi vant” og derfor eier vi jorda. Dette virker lite sannsynlig. Vi har ingen påvisbare taktiske fordeler overfor neandertalerne og militærstrategisk spekulasjon fører ingen steder. Sårbarhet overfor smittsomme sykdommer virker som en mer rimelig hypotese, men det uklart hvordan dette eventuelt kan bevises.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Hva vi imidlertid kan si med sikkerhet er at alle ikke-afrikanske befolkninger har en prosentandel genetisk materiale fra neandertalere. Det er for eksempel neandertalgener som gjør at noen mennesker har hvit hud, som er den synlige del av evnen til å syntetisere D-vitamin fra solas lys, en egenskap neandertalerne sannsynligvis utviklet fordi de var nesten utelukkende kjøttetere. Om store hjerner i seg selv er forbundet med høyere intelligens er vanskelig å si noe om. Nyere hjerneforskning antyder at det vi kaller intelligens er mer et spørsmål om hvordan man bruker det man har enn om hva man har. Dette ser vi forsåvidt reflektert i det forholdet at det går an å trene seg opp til å bli “smartere” gjennom mer disiplinert og kontrollert bruk av sinnet (selv om de fleste mennesker foretrekker å “være naturlige” slik sett). For eksempel er det vi kaller “orden” basert i hvordan sinnets “programvare” er strukturert og organisert. Orden finnes ikke i naturen, det er en syntetisk egenskap som må læres og denne evnen er definitivt enklere å miste enn å tilegne seg. Begrepet “fornuft” er også ganske shaky og vi ser hver dag hvordan fornuften må vike for mer følelsesmessig baserte former for engasjement. Den naturlige tendensen i vår art, som overalt ellers i naturen, er å bevege seg i retning av mindre orden, ikke mer.

Vi antar at hjernen handler om vurderingsevne og valgfrihet. Alle dyr ser ut til å vurdere et antall ulike handlingsalternativer før de velger ett av dem. Dette er åpenbart en strategisk fordel i en variabel og ustabil verden av fenomener, hvorav mange av dem er direkte farlige for oss. Vår relative suksess som individer, i forhold til det å overleve og formere oss, handler om hva slags strategier vi velger å implementere. Slik sett kan vi spekulere i om en mer effektiv form for “orden” var hva som gjorde at Homo sapiens overlevde mens neandertalerne døde ut (i det minste som egen kategori, de finnes jo fortsatt i genene våre). Vi var rett og slett bedre organisert enn dem. Men hypotesene er mange og det fysiske bevismaterialet lite, så det er både vanskelig og uforsvarlig å filosofere for mye rundt dette temaet, særlig når det drar i retning av voldsfantasier (noe som er deprimerende alminnelig blant mennesker). Vi kan sannsynligvis utelukke rasekrigen som gyldig hypotese, om så bare på grunnlag av at vi (altså alle ikke-afrikanere) bærer med oss genmateriale fra neandertalere, som jo dokumenterer at det har vært seksuell kontakt mellom sapiens og neandertalensis, uten at vi kan si noe detaljert om hybridenes formeringsevne (man betrakter ikke typisk to ulike genotyper som forskjellige arter hvis de enkelt kan formere seg med hverandre og frembringe avkom som også har formeringsevne, for eksempel kan jo hester og eseler parre seg med hverandre men avkommet blir sterilt, altså er genotypene adskilt av en artsgrense, men et stort arbeid gjenstår for å kartlegge dette forholdet mellom sapiens og neandertalensis i detalj).

Studier av menneskehetens opprinnelse og eldre forhistorie er et felt som møter en viss grad av motstand fra individer og grupper som ikke ønsker at objektiv kunnskap om temaet skal fremstilles, fordi dette truer et sett med falske idèer som de lever av å selge. Dessuten er det alltid vanskeligere å etablere politisk kontroll over de velinformerte enn de som lever i angst på grunn av metafysisk skremselspropaganda. Det er av ukjente årsaker fortsatt vanlig i menneskelige samfunn å etablere religiøse foretak som lever av å utnytte og mishandle alle dem som de klarer å fange i garnene sine. Men sekulære foretak av antivitenskapelig karakter er også populære. Poenget i ethvert tilfelle later til å være at man ikke behøver å disiplinere eget sinn og egen karakter, alt man trenger å gjøre er å hengi seg til et utvalg “gode følelser” som er tilgjengelige (mot et honorar) gjennom foretaket. Fjern din hjerne og bli en stjerne. Slapp av, kobl ut og bli en del av programmet, liksom.

Etter tolv år som “medlem” på YouTube – hvorav som betalende (premium) medlem så lenge denne ordningen har eksistert (man slipper reklamen) – har den såkalte feeden begynt å bli mer eller mindre slik jeg liker den. Musikksmaken min er sikkert vanskelig å bli klok på. Man finner alt fra tyggegummipop til ekstremmetall, med selve gravitasjonssentrum i hva vi må kalle “70-tallsmusikk”. Intet er ironisk ment. Når jeg spiller 80-talls synthpop fra Uzbekistan er det fordi jeg liker sangen, ikke fordi det er sært og interessant. Av samme grunn liker jeg det man kaller post-punk fra Mexico og svartmetall fra Mozambique. Hva er det man kaller det … verdensmusikk?

Det fine med YouTube er at man finner alt der (vel, med noen få unntak), selv sånt som er dritsjeldent og som drar priser i titusenklassen når (hvis) de skifter eier. Hvilket faktisk er tilfelle med ganske mye fra 70-tallet. Samlere er noe drit. De driver opp prisen på alt mulig og så sitter de der og koser med gjenstandene etterpå. I sitt eget private museum, eller hva vet jeg. Det var en stund det ikke gikk an å få tak i for eksempel plata “Melissa” med Mercyful Fate (fra 1983) uten å dra frem tusenlapper. Jeg fant den imidlertid på CD i en bruktbutikk og de forlangte bare 20 kroner. Så da så. Noen ganger har man flaks.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Denne dagen er en merkedag. Jeg satte på varmeovnen i stua. Da er det gjort for denne vinteren. To grader om natta blir for drøyt. Da blir det strømforbruk for alle penga, som man sier nå for tiden. Ganske uironisk det også. Gudene vet hvordan dette går, men skal jeg være ærlig (og det bør man jo) så er jeg villig til å betale for å slippe å fryse. Det ordner seg sikkert. Fortsatt er det jo strøm å få kjøpt. Imidlertid tror jeg ikke det er noe man bør regne som idiotsikkert i all fremtid. I den grad man kan finansiere det er antagelig dette det rette tidspunkt å vurdere noen slags form for privat kraftverk til egen bolig. Vind, vann eller sol, det finnes løsninger å få kjøpt. Til og med ting man kan lage selv hvis man er slik anlagt. Det ville vært ganske digg å slippe å lure på hvor brutal regningen blir neste gang. Hva må man regne med å flekke opp for et privat kraftverk av litt størrelse? Hundre tusen? Jeg har ikke den fjerneste peiling, men teknologien for solceller skal ifølge hva de sier ha blitt både vesentlig bedre og vesentlig billigere i løpet av det siste tiåret. I så fall er det spart inn i løpet av tre-fem år.

Vi lever i interessante tider. Ikke kloke tider, bare interessante. De fem største firmaene i verden eksisterte ikke engang for tyve år siden. Da vet du at det er noe galt med bildet. Ingen rekker å akkumulere så mange realverdier på så kort tid. Det er tryllepenger. Inflasjon. Frekke forventninger om fremtidig fortjeneste, for å fremsi det forholdsvis frittalende. Facebook er verd så absurd mye penger fordi de har så mange medlemmer som tilbringer så mye tid der. Noe annet har de ikke. Kanskje noen blanke ting på kontoret og en bilpark. Sikkert også noen store datamaskiner, men slakteverdien av selskapet står neppe i noe klassisk forhold til selskapets antatte salgsverdi. Verdensøkonomien er ganske topptung sånn sett. Mye triksing og miksing med tallmagisk maskineri men dårlig med produksjon i ordets egentlige betydning. Hva betyr dette? La oss si at det er skrift på veggen. Tryllepenger er også penger. Tusen kroner er alltid tusen kroner uansett om du har fjøksen heksillioner av dem i tryllebanken eller om du har en tusenlapp i hånda som er matvarebudsjettet ditt for de neste to ukene. Realisme er ikke hva det var. En blogger (ihvertfall på engelsk) kan tjene ti ganger så mye som en rørlegger uten å være halvparten så nyttig. En bitcoin koster omtrent to hundre tusen akkurat nå. (Prisene svinger litt.) Jeg vet ikke hvordan regnestykket blir men man trenger like mye strøm som det tar å drive en middels småby for å holde på med “utvinning av bitcoin” (hvordan enn dette foregår på det tekniske plan). Siden folk gjør dette må det jo lønne seg. Selv om strømmen er dyr.

Sovjethumor er for eksempel historien om han som hver dag passerte vakta etter endt arbeidsdag på fabrikken med en trillebår full av rusk og rask, kvister og jord. Hver dag gjennomsøkte de skrotet og hver dag ble de like lite kloke på hvorfor de ikke fant kontrabanden som de var ganske sikre på at han stjal med seg fra arbeidsplassen. Noen år senere møttes de tilfeldigvis på et vertshus og vaktmannen bad om fred i sjelen. Hva var det du stjal hver dag? Mannen så seg rundt før han hvisket trillebårer. 

Det som er åpenbart for noen er ikke åpenbart for alle.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Begrepene høyre og venstre innenfor politikken er noe folk ennå bruker av stort sett de samme årsaker som de ble oppfunnet. Under den franske revolusjon samlet tilhengerne av tradisjon, religion og kongemakt seg til høyre, mens tilhengerne av revolusjonen stod til venstre. I vår tid handler det riktignok om henholdsvis privat kapitalmakt i frislepp og statlig regulering av markedsplassen, men prinsippene er de samme. Til og med symbolbruken er i det store og hele den samme. Skal vi styres av mennesker eller av lover? “De konservative” er skeptiske til alt nytt som mennesker finner opp mens “de progressive” er skeptiske til mennesker, punktum. Høyresiden vil ha sosiale hierarkier hvor individers rang og verdi avgøres av deres plass i pyramiden mens venstresiden vil ha en flat struktur hvor menneskeverdet ikke skal betraktes som noe målbart.

Det er satanisk blasfemi for høyrefolk å si at alle er likeverdige. De vet at dette ikke er sant. Derfor handler mye av dagens høyrepolitikk om å påvise dårlige mennesker, men også om å hylle heltemotets storslagne beundringsverdighet hos slike som har lykkes med det ene eller det andre innenfor livets spill. Noe mer har de ikke å komme med. De høyreorienterte er fundamentalt og irreparabelt dumme mennesker. Slik som man bruker ordet “dum” om de som har liten forstand. Det er naturligvis ikke holdbart i noen slags analytisk sammenheng å påstå at det ene kadaveret er mer verdifullt enn det andre, livets spill handler enten om tilfeldigheter eller om medfødte privilegier, det finnes ikke noe slikt som “gode mennesker” som av den ene eller andre grunn fortjener bedre enn “de dårlige”. Men det er en populær tanke. Folk har en typisk tendens til å være dumme, late og selvopptatte. De vet dette. Derfor liker de tanken på at det finnes dårligere mennesker enn dem selv. Se han der! Ingen som opererer med sosiale hierarkier plasserer seg selv nederst. Der liker de å ha alt som de hater og frykter.

Høyresiden bruker religion på den samme måte og av de samme årsaker som venstresiden bruker vitenskap. Det er slik man etablerer et sannferdig forhold til virkeligheten. Til høyre betraktes kunnskap som en privat følelse av å vite. Til venstre betraktes det som det upersonlige produktet av statistisk analyse. I filosofisk forstand har ingen av dem rett, men venstresiden har et mer edruelig forhold til fakta. “Følelsen av å vite” er i virkeligheten selve definisjonsgrunnlaget for idioti og det er defor man aldri finner noen gode tenkere på høyresiden av politikken. Det er ikke fordi selve universet og hele eksistensen er venstrevridd. Hvis man tenker dette skjønner man ikke at det er trillebårer som blir stjålet, ikke alt rusket og rasket som befinner seg oppi dem.

De drepte Giordano Bruno på nyttårsdagen i år 1600, etter mange års utholdt fangenskap og tortur. Offisielt på grunn av hans påstand om at universet kan være uendelig stort, men egentlig fordi han var innblandet i noen politiske intriger ved det elizabethanske hoffet i England og spionerte til fordel for Francis Walsingham, slik at det katolske Throckmorton-plottet ble avverget. Pavekirken liker dårlig når noen sier noe annet enn hva de gjør om metafysiske saker, men dårligst av alt liker de når noen stikker politiske kjepper i veien for dem.

Drøyt tredve år senere ble Galileo Galilei fremstilt foran inkvisisjonen anklaget for å bedrive vranglære og kjetteri. Men også i hans tilfelle handlet det egentlig om noe helt annet, rent konkret hans private bibelfortolkninger midt under motreformasjonen og tredveårskrigen. Igjen handlet det om å markere politisk revir. Folk så det de så og tenkte det de tenkte. Dette var 1600-tallets versjon av Moskvaprosessene fra 1936 til 1938, designet for å sementere Stalins autoritet i Sovjetsamveldet. (Det var ikke noe strategisk heldig tidspunkt å ta ut flertallet av det kompetente offiserskorpset, men Stalin var ikke enkel å diskutere med den gangen og bedre ble det ikke senere.)

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Trøbbelet som Martin Luther – erklært som kjetter i 1521 – hadde startet hundre år tidligere gjorde i realiteten slutt på pavekirkens hegemoni innenfor fyrstehusene. Denne “privatiseringen” av metafysikken åpnet nye dimensjoner for politisk handlingsfrihet på de militære og merkantile områdene, gjerne i blanding. Slik kom den første generasjonen av multinasjonale selskaper inn i verden, samtidig som det store kappløpet for å tilegne seg lønnsomme kolonier preget tidens internasjonale politikk.

Etter min mening er det hensiktsmessig å sette året 1500 som startdato for den mentaliteten vi kaller “modernisme”.

Imidlertid begynner modernismen med renessansetidens filosofer og deres humanisme, som de hentet fra islam, eller rettere sagt tidligere hellenistiske alkymister som hadde blitt konservert av muslimene selv om pavekirken hadde utryddet alle spor etter dem i vesten så godt de fikk til. Den nye metafysikken som ligger i bunnen av modernismen handlet om “menneskets åndelige skaperkraft” som vel strengt tatt et noe slags kjettersk tekning for katolikkene. Det er Gud som skaper tingene i verden. Menneskene bare forholder seg til dem. Gjennom hele middelalderen hadde pavekirken hatt monopol på all konseptuell definisjonsmakt i menneskelivet. Så kom forandringen.

Vi kan ikke med urette si at modernismen begynte fordi folk hadde lyst på krydder.

Det ene drar det andre med seg, som man sier, folk fikk riktignok pepper og safran, men de fikk også obskure bøker fra landene i øst. På den tiden var islam dominert av hellenistisk filosofi. Slik kom Hermes Trismegistos til vesten, så å si, gjennom humanistiske filosofer som Marsilio Ficino og Giovanni Pico della MIrandola, som i sin tur inspirerte de såkalte “opplysningsfiosofene” som kom senere. Den gang som i dag var det enkelt å overbevise folk om at det som er sant og korrekt er tilfeldigvis også det som de selv er best personlig tjent med.

Åpen verdenshandel var modernismens store prosjekt og humanisme dens store metafysiske ideal. Ingen tvilte seriøst på noe av dette (selv om det ofte var stor uenighet om detaljarbeidet, særlig de økonomiske fordelingsnøklene) før det tyvende århundre introduserte den teknologibaserte totalkrigen. Da ble folk skremt. Derfor kaller vi vår tid den postmoderne tidsalder. Vi har alt vi hadde som modernister og vel så det, men vi mangler modernistenes entusiastiske fremskrittsoptimisme. Vi har kritiske spørsmål.

Mennesker i denne verden har alltid hatt mange gode grunner til å leve i frykt, men atomskyggen var (og er) et spill i selveste mesterligaen for menneskelig psykopati. Total gjensidig ødeleggelse er ikke bare pretensiøse ord som religiøst inspirerte brushoder skriker til hverandre, det er aktuell realisme i den virkelige verden. Alle vet at det finnes nok atomvåpen i verden til å i det minste skape et sørgelig og livløst scenario i noen tusen år, selv om den tekniske tilstanden og funksjonaliteten til mye av arsenalet sannsynligvis ikke er optimal. Dessuten har vi mye konvensjonell ødeleggelseskraft. Krig betyr noe annet nå enn på 1700-tallet.

Det er fortsatt uklart hva krigen i Ukraina vil bringe. Når folk griper til våpen bør man begynne å kjøpe opp eiendom som klassisk kynisme innenfor kapitalistfaget påbyr. All krig tar slutt, på den ene eller den andre måten, men dagligvarehandelen består. Gjenreisnng av alt det som er ødelagt betyr vekst i økonomien. Folk ønsker typisk et sted å bo og en måte å tjene til livets opphold. Dette er forutsigbare ting. Den som har posisjonert seg best mens urolighetene pågår er den som vinner freden, hvilket er mindre ærerikt enn å vinne krigen, men mer lønnsomt.

Hva skjer når landene i sør blir ubeboelige?

Sommeren 2022 er den varmeste som noensinne er registrert i Europa. Den forrige rekordholderen var 2020. Offisielt har det så langt ikke vært meldt om temperaturer høyere enn 50 grader, men lokalt påstås det at man har sett dette i Spania. Bristepunktet er svært nært. Ting er allerede litt ute av kontroll i land som India og Pakistan, hvor over 50 grader i mange av storbyene medfører ubeskrivelige forhold om sommeren. Man kan imidlertid overleve dette så lenge lufta holder seg tørr. Problemene kommer når det også blir høy fuktighet.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Vi må regne med at klimaflyktninger vil bli noe stadig mer vanlig i årene som kommer.

For eksempel vil Bangladesh – et land med 165 millioner innbyggere – snart stå under vann for ofte og for mye til at de vil klare å drive noe jordbruk der. Massive folkevandringer i generell retning “nordover” er en sannsynlig konsekvens av klimaforandringene. Det virker fortsatt ikke som om det finnes noen utbredt forståelse av hvor galt det allerede har blitt. Strutsepolitikken er forbløffende. Jo lenger vi venter med å gjøre det som er nødvendig, jo med drastiske vil tiltakene måtte bli. I dette øyeblikk burde vi ha observert en stor satsning på jordbruk i Norge, for å demme opp mot fremtidig forsyningsknapphet på det internasjonale råvaremarkedet, men i stedet observerer vi bønder som pløyer ned årets avling på grunn av driftsmessige komplikasjoner og lønnsomhetsspørsmålet.

Vi må umiddelbart stanse all utvinning av gass og olje, dessuten beskatte eksisterende drivstoff som ligger for salg så høyt at motoftrafikk vil bli et sjeldent syn i noen år, før man aldri ser det fra 2030 eller deromkring. All bruk av plastemballasje må forbys. For øyeblikket har vi råd til å gjøre det vi må men dette betyr ikke at vi vil ha råd til det om ti år. Det er ikke små problemer som lusker på horisonten. Full kræsj i hele systemet er noe vi må regne med hvis vi ikke velger alternativet “styrt avvikling” og katastrofeberedskap som noe dagligdags frem til vi har klart å omstille samfunnet. Petroleumsalderen er over. Spørsmålet er ikke lenger om man skal bli rik, men om man skal overleve.

Som alle vet fra sine egne liv er det to former for handling som ofte er de dårligste alternativene man har, henholdsvis ingen handling og panikkhandling. De beste resultatene oppnår vi med behersket og metodisk arbeid under plan og styring. Men hvis vi ikke erkjenner at vi har problemer blir det naturligvis vanskelig å løse dem. Det noen kaller klimarealisme blir av andre kalt bekymringspolitikk. Etter deres mening er tiden for å handle noe som kanskje aldri kommer. Vi kan fortsette som før. Markedet vil justere seg selv. Etterspørselen etter nye måter å implementere livsstilsstrategier vil på sikt tvinge frem endrede atferdsmønstre hos forbrukerne.

Referansepunkt: NRK.no

Det kan riktignok også tolkes slik at det er jeg som støtter deres syn. Eller at vi har gått på den samme skolen. Hvem vet. Poenget er uansett at de farligste individene vi har i samfunnet akkurat nå er mentalt syke mennesker som blir “trigget” av ting de finner på nettet. Slik som han fra 2011. Dette er hundefløytespillet og det pågår hver dag, akkurat nå. Det er et stokastisk forhold mellom de som agiterer på nettet og de som begår ugjerninger. Det skapes et “klima” som normaliserer paranoide vrangforestillinger og gjør at de som er i stand til å gjøre uhyrlige ting føler seg mer motivert for å ta ut galskapen sin i handling.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Alle som bedriver “islamkritikk”, SIAN og hele sulamitten, har del i den moralske skylden for det Anders Behring Breivik gjorde.

Det er rett og slett verken realistisk eller nyttig å etablere kategorien “muslimer” som et generelt fiendebilde og det er enda mindre klokt å se etter “kulturmarxistene” som innenfor denne paranoide vrangforestillingen representerer en konspirasjon mot “vesten”. Allikevel er dette blitt ganske vanlig. Sinnsforvirringen forsterkes i “ekkokammere” på nettet, som kan være forumtråder, bloggposter, videokanaler, sosiale media og hva som helst annet som kan brukes til å spre angsten og raseriet som driver denne paranoide massepsykosen.

Realisme påbyr å forvente den samme statistiske distribusjon for de som lever i rettferdighet og de som lever i synd hos muslimer som hos kristne, ateister, spiritister eller hva man enn har der ute. De er bare mennesker. De er verken mer eller mindre farlige enn noen andre. Det man bør gjøre er å stryke ut ordet muslim i all propagandaen og sette inn ordet jøde istedet. Da vil man få det rette perspektivet på ting. Vi har sett slikt før. Det ender aldri bra. Det eneste realistiske spørsmålet er hvor galt det må bli før folk kommer til sans og samling.

Noen ganger er oja oja ohaha det mest saklige man kan si om noe.

Skandalen med de hemmelige dokumentene som Trump stjal fortsetter å rulle. Han nekter for å ha gjort noe galt. En dommer som han selv utnevnte like før han forlot Det hvite hus virker å være på Trumps side i kampen for å ødelegge USA. Dommeren mener det så langt ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at dokumentene faktisk er hemmeligstemplede og har derfor oppnevt en “særlig sakkyndig” som skal gå gjennom materialet og vurdere dets ømfintlighet slik sett, mens Justisdepartementet hevder at dette går tvert imot ethvert normalt nasjonalt sikkerhetshensyn og har anket saken videre til appellretten.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Alle kan se hva som skjer. Bare de sinnssyke tror at dette er bra på noe som helst slags vis.

Alle som har IQ nok til å forstå hvordan skolisser virker skjønte at det ikke ville ende bra da USA valgte Donald Trump som president. Det eneste aktuelle spørsmålet var hvor galt det ville bli. Han er en kjeltring og har aldri vært noe annet. (Ved dette tidspunkt er det sannsynligvis på sin plass å be alle relativt sett hederlige kjeltringer om unnskyldning for at jeg sammenligner dem med en sånn type, men slik er livet innenfor kjeltringfaget, man må finne seg i litt av hvert.) Hva formålet var med å bortta et antall sensitive dokumenter fra riksarkivet er så langt uklart. Det er også uklart om alle dokumentene er redegjort for. Man har funnet en mengde tomme foldere med hemmelighetsstempel. Trump insisterer på at han hadde nedklassifisert dokumentene, men hvis dette var sant ville de ha vært tydelig merket som nedklassifiserte og det ville vært et dokumentspor som viste når, hvordan og hvorfor nedklassifiseringen skjedde, hvem som var til stede da det skjedde (med påtegnet signatur) og ikke minst ville dokumentene ha vært tilgjengelige for alle via offentlighetsloven i USA. Men slik er det jo ikke. Alt man hører om dokumentenes innhold er vage rykter.

Det er litt surrealistisk når det som antas å være verdens mektigste nasjon får noen slags blekfet (men spraymalt) fusseversjon av Caligula som statsoverhode (og igjen må jeg beklage til Caligula for sammenligningen, men han vet hva slags rykte han har). Hvordan skal man forholde seg til slikt? I dette øyeblikk må først og fremst alle som på noe vis, direkte eller indirekte, er berørt av dokumentskandalen anta at informasjonen i dokumentene er kompromittert hinsides reparasjon og gjøre alt som er nødvendig for å avgrense skadevirkningene av dette. Dette er på ingen måte en av Trumps morsomme idiotpåfunn. Det ligner mer på den verste spionasjehistorien noensinne, noe sted. Den mest “uskyldig” tenkelige forklaringen er eventuelt at Trump er for dum til å forstå hva han egentlig har gjort, men samtidig kan man ikke utelukke muligheten for at han så for seg å gjøre lønnsomme forretninger med diverse statshemmeligheter. Det virker urimelig å tilskrive ham noen slags ideologiske grunner for å begå høyforræderi, så da gjenstår spørsmålet om økonomisk og politisk egeninteresse. Vi får se. Saken er for stor til å bli dysset ned. Flere opplysninger vil fremkomme utover høsten og vinteren.

Ethvert ikke-psykotisk menneske forstår at den eneste kontroll man kan ha over været består i om man skal søke ly innendørs, kanskje også fyre i ovnen. Regnet blir ikke mindre vått og vinteren blir ikke mindre kald av at man blir sint, lei seg eller hva som helst annet. Verken bønn eller forbannelser hjelper. Imidlertid vil man oppleve god mestringsfølelse hvis man holder seg innendørs og “lager varme” etter behov. Er dette selvfølgeligheter? Javisst. Alle skjønner dette. Det er selvinnlysende sannheter.

På den samme måte bør det være åpenbart at det eneste realistiske valg vi har i forhold til narkotikamarkedet er om vi skal ta regulativ kontroll over det eller om det skal fortsette å være styrt av kriminelle organisasjoner, som ikke betaler skatt og som ikke repekterer loven. Det kommer uansett til å være et narkotikamarked i størrelsesorden mange milliarder (anslagene ser ut til å variere fra 2 til 20 milliarder i året, det er av åpenbare årsaker vanskelig å etablere noe empirisk tallmateriale). Dersom det hadde vært mulig å kontrollere tilvirkning, transport og omsetning av narkotika gjennom en forbudslinje håndhevet av voldsmakten ville dette ha vært virkeligheten i mange tiår nå.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Motstanderne av statlig regulering ser ut til å samle seg innenfor et argument som handler om vage “signaler”. De styres av frykt og frykten handler om hva slags signaler “vi” gir i forhold til sakens moralske dimensjoner. Er det greit eller teit å ruse seg? Etter min mening blir dette som å ha meninger om været. Det er ikke bra når det regner og man liker ikke kulda. Javel. Og så? Hva kan du gjøre med saken? Vi har hatt en ganske skarp forbudslinje helt siden narkotikabruk var noe man kunne registrere som “forholdsvis vanlig i noen miljøer” men det eneste vi har oppnådd er å undergrave respekten for loven på akkurat dette området i alle miljøer som noen gang og av noen grunn bruker illegale rusmidler. Hvilket ved dette tidspunkt ser ut til å være et flertall i befolkningen.

Holdningene man finner ligner forholdet folk typisk har til trafikkreglene. Man tøyer regelverket under den antagelse at sjansen for å bli tatt er liten. Man vet at man begår et lovbrudd men holdningen synes å være “sportslig”, i den forstand at man aksepterer konsekvensene hvis man blir tatt men man har ingen planer om å endre atferden sin. Narkotikamarkedet representerer en kontaktflate mot kriminelle miljøer som normaliserer og integrerer disse miljøene i det alminnelige samfunnsliv. Jeg vet ikke om det er forsket på hvor mange grader av separasjon det typisk finnes mellom en hvilken som helst gjennomsnittlig statsborger og det lokale salgsleddet for narkotikaprodukter, men det ville forbause meg om det var mer enn to, toppen tre. “Alle kjenner noen som kjenner noen.” Slik har det vært i mange tiår. Man kan mene hva man vil om at folk ruser seg men det ser ut til å være en populær fritidssyssel.

Jeg har ikke selv noen interesse av dette, men jeg tviler på at det ville ta meg mer enn noen dager å jobbe meg frem til noen som vet noe og som kan skaffe narkotika. Da har jeg ikke engang vurdert å bruke svartnettet, hvor det ifølge hva man hører foregår åpenlys handel med så å si alt man kan forestille seg at det er mulig å kjøpe og selge, pluss sikkert mye mer. Alt man behøver er noen bitcoin så er man i markedet for det meste. Det er vanskelig å forstå at folk ikke forstår dette. Problemet med det illegale narkotikamarkedet er ikke rusen, det er den svarte økonomien. Enorme pengebeløp unndras beskatning og brukes til å finansiere gud-vet-hva, i beste fall bare et perverst luksusliv for de kriminelle gjengene, men det er ikke vanskelig å spekulere i verre konsekvenser.

Hvis folk etterspør en vare og de har penger å betale med så vil tilbud fremkomme på det ene eller det andre viset. En milliardindustri lar seg ikke undertrykke via forbud med mindre man er klar for å etablere en totalitær politistat under et drakonisk overvåkningsregime. Moralen man ønsker å se ute blant folk kan bli dyrkjøpt slik sett. I praksis er det en politisk umulighet. Hvilket bringer oss tilbake til det eneste valget vi har: Skal staten regulere narkotikamarkedet eller skal dette fortsette å være en kriminell økonomi?

Autoritet (fra latin autoritas) kjennetegnes ved at den oppfattes som rettmessig og legitim av de underordnede og er et bredere begrep enn makt. Autoritet kan dermed defineres som legitim makt. Autoritet gjør det mulig å få gjennomført mål mot andres interesser uten at det skjer mot deres vilje.

(Jusleksikon.no)

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Vitenskap kan defineres som en spesialavdeling av filosofi med sætlig strenge formelle krav til etterprøvbarhet og bevisførsel. Autoriteten til vitenskapen ligger i at ethvert faktapunkt er sandblåst av nådeløs kritikk fra enhver tenkelig vinkel inntil det man sitter igjen med er det som ikke lar seg fornekte. De nakne fakta om du vil, hinsides menneskers synsing. Man kan godt si noe slikt som at “jeg føler ikke at jeg er nødt til å respektere tyngdekraftens autoritet” men det har liten gyldighet for hvordan folk typisk opplever verden. Det lønner seg som regel dårlig å ignorere autoriteten til de tingene som utgjør virkelighetens fundament. “Formuleringer” kan eventuelt diskuteres men ikke fenomener.

De facto autoritet er noe annet enn de jure. Faktisk autoritet utgår fra naturen. Juridisk autoritet fremkommer gjennom lovgivning. Naturens autoritet kommer med selvstraffende mekanismer. Det er for eksempel ikke vanskelig å se for seg hvor galt det kan gå med han som nekter å godta tyngdekraftens autoritet. Når det gjelder autoritas de jure har vi et litt annet forhold. Legitimitetsspørmålet både kan og bør stilles mye og ofte. I straffesaker med noe alvorlighetsgrad (generelt sett når tiltalen har en strafferamme på et års fengsel eller mer) vil det typisk være en forsvarsadvokat. Man kan si at forsvarsadvokatens rolle jobber “til klientens fordel” men han jobber ikke for klienten. Han er faktisk i høyere grad enn noen annen – kanskje bortsett fra dommeren – “rettens mann” og hans funksjon er å kritisere og finne feil ved både tiltale, etterforskning og alt annet som inngår i den aktuelle rettsprosessen, for å kvalitetssikre den sub specie eterniatis (“under evighetens åsyn”) slik at ingen senere kan stille spørsmål ved sakens legitime og lovmessige karakter. Slik vokter retten sin egen autoritet.

Det er ikke valgfritt om man skal respektere lovens autoritet. Man kan riktignok – med visse unntak – si hva man vil, men Norges Lover gjelder for alle som oppholder seg i riket, i visse tilfelle også for norske statsborgere som begår lovbrudd i utlandet, selv om det aktuelle lovbruddet er tillatt der man oppholder seg i gjerningsøyeblikket. Man kan si at dette er prisen for det norske passet. Man kan ikke gjøre hva man vil. Som norsk borger har man mange rettigheter men også plikt til å respektere lovens autoritet. I henhold til norsk lov er det Stortinget som vedtar nye lover og/eller endrer allerede eksisterende lover. Kongen, regjeringen og rettsvesenet har alle sine roller i den politiske prosessen, men det er Stortinget som er rikets høyeste autoritet. Derfor er det ikke uviktig hvem som velges til å gjøre denne jobben. Vi ønsker kompetente, velinformerte og på alle måter mentalt stabile individer som forstår rekkevidden av det ansvaret de har påtatt seg. Det ser noen ganger ut som om begrepet autoritet kommer med noen slags aura av mystikk for noen. Imidlertid er alt som angår samfunnets autoriteter svært veldokumentert og etterrettelig. Det eneste som man med rimelighet kan si er “mystisk” er at vi har hemmelige valg, slik at vi strengt tatt ikke vet hvem som “står bak” det aktuelle stortingsflertallet. Alt vi kan si er at det er “den representative folkeviljen”.

Dette bringer oss til det forhold at mennesker til en stor grad velger sine autoriteter. I den grad det finnes “autoritetsmystikk” handler dette om motiver og årsaker til at man fatter slike valg. Ikke alle er like rasjonelle på det viset. Ofte observerer man folk trekke autoriteter inn i livet sitt som er direkte skadelige for dem. De kan bli utnyttet og mishandlet på det groveste uten at det virker som om dette i seg selv er nok til å forkaste slike autoritetsfigurer. Dette er unektelig litt mystisk. Men vi ser og hører om slikt hver dag. Særlig i forbindelse med karismatiske lederskikkelser og deres mer eller mindre kultiske assortement av følgere som tror at lederen på noe vis skal bringe dem “frelse”. Det er også ganske vanlig å tilkjenne noen autoritet fordi man frykter dem og denne angsten påvirker valgene man tar og atferdsmønstrene man etablerer. Mye politisk grums beveger seg i denne dimensjonen av frykt og karismatikk. Av ideologiske eller opportunistiske årsaker velger noen politikere å henvende seg menneskets mørke sider for å samle det antall stemmer de behøver for å etablere seg i en maktposisjon, for eksempel på Stortinget. Derfra kan de jobbe videre med å endre lovverket i retning av det irrasjonelle og bygge opp maktstrukturer som er antidemokratiske i sitt vesen, basert i et autoritetssyn som strengt tatt bare respekteres av et fåtall i befolkningen. Dermed undergraver de selve lovverkets legitime fundament, som essensielt sett skal være rasjonelt og etterrettelig i sin natur.