Forfatter: apecalypso

Nepotisme (latin: nepos; “nevø”, etterkommer) betegner favorisering av slektninger, ektefelle eller venner, og det å sette kjennskap foran kompetanse i forbindelse med utnevnelser.

(Jusleksikon.no)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når og hvorfor er det å være i slekt med sjefen et viktig element i ansettelsespolitikken noe sted?

Åpenbart hver gang vi snakker om et familieforetak som driver forholdsvis smått og som ikke legger skjul på at bedriften eksisterer først og fremst for å ta vare på familien og vennene. Gudene vet hvor mange slike foretak som finnes men få er det ikke. Sånt er ikke et problem før foretaket krysser en viktig artsgrense mellom det private og det offentlige. Ingen synes det er noe galt eller unormalt med at det å være i slekt med sjefen er en viktigere kvalifikasjon enn nesten alt annet for å bli ansatt et sted, så lenge vedkommende sted åpenbart er eid og drevet av en familie, eventuelt en “krets” av assosierte familier, som bor i området og ellers tilbringer mesteparten av livet der.

Det er ikke uvanlig å surre litt med disse begrepene. Foretaket er den juridiske enheten. Bedriften er produksjonsenheten. Et foretak kan eie flere bedrifter, som – hvilket ordet antyder – er det foretaket “bedriver”. A/S Firma kan slik sett ha fingrene sine i mye som kaster av seg økonomisk på et sted, men den som har ansvaret for at alt drives i henhold til gjeldende lover og standarder er foretaket A/S Firma. Norsk økonomi preges av SMB-foretak (“små og mellomstore bedrifter”), som står for to av tre nye arbeidsplasser i landet og som også dominerer økonomien i et overveldende flertall av kommunene, til en slik grad at uten SMB-foretakene ville et stort antall lokale tettsteder ikke kunne overleve og ha en selvstendig kommuneøkonomi. SMB-foretak står for førti prosent av både verdiskapning og skatteinngang i samfunnet, samt seksti prosent av sysselsettingen. Det er som vi ser ikke et realistisk spørsmål om SMB er viktig for norsk økonomi.

Om det er uærlig eller uforstandig varierer fra tilfelle til tilfelle, men å bruke “det offentlige” og “det private” som sin eneste skillelinje når det skal snakkes om økonomisk politikk tilslører mer enn det avslører, eventuelt kan vi si at det avslører noe om den som snakker men lite om det vedkommende snakker om. Vi har i realiteten en tredje kategori, som verken er fugl eller fisk i dette bildet, bestående av “profesjonelle eiere”, eller kapitalister om du vil, som kaller seg private foretak men oppfører seg som offentlige bedrifter. Alt slikt som vi vekselvis kaller storfinans og multinasjonale selskaper befinner seg innenfor denne tredje kategorien. I generell forstand kan vi si at dersom et selskap er børsnotert vil det falle innenfor rammene av en slik “allmennprivat” definisjon (ASA). Spørmålet vi bør stille alle som snakker om å styrke det private næringsliv er om de jobber på vegne av SMB eller ASA. Disse er ikke likeverdige størrelser. Det er bra hvis man jobber til fordel for SMB-virksomhet ute i lokalsamfunnene, for eksempel ved å forenkle den byråkratiske hinderløypa de må gjennom for å etablere og drive foretak, men mindre bra hvis den agenda man bringer handler om å eksponere norsk økonomi for finansielle spekkhuggere som ikke føler noen lojalitet til noe lokalsamfunn, ofte ikke engang til landet som helhet.

De enfoldige legger merke til nyheten om at Kjell-Inge Røkke flagger ut og tror dette sier noe om norsk skattetrykk, det private næringslivets frihet til å etablere og drive virksomhet i Norge, samt ikke minst vår felles fremtid som en moderne og opplyst stat i verden. Hvordan skal det gå med oss alle når det straffer seg å opparbeide stor rikdom i samfunnet vårt? I virkeligheten betyr det ingenting. Røkke er ikke noe slags gudemenneske med særlig innsikt i de eksistensielle mysterier tilknyttet kunsten å få noe til å lønne seg. I Norge, som i ethvert annet land eller samfunn, går det ikke an å bli rik uten å føkke noen. Jo flere man føkker jo rikere kan man bli. Man kan riktignok bli ganske komfortabelt velstående av å etablere og drive et SMB-foretak hvor man selv er en av de som jobber, men ikke på en slik måte at man vil ha råd til å bygge verken hus eller hytte i tusen kvadratmeters-klassen og kjøre en åpen Bentley når man ferdes i trafikken. De som blir perverst rike kan bare bli dette gjennom å spille på systemet. Det er ikke fordi de er flinke. Det er fordi de er hensynsløse. Fordi de identifiserer og utnytter svakheter i samfunnets mekanismer uten å føle verken skam eller skyld over dette. Det er ikke ulovlig. Slik sett er kapitalistene nyttige. De er “hackere” i det økonomiske systemet som avdekker dets strategiske svakhetspunkter. Men noe mer er de ikke gode for.

What the caterpillar calls the end of the world, the master calls a butterfly. (Richard Bach)

Sommerfugler ble betraktet som døde menneskers sjeler både av eldre tiders keltere og grekere. I tillegg forbandt grekerne sommerfugler med gudinnen Psyche, vokter av menneskesjelen. Begge disse betraktet det som er svært dårlig tegn hvis noen drepte en sommerfugl. Det kunne være nok til å legge om store og kompliserte planer som ellers kunne blir rammet av ulykker iverksatt av de dødes sjeler som vil ha hevn for ugjerningen. Jeg vet ikke hvorfor de trodde dette, men ser man nøkternt på saken virker det litt meningsløst å drepe en sommerfugl. De er jo sjarmerende skapninger som man må være noen slags jævel for å synes ille om.

Sommerfugleffekten betegner den store sensitiviteten for små endringer i startbetingelsene i kaotiske systemer; deterministiske, ikke-lineære dynamiske systemer. Små variasjoner i startbetingelsene kan forårsake store variasjoner i systemets oppførsel på lang sikt. Slik sensitiv avhengighet kan imidlertid også finnes i ikke-kaotiske systemer; ta for eksempel en ball som plasseres på toppen av et fjell. Avhengig av små variasjoner i plasseringen, ender den opp med å rulle ned i et av mange mulige dalfører.

(Wikipedia)

Edward Norton Lorenz (1917-2008) var matematiker, meteorolog og oppfinner av begrepet “sommerfugleffekten”. Rent konkret grunner det seg i en gang i 1972 når Lorenz jobbet med statistiske beregninger av værsystemer. For å spare tid kuttet han tallet 0,506127 ned til 0,506 og regnet med at resultatet vill falle innenfor rammen av en ubetydelig statistisk varians. Imidlertid ble resultatet dramatisk annerledes. Han brukte senere en metafor for å beskrive den følelsen han fikk av denne erfaringen: Det er som når en sommerfugl slår med vingene i Brasil og derfor skaper en storm i Kina. Jeg er ikke selv noen dyktig matematiker men jeg kan enkelt se for meg at det må være frustrerende når tallene oppfører seg helt annerledes enn man hadde sett for seg. Men samtidig også veldig interessant. Hvorom allting er, dette begrepet har siden den gangen jobbet seg inn i menneskers forestillingsverden og nå hører man stadig om sommerfugleffekten, dog ikke alltid fra folk som vet hva de snakker om. Det er jo ikke sånn at hvis noen fiser i Stavanger så blåser et hagebord overende i Halden.

Det man kan merke seg som er nyttig å vite er at store og svært komplekse systemer kan være ytterst følsomme for selv små endringer i deler av systemet. Si for eksempel menneskekroppen. Hundre tusen milliarder encellede organismer som samarbeider om å manifestere en kompleks orden hvor små ting som skjer i ene enden kan medføre store konsekvenser i den andre. Mye kan gå galt, hvilket det også gjør. Det vi kaller “aldring” består i hovedsak av at cellene ikke regenererer seg på perfekt vis. Uorden øker over tid. Til sist kollapser det hele og sommerfuglen som holdt det sammen flyr sin vei.

Lorenz var som nevnt meteorolog. Jeg regner med man nå for tiden bruker en så stor computer man har råd til, og i tillegg er på nett med flest mulig andre som jobber med det samme, for å regne seg frem til hva slags vær vi har i vente. Alltid et populært tema. På det praktiske plan betyr sommerfugleffekten at det går ikke an å si med noen rimelig grad av sannsynlighet hva slags vær det vil bli mer enn noen få dager i forveien, toppen en uke. Ut over dette kan vi eventuelt snakke om “rimelig spekulasjon” basert i sannsynlighetstrender. Hvordan man regnet seg frem til sånt før det ble vanlig å ha computere vil jeg ikke engang tenke på, men det foregikk sikkert i lokale atmosfærer preget av innestengt luft og sigarettrøyk. Verden går noen ganger fremover. Været er som vi alle vet den synlige delen av klimaet. Vi kan si at været er “det som skjer” mens klimaet er “det som er”. Det ene med det andre, saken er uansett at det blir stadig mer vær å se det ute.

Klimaet er et dritstort system som i liket med alle andre komplekse systemer er følsomt, og så videre. Det virker ikke rimelig for den vanlige menneskelige intuisjon at forskjellen mellom 1,2 og 1,3 grader skal utgjøre noen dramatisk endring, men det er fordi mennesker er ikke typisk trent opp til å forstå komplekse systemer. Vi er jo bare aper. Vi tror på det vi føler. Vi kobler ut og går i lala-modus når ting blir alt for vanskelige å forstå. Vi blir nervøse av de som snakker om ting som ser fullstendig ukontrollerbare ut. Vi vil heller ligge i blomsterenga og se på sommerfugler enn å torturere tenkamentet med avansert matematikk. Og hvordan vet vi at vi kan stole på klimaforskerne? Det enkleste er å avvise alt som humbug og klamre seg til tanken om at jorda er alt for stor til at menneskene kan påvirke den. Men det kan vi og det gjør vi. Det skal ikke så mye til. Komplekse systemer er følsomme. Hvis noe først kommer ut av likevekt kan dette ha stor dominoeffekt gjennom hele mannskiten og føre til at alt blir kaotisk for en stund før en ny likevektstilstand etablerer seg.

Bayesisk inferens er en metode for statistisk inferens hvor Bayes’ teorem brukes for å oppdatere sannsynligheten for en hypotese etterhvert som flere bevis eller informasjon blir tilgjengelig. Bayesisk inferens er en viktig teknikk i statistikk, og spesielt i matematisk statistikk. Bayesisk oppdatering er særlig viktig i dynamisk analyse av en sekvens med data. Bayesisk inferens anvendes i mange aktiviteter, deriblant naturvitenskap, ingeniørvitenskap, filosofi, medisin, sport og rettsvitenskap. I filosofien til beslutningsteori, er bayesisk inferens nært beslektet med subjektiv sannsynlighet («bayesisk sannsynlighet»).

(Wikipedia)

“Dynamisk analyse av en sekvens med data” er hva vi også kaller å tenke mens man går. Eller sagt på en annen måte: Hvis kartet du har ikke stemmer overens med terrenget, anta at det lønner seg å følge terrenget. (For mer detaljert teori rundt emnet, søk på Thomas Bayes.) Uansett, saken er at i natt var det minus fem grader her hvor jeg bor (Østerdalen). Dette er enda et bevis på at vinteren kommer og at det er liten grunn til å feste tillit til den flørtende sola som kommer og gjør seg til litt senere utpå dagen. Hun vil bare ha oppmerksomhet, den tøyta. Lover mye men leverer ingenting. Vinteren kommer om natten og gjør gresset hvitt.

Minus fem er mer enn nok til å gjøre slutt på resten av denne sommerens grønnsakshage. Det hang fortsatt igjen noen sukkererter. De skal jo knase men dette var latterlig. Resten av årets avling må være å anse som tapt. Det var uansett bare en håndfull så det har ingen økonomisk betydning, selv om jeg senest i går tenkte at jeg burde plukke resten og bruke dem i en wok. Som tenkt, så ugjort. C’est la vie. Og nå er det for sent. Er det ikke fascinerende hvordan vinteren stadig kommer som en lydløs snikmorder mens man står med ryggen til? Vinteren burde være det minst overraskende som skjer i løpet av et typisk år i Norge. Litt avhengig av hvor man bor, naturligvis, men akkurat her blir det både tyve og tredve grader under null før man vet ordet av det.

Jeg kjøpte fem kubikk ved. Jeg har klargjort harakiri-utstyret før nødsbruk, skulle strømmen bli så dyr at det ikke en noe poeng i å fortsette å leve. Jeg har assorterte tørrvarer med lang tids lagringsdyktighet for opptil en måned uten forsyninger. Hva kan gå galt? Jeg har til og med skaffet noen jodtabletter, skulle de begynne å leke med atomvåpen der i sørøst. Rent konkret handler det om å “mette” skjoldbruskkjertelen med jod slik at den ikke tar opp radioaktivt jod fra lufta i miljøer hvor det har vært en atomulykke. Det er som vanlig bedre å ha noe man ikke behøver enn å behøve noe man ikke har, særlig når vi snakker om så alvorlige konsekvenser av å feile på siden av “god tro”, selv om det kanskje er usannsynlig at atomvåpen vil begynne å fly. Vi lever i interessante tider. Siden jeg husker både 70- og 80-tallet faller hele denne russiske siuasjonen inn i et allerede etablert mønster: Det kan komme en atomkrig mellom øst og vest. Dette var en selvfølgelighet den gangen. Sånn er det bare. Er det klokt? Nei. Er det virkeligheten? Ja. Er vi der nå igjen? Slik kan det se ut. Det trues.

Fra et subjektivt synsende perspektiv må jeg si at vinteren blir mindre og mindre interessant som eksistensiell erfaring for hvert år som går. Jeg vet nok om de greiene der nå. Bedre ville det være å utforske hva det betyr å leve med stabilt sommervær året rundt. Helt siden jeg ble gammel nok til å reise på egen hånd i verden har jeg pleid å ta “et par uker i syden” i løpet av en typisk vinter. Alene eller med følge. Det er nødvendig for å legge en ekstra kriger på det moralske motet til å konfrontere resten av vinteren, pleide jeg å si. Forklaringer skal man jo ha. Det at man har lyst er liksom aldri tilstrekkelig i seg selv. Det er jo så mye man har lyst til. Jeg tror man bør være fornøyd hvis man slipper å leve et liv preget av ulyst i forhold til livets nødvendigheter. Det ser for meg ut som om man har havnet i en ond sirkel dersom hver dag er noe man gruer seg til å ta fatt på … men jeg har besøkt det stedet også. Deler av arbeidslivet blir noen ganger slik.

Hvis noen er overrasket over at fascisme nå eksisterer i åpent frislepp i USA kan dette bare forklares med at de har hatt hodet sitt oppi ræva i de seneste femti år. Helt siden slutten av Den andre verdenskrig har USA vært alle fascisters beste venn over hele den vide verden, formelt begrunnet i den såkalte Truman-doktrinen fra 1947 som definerte kommunisme som det politiske hovedproblemet innenfor geostrategisk tenkning. Den såkalte HUAC – “the house committee on un-american activities” – som på 50-tallet var ledet av Joe McCarthy og drev ganske intens “heksejakt” på virkelige og innbildte kommunister, ble opprinnelig startet på 30-tallet for å ta ut fascister, men ettersom man i USA betraktet Den andre verdenskrig som en endelig og definitiv seier over fascismen, ble fokus flyttet over på kommunister.

Siden gikk det sju lange og sju breie. Spenningen mellom Amerika og Sovjetunionen definerte virkeligheten helt frem til år 1990.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Helt frem til Sovjetunionens fall ble antikommunisme betraktet som ikke bare fullstendig respektabelt men også noe som var forventet fra skikkelig folk som kom fra møblerte hjem. Problemet med propaganda er imidlertid at ikke alle (eller engang særlig mange) har evnen til å tenke og forme selvstendige meninger. Enhver psykologisk test som noensinne har blitt stilt opp for å måle disse tingene viser entydig at folk typisk velger å “følge strømmen” og gjøre det som blir forventet av dem når de blir stilt overfor situasjoner hvor de må fatte valg. Hvorfor det er slik er noe vi kan spekulere i (det blir da også spekulert ganske friskt) men at det er slik er poengløst å bestride. Bevismaterialet for at det er slik mennesker fungerer i ambivalente situasjoner er overveldende. Propaganda virker. 

Begrepet kommunist brukes som skjellsord av mange, selv om de ikke forstår hva det betyr og er ute av stand til å gjøre rede for hvordan en kommunistøkonomi fungerer (“enhver yter det han kan og mottar det han behøver”). De gjør det fordi dette er hva de har blitt trent opp til. Om man kaller noen kommunist, ateist eller homo spiller liten rolle for en gjennomsnittlig amerikansk idiot. Man mener uansett det samme. Du er ikke en av oss. Fiendebildet er en – ikke alltid like subtil – psykologisk mekanisme som er designet for å skape samhold innenfor en gruppe, og kommunister er definitivt fiender av fascismen (i de fleste tilfeller er også ateister og homofile antifascister, om ikke annet så av ren egeninteresse). Vi kan faktisk argumentere for at fascismen først oppstod som en politisk motvekt til marxisme, hvilket også er årsaken til at minst halvparten av raseriet som driver det fascistiske følelsesliv retter seg mot “marxister” (som imidlertid ikke alltid er like veldefinert).

Etter år 1990 fikk antikommunistene et problem. Hvor har vår gamle fiende gjemt seg nå? Tredve år har gått siden Sovjetunionen falt og med tidsriktig ironi legger man nå merke til at Vladimir Vladimirovitsj Putin har antatt form av noen slags helteskikkelse på den fascistiske stjernehimmelen, til tross for at han strengt tatt er en ganske gammeldags sovjetideolog i hele sin sjel. Dette sier jo “noe”. Hvis forbløffelse var noe man ble rik av ville verden sett helt annerledes ut. I den praktiske hverdag har amerikansk antikommunisme, slik den var “i gamle dager” gått i noen slags postmoderne dekonstruktivist-oppløsning i og med fremveksten av det først og fremst internettbaserte alt-right, som er vanskelig å oversette til norske idiomer, men “alternativ-høyre” er et blikk i riktig retning. Altså alt som ligger til høyre for partiet Høyre. Prinsippene er imidlertid de samme som alltid: Nei til marxisme, feminisme, LGBTQ-ideologi, ateisme, og hva som helst annet man typisk finner “til venstre” i politikken, inkludert nei til vitenskap, som ikke må undervurderes når man studerer fremveksten av de “klassiske” fascistbevegelsene.

Selv tenker jeg at vesentlige deler av problemet med nåtidens “alternativ-høyre” skyldes at det har gått så lang tid siden Den andre verdenskrig at folk rent har glemt hvor galt det går når slike krefter får vokse seg sterke og ta seg inn i det demokratiske systemet gjennom typiske stråmannspartier som Sverigedemoktaterna eller det norske Fremskrittspartiet. Som alle andre fundamentalistiske bevegelser av politisk eller religiøs karakter er de “politiske selvmordsbombere” som kommer til å bygge ned det demokratiske systemet de brukte for å komme til maktposisjoner så snart de er sterke nok til det. Enten dette er eksplisitt programfestet eller ikke er det en uunngåelig konsekvens av at man begynner i det små med å innskrenke noen rettigheter hos noen upopulære deler av befolkningen. Siden baller det på seg. Tar du den så tåler du også denne som det gamle ordtaket sier. Politiske bevegelser er bare delvis kontrollerbare.

En aktuell kommentar fra en amerikaner jeg følger:

Som tidligere nevnt i denne bloggen, språket har ikke regler, bare konvensjoner.

Hovedpoenget med språket er å kommunisere, ikke å belære. Man er jo i en annen situasjon når man fortsatt går på skolen. Der blir det både røde streker i boka og trekk i karakteren innenfor norskfaget hvis man har et ukonvensjonelt språk. Det regnes som dårlig form (og dessuten ganske usaklig) hvis man kommenterer til noen i en voksen kommunikasjonssammenheng bare for å pirke i språket deres, så lenge det de sier ellers er forståelig. (Å be om ytterligere forklaring av et sakspunkt som er tvetydig på grunn av slurvete språk er imidlertid greit nok.) Dette er ikke noe jeg typisk gjør, selv om jeg observerer mye tvilsom bruk av det norske språket. Det er ikke mitt problem.

Det heter særskriving når man på engelsk manèr bruker to ord der man i konvensjonell norsk bare skal bruke ett. Ord-deling skal generelt gjøres med bindestrek og helst bare når det er nødvendig for å understreke eller klargjøre et poeng. Å gjøre det hele tiden er et symptom på dårlig språkforståelse. Dette kan skyldes mangelfull opplæring, men det kan også grunne seg i en kognitiv dysfunksjon. Imidlertid tror jeg som regel det handler om slurv og latskap. Folk gidder ikke typisk å gjøre en innsats for å tilegne seg et formelt korrekt språk. Standarden “godt nok” får et tidligere innslagspunkt enn hva man ville sluppet unna med mens man ennå satt på skolebenken.

Allikevel må det poengteres at jeg i utgangspunktet føler mindre respekt for de som åpenbart ikke anstrenger seg for å ta ut skrivefeil og korrigere gal tegnsetting. Jeg får en følelse – hva man føler er ikke typisk noe man har høy grad av kontroll over – av at vedkommende også er slapp i fisken når det gjelder bruk av tenkamentet. Det er etter min mening ikke bare urealistisk, det er direkte frekt å forvente andres respekt når man ikke selv gjør så godt man kan, men bare dingler gjennom livet som en annen gratispassasjer som ikke behøver disiplin og fokus fordi andre for det meste holder orden på ting for deg. Om det er din mor eller tjenerskapet du vokste opp med vet ikke jeg, men noen har helt klart skapt inntrykk av at “det er ikke så nøye”. Ingenting er viktig. Går det så går det. Går det ikke så finner man alltids noe annet som går. Alle er like verdifulle i all sin gjerning og alt er like gyldig.

Som også tidligere nevnt i denne bloggen, jeg er ikke norsk. Jeg er trønder. Det trønderske språket er imidlertid ganske likt det norske, så det er vanlig konvensjon å bruke ett av de to likeverdige skriftspråkene vi har i Norge når man fremstiller skrevet tekst. Imidlertid har det blitt ganske vanlig blant trøndere å tøye språkkonvensjonene tildels ganske mye, jeg antar fordi man ønsker å markere trøndersk nasjonalisme. Problemet er bare at hvis man konsekvent skriver i en onomatopoetisk trøndersk form vil det bli bortimot ubegripelig for de som ikke forstår det trønderske språket. Må bættere itj vårrå karavolin sålles. Mange av mine egne slektninger gjør dette på vanemessig basis. Det er litt komisk men det er også litt irriterende. Ikke fordi jeg ikke forstår hva de sier men fordi språklige konvensjoner ligner litt på det å “kle seg for anledningen”. For eksempel, man kler seg ikke i batikk og staselige farger når man går i en begravelse. Det er dårlig form, uansett hvor viktig man ellers synes det er å markere sitt frisinn og sin unike personlighet.

Overskriften henspiller på et gammelt intellektuelt æresideal: Ordet fanger.

Har du først sagt noe er du bundet av dette og må stå for det. Dette er ditt eget ansvar. Ikke si det høyt hvis du ikke føler deg komfortabel med at alle hører det. Tanken er fri men så snart du entrer en dialog handler det ikke lenger bare om deg. Ytringsfrihet er et ord som ofte brukes av individer som tilsynelatende er fjetret av telefonen, brettet eller laptopen sin. Det foregår åpenbart en intens utveksling av “noe” mellom slike individer og det apparatet som kontrollerer dem. Dette er et ganske interessant fenomen. Hva betyr ytringsfrihet hvis du bor alene i skogen og bare har elg og tiur å snakke til? Folk ønsker åpenbart et publikum for det de har å si.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tankens frihet er enkel å forstå. Så lenge du holder kjeft er det jo ingen som vet hva du tenker. Det kan være hva som helst. Men så snart du begynner å snakke kommer dette med at ordet fanger. Du vil bli hørt og oppfattet. Det du sier vil bli analysert. Folk vil reagere. Kanskje de ikke selv sier noe, men de vil i det minste benytte seg av friheten til å tenke hva de vil. Kanskje vil de snakke om det med en tredjepart senere. Dette har du ingen kontroll over. Bare i begrenset grad kan du forutse hvordan det du sier vil bli oppfattet av andre. Hva er forholdet mellom ytringsfrihet og prinsippet om at ordet fanger? Å være fanget er jo innenfor de fleste normale menneskers forståelseshorisont det motsatte av å være fri. Jo mer du sier jo mer inntullet vil du bli i det garnet av ord som du selv spinner.

Det foregår noe mystisk på nettet.

Mange ytrer seg om mye men det virker ikke som om dette gir dem noen stor grad av frihetsfølelse.

Tvert imot ser det ut som om mange utvikler paranoide personlighetsforstyrrelser på grunn av nettvirksomheten sin.

Innenfor nyere psykiatri opererer man med standarden “godt nok”. Så lenge pasienten fungerer i samfunnslivet og ikke utgjør noen risiko for seg selv og andre er det greit å være litt kykelipi. Imidlertid behøver man etter min mening terapi dersom man tilbringer mange timer hver dag med å stirre på skjermen. Best ville det være hvis man innenfor skoleverket startet tidlig med å lære barna kritisk tekning og skepsis til den aktuelle informasjonens kvalitet. Dette skjer til en viss grad “organisk” men den blir viltvoksende den hagen man anlegger i eget hode hvis man ikke har noen form for overordnet plan og styring over det hele.

Vi skal ikke slutte å forfølge dette problemet for alle antivaxere er pågrepet, tiltalt og straffet for medvirkning til uaktsomt drap under særlig skjerpende omstendigheter. For øyeblikket er ting rolige i Norge, i den forstand at det har i gjennomsnitt bare vært fem døde hver dag den siste uken. Gjennomsnittstallet for forrige uke er noe over 1600 hver dag på verdensbasis. De avdødes vaksinestatus er ikke oppgitt. Men omtrent en tredjedel av de som fortsatt dør, dag etter dag, er amerikanere, og om USA vet vi at vaksiner er tilgjengelige men “omstridte” på et slags pseudo-politisk plan. Av årsaker som vil bli studert av alle medisinere for all fremtid ble et politisk element tidlig introdusert i bildet og har tildels sterkt preget forløpet av pandemien.

La oss være klare på noe: Det å være uvaksinert – selv av såkalt “personlige overbevisningsgrunner” – er ikke problemet. Agitasjonen mot vaksineringsprogrammet er hva forbrytelsen består i. Antivaxing (det aktuelle verbet) handler om å spre et budskap. Det kunne forblitt et “hemmelig valg” om man selv har tatt vaksinen, men det er ikke hva vi har observert. Istedet har vi i så å si alle land sett aktiv motstand mot vaksineprogrammet i seg selv, tildels også terrorisme rettet mot helsearbeidere og andre som har hatt ansvar for å følge opp strategier og tiltak mot covid-sykdommen og viruset som forårsaker den. De som har stått bak slike kampanjer må finnes og straffes. De som har vært engasjert i agitasjon mot vaksinasjonsprogrammet skal ikke slippe unna med det de har gjort.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Samtidig er det viktig at det blir tatt opp grundige forklaringer av de skyldige. Det er viktig at så mange aspekter som mulig ved den “mentale pandemien” blir dokumentert og ivaretatt for fremtidige studieformål. Vi vet med sikkerhet at det vil komme flere pandemier etterhvert som grensesnittet mellom sivilisasjonen og “det ville” i stadig økende grad tillater at virus (og andre patogener) hopper mellom artene, for til sist å havne i de menneskelige samfunn, hvor det er tildels fritt frem i et bortimot endeløst koldtbord av adekvate vertsorganismer. Det er viktig å være klar over hva slags motstand og forsøk på sabotasje man vil måtte regne med under fremtidige medisinske tiltaksprogrammer, slik at man vil bli i stand til å jobbe seg rundt dette problemet på mer effektivt vis.

Å spore opp og ta ut tiltale mot antivaxere på nettet er imidlertid en plankekjørende etterforskningsjobb. Det koker ned til mannskapstimer. Det interessante spørsmålet å spekulere i er etter min mening det beslektede tema som handler om at vi må begynne å snakke om en slags “smittsom sinnssykdom” når mennesker gir seg hen til denne type galimatias. Informasjonsvirus som går i menneskesinnet og danner et ondartet idèkompleks som motiverer pasienten til agitere mot nødvendige helsetiltak og som danner “metastaser” i form av ytterligere (og ofte komplekse) konspirasjonsforestillinger. Hvordan er beredskapen i forhold til dette fenomenet ettersom det i nær fremtid vil bli stadig flere og verre katastrofehendelser tilknyttet klimaendringene?

Så banker vi på … ta-ta-ta-ta … hva kommer nå? … oink oink … Lekestue!!!

Ikke alle er “helt med” når det kommer til hvordan virkeligheten fungerer. På 80-tallet hadde vi jappetid i Norge. Ryktene gikk om at nå kunne alle bli rike gjennom å spekulere i markedet. I prinsippet det samme som et pyramidespill, slikt er bare til fordel for noen få som har posisjonert seg gunstig før amatørenes inntogsmarsj tar av for fullt. Egentlig er det litt forbløffende at en så gammel svindel fungerer like bra den dag i dag, men så husker man at selve livet er jo et slags pyramidespill, det tilkommer stadig nye generasjoner av naive blåøyne som leter etter juksekodene man behøver for å bli rik raskt. Ikke jobb hardt, jobb smart. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Konspirasjonsteorienes sitteflesk er sammensatt av to skinker, en som heter religion og en som heter politikk. Hvis vi bretter dem grundig ut til hver sin side vil vi finne selveste kilden. Det gode budskapets opprinnelsessted. Av all den samlede mannskit menneskeheten noensinne har produsert – ganske mye over de seneste ti tusen år – er den dummeste idèen uten tvil at “det skal komme en frelser”. Ingen kommer. Eller rettere sagt, de som kommer kommer ikke for å frelse. De som selger bøker om UFO og mystisk helberedelse gjør dette for å selge bøker, ikke for å presentere nyttig informasjon for den lesende samfunnsklassen. Det som spekulerer på nettet rundt “store sammenhenger” og hvem som egentlig styrer verden gjør dette for å vinne følgere, ikke for å jobbe journalistisk mot å eksponere korrupsjon i samfunnet. Til sist handler alt dette om lite mer enn kunsten å på kirurgisk vis separere en tosk fra sin lommebok.

Det har vært noen pandemier i historien. For eksempel var den antoninske pesten i Roma (som vi tror var en variant av kopper) hva som gjorde slutt på Pax Romana og medvirket til at Konstantin flyttet hovedstaden østover. Selve Roma hadde vært kjent som et fælt smittehøl i hundrevis av år, og selv om man på den tiden hadde et uklart forhold til begrepet smitte ser man jo når folk blir syke og dør. Koppeviruset drepte over tre hundre millioner mellom årene 1900 og 1980 (da viruset ble erklært utryddet) og konservative estimater antyder at ytterligere to hundre millioner ville gått med dersom FNs vaksineprogram mot koppevisuset hadde mislyktes den gangen. I ettertid ser vi lett at det var i overkant optimistisk å prøve den samme strategien da SARS-CoV-2 kom inn i menneskenes verden. Vi mislyktes med å vaksinere oss ut av situasjonen, som var Plan B etter at vi mislyktes med å “fryse” all bevegelse slik at vi fikk isolert smittekildene og stanset spredningen. Nå er katta ute av sekken og gudene vet hva som vil skje. Viruset er på ingen måte ferdig med oss, selv om vi anser oss som ferdige med viruset.

Hvis man i utgangspunktet tror at “noen er ute etter meg” vil man ikke reagere positivt på synet av noen med hvit frakk og kirurgisk maske som kommer med en sprøyte i hånden. Litt avhengig av hva man tror det er som egentlig foregår kan man i verste fall gå fullstendig berserk og gripe til hva man enn har av våpen, inkludert propagandateknikker som man bevisst eller ubevisst bruker til å danne en flokk som vil ha en beskyttende effekt i kraft av sitt antall. Jeg er ikke alene om å tro dette. Paranoide vrangforestillinger kommer med et gravitasjonsfelt. De tiltrekkes av MADS (“mer av det samme”). Egentlig er det ganske interessant hvor dominant overtro er i en moderne og presumptivt sett velinformert befolkning som har store ressurser og lynraske kommunikasjonskanaler. Det engstelige selvet spinner rundt i vill panikk over tanken om å bli lurt og ender derved med å lure seg selv. Klassisk. Etter min mening har vi en pågående psykiatrisk helsekrise i den norske befolkningen og vi er ikke engang særlig hardt rammet av all misinformasjon og destruktiv propaganda av antivitenskapelig karakter som flyter rundt på nettet. Det er ikke likegyldig hva slags idèer og holdninger man bidrar til å spre. Fakta bryr seg ikke om hva vi føler — og de som sier at de bryr seg om andres følelser bør vi med god grunn betrakte med en viss skepsis. De lyver. Det går toppen an å bry seg om det man selv tenker om andre menneskers følelser og hva man føler om seg selv på grunn av dette.

En kommentator sier på NRK.no at det er for få kvinnelige forbilder i romfartsindustrien, noe som kan være illustrerende for mitt forhold til hele pakka. På den ene hånd er “romfartsindustrien” latterlig meningsløs. På den annen finnes slikt som romteleskopet James Webb. Det kommer aldri til å bli noen menneskelig kolonialisering av fremmede verdener, ikke engang Mars. Ikke engang månen. Hvis du ikke vet hvorfor men er en av de som føler at dette burde være noe, i så fall gratulerer, du er en av de som bidrar til å holde liv i svindelen.

Det beste man kan si om de mange romfartsprogrammene som har vært er at de de driver teknologisk nyvinning. Dette er ikke uvesentlig. GPS og kommunikasjonssatelitter er bivirkninger av trangen til å spasere på månens overflate. Romstasjoner er steder hvor man kan utføre forskning og eksperimentering under endrede gravitasjonsforhold. Nyttige ting fremkommer selv om det som i utgangspunktet motiverer folk er den rene og skjære galskap. Nærmere bestemt psychopatia divina. Guddommelig psykose. Hybris.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det komiske med mennesker ar at vi alltid tror vi er så mye mer enn vi virkelig er. Dette er en typisk vrangforestilling som vi finner hos nesten alle menneskelige individer. Noen skjemtegauker oppfant en gang den såkalte Darwinprisen (“The Darwin Awards” — søk på nettet) hvor man vinner prisen hvis man har lyktes i å fjerne seg selv fra menneskehetens genetiske reservoir gjennom å overvurdere egen kompetanse. Sånt skjer hele tiden, noen ganger på måter som er så utrolige at man bare må si jøss. Hvem ville trodd at det der kom til å ende godt?

De gale tror at historien drives av “store personligheter” og deres bedrifter. De nøkterne peker på at endrede materielle forhold i verden er hva som driver endringer i de menneskelige samfunn. Historier om gale mennesker og tingene de finner på er ofte gode historier, men de vedkommer oss lite som statistisk årsaksgrunnlag for bevegelser i verdensøkonomien. Det er ikke kongen som definerer hva Norge er og betyr, det er befolkningen som helhet. Individer kan drive hvor mange PR-kampanjer som helst, til fordel for det ene eller det andre program, men seismiske politiske bevegelser i samfunnet motiveres nesten alltid av økonomiske forhold. Moral er ikke noe mennesker begynner å holde seg med før de føler at de har råd til det. Og selv da betyr stabilitet i egen økonomi mer enn alle andre prinsipper.

Sist fredags sending av Nytt På Nytt hadde en sekvens hvor de vitset om Røkkes utflytting fra Norge. Pernille Sørensen sa hun hadde regnet litt på det og kommet frem til at tapt skatteinntekt utgjør bare elleve øre per innbygger og hun er ihvertfall selv villig til å betale elleve øre og vel så det for å bli kvitt en drittsekk. Der har du det. Det betyr null og niks at en riking flytter utenlands. Ikke for meg, ikke for deg, ikke for Titten Tei. Livet går videre. De som reagerer med paranoid skjelving i hele følsa si er de samme som fantaserer om hvordan “store menn” er de som driver menneskehetens historie med sine heltegjerninger og annen edel dåd, mens det i virkeligheten er fullstendig uvesentlig hva noe enkeltindivid gjør og ikke gjør. Selv om de har stor lommebok og enda større kjeft.

Det psykiatriske grunnlaget for paranoid personlighetsforstyrrelse er den klassiske algoritmen hvis A, så B. Hvis ikke en som Røkke er viktig er sannsynligvis ikke jeg viktig heller. Svaret på det er som vanlig nei. Ingen av oss er viktige. Vi er bare aper med store hoder og fingrete fingre. Tobeinte rasshøl som fantaserer frem det vi kaller virkeligheten og dikter oss selv inn i bildet etterhvert som vi går gjennom livet. Det er alt. I geologisk sammenheng er alt hele den samlede menneskeheten noensinne har gjort fullstendig uten betydning og i det store kosmiske bildet eksisterer vi ikke engang. Det er ikke til å komme forbi at vi er jordiske skapninger som er avhengige av denne planeten for å overleve, mens planeten på ingen måte er avhengig av oss. Bare små endringer i atmosfæriske forhold kan utrydde oss alle like så sikkert som å fyre av det samlede atomvåpenarsenalet. Men bryr vi oss om det? Nei. Vi kan jo bare flytte til Marskolonien.

Cirka tre tusen år kan bety så mye. For eksempel noe som strakk seg over cirka tre tusen år for ti millioner år siden. Eller hva som helst annet, det betyr lite for levende individer som sjelden varer mer enn hundre år. Selv er jeg ikke helt der ennå, men hvis jeg varer ut denne vinteren så fyller jeg seksti, som også er en hel del tid i et menneskeliv. Man får sett litt av hvert. Har man slik legning får man også studert litt av hvert. I fjor kom det en undersøkelse som konkluderte med at menneskehjernen hadde et ganske kraftig dropp i størrelse for cirka tre tusen år side. I år kom en kritikk av både datagrunnlaget og konklusjonen, men for et par øyeblikk var det sikkert mange som assosierte som jeg: Til det vi kaller sivilisasjonskollapsen i sen bronsealder, for cirka tre tusen år siden, da hele skithuset ifølge alle arkeologiske bevis vi finner falt sammen i krig og kaos mens bare Egypt ble stående igjen av alle de monolittiske gamle supermaktene som eksisterte bare noen hundre år tidligere. Ingen vet hvorfor.

En stund var tanken at invaderende folkeslag kom og føkka opp alt sammen. Problemet har bare vært at ingen kan gjøre rede for hvor disse kom fra og hvorfor de eventuelt var i stand til å utslette etablerte krigsmakter som hadde eksistert i tusenvis av år. Nyere tenkning mener at det skjedde noen slags naturkatastrofe som hadde enorme ringvirkninger i forhold til den globale klimabalansen, for eksempel et ganske stort vulkanutbrudd som spydde ut nok støv og aske til å røyklegge hele verden i flere hundre år. Hekla 3 på Island for cirka tre tusen år siden er en opplagt kandidat, men ikke helt stødig i forhold til geografisk beliggenhet. Det er langt fra Island til Egypt. Hekla 3 er også litt sen i datoene sine i forhold til at den store sivilisasjonskollapsen antas å ha begynt omtrent to hundre år før dette utbruddet. Hva som ihvertfall er sikkert er at det ble uår som varte og varte, dette kan man lese ut av pollenavsetninger i sedimenter fra den tiden. Eller rettere sagt fraværet av pollen, som betyr at den ville vegetasjonen strevde med å overleve. Dette har vi tekniske bevis for. Det finnes ingen rimelig tvil. Å inferere at dette også påvirket kulturplantene innenfor jordbruket til en slik grad at det ble hungersnød og borgerkrig er også rimelig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Som alle andre leste jeg naturligvis boka 1177 da den kom for noen år siden. Folk ønsker jo typisk å vite hva som foregikk da alle de store statene fra den klassiske bronsealderen kollapset og forsvant – samtidig – i løpet av noen få tiår for omtrent 3200 år siden, som medførte en såkalt mørk tidsalder i noen hundre år (skriftspråk og andre kulturuttrykk forsvant for en tid) før jernalderen ble etablert og etterhvert fant sitt fremste uttrykk i Romerriket, men den endte ikke før verdensøkonomien svingte til petroleumsalderen for mindre enn to hundre år siden. Denne gangen er det i det minste krystallklart hva som kommer til å forårsake den store kollapsen: Fossile utslipp. Uansett, 1177 ser bra ut på trykk, bedre enn 1200 (som den også kunne ha hett), og boka anbefales alle som er interesserte i historie.