Noen ganger får jeg inntrykk av at nullvisjonen fortsatt eksisterer der ute. Folk snakker som om det å ikke ha narkotika i samfunnet er et aktuelt alternativ. Et mål vi kan nå med de rette virkemidler. Mer politi. Strengere straffer. Slike ting. Vi må ikke være redde for å bruke tvang. Tilsynelatende blir sånt sagt uten ironi. Det er mest så man må legge hodet på skakke og bare se på munnen som snakker. Hvilken planet kommer du fra? For dette er definitivt ikke jordisk visdom uansett hvilken vinkel man ser det fra.
Fascister henfaller alltid til tvangsfantasier. De tror det handler om lydighet. De narkomane gjør ikke som de får beskjed om. Kutt ut det der. Det er litt uklart om fascisthumor er noe som eksisterer an sich eller om spøken er en måte å teste hva slags overgrep de kan slippe unna med. Uansett preges den av ondartet vitsing om andre menneskers ulykke og hva slags jævelskap man kan gjøre mot dem. Hva man burde gjøre med alle de narkomane, dessuten også svartingene og de skeive. Ondskapen er synlig men den blir bortforklart med at man bare spøker og tuller. Høhø. Jeg er ikke politisk korrekt. Nei. Det er sant. Du er ikke engang mentalt korrekt.
Det valget vi har handler i realiteten om vi skal regulere og skattlegge narkomarkedet eller om dette skal fortsette å være det mest lukrative kriminelle organisasjoner kan holde på med. Uansett kommer narkotikaen til å være der. Om noe i det hele tatt har skjedd etter femti år med “kamp mot narkotika” så er det at markedet flommer over av mer og billigere stoff enn noensinne. Det regnes ikke som intelligent å insistere på en strategi som åpenbart ikke virker, eller til og med virker mot sin hensikt. Vi har grunn til å anta at den “klassiske” narkotikapolitikken medfører at et betydelig antall mennesker lever under lovløse tilstander og at mye vold og annen grov kriminalitet blir underrapportert fordi denne gruppen ikke stoler på politi og myndigheter. Når man definerer noen som fiender vil de etterhvert begynne å oppføre seg som fiender. Dessuten er det verd å merke seg at de typisk utslåtte gatenarkomane bare er den synlige delen av dette isfjellet. Nylig var det en sak om at selveste garden vanker i Slottsparken, så å si. Idrettsprofiler og kjendiser havner stadig i klemma. Vi vet at samfunnet er fullstendig gjennomsyret av illegale rusmidler men vi later som ingenting. Hallo?
Ingen blir overrasket når de hører historier om “dumme amerikanere”. Det er helt standard vare for komikere. Hvorfor?
I utgangspunktet må vi ta med i beregningen at det er et veldig stort land. Høyt folketall. Dersom intelligensfordelingen i et hvilket som helst samfunn følger en standard kurve for statistisk distribusjon vil dette alene medføre et høyt antall dumme mennesker, men det finnes mange land som har høyt folketall uten at folk snakker om dem som utpreget “dumme” land. Det er noe spesielt med USA.
Jeg tror det har å gjøre med “amerikansk likhetstenkning”. All men are born free and equal. (But some are more equal than others.)
Vi har det samme problemet i Norge. En kritisk mangel på selvkritikk. Fra de er små blir folk trent opp til å tro at de er spesielle, vidunderlige skapninger som er “bedre” enn andre folk i resten av verden. Faktisk bør vi synes synd på de som er så uheldige at de ikke er norske. De kan jo ikke noe for dette selv. Det er helt vanlig å tenke på den måten. Som en godhjertet overklassefrue som bekymrer seg over levekårene hos de fargede og ønsker å hjelpe. Men hun vil hjelpe dem “der de er”. Å invitere dem hjem er ikke aktuelt.
Dobbeltmoral er et interessant fenomen. Men er det bedre enn ingen moral?
Moral er å ha meninger om egen atferd. Moralisme er meninger om andre. Jeg bør ikke synde kontra du bør ikke synde. Psykologien i dette kan bli ganske komplisert, men den koker alltid ned til at pasienten opplever seg selv som bedre enn andre mennesker. Mer kompetent og bedre informert. Igjen, en kritisk mangel på selvkritikk. De ble ikke sånn på grunn av naturtalenter. De ble trent opp til å være sånn. I den grad man kan observere massepsykotiske fenomener (skjer hele tiden) bør man også kunne observere massetrauma. For eksempel etter at det har vært krig et sted er det opplagt at det vil forligge massetrauma som vil “sitte i kroppen” i et par generasjoner. Intet fornuftig menneske vil tenke at det er noe mystisk med det. Men hva med “livsstilstraumer”?
Etter min mening bør vi snakke om traumatisering når noen – for eksempel den tidligere nevnte godhjertede overklassefruen – har blitt trent opp til å bli en drittsekk. Jeg er verdens sentrum og alt handler om meg. Norske massetraumer. Vi vet ikke hvordan vi skal omgås hverandre. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hører folk si at de føler seg omgitt av psykopater på alle kanter. Hva er det som skjer når alle er omgitt av emosjonelle rovdyr? Når alle opplever at alle andre er noen kjipe duster som ikke viser nok respekt?
I Lukas evangelium sier Jesus La de små barna komme til meg. En morsom grafitti man lenge kunne se i Oslo sa La de små barna komme til seg selv. Det går an – faktisk er det alminnelig – å overtrene barna sine. For mange formaninger, for store forventninger, for harde krav, for tett oppfølging. (Ja, det motsatte er også noe som skjer, men det er ikke det vi snakker om nå.) En blogg jeg leste uttrykte forargelse over hva vedkommende oppfattet som manglende interesse for skolens foreldremøter. Hvorfor tror vi at vi er kompetente til å ha meninger om hva skolen gjør og ikke gjør i forhold til læreplanen? Hva fanden er en “foreldregruppe”? Vi traumatiserer jo barna når vi ikke gir dem rom til å utvikle seg som seg selv snarere enn hva vi ønsker at de skal være. Hvis du elsker noen, gi dem frihet som sangen sier.
Det er creepy AF (som de unge sier) når det går så langt at man installerer en app på mobilen for å overvåke barnas bevegelser. Jeg trodde det var bare kødd første gangen jeg hørte om dette. Noen slags dystopisk humor om teknologi og herskermentalitet. Den typen “nyheter” man hører den 1, april. Men sånt finnes der ute. Herregud. Hva er det som skjer med oss? Det er ikke normalt å “chippe” barna sine. De er riktignok uerfarne nybegynnere i livet som behøver vår beskyttelse, men de er også selvstendige personer som har sin egen integritet og sitt eget liv å leve. Overton-vinduet er en teknisk betegnelse på hva som anses å være normalt i debatter, både i forhold til temavalg og stil En utvidet betydning er hva slags livsstil vi anser å være det normale. Heimskringla så å si. Gjerdet rundt vår verden. Inngard og utgard. Vi kan trygt si at dette Overton-vinduet har flyttet seg en god del i løpet av min levetid (59 år så langt). Folk pleide ikke å være redde for å la barna gå løs og holde på med sine egne greier uten konstant “oppfølging” og gjetermentalitet.
Underbevisstheten ser alt og husker alt. Vi har imidlertid bare begrenset adgang til dens innhold. Nevroser oppstår når minner og andre ting i underbevisstheten prøver å ta seg inn i bevisstheten for å “fortelle oss noe”, men vi ønsker ikke å høre det. Vi har andre planer. Energien fra denne konflikten kan gå i kroppen og manifestere seg som anspenthet og “nerver”. Den kan også bli til aggresjon. Pasienten ser etter de som “gjør dette” utenfor seg selv. Depresjon kan følge av “post-nevrotisk utmattelse”. Medikamentbasert behandling i kombinasjon med kognitiv samtaleterapi er gullstandarden nå for tiden, men tidligere var det vanlig å bli oppfordret – både av seg selv og andre – om å “bare ta seg sammen”. Alkoholisme og annen narkomani handler ofte om mer eller mindre desperate forsøk på “egenterapeutiske tiltak” som ofte gjør mer skade enn nytte. Hvorfor drikker Jeppe? Fordi han opplever tilværelsen som jævlig men rusen gir ham en kunstig frihetsfølelse for noen øyeblikk, før marerittet vender tilbake. Et mer aktuelt spørmål i vår tid er imidlertid hva Jeppe gjør på nettet.
Hvorfor skriver folk blogg? Fordi de har lyst til det. Hvorfor har de lyst til det? Vi behøver ingen ytterligere forklaring. Det er nok å konstatere at de har lyst til det, derfor gjør de det. Dersom de ønsker å utrede temaet vil de selv ta initiativ til dette ved et tidspunkt som det er deres privilegium å velge. Vi har ikke – moralsk sett – lov til å forfølge noe spørsmål over det gjerdet som skiller privatlivets fred fra et individs offentlige selvfremstilling. Ingen gjør dette når de står ansikt til ansikt med noen i den fysiske verden, med mindre deres hensikt er å starte noe slags bråk. Dette Overton-vinduet har imidlertid vist en jevn bevegelse i retning av det skamløse siden nettet kom. “Sinte mennesker i kommentarfelt” har blitt et lett gjenkjennelig tema i komediesammenheng. Dette ville ikke være den samme type problem hvis folk for det meste hadde saklige argumenter som det går an å forstå, selv om entusiasmen kanskje er litt ute av kontroll noen ganger, men det er ikke hva vi typisk observerer. Misinformasjon er minst like vanlig som faktabasert dialog mellom voksne mennesker. Ondartede idèer som skaper ondartede ringvirkninger ute i verden. Massetraumatiske energier i grensesnittet mellom det bevisste og det ubevisste.
Vi ler av “dumme amerikanere” fordi vi gjenkjenner oss selv i dem. På underbevisst vis.
Penger spart er penger tjent. Slipper man av en eller annen grunn å betale en regning på noen tusen betyr dette at man plutselig har noen tusen mer å fordele på budsjettet sitt, hvilket for meg selv ville vært en meget positiv overraskelse. Jeg har et “nullbudsjett”. Det betyr at jeg ikke genererer overskudd. Jeg bruker opp alt jeg får inn i løpet av et år. Det har ikke alltid vært slik men slik er det nå. “Dyrere strøm” er for eksempel problematisk for meg. Det betyr i praksis at jeg må kutte i budsjettet mitt andre steder. Stramme inn livreima som folk sier. Det er ikke komfortabelt men det er nødvendig. Hele budsjettet for “fornøyelser” ryker. De pengene må strømselskapet ha for å leve. Javel. Det har blitt dyrere å bo. Men hva kan man gjøre? Noe sted må man jo uansett parkere kroppen sin om natten. Bolig er en nødvendighetsartikkel. Jeg ser ikke noe poeng i å prøve å møte vinteren i Østerdalen uten oppvarming, særlig ikke når hverdagen min er preget av “giktsmerter”. Færre fornøyelser og et enklere kosthold er svaret for meg.
Jeg holder faktisk en akademisk grad innenfor økonomi men det skulle man ikke tro hvis man er en enkel tenker som tror at beviset for at noen er flink med økonomi må være at de har lyktes med å grafse til seg en stor privatformue. Det eneste det er godt for i mitt tilfelle er at jeg ikke lar meg lure av propagandaen. Jeg vet hva penger er, hvor de kommer fra, og hvordan “syklusen” virker. Jeg er ikke noe geni på den måten. Det er ikke vanskelig å tilegne seg slik kunnskap, men det er ikke noe som bare kommer ramlende ned i fanget ditt heller, man må, som med alle andre skolefag, jobbe for karakterene sine. Det tar tid å bygge opp “det store bildet” men når man har det så har man det. Nå finnes imidlertid internett. Det har aldri vært enklere å bli informert, men det har heller aldri vært enklere å bli feilinformert. Nøkkelen til det siste er at man bruker “magefølelsen” når man vurderer hva som er hva i denne uhyre komplekse verden.
En gang i måneden tar jeg en flaske rødvin. Det pleide å være en gang i uka. Det handler ikke om “rus” (selv om man naturligvis blir litt halvpussa av å drikke en flaske rødvin), det er en luksusartikkel. Jeg liker ikke det billigste skvipet, da lar jeg heller være, men jeg har ikke råd til de dyreste heller. Tre hundre kroner èn gang i måneden er slik budsjettet ser ut foran vinteren. Dessuten må jeg avstå fra det å frike ut på kjøkkenet med le haute cuisine en gang i måneden, slik som jeg pleide. Det blir ingen Homard a i’armoricaine denne vinteren. Kanskje noe til jul, men jeg må definitivt holde meg unna ferskvaredisken mesteparten av tiden. Penger spart er penger tjent. Det å “jobbe mer” er ikke noe aktuelt alternativ. Hva skulle det eventuelt bestå i? Kroppen min er ikke lenger funksjonsdyktig innenfor faget mitt. Jeg er ingen pyse men det er skummelt når man mister følelsen i fingrene etter en times normalt arbeid. Eller hva som helst annet som driver opp tempo og temperatur i det kardiovaskulære systemet. Trening er uaktuelt selv om mosjon alltid er nødvendig for alle som planlegger å overleve.
Det betyr ikke mye å være den eneste som ikke pisser i svømmebassenget og later som ingenting. Det er omtrent alt “etiske standarder” utgjør i dagens samfunn. Den eneste pragmatisk mulige løsning er å la være å oppsøke pissebassenget, selv om det å svømmeer noe av det beste man kan gjøre som daglig fysisk trening, unnskyld, mosjon. (Dessuten handler denne metaforen om deltagelse i samfunnet.) Vi har avskaffet ansvarsfølelsen og erstattet den med konkurranseinstinkt. At noe er mulig å gjøre betyr imidlertid ikke at dette er noe man bør gjøre. Når det at noe “ikke er forbudt” blir den eneste etiske standard som gjelder har vi i realiteten et samfunn hvor de kriminelle regjerer. Ikke de småkriminelle, men de som gjør store ting, slik som å dumpe “mange tusen kubikk” med plastavfall rett ut i terrenget, slik som Jordan gjorde på 70- og 80-tallet. Det var jo ikke forbudt. Det var ikke straffbart. Og nå er bedriften nedlagt mens han som den gangen eide terrenget er død. Andre må rydde opp. Det kommer til å koste minst like mange millioner som Jordan sparte på å kutte i budsjettet for ansvarlig deponi av avfall, sannsynligvis mye mer. Hvem bryr seg? De som finansierte sin hummer og champagne på denne måten er alle døde og borte. Hva betyr det? De pisset i bassenget men ingen merket noen forskjell. Det er først nå det begynner å stinke.
Mussolini elsket Italia. Han sa det selv. Jeg er fanatisk italiensk. Derfor var han naturligvis en egnet fører for de som følte seg italienske. Det er i oktober måned 2022 hundreårsjubilèum for Mussolinis “marsj mot Roma” som endte med at han ble bedt av kong Victor Emanuel om å danne regjering med sitt Partito Nazionale Fascistas. Det endte ikke bra. Bedre endte det ikke for hans tyske bror i ånden, Adolf Hitler, som rent teknisk sett neppe noensinne sa de eksakte ordene Jeg er fanatisk tysk — men det er ikke urimelig å trekke en slik inferens ut av hele fremtoningen hans. Derfor var han naturligvis en egnet fører for alle som følte seg tyske. Brennende hjerter og følelser i kok. Det var en fin tid for alle de som var rasende på noe. De fikk sannelig ordnet opp med litt av hvert. Og etterpå levde alle som vi vet lykkelig alle sine dager.
En narcissist skiller seg fra vanlige egoister (som setter sine egne interesser foran alt) ved at det foreligger en selvnytende komponent i bildet. Narcissisten soler seg i sitt eget speilbilde, både bokstavelig og metaforisk talt. Den høyeste lykke en narcissist kan oppnå er når en personkult blir etablert, bestående av ukritiske følgere som vil gjøre nærmest hva som helst for den store lederen som jo er noe mer enn et vanlig menneske fordi vedkommende er et legemliggjort symbol for bevegelsen som har kommet for å gjenopprette folkets stolthet over sin kultur, sine storslagne tradisjoner og sin nasjonale egenart.
Man skal være forsiktig med å stille avstandsdiagnoser men i tilfellene Mussolini og Hitler er det ukontroversielt å si at de begge led av hva vi nå kaller narcissistisk personlighetsforstyrrelse. De var begge rett og slett ute av stand til å fatte annet enn at de var Guds sendebud som hadde kommet for å lede sine respektive folk til det lovede land. Og folk lar seg jo ofte sjarmere av selvsikkerhet. Om andre diktatorer av samme ulla, for eksempel Franco, Pinochet, Bolsonaro, Erdogan og Putin, er det å si at de alle har vist en noe mer diskrèt personlig fremtoning, men de har/hadde alle store tanker om sin egen rolle i verdenshistorien og deres tilhengere betrakter dem som store menn. Tilfellet Donald Trump er en bisarr unntakshistorie, siden han ikke later til å ha noe “prosjekt” ut over sin selvnytelse, og oppfører seg mest som et nesehorn på porselensfabrikken mot USAs nasjonale interesser, men tilhengerne hans er seriøse nok. De har planer.
Etter min mening består selve kjøttvekta i alle slike “bevegelser” av mentalt forstyrrede individer. Folk som har blitt drevet inn i en paranoid psykose av sin egen frykt og sitt eget impotente raseri. Dette er “de nyttige idiotene” som ofte er passivt stemmekveg men som også ofte utfører både propaganda og terror på “gatenivå”. I tillegg finnes ideologer og opportunister, som utgjør ledelsen i alle revolusjonære bevegelser. Det er de som organiserer og iverksetter alt som er nødvendig for å bringe bevegelsen til politisk makt i samfunnet. De som trekker i trådene. Hvorfor slike bevegelser kommer tilbake gang etter gang er fordi samfunnene de opererer innenfor er blitt redusert til en klynkende kennel av skremte bikkjer. De vil ha trygghet og de er villige til å utføre hvilke ugjerninger som helst for å få det.
Da gjenstår bare å ønske alle sammen godt jubilèum.
De sier at man bør vise følelser. For noe vås. Alle gir uansett eksakt zero faen i hva du føler. Det betyr ingenting. I den grad de sier at de bryr seg så er dette nesten alltid av perverse, selvnytende årsaker. Det får dem til å føle seg som “gode mennesker” når de får til å presse frem et kvantum tårer over hvor galt alt er i denne verden. Dypest sett handler det om å synes synd på seg selv og å dele denne tragedien med noen. Imidlertid er det slik i de voksnes verden at det eneste som virkelig betyr noe er om man snakker sant. Om man oppfører seg som et anstendig menneske. Om man betaler det man skal når man skal. Slike ting. Hvem fanden har tid til å høre på andre sippe?
Grunnlaget for respekt er at man er respektabel. Det går ikke an å respektere de som lyver og bløffer om ting. Det er ikke mentalt sunt å så mye som engang forsøke. Det går heller ikke an å respektere de som støtt syter og klager over ting som det er vanskelig å gjøre noe med. Og hvorfor skal man respektere sånne som fornærmer og trakasserer andre på helt usaklig grunnlag? De fortjener ingen respekt. De fortjener å bli spyttet på. De eneste “verdier” som er virkelige er de man demonstrerer gjennom handling. Resten er bare prat.
Folk har en tendens til å lyve fordi de “ikke ønsker å såre noen”, uten at jeg helt klarer å forstå hvorfor det er bedre å lyve for noen enn å såre dem. Best er det naturligvis å oppføre seg som folk i utgangspunktet, slik at man slipper å bli sittende med et forklaringsproblem, men hvis det toget allerede har gått er det nest beste å presentere alle sakens fakta for alle det angår på det tidligst mulige tidspunkt. At man ikke vil ha noe bråk er forståelig men ingen god strategi når man bør fokusere mer på skadebegrensning enn på å unnslippe konsekvensene av det man har gjort (eller ikke gjort, selv om man lovet det). Løgner vil ikke forenkle noe som helst, det vil tvert imot bare komplisere saken.
Uten at jeg kan tidfeste når, langt mindre hvorfor, ble det ved et punkt alminnelig blant mennesker å spørre seg selv hva de “føler” om ting i samfunnet. Ikke hva man kan gjøre fra eller til med saken men hva man føler. Que? Skal vi kaste bort verdifull levetid på å sitte i en ring og tjatre om følelsene våre eller skal vi fokusere på det vi behøver å gjøre? Hvis vi hadde evig liv ville det muligens være et poeng i å sitte ned og nappe litt i følsa hver gang noe skjer, men slik er det jo ikke. Vi er skapninger som skal dø. Dette er det perspektivet vi bør ha på tingene i livet. Tikk takk. Hør dødsklokkens klang. Det er ikke noe poeng i å frykte døden men vi bør respektere den og være bevisste på at den finnes når vi skal vurdere hvor viktig en sak er for oss. Prioriteringer vil bli nødvendige. Din tid er begrenset.
Ordet sjaman kommer fra altai-språket og betyr “vismann”, da i sin mest klassiske forstand, altså et individ som på grunn av sine naturlige talenter, gjennom trening, eller begge deler, har noen slags særlig innsikt i tilværelsens dypere årsaker og virkninger. Altså mer eller mindre det samme som vi i vår moderne verden forventer fra filosofi og vitenskap. Sjamanens virksomhet er bare “magisk” i den samme grad som verden i seg selv er “magisk”. For eksempel ville en vanlig smarttelefon utvilsomt bli oppfattet som en magisk gjenstand av folk som levde på 1500-tallet, selv om de var akkurat som oss i ethvert fysisk og mentalt henseende.
Det er uråd å si noe om hvor gammelt fenomenet “sjamanisme” er, men alt tyder på at det er vesentlig mye eldre enn sivilisasjonen.
Mange henger seg opp i den teatrale effektbruken (noen ganger også i kombinasjon med bevissthetsendrende stoffer) hos sjamaner. Mircea Eliade, som skrev hva som vel ennå regnes som et hovedverk innenfor antropologiske studier av sjamanisme i menneskelige kuturer, har en ganske lang oppramsing av “ting han kunne observere” uten at han begav seg inn i noen tolkning eller forklaring av meningen med det sjamanen gjorde. Søker man på nettet vil man finne et assortert utvalg av selvoppnevnte sjamaner som tilbyr sine tjenester mot et honorar. Noen ganger selger de også merch, det vil si alskens gjenstander som angivelig har fetisjistisk verdi og som er tenkt å bidra med “kraft” innenfor noe slags program for selvforbedring eller selvforandring hos pasienten. Det er diskutabelt hva slags etiske standarder disse sjamanene på nettet følger, noen av dem virker ganske grådige, men vi vet at placebo virker, hvilket vel er så langt som dette går.
Etter min mening er det best å karakterisere sjamanens ritualer som ur-psykiatri. “Sjamaniske sykdommer” er typisk de samme tingene som folk går i terapi for nå om dagen. Selvsagt er det slik at hvis sjamanen gir pasienten en “magisk drikk” som for eksempel inneholder fleinsopp eller andre psykedeliske urter man finner i naturen, så vil vedkommende være ganske blåst i noen tid, men om man ikke går så drastisk til verks kan vi si at de teatralske kostymene, den monotone trommingen og sangen, samt alt annet underlig som sjamanen gjør, er designet for å fange pasientens oppmerksomhet og hensette dem i en annen sinnstilstand enn deres “normale”. Dermed åpner de seg for det aktuelle terapitiltaket. Slik er det ennå. Folk oppsøker alle mulige slags situasjoner og stimulanser for å “konfrontere noe i seg selv”. En sjaman, før eller nå, er på det praktiske plan en veileder (eller noen ganger en villeder) innenfor denne prosessen.
Imidlertid er dette en lang innledning for å komme til en kort konklusjon.
“Sjamanistisk teori” er det som dypest sett ligger til grunn for alle senere former for ritualmagi. Symboler og effekter har bare blitt modifisert og modernisert, tilpasset sin samtids kulturelle koder. I den grad det finnes noen seremonimester på stedet der det skjer vil vedkommende sannsynligvis bære noe slags kostyme og omgi seg med rekvisitter som er designet for å ha psykodramatisk effekt. Dersom magikeren er alene vil virksomheten allikevel som regel inneholde noen slags scenografi eller symbolbruk som på seremonielt vis markerer at det som skjer foregår på “et annet plan” enn vedkommendes normale bevissthetstilstand. Den magiske sirkel er for eksempel universell. En korrekt magisk sirkel skal trekkes opp rundt magikeren med en stav som har en skistavs lengde, det vil si den skal rekke oppi armhulen, og denne staven skal holdes mot et punkt omtrent fem centimeter under navlen og på skrå mot underlaget, enten dette er et gulv eller bakken utendørs, før man gjør en 360 og således trekker opp en til magikeren tilpasset sirkel. Dermed har man adskilt det som er innenfor fra det som er utenfor, men man har også definert det som er over fra det som er under. Det som er under (below) er som regel det magikeren søker å jobbe med. Dette kalles tradisjonelt “den mørke verden” (i motsetning til “den lysende verden” som vi lever i).
Leonardo Da Vincis “vetruviske mann” er forresten et studium av forholdet mellom en magisk sirkel og den menneskelige anatomi.
Fra vår egen norrøne mytologi henter vi verdenstreet Yggdrasil (“Odin’s hest”) og merker oss at mens det strekker krona inn i den lysende verden så har det røttene sine i den mørke verden. Odin “hang på treet i ni dager og ni netter” den gangen han “ofret seg selv til seg selv” og på denne måten løftet han runene opp fra den mørke verden. Slik fikk menneskene språket. Det man på tysk kaller irminsul er samme idè som Yggdrasil, altså en “verdensakse” som tilværelsen dreier seg rundt. Selve senteret i Åsgård. Derfra og ut handler det om sirkler, med utgangspunkt i der vi er og i retning av det stadig mer ukjente og uforståelige ettersom man passerer gjennom krets etter krets, Utgard, Jotunheim, Ginnungagap, og så videre. Den magiske sirkel er en symbolsk representasjon av “individets krets” ut fra den antagelse at vi er alle senteret i vår egen verden. Enhver terapi vi eventuelt behøver når livet noen ganger slår oss ut av vater handler i prinsippet om å samle og organisere seg innenfor sin egen individuelle krets. Dette er det eneste man har makt til å “ordne” i dette livet. Bare i svært begrenset grad kan vi påvirke det som er “utenfor”. Derimot kan “det ytre” ta hvor mye makt som helst over oss. Det er dette som utgjør “sjamaniske sykdommer” og terapien består i hovedsak av å “komme til sans og samling” i senteret av seg selv. Medisinsk realisme, om du vil.
QI – Quite Interesting – er en svært populær fjernssynsserie som ble introdusert av British Broadcasting Corporation (BBC) i 2003 og den går fortsatt, tyve år senere, dog med ny programleder: Sandy Toksvig – verdens mest britiske danske – som overtok da det mest britiske ikonet i skuespilleryrket noensinne, Stephen Fry, gav seg i denne jobben i 2015 for å bruke tiden sin på andre (og forsåvidt viktigere) ting. “Britisk stil” er naturligvis mye mer enn den klassisk ufortyrrelige gentleman som sier ting som quite interesting, old chap mens han drikker sin te, men det er dette jeg ser for meg som utgangspunkt for konseptet QI og det samme tror jeg gjelder de fleste som liker denne serien.
Det begynte ganske forsiktig som et “sideshow” på veslekanalen BBC Four (tilsvarer NRK2) men i årene 2008-2011, som sammenfaller med de årene jeg bodde i England, gikk programmet for fulle seil i beste sendetid på BBC One. Jeg pleide å få med meg hver episode, enten da den ble sendt først eller i reprise på toeren et par dager senere. Noen ganger begge deler. De som ikke kjenner serien burde sjekke den ut. Det er sannsynligvis en fordel å være god i engelsk og ha litt sansen for obskur og vitenskapsorientert humor. Om man liker Nytt På Nytt så er dette et godt utgangspunkt, selv om NPN er mest inspirert av et annet britisk humorprogram (HIGNFY – Have I Got News For You). Jeg er imidlertid usikker på om formatet til QI lar seg transportere særlig godt særlig langt utenfor den britiske kultursonen. Men det er ikke viktig for poenget mitt her, som handler om en YouTube-kanal ved navn PBS Space Time.
Jeg forestiller meg at de som graver opp stoff til QI på produsentsiden – hvorav en stor mengde sannsynligvis forkastes – har noenlunde samme legning som meg selv, det vil si de liker vitenskapssladder og humoren deres handler av å le av sin egen uvitenhet. Særlig når det kommer til hva de driver med innenfor fysikken nå for tiden. Det er – som de sier – quite interesting selv om man har begrenset faglig evne til å forstå materialet på noen særlig dyp måte. I det minste får man en slags peiling på i hvilken retning metafysikken beveger seg. De gjør ting som er så langt hinsides “normale menneskers” virkelighetsforståelse at bare det i seg selv er, nok en gang, quite interesting. En av de etter min mening beste kanalene der ute som får til å presentere avansert fysikk på etter måten lettfattelig vis er PBS Space Time, mest på grunn av stilen til den faste programlederen Matt O’Dowd, som er griseflink til å forklare for oss laverestående aper hvordan universet virker.
Essay er en kortere avhandling på prosa hvor det subjektive preget og den stilistiske utformingen er mer vesentlig enn den saklige, vitenskapelige behandling av emnet. Essayistikken er den viktigste kunstneriske prosasjanger utenom fiksjonsprosaen.
Definisjoner er ikke “verdensforklaringer” men det er noe nyttig å ha når man skal diskutere et tema, slik at man kan være rimelig sikker på at man mener det samme med de ordene man bruker. Hvis ikke blir det fort God dag mann økseskaft som vi sier her i Norge. Språket er noe levende. Det endrer seg over tid. På skolen lærte vi at språket har regler. Det er ikke helt sant, men det er ikke direkte løgn heller. Det vi har er konvensjoner og disse er bare gyldige så lenge de fleste følger dem. Imidlertid kan man velge å være ukonvensjonell for eksempel av kunstneriske eller estetiske hensyn. Dette er noe forfattere gjør hele tiden
Blogg, form for personlig journal eller dagbok som publiseres på internett. Blogger varierer i uttrykk, design og tiltenkt målgruppe fra de enkleste og mest private betraktninger til seriøse journalistiske publikasjoner.
(Store norske leksikon)
Om noe, ville jeg forvente av en blogg at den er subjektiv, altså at den typisk er holdt i en jeg-form, selv når man forteller noe om andre. Den behøver etter min mening ikke å være personlig, i den forstand at man for det meste “snakker om seg selv”, men den bør være sann, i den forstand at man ikke lyver om ting. Dette er en filosofisk interessant problemstilling som spiller ballen tilbake til essay-formatet. Ingen forventer at en forfatter skal snakke sant i en roman. Hele poenget er at det er en oppdiktet historie. Men det er også et poeng at man vet at det er en oppdiktet historie. Det man søker er noen slags form for “høyere sannhet” som ikke har noe med det daglige livet i verden å gjøre. Det å lese ligner på dagdrømming, bare med ledsager. Sinnet vandrer avgårde sammen med forfatteren for å se på de tingene han har å vise frem. Det var et ganske kløktig sjakktrekk av Dante Alighieri å bruke Vergil som veiviser i helvete da han sydde sammen mesterverket Inferno (1320), samtidig som han beholdt jeg-formen. Interessant er det også at i løpet av de 700 årene som har gått siden Inferno kom ut så har ingen overgått Dantes reisebeskrivelse fra helvete, selv om det har skjedd hvor mange fæle ting som helst.
Det jeg skal frem til, digresjoner til side, er at å skrive blogg er i prinsippet det samme som å skrive essays. Hvilket bringer oss tilbake til spørsmålet om “det sanne”. Det er en anerkjent konvensjon at man ikke skal lyve når man skriver essays, men man skal heller ikke la “sannheten” – definert som en eksakt beskrivelse av “det som virkelig skjedde” – stå i veien for en god historie. Det som skjedde er mindre interessant enn hva man tenker om det som skjedde. Og tanken er en fri fugl. Det er derfor det er en kunst å skrive gode essays. Det er ikke journalistikk, selv om visse svært anerkjente journalister har vært essayister av form, for eksempel Hunter S. Thompson. Den verste synden av dem alle er å være kjedelig. Alle fikser det kjedelige. Livet består til en høy grad av kjedelige ting. Man vil ha noe mer når man skjenker sin tid og oppmerksomhet til en forfatter. Vis meg noe. Fortell meg noe som får meg til å drømme.
Jeg ville ikke skrevet som jeg gjorde hvis jeg ikke hadde levd det livet jeg har levd. Sett det jeg har sett. Tenkt det jeg har tenkt. Hva som skjer i hverdagen min er etter min mening ikke interessant. Jeg forstår ikke engang hva det betyr å være “åpen”. Hvilken åpning er det du ønsker å se? Jeg har ingen “hemmeligheter” men jeg er ikke noen blotter heller. Alle kan se med sine egne øyne at jeg har en ganske konsistent stil og et språk som varierer litt men ikke svært mye. Noen ganger finner jeg opp nye ord som jeg synes lyder bedre enn de konvensjonelle. Sånn er det bare. Språket er noe levende. Jeg har språk på samme måte som andre har hund. Det er noe jeg leker med og noen ganger tar med på tur i nabolaget. Det lever sitt eget liv og skeier noen ganger ut i villmarka på jakt etter noe, men for det meste kommer det til meg når jeg roper på det og sitter pent på kommando. Flink bisk. Jeg har ingen mening om hva og hvordan andre burde skrive. Det er ikke min sak. Men jeg har tildels svært sterke meninger om hva jeg selv har lov til. La oss kalle det autoautoritet. Selvdisiplin. Jeg foretrekker egentlig det spanske ordet autor fremfor det norske ordet forfatter. Jeg forfatter ikke, jeg autoriserer.
Hva har alt dette med Jens Bjørneboe å gjøre?
Vel, han var tildels ganske ukonvensjonell i språket. Ønskedansk og transsvensk til tider, ispedd de mye utskjelte anglisismer (som er mye mer vanlig nå for tiden). Snakk norsk for faen. Jens Bjørneboe var en av de kuleste forfatterne jeg visste da jeg var liten. I hvilken grad det har preget meg senere er et ukjent spørsmål. Han var jo ikke den eneste jeg leste, for å si det slik. Det virker som om Bjørneboe har blitt litt glemt, ihvertfall i forhold til hvor stor han pleide å være. Men det samme kan man si om mange andre. Folk vil ha seriemordere nå for tiden. Utspekulerte plott og politijakt, gjerne med etterforskere preget av “menneskelige svakheter”. Jeg vet ikke hvorfor. Men det går ihvertfall ikke an å drive forlag hvis man ikke har forfattere som selger. Derfor blir det som det blir. Selv går jeg nesten aldri i bokhandlerbutikker men jeg like å snoke i hyllene på antikvariater. Dessuten er jeg en svoren og livslang tilhenger av biblioteket. Jeg ville aldri hatt råd til å lese alt jeg synes jeg bør lese hvis det ikke hadde vært for biblioteket. Bøker er dyrt hvis man behøver en til to, kanskje mer, hver uke. Mest fagbøker, men den forrige romanen jeg leste var Satantango av Laszlo Krasznahorkai. Ungarer, som navnet antyder. Anbefales sterkt.
Man kommer ikke over en avgrunn med to korte hopp, som folk sier. Noen ganger er det store spranget det eneste riktige, uansett hva dette betyr for hver og en av verdens ymse og sterkt variable enkeltindivider. Noen har så pissnoia hele tiden at bare det å gå i butikken oppleves som en stor personlig seier. Andre engster seg overhodet ikke for å snakke foran en forsamling men de er redde for å være alene. Det finnes alltid noe som får folk til å kaldsvette bare av tanken.
Livet har en slem tendens til å være litt vilkårlig i forhold til hvem som lykkes og hvem som ikke lykkes med det de drømmer om, men noe vi i det minste kan si med sikkerhet er at man må delta for å vinne. Det eneste som skjer hvis man “venter” er at man blir eldre. Plutselig har det gått tyve år. Dette skjer med mange. Det er ikke uten grunn at det blir laget så mange vitser om folk som kommer i “overgangsalderen” og begynner å oppføre seg som tenåringer igjen. Det er fordi de forstår at det er nå eller aldri.
Det er bedre å angre på det man har gjort enn på det man ikke har gjort.
Jeg tror ikke det går an å forstå andre mennesker. Jeg er ikke engang sikker på om det er mulig å forstå seg selv. Jeg tror det vi egentlig mener når vi sier at vi forstår noen er at vi har fått dem til å stemme med et bilde vi allerede hadde av “noe”. Også kjent som en fordom. De behøver ikke å være negative, det finnes alle mulige slags “optimistiske fordommer” som er hva svindlere typisk spiller på når de er ute etter å lure oss for penger eller ha det nå skal være. Det er for eksempel vanlig å føle mer tillit til de velkledde enn de som er fussete i tøyet. Er man i tillegg veltalende og sjarmerende har man en stor fordel i forhold til de som stammer og oppfører seg keitete. Men det er ikke sikkert at man er et bedre menneske enn de som alltid blir oversett og aldri spurt om hva de mener.
Ingen som kjenner meg vil beskrive meg som et utpreget vennlig type, men jeg er ikke uvennlig heller. Uinteressert er et bedre ord. Dog har jeg standarder. La oss kalle det god oppdragelse. Etter min mening bør man være høflig mot alle, enten de “fortjener” dette eller ikke. Mest av rasjonell egeninteresse, egentlig. Folk kommer og går gjennom livet men man må leve med seg selv hver dag. Jeg er kategorisk uenig med disse livsstilsfilosofene som driver med såkalt “selvhjelp” når de sier at man bør elske alle mennesker. Å elske alle er det samme som å ikke elske noen, pluss-minus et falskt glis som man klistrer oppå det hele. Man bør være kresen med kjærlighet men generøs med høflighet. Det motsatte har vært forsøkt av mange og det ender aldri bra. Den som prøver å være alles venn vil ende som ingens venn.
Jeg får alltid en paranoid følelse av at jeg egentlig bare parafraserer Håvamål når jeg preker moral. Men sånn blir det noen ganger.
En jeg kjenner refererer nokså konstant til kona si som dragen. En annen kaller sin egen for pusen. Jeg vet ikke om dette sier noe om de respektive forholdenes egenart og ønsker forsåvidt heller ikke noen ytterligere informasjon om saken, men det virker ikke som om folk reagerer på dette. Alt er helt normalt. Dragen blir akseptert. Pusen fungerer også helt fint. Men hva om man sa høna? Eller sugga?
Mange sier at de liker hunder. Menneskets beste venn er ingen unormal påstand. Men hvis du sier “du er en hund” til til selv den mest entusiastiske hundeelsker vil dette med stor sannsynlighet bli oppfattet som en fornærmelse. “Du er en katt” vil derimot – litt avhenging av sammenheng – trolig bli tatt vel imot. Dette sier ikke så mye om de respektive dyrene men en hel del om menneskers fantasiliv.
Hva ville du tenkt dersom noen kalte deg en ørn? Han er en skikkelig ørn når det gjelder. Ihvertfall ikke det samme som hvis de brukte ordet kylling. Han er en hund har vi allerede diskutert. Han er en ulv vil bli bedre mottatt. Han er en løve vil få den du snakker om til å føle seg kry, selv om løver er dritskumle dyr som det er smartest å holde god avstand til. Han er et villsvin er litt på kanten, men det vil nok bikke i retning av kompliment, mens han er en gris definitivt vil bli tolket som en fornærmelse.
Man aner konturene av en slags mental heraldikk hvor ville dyr får mer respekt enn de tamme. Dette gjelder på alle språk, overalt. (Det kan hende de har et annet system hos “ville mennesker” – naturfolk som har liten til ingen kontakt med “sivilisasjonen” – men det vet jeg ikke noe om.) Bilder i hodet er som vanlig det spillet handler om. Assosiasjoner. I fantasien er vi alle frie, vakre og sterke. Virkeligheten er mer så som så. Ofte betyr det noe for folk hva andre mennesker sier om dem. En ondskapsfull kommentar kan ødelegge hele dagen for folk. Det er forbløffende hvor sarte vi er i følsa vår selv om vi lever i en ganske farlig verden hvor man ikke egentlig har tid og råd til dype analyser av hva det og det “betyr”, man må bare komme seg videre i livet.
