Den tyrkiske forbindelsen

I moderne kulturhistorie, antropologi og arkeologi er denne motsetningen mellom siviliserte og primitive kulturformer forlatt, fordi en høyt utviklet teknologi ikke nødvendigvis innebærer et tilsvarende høyt etisk og intellektuelt nivå. Likevel brukes sivilisasjon eller høykultur som faguttrykk om et nivå i menneskehetens utviklingshistorie, forbundet med fremveksten av intensiv matproduksjon, økt folketetthet, arbeidsdeling og organisasjonsformer med sosial lagdeling i bysamfunn, der de grupper som ble frigjort fra arbeid i primærnæringen, utviklet former for skrift, aritmetikk, geometri, astronomi, filosofi og så videre.

(Store norske leksikon)

Det er ofte slik med alle sånne tykke konsepter at jo mer presis man prøver å være jo mindre mening gir definisjonen. Vi må altså betrakte “sivilisasjon” som et veldig omtrentlig begrep, skal vi si nærmest som en av de psykatriske diagnosene som krever at så og så mange sjekkpunkter fra en liste må foreligge. Det betyr for eksempel helt klart noe materielt. Det må være orden på sakene. Folk må leve på en organisert måte og ha et planmessig forhold til økonomiske saker. Kort sagt, det må foreligge administrative strukturer og en viss grad av justis før vi kan snakke om siviliserte forhold. Det vil kreve byråkrati. Et antall mennesker er nødt til å jobbe på heltid med å drifte opplegget. Kanskje til og med alle. Hvis vi ser på gamle Egypt så var jo alle teknisk sett statsansatte med varierende plikter og privilegier. Verken teknologi, religion eller politikk ble betraktet som “separate” deler av livet. Alt er like viktig (og uviktig).

Alle har en rimelig realistisk sans for hva en stein veier. Det går greit å håndtere de små, men steiner skal ikke bli svært store før man ser på dem og bare tenker nei. Gidder ikke å prøve engang. Man får til å rikke og rugge litt med spett og vektstangprinsippet, men hvis de veier mange hundre kilo er jobben både slitsom og farlig uansett. Det er derfor Gud har gitt oss gravemaskin. Det er veldig sivilisert. Man får gjort aldeles usannsynlige mengder arbeid hver dag med en passe stor gravemaskin i forhold til hva et arbeidslag med spader klarer.  Vi har i det hele tatt mye bra teknisk utstyr nå, og vi er svært geskjeftige med bruken. Nye veier, ny flyplass, ny næringspark. Arbeidsplasser og økonomisk vekst. De sier at i en mer abstrakt forstand handler konseptet sivilisasjon om at skapninger “bygger om sine omgivelser” ved hjelp av energi som de trekker – på ymist vis – ut fra de samme omgivelsene, for eksempel vannkraft, forbrenningsmotor eller strømturbin. Vi fantaserer for eksempel om diverse varianter av fremmede sivilisasjoner som muligens kan eksistere andre steder i universet enn her på jorda og fremstiller hypoteser om hvordan noe slikt eventuelt vil se ut i praksis. Vår store skrekk er jo at det skal komme “noen” med onde – eller ubegripelige, som i praksis blir det samme – hensikter. Du vet. Noen som ligger så langt foran oss at de ikke engang tar oss alvorlig som selvstendige intelligenser. En slags kosmisk elite, om du vil, som driver med ting vi ikke engang har noen konseptuelle forestillinger om.

Matematisk sett får jeg helt fint til å gjøre de fleste operasjonene som er praktisk relevante i livet mitt med penn og papir, men jeg bruker ikke desto mindre lommekalkulator hver gang det er noe — og “noe” handler i det store og hele om hva slags utgifter som passer å ta når. Du vet. Budsjettrokader og øyeblikkets tilpasninger. Gangetabeller og vanlig addisjon dekker det meste, men jeg vet at mens jeg selv regner feil noen ganger – et tall her, en kommafeil der, og plutselig er man på sykkeltur i kålåkeren – så går det ikke an for en lommekalkulator å “regne feil”. Det blir riktig hver gang, såfremt man bare får til å taste riktig. Enkel som den er – etter måten – så er lommekalkulator likevel en maskin og maskiner gjør ikke feil når de blir brukt riktig. Vi kan kalle dem “hensiktsessige kraftforsterkere” fordi de tjener våre hensikter, slik at når “det går galt” med teknologi og maskiner så er det på hensiktsplanet man vil finne feilkilden. En gravemaskin vil for eksempel ikke bare plutselig selvstarte en vakker dag, for deretter å engasjere seg i riving av huset ditt. Hvis dette skjer er det alltid fordi det finnes en operatør med onde hensikter, eventuelt en fette psykotisk person som ikke forstår hva de gjør. Maskiner har alltid et formål – det er meningen de skal “brukes” på ganske spesifikke måter, selv om de også kan “misbrukes” på andre måter – men de kan per definisjon aldri ha noen egenvilje. Alt de kan gjøre er å forsterke kraften i formålet hos de som opererer dem, enten de “mener” det de gjør eller ikke. Si som når noen sneier borti en bygning med grabben på en gravemaskin sånn at det oppstår skader. Sånt skjer, særlig når det er trangt og vanskelige forhold, noe det ofte er i villastrøk innimellom huset, garasjen og diverse andre installasjoner. Det er jo ikke verre enn at man bare reparerer mannskiten igjen, men også dette koster tid og penger. Det er ikke lønnsomt å slurve.

Som alle andre grubler jeg noen ganger over hva fanden de tenkte den gangen de bygget nærmest umulige ting for hånd i “den gamle verden”. Pyramidene i Egypt står liksom øverst på lista over idiotisk store steinarbeider, foruten at de også har minst like mange andre typer imponerende byggverk som det er vanskelig å umiddelbart “se” hvordan de fikk til. Men de fikk det til. Tingene står jo der. Hvor harde fakta behøver du? Det er lenge siden nå, men jeg tilbrakte en gang noen uker i bil på kryss og tvers av regionene Normandie og Bretagne i Frankrike. De har mye interessant arkeologi, foruten noen ganske dystre krigsminner. Uansett, jeg har endt opp med steinanlegget i Carnac som personlig favoritt. De er ikke riktig sikre på alderen, men enigheten synes å ligge rundt 5-6000 år gammelt. Hva betyr det? Vi kan bare gjette. Hva som er sikkert er ihvertfall at folk mener noe med å stille opp kilometerlange rekker av steiner på opptil flere hundre tonn av vekt. Er dette sivilisert? Jeg ser jo for meg at det må ha vært ganske mange av dem og at alle var enige om hva de holdt på med og hvorfor de gjorde det. Det fantes plan og styring. De hadde et formål selv om dette er ukjent for oss. Vi kan bare si ganske vage ting om greia, men vi vet for eksempel at folk drev og tuklet med urimelig stor og tung stein på en tid da det ikke burde gå an. De hadde jo ingen maskiner. Vi har selvsagt “eksperimentell arkeologi” som handler om å prøve ut det folk tenker i praksis, slik at vi er ikke helt uvitende om hvordan ting kan ha blitt gjort, men vi er ikke helt sikre på noe heller. Vi henfaller som vanlig til “det mest sannsynlige” gitt hvilke teknologiske hjelpemidler man hadde den gangen, som i det store og hele koker ned til at alt tok lang tid. Kanskje mange måneder for å ferdigstille hva som i dag er en rimelig dagsjobb med maskinkraft. Navnet på anlegget i Carnac bør sannsynligvis være “landskapskunst”. Alle ser det uansett på den måten. Det er imponerende, javisst, men hva er det? Noen mener det er oppmerking av eiendomsrett til et territorialt revir. Andre satser på den gamle traveren “religion”. Et hellig sted og den typen ting.

Eldst av alt det dagsaktuelle på kulturfronten er imidlertid kulturen Tash-Tepelar i Tyrkia. Eller vi kan kalle det Anatolia for å være mer spesifikk. Tyrkerne har jo bare vært på stedet i tusen år, mens Göbleki, Karahan og andre navn på “Tepe” typisk er 12-15.000 år gamle. Forrige istid var ikke engang helt over. Det er åpenbart begrenset hva det går an å vite om så gamle ting, men vi kan i det minste fokusere på håndverket og si at dette er ikke de første bygningene de laget. De visste hva de drev med og de hadde helt åpenbart en “overordnet plan” med opplegget sitt. Eller kulturen har en utpreget stil, om du vil. Kunstneriske motivvalg, bygningstekniske elementer og denslags. Alt er forholdsvis arbeidsintensivt sett opp mot at folk i henhold til boka ikke skulle vært bofaste under “siviliserte” forhold så tidlig. De var etter alt å dømme det vi kaller jegere og sankere, men de hadde ikke desto mindre bylignende strukturer. Veldig spennende for alle som er interessert i oldsaker, fra de rimelig godt avbalanserte og “vitenskapsorienterte”, til de mest fritt spekulerende UFOloger og annet oppsop ute på den vanvittige siden av hva som fortsatt går for vanlig virkelighetsoppfatning blant folk. Det bør jo ellers være opplagt at Tash-Tepelar besto av “mennesker akkurat som oss” på alle fysiske og mentale vis, de hadde bare en helt annen materiell kultur enn oss, sannsynligvis også en helt annen virkelighetsoppfatning. Det vet vi jo strengt tatt ikke noe om. De etterlot seg ikke noe skriftspråk, bare noen symboler som repeterer seg. Hva kan vi “lese” ut fra disse? Omtrent det samme som vi klarer å tyde ut av hulemalerier og helleristninger. Det er rimelig å anta at dette ofte handler om historier og at symbolbruk handler om logiske sekvenser tilknyttet “folkehukommelsen” på den tiden. Fordi de kan historien kan de også “lese” symbolene og omsette dem i historiefortelling. Folk har alltid holdt på sånn. Vi liker å sette spor etter oss på måter vi opplever som meningsfulle. Urban graffitti er vel det mange driver med nå i dag som minner mest om hele idèen med sånne ting. Jeg var her. Vi kaller det vandalisme hvis det skjedde i forrige uke, men det regnes som verdifulle kulturminner hvis det er ti tusen år gammelt.

 

 

Svarte penger, fantasi og deontologi

Fordi en handlings riktighet ikke utelukkende bestemmes av hva handlingen kan oppnå, står deontologien i skarp kontrast med konsekvensialistiske moralteorier og mer generelt også i kontrast med all teleologisk etikk. I stedet mener deontologiske teorier at en handling bare kan være riktig dersom den er i overensstemmelse med korrekte etiske prinsipper om hva som er riktig handling, og at slike prinsipper i noen tilfeller kan tillate eller påby handlinger som ikke fører til de beste konsekvensene.

(Store norske leksikon)

Det spiller for den som rammes av det onde liten rolle om ting var “godt ment” i utgangspunktet. Jeg vet ikke hva slags livsfjern “åndelighet” som må til for å forklare ting på andre måter enn i sin enkleste og mest lettfattelige form, men det hjelper sannsynligvis å være seksuelt evneveik. Ta for eksempel Immanuel Kant eller Søren Kierkegaard. Ingen av dem hadde noe påviselig sexliv. Det er ikke normalt å være avholden fra livets enkleste gleder og det danner ikke noe godt utgangspunkt for å forstå “det menneskelige” hvis man selv ikke lever på en måte som representerer de mest vanlige menneskelige erfaringene. Det virker jo urimelig å ta imot råd om seksuelle affærer fra en jomfru. Hva vet de? Bare noe om “prinsipper” som umiddelbart flyr ut av vinduet så snart man skreller klærne av folk.

Problemet med mennesker er at vi lever på mange ulike nivåer av virkelighet samtidig. Seksuelle renkespill og sjalusi er vanskelig å forstå for de som ikke selv er seksuelt aktive, men alle vet at dette er svært seriøse greier når man selv står i spillet og har noe å tape. Er partneren trofast? Dette er vanskelig å vite. Man må nødvendigvis henfalle til tillit på en måte som åpner store rom for personlig sårbarhet, noe som kommer i konflikt med alle sunne instinkter for overlevelse og fremgang som individ. Hvordan forholder man seg til mennesker på at praktisk nivå? Livet skal jo først og fremst leves. Det er ingen teoretisk øvelse. Alle har “noen” i livet sitt, og noen har mange. Hvordan man omgås de andre sier mer om hvem og hva man er enn all verdens ord. “Gode hensikter” teller ikke for noe som helst hvis ikke resultatene reflekterer dem på det praktiske plan. Det går ikke an å ha et deontologisk sexliv. Det handler jo ikke så mye om “hva man vil” som om hva man får til i praksis. Idealer er vel og bra men det er handling som flytter fjell.

Jeg tror ikke begrepet ekteskapsløfte betyr særlig mye lenger. Du vet. Elske og ære hverandre i gode og onde dager og alt det der. Det er enkelt å si men nesten umulig å leve opp til. Sviket inntreffer nesten umiddelbart. Først i forhold til seg selv, men snart også i forhold til partneren. Hvis ikke begge vil det samme har vi jo et åpenbart problem. Og det skjer nesten aldri at begge vil det samme, verken på kort eller lang sikt, men fordi de har avlagt et løfte og det ene med det andre så vil de i det minste presentere en fasade av velvillighet i henhold til formålet. Imidlertid beholder de tankene sine for seg selv. De kan jo som alle vet gå hit, dit og overalt. Det er vanskelig å leve sammen med et annet menneske. Det er jo slik at det hvor man finner to mennesker finner man også minst tre innbyrdes motstridende meninger. De forholdene som fungerer best er preget av en viss form for “uinteresse” for hverandre på detaljnivå. Man bare trekker på skuldrene. Fokuset legges heller på “statistiske middelverdier”. Har vi det for det meste bra? Javel men så er jo resten bare et spørsmål om å sjangle seg gjennom livet sånn som omstendighetene dikterer.

Sannsynligvis forventer folk for mye av et partnerskap. Du vet. Romantiske fantasier. Det som skjer når man bringer to mennesker sammen er jo bare at man fordobler mengden av idioti i livet sitt. Hva enn du hadde før, det er dobbelt så mye nå. Og det er totalt ute av kontroll. Dette er prisen for et forhold. Du vet strengt tatt aldri hva den andre driver med når de er ute av syne, men det er nødvendig å ikke bekymre seg for slikt. Mistanke leder deg rett til helvete så snart det ankommer. Forholdet er jo i praksis over så snart man tror eller vet at partneren lyver om noe. Da spiller man ikke lenger på det samme laget. Vi kan selvsagt påstå at i det ultimate spillet så er alle “ute for seg selv” i prioriteringsrekken, men samtidig er det rimelig å forvente at en angivelig “livspartner” vil sidestille interessene i forholdet. Eller sagt på en annen måte; de betrakter selve forholdet som en “tredjeperson” som eksisterer mellom dem, som en amalgamasjon av deres individuelle interesser. Vi kan nærmest si en transcendent entitet. Deres strategier er ikke for seg selv, eller for (og mot) den andre, men for “forholdet” som sådant. Fokuset ligger “utenfor dem selv”. Det går sannsynligvis ikke an å lykkes med noe interpersonlig forhold hvis man bare eksisterer “i og for seg selv”. Det handler ikke så mye om å ta hensyn som om at man faktisk bare aksepterer situasjonens selvmotsigende karakter. Det er alltid problematisk å forholde seg til et annet menneske — men samtidig har det en “energiserende” effekt. Livet blir dypere og bredere.

Den første vellykkede forretningen jeg hadde var en pølsebu. Bokstavelig talt en “campingvogn” med fasiliteter for å fremstille elementære matvarer. Opplegget var ganske dyrt i drift men det lønte seg likevel. Alle vet at folk jakter på mat så snart de ellers går lei av nattelivets utfordringer, og de betaler tildels vanvittige priser for pølser, poteter, burgere og hva har du. Kebab eksisterte jo ikke i 1983. Hamburger var ikke engang noe etablert konsept. De man fikk handlet mye om “mikrobølgeovn” og ferdig pakkede frossenprodukter. Pølser var imidlertid godt etablert som konsept. Man kjøper dem for to kroner og selger dem for ti. Opplegget er genialt. Det handler bare om å servere i høyt tempo. Saken er at for å komme inn i denne bransjen overhodet så måtte jeg skaffe hundre tusen i svarte penger. Sånn var det den gangen. Vi hadde en ganske stor “uformell økonomi” som handler om kontantttansaksjoner. Det var til og med vanlig at man utvekslet “borett” på denne måten, innenfor konteksten av “borettslag”. Stabler med hundrelapper i brune papirposer ble utvekslet mellom helt vanlige folk. Sånn fungerte det. Alle var kjeltringer. Den eneste måten å lykkes i forretningslivet var å kvitte seg så raskt som mulig med alle illusjoner man noen gang hadde hatt om ærbarhet, respektabilitet og den typen ting. Borgerlige fordommer, som Lenin ville ha sagt. De står i veien for nominell suksess med pengetransaksjoner.

Når jeg prøver å oppsummere hvor mange penger som har gått gjennom hendene mine – ikke alltid like bokstavelig talt – i løpet av dette livet så ender jeg bare med “mange millioner” men jeg tror ikke det er så mye som en milliard. Jeg har jo aldri vært noen “stor” type. Interessene mine handler om det matnyttige. Jeg lever ikke i Narnia og har heller ikke noe utpreget ønske om å “endre verden” på noe vis. Sannheten er at jeg driter for det meste i alle andre. Jeg tar bare vare på noen få som av idiosynkratiske årsaker er “viktige” for meg, om enn ikke for alle andre. Sånn fungerer det. Så vidt jeg vet er dette normalt. Man tar vare på folka sine og til helvete med alle andre. Hvor man trekker opp grensene er individuelt. Hvem vil du bruke energi på å beskytte hvis noe jævelskap oppstår? Dette er svaret ditt. “Familie og venner” er hva de fleste vil oppgi, inkludert meg selv. De har ikke noe program for å ta vare på “alle”. Det virker ikke rimelig. Ingen har så mange superkrefter at de rekker over alt. Livet er et spill om prioriteringer. Hva er viktig for deg? Selv om man ikke vet svaret vil det etterhvert fremkomme, både som individuell erkjennelse og utadvendt synbarhet. Når alle kan se hvem du er har du oppnådd livets mest harmoniske likevektstilstand. Ugh. Jeg har talt.

 

 

I utgangspunktet er jeg bare en drittsekk

Alt jeg publiserer på denne plattformen består av fire deler. Hvis jeg var en mayaindianer ville jeg snakket om Tezcatlipoca, Quetzalocoatl, Xipe-Totec og Huitzilipoctli. Hvis jeg var en geografisk frik ville jeg snakket om nord, sør, øst og vest. Du vet. Himmelretningene. De er like for alle. Objektive størrelser og det ene med det andre. Betyr ikke nord alltid nord? Vi satser på det. Vi satser på at folk mener det samme med alle sine fundamentale konsepter. Det er jo vanskelig å forholde seg til folk som har en helt annen virkelighetsoppfatning enn deg selv. Tar de feil? Har du rett? Det er jo fysisk umulig for et menneske å noensinne “ha rett” så vi henfaller til eksakthet i beskrivelser. Hva sa du og hvor godt stemmer det overens med det alle kan observere? Hva slags navn skal vi gi tingene.

Aldri før har jeg noensinne skrevet så rølpete som jeg gjør nå. Alt flyter i en tjukk ertesuppe av unøyaktighet og omtrentligheter. Herregud. Jeg ville gitt meg selv Lite Godt Minus hvis jeg skulle delt ut karakterer om elendigheta. Dette er evneveikt. Hva faen driver du med? Jeg kan jo prestere vesentlig mye bedre enn dette. Jeg kan skrive som en gud. Konstruere ukjente universer av mening og befolke dem med skapninger som ingen hadde hørt om før dette. Sånt betyr ingenting for meg. Jeg er jo genial. Problemet ligger ikke i hva jeg kan gjøre men i hvem jeg henvender meg til. Hvor godt er mennesker i stand til å håndtere intellektuelle konsepter? De fleste er jo bare dyr — i den forstand at alt de har er “følelser”. De vet ikke om noe mer. Det kognitive spillerommet er ukjent for dem. De bruker hjenen til dekorative formål. Du vet. De korrekte meningene og den type ting. Folk “gør seg til” for hverandre først og fremst.

Hvorom allting er, de fire delene er tittelen, illustrasjonen, teksten og sangen. Alt henger sammen med alt. Blogging er noe jeg driver med fordi det er ganske enkelt og ganske gratis. Jeg behøver ikke å betale for denne tjenesten, selv om jeg kanskje ville foretrukket en løsning hvor jeg betaler for å slippe reklame. Du vet. Sånn som på YouTube. Teknisk sett er dette bølling og utpressing, men jeg godtar det likevel fordi det virker. Jeg får adkomst til alle mine arkeologikanaler og denslags. Prisen er “akseptabel” så jeg betaler den med et skuldertrekk. Det virker jo lite aktuelt å eksponere seg for produktpropaganda noe mer enn man absolutt må. Da vil jeg heller droppe hele nettet. Er det noe vår fyllesyke verden virkelig ikke behøver så er det enda mer agitasjon til fordel for noe man kan kjøpe. Herregud. Plast er jo ved dette tidspunkt noe alle mennesker lever med like så mye som de lever med sukker, hvete, soya og melkeprodukter. Det finnes overalt. Til og med i blodet og hjernen hos mennesker. I kjønnsorganene deres. I leveren, bukspyttkjertelen, hjertet og milten. I lungene. Alt er plast nå. Dette er prisen for å gjøre den menneskelige tilværelsen mer bekvem og elegant. Vi dør for å støtte “den amerikanske drømmen” om at alle som ønsker det kan jobbe seg opp til rikdom. Halleluja.

Alle som på noe som helst slags vis jobber for å innskrenke frihet er fienden. For eksempel blir det ved dette tidspunkt tatt for gitt at en kvinne kan ta abort hvis hun ikke ønsker å gjennomgå et svangerskap – og enda mindre alt som følger siden – i forhold til de betingelsene som foreligger. Det involverte persongalleriet, de økonomiske forutsetningene, og alle andre “bevegelige deler” i bildet. Det handler ikke så mye om hva som er etisk korrekt under enhver anskuelsesvinkel som om den individuelle friheten til den gravide. Selvsagt går det an å stille opp årsaker til at abort er “galt” og det ene med det andre, men dette er ikke hva det handler om. Spørsmålet er hvor makten ligger. Hvem har siste ord i saken? Jeg har aldri møtt en ærlig abortmotstander. De er alle ufyslige umennesker. De lyver og hykler like enkelt som de puster og driter. De har ikke selv den minste lille peiling på sak, alt handler om “hvordan de selv føler seg” og dette mildt sagt nedrige moralske prisippet blir projisert over på alle andre. Hvor stygg går det an å bli? Svaret ligger alltid i hvordan man forholder seg til andre mennesker. De som jobber for å innskrenke andre menneskers frihet er de styggeste blant oss, uansett hvordan de ellers ser ut og hvordan de forklarer seg om motivasjon og den typen ting. Og de som sympatiserer med denne kategorien av frihetsrøvere fortjener egentlig bare to tette og en badehette. Ballespark og blodørn. Jeg har ihvertfall ingen sympati for dem. Det stanser for meg. Hvorfor godtar de bare det som skjer? Jeg har egentlig færre problemer med eksplisitte rasister enn de som støtter dem på et personlig grunnlag. Han er en fin fyr. Men hva mener de med dette? Det er jo objektivt ukorrekt. Jeg tolker det som at de er emosjonelt skadde mennesker. De har ingen intelligens. Alt de har er “et hav av følelser” og der seiler de rundt på den lille barkebåten sin. Dette er alt de vet om. Dette er virkeligheten deres.

Beleilig for noen men ikke så mye for de aller fleste befinner vi oss akkurat nå i en slags “endetid”. Mye må endres i ganske dramatisk grad for at menneskeheten skal kunne leve videre på noen “normal” måte. Alle vet dette. Så hvor er viljen til å skjerpe seg? Den bøyer som vanlig nakken for viljen til å ruse seg og lage fest. Alle vet dette også. Vi  slutte med betong, plast og fossile brennstoffer men alle prioriterer pengene de får på kort sikt. Derfor kommer det ikke til å skje tidsnok. Det er vanskelig – men ikke umulig – å jobbe seg frem til et “totalt” perspektiv på hva som foregår i verden, men de som gjør dette sover aldri siden bra om natten. De vet for mye. Det går ikke an å kaste det fra seg og bli dum igjen uten at det involverer rusmidler. Eventuelt et medisinsk fundamentert program for justering av følelseslivet. Sånt har blitt ganske vanlig etterhvert. Du vet. Lykkepiller. Hva som enn må til for å sparke deg igang som “samfunnsnyttig” enhet. Det betyr i praksis at noen tjener penger på deg. Hva trodde du? Pillene handler om overflatebehandling av kommersielle produkter, ikke om realitetsjustering hos de rettmessig harme, selv om de dekker dette bruksområdet også. Poenget er imidlertid prissetting foran selvsalg innenfor en horisont av konkurrerende enheter som har det samme utgangspunkt. Dette er det dypeste meningsinnhodfet til nyliberalismen. Du er et produkt som eksisterer innenfor en konkurransesituasjon. Alt handler om hvordan du markedsfører deg. Du vet. Skrive en fin CV og si de rette ordene foran en “arbeidsgiver” selv om det eneste etisk korrekte å gjøre er å trekke frem en revolver og skyte slyngelen midt i panna. Alle har sånne fantasier. Det fremkommer i filmer og bøker. Vi er ikke trygge skapninger, noen av oss.

 

 

Runke kongens harer

Onani er tilfredsstillelse av seksuelle behov og lyster ved stimulering av egne kjønnsorganer. Det vanligste er beføling og gnidning av kjønnsorganene med hendene, men også andre hjelpemidler kan benyttes, for eksempel puter eller dyner som presses opp i skrittet samtidig som personen foretar rytmiske bevegelser av kroppen.

(Store medisinske leksikon)

Etymologisk sett er dette litt ute og sykler på Finnmarksvidda, ettersom Onans synd – i bibelen – besto i det vi kaller coitus interruptus, det vil si å ikke deponere sin sædskvett der den i henhold til reglementet skal plasseres. De tar dette veldig alvorlig i gammeltestamentet. Kremen fra folkekuken skal sitte i en fitte, hvis ikke dyrker man Satan. Enhver annen lystpreget handling hos en mann enn de som handler om å avle barn må regnes som både synd og satanisme. Sånt er veldig nøye. Du vil jo ikke skuffe Gud. Innenfor dette sære universet av mening kan det ikke finnes noe mer utspekulert jævlig enn kondomer. De er jo bokstavelig talt laget for å fange opp den hellige skvetten. Hvor eminent provoserende er det ikke at sånt selges fritt over disk, kanskje til og med til de mindreårige? Fra mitt egen første formelle avhør hos politiet, som skjedde i året 1977, husker jeg distinkt at jeg ble utspurt om kondomer. Har jeg kjøpt dem og i så fall hvorfor? Jeg forsto det ikke da og jeg forstår det ikke nå. Er det en taktikk for å vippe folk av pinnen? Så lenge ingen andre er innblandet er det vanskelig å se hvordan det kan være en politisak hva folk gjør med kjønnsorganene sine. Tukler du med deg selv? Svar så nøye du kan.

Jeg tror det skal mye til for at sexlivet går på skinner uansett hva slags fili man definerer seg innenfor. Faste forhold har som alle vet en klar tendens til å tørke ut og bli seksuelt uinspirerende for de involverte partene ettersom man blir bedre kjent med hverandre. Unntak finnes sikkert, men hovedregelen er at den seksuelle entusiasmen henger mye sammen med at partneren er “ukjent” men samtidig er de åpen for utforskning. Det er som å flytte inn i en ny leilighet. Man ser mulighetene. Senere oppdager man imidlertid problemene. Irriterende uvaner og den typen ting. Hvor mange ganger har jeg vært gift nå? Bare to i formell forstand, men mange flere hvis vi forutsetter at man går inn i et forhold med “åpen horisont” — det vil si man antar at dette i prinsippet er noe som kan vare lenge, kanskje livet ut. Jeg tror det må være noe med “de gode og onde dagene” fordi jeg har definitivt grenser som ikke blir tatt med i noe tradisjonelt ekteskapsløfte. Enten er vi et team som støtter hverandre på alle måter og uansett – uavhengig av hva samfunnet dikterer – eller så er vi fiender når vi kommer hverandre så tett innpå livet. Risikoen drar seg til og selv ubetydelige småting kan bli oppfattet som “forræderi” når man befinner seg tett sammen. Hva mente du med det der? Hvorfor snakket du med de der? Ting er litt ute av kontroll. Angsten kommer inn i bildet.

Mange oppgir senere partnersjalusi som en hovedårsak til hvorfor opplegget ikke fungerte. Få snakker om sin egen. Det er jo aldri min skyld når noe går på trynet. Er det vel? Jeg bare er som jeg er. Og hva så? Den yppale energien egner seg dårlig i et tillitsforhold. Man må i så fall basere seg på noe annet enn antagelsen om at partneren står i forholdet på lik linje som deg selv. Feilfrihet er aldri noen objektiv tilstand, men det går an å insistere på at man selv alltid har rett og alltid snakker sant. Det er de andre som tar feil. Så hva skal “de andre” liksom gjøre? Hvordan skal de forholde seg til dette? Innrømme sine synder og henfalle til den vise ledelsen hos de som har rett? Det er ikke slik mennesker fungerer. Vi er jo åtseletende aper på bunnen. Vi “konkurrerer” på dødelige måter. Det er alltid mer sannsynlig at du vil bli drept og spist enn akseptert blant fremmede. Og den man står i et svært nært forhold med vil invariabelt fremstå som stadig mer fremmed jo mer man utforsker saken. Sånt er naturlig. Nesten alt i livet til “de andre” handler jo om ting som ikke inkluderer deg. Hvem er du? Alt i din egen verden, men bare en forstyrrelse for de andre. Hvorfor skal de lytte til deg? Hvorfor skal de ta hensyn til deg? De har jo sine egne greier å forholde seg til. De er i utgangspunktet ikke interessert i deg. Har du kommet for å hjelpe? I så fall kan du involvere deg ved ett eller flere av inngangspunktene A, B og C, eller hvordan nå ting er lagt opp i praksis. Men det er sannsynlig at du bare er en dødsturist. En som har kommet for å seJeg bare titter litt. Du har tid og ressurser til å høste inntrykk før du foredler dem i moralismens prosessindustri og senere bærer dem som moteriktige klær. Jeg har alltid rett. Jeg befinner meg alltid i sentrum. Sånn er ryggmargsrefleksen hos alle.

 

 

 

 

Døden er min beste venn i livet

Død er enten opphør av liv i en levende organisme, eller tilstanden til organismen etterpå. Døden kan inntreffe for en hel organisme, eller bare deler av organismen. Det er for eksempel mulig å leve selv om et eller flere organer i kroppen dør. Det kan også hende at deler av kroppen til et individ som nylig har dødd fortsetter å være virksomme en tid. Dessuten er det slik at individuelle celler oppstår og dør hele tiden, og i løpet av et langt liv vil de aller fleste cellene ha blitt erstattet av nye. Læren om, eller det vitenskapelige studiet av døden, kalles thanatologi.

(Wikipedia)

Døden er en del av det naturlige livet som i praksis er tabu. Det er ikke noe vi skal snakke om. Ikke desto mindre er det noe som skjer med oss alle, og ikke bare èn gang for alle. Det skjer hver dag. Deler av kroppen er allerede døde. Andre deler blir regenerert – gjenskapt – til enhver tid. Hvor gammel er du? Hvis du er særlig mye eldre enn ti år av alder så lever du ikke lenger i den samme kroppen som du ble født med, i den forstand at ingen av delene er originale. Alt har blitt skiftet ut. Alt du er nå i dag har blitt laget av det du har spist. Kroppen er ikke så mye en ting som det er en prosess — og døden er en grenseverdi. Et annulleringspunkt. Noe som ikke kan “overkommes” uansett hva slags iherdig innsats man legger ned, bare utsettes. “Mere tid” er alt man kan få, men evig liv er en absurd fantasi. Som alle sikkert også har lagt merke til så er det ikke flere av sine beste år man får sånn helt på slutten av et langt liv. De beste årene har man jo allerede avsluttet og konkludert. Det gikk som det gikk. Bra? Dårlig? Ingen bryr seg. Ingen husker noe. Det er jo ikke viktig. Du er ikke viktig.

For å få det rette perspektivet på ting bør man spørre døden om råd. Hei du, hvor viktig synes du at dette er? Døden rister bare på hodet. Du er en idiot svarer den. Det eneste som er viktig er at vi har en avtale. Alt som skjer i mellomtiden er bare en distraksjon. En dødsdømt manns desperate klamring til livets siste timer. Hva tror du at du driver med? Hvor tror du at du er? Du kan være redd eller uredd, det spiller ingen rolle. Dø skal du uansett. Hvorfor glemmer folk dette? Hvorfor skyver de det unna? Antidøden er også antiliv. Du vet. Frykten. Det som får ting til å låse seg i en grimase av fornektelse. Hva betyr ordet dødsforakt? At man ikke er redd? Nei på ingen måte. De uredde dør tidlig. De som forakter døden er sånne som får et langt liv preget av mye smerte men også de stryker med til sist. Og om hundre år er de glemt, hvis de ikke gjorde noe “legendarisk” i livet. Noe som er verd å huske. Men hva er det som blir husket? Bare et navn og noen historier. Resten går til generell resirkulering, akkurat som alt annet man kastet fra seg på sin ferd. For eksempel består mye av det vi kaller husstøv av døde hudceller fra husets beboere, enten de er mennesker eller dyr. Vi puster det inn. Vi puster det ut.

Mange sørger over mennesker de har mistet. Noen sørger til og med over dyr som de dannet et emosjonelt forhold til. Verst er det for de som sørger over seg selv — på forhånd. De klarer bare ikke å fatte at de en dag bare skal forsvinne. Det går helt rundt for dem når de tenker på saken, som alle gjør av og til. Det bor en energi i denne glippa. Vi kan kalle det sannheten om du vil. Noe det ikke går an å forhandle om eller med. Et fette sikkert holdepunkt i et relativistisk univers. Du er en skapning som skal dø. Hvorfor vet vi dette? Det virker jo litt i overkant sadistisk at man også skal ha dødsbevissthet på toppen av alle den andre elendigheta man har å forholde seg til. Det eneste jeg vil er å ha det fett som han der musikeren sa. Doktor Erik. Jeg husker ham. Jeg kjente ham. Han var en artig type. Er han død nå? Det var noen som fortalte meg det. Hæ? Uansett tror jeg han snakket sant da han lagde den sangen. Det er stort sett der alle mennesker befinner seg. Dette kan man for det meste regne med. De har lyst til å leve videre og “ha det fett” uansett hvordan de definerer dette i sitt eget liv. Noen ganger er det noen få som gjør ende på seg selv med vold, gift eller andre metoder. De kaller det “selvmord” men det de mener å drepe er egentlig hele verden. Livet og alt det inneholder. De avviser opplegget. Nei. Kan ikke, vil ikke, får ikke til. Jeg har kjent noen sånne også. Hva er det å si? Det går uansett ikke an å få det til å gi mening. Man kan bare kremte litt og skrape med skotuppen. Sørgelig som faen, men det går ikke an å si noe meningsfullt om det. Det bare ble sånn. Sannsynligvis er man heldig hvis man går i flere barnedåper enn begravelser, men selv er jeg ikke helt sikker på hvor i landskapet jeg befinner meg. Jeg teller ikke. Imidlertid legger jeg jo merke til at et stadig stigende antall av “de gamle gutta” stempler ut og tar kvelden. (Uttrykket er ikke kjønsspesifikt. Kategorien inneholder jenter også.)

Det går ikke an å forhandle med døden. Den kommer når den kommer og den kommer for alle. Er det en gave å vite dette? Det går an å ha mange forskjellige perspektiver. Det er frivillig hva man ønsker å mene om saken. Hva har du tenkt å gjøre? Jeg kan godt sette meg ned og vente til du er ferdig med å hikste og hulke, sånn at vi kan se på saken som voksne mennesker. Folk lever. Folk dør. Det er ikke mystisk. Vi er bare dyr. Vi har ikke noe vi skulle ha sagt. Ikke desto mindre prater vi som faen. Vi blir engasjert i det ene eller det andre dusteopplegget som virker viktig i den underlige tidslomma som folk klarer å mane frem fra dødsglemselens bisarre univers av mening. La meg si det slik: Hvis noen står med en pistol mot hodet ditt og truer med å fyre av så er det begrenset hvor mye annet du klarer å bekymre deg for akkurat der og da. Husket jeg å slå av komfyren? Du er på en måte ferdig med alt annet. Hele livet ditt koker ned til dette ene lille problemet. Du blir ikke distrahert av andre ting. Tiden står stille nå. Døden står så å si og pikker deg på skulderen. Følger du med på det som skjer? Jeg har aldri selv opplevd noe sånt men de som har forteller meg at det er omtrent sånn det føles. Alt annet fryser. Hele verden blir fokusert rundt akkurat dette ene lille problemet; at noen står og peker på deg med et skytevåpen og du har rimelig grunn til å anta at de mener alvor. Døden er veldig tilstede for deg akkurat der og da. Den venter. Hva har du tenkt å gjøre? Hva har du tenkt å si? Foreløpig er det en stabil situasjon, men den kan utvikle seg i mange ulike retninger, de fleste av dem uten at du overlever. Har du et psykiatrisk problem akkurat der og da eller er dette noe som kommer senere? Jeg bare spør. Fordi så vidt jeg kan se så er folk typisk veldig glad i følelsen av å stå døden nær men ikke alt for nær. De liker å kjøre litt slalåm, for å si det slik. Døden venter i alle portene, men de styrer elegant unna.

Døden som et “personlig problem” er ikke noe hyggelig tema men det er veldig realistisk. Før eller siden vil det jo skje med deg også. Det er imidlertid verre med døden som et logistisk konsept. Du vet. Noe som distribueres hit og dit i henhold til et program. Når døden blir til et konsept i det store regnskapet om hva som lønner seg. Litt avl her og litt utryddelse der. Snart blir det vel en orden på saken. Døden er noe dypt personlig for alle levende skapninger. Enten de innrømmer det eller ikke så bekymrer de seg for hva døden “betyr” for dem. Samtidig må vel døden være noe av det mest upersonlige noen er i stand til å komme på. Finnes det noe mer vanlig enn døden? Herregud. Den sitter ved nabobordet med cowboyhatt og later som ingenting. Den faller fra himmelen som stein og jern. Den angriper deg på cellenivå som kreft. Verden er full av dødbringende mekanismer. Spørsmålet er bare hvordan du har tenkt å forholde deg til dette lille problemet. Skal vi ikke bare utsette hele greia og dra for å bade nakne i Mjøsa? Sånt går an å tenke for en stund. Faktisk mange tiår. Det er noe mystisk nedi vannet. Men til sist vil man bli dratt under og drukne, hvis dette er hva døden har planlagt for deg. Hvem vet? Det er jo dette som er problemet. Man vet noe, men man kan likevel ikke vite alt om saken. Det er tøysete å snakke om hva døden “betyr”. Herregud. Ingen vet noe og ingen av de døde sier noe. Sannsynligvis består døden i mye av det samme som alt man opplevde før man ble født. Språket mister sin mening på veien. Det blir slitt løs fra knoklene som blafrende presenninger i en orkan og alt man sitter igjen med er et psykiatrisk katastrofeområde som bare skriker og skriker. Men ingen kan hjelpe dem. De har jo kommer til denne verden for å dø. Hva de siden tenker om dette betyr ingenting fra eller til. Hva er døden? Hvis du er intelligent er det noe som holder deg ærlig.

 

 

Om mine dårligste shoppingvaner

I det store og hele har jeg endt opp med å stort sett aldri kommentere det jeg leser på denne plattformen. Dessuten finnes det jo horvelige mengder med ting jeg overhodet aldri leser, uansett hvor “interessant” tittelen måtte være. Hva kan jeg si? Det går på person, ikke på sak. Hvis jeg skal “engasjere” med noen på noen som helst slags måte og det er, eller blir veldig snart, åpenbart at det eneste moralsk korrekte er å utrydde vedkommende, så er det best for alle at jeg lar være å åpne noen kommunikasjonskanal. Sånn går det an å leve i fred med sine dødsfiender. Jeg vil helst skjære hodet av dem og sette det på en jernstake uti hagen, men sånt er jo i dårlig smak så man lar heller være. Herregud. Man er da moderne og tolerant. Følelser er sånt som sjimpanser driver med. Vi mennesker ser og forstår — mens vi venter. Det vil kanskje komme en sjanse en dag, men i mellomtiden bare hater vi, på en taus måte. Vi hater. Men vi later som ingenting mens vi venter. Vi flekker tenner til verden i et strålende smil mens vi snerrer passivt innvendig. Sånn er atferden til et fanget dyr.

Hva slags skapning er mennesket? Jeg sa vel forsåvidt nylig at et vellykket samfunn karaktersiseres ved at de fleste “sivile” problemene de har er av psykiatrisk natur heller enn juridisk. Folk er ikke fattige, desperate aper som løfter skyene med sin rettmessige klagesang. De er for det meste godt polstrede middelklasseborgere som vokter over sine investeringer. Herregud. Jeg sa senest i dag at man burde kappe hodet av alle som lever av “investeringer” og sette dem på stake foran børsen, bare for å poengtere hvor irriterende disse typene er. De skjønner det jo åpenbart ikke selv. Det er ikke sånn livet her på jorda fungerer. Du kan leve både “av” andre og “for” andre men alt handler i den endelige analysen om deg selv og ditt eget drama i denne verden. Hva er du? Det er 99,99% sannsynlig at jeg vil se deg som en evneveik tosk helt uavhengig av situasjonen ellers. Dette er min inngangsholdning og indikativt i forhold til hva jeg “forventer” fra situasjonen: Det kommer nesten helt sikkert til å bli både dumt og stygt. Sånn går det for det meste med affærer som involverer mennesker. Alle har et behov for å markere seg – altså mer eller mindre bokstavelig pissmerke sitt revir – men noen tror dette er alt livet handler om. Du vet. Rå makt og ufinheter. Skriking, skyting og hemningsløse voldsorgier. Hei og hå. Slå deg løs mens du kan. Det fungerer bare inntil en viss grad, men så behøver man “noe annet” for å løfte ting til neste nivå. Dette andre har imidlertid en frapperende tendens til å utebli. Hva annet finnes det? Alle vet at de er  født, de har en skrøpelig og tildels sykdomsbeleiret kropp, men til sist dør de uansett hva ellers. Sånn er reglene. Ingen har erfart noe annet. Ihvertfall ingen som man bør tro på. Du kommer til å dø. Mer er det – foreløpig – ikke å si om saken. Resten er bare en lek med språk og sannsynlighetsmatematikk. Hva fungerer for deg og veddemålet ditt? Problemet med menneskere er at vi er en ganske sær og spesiell form for ondskapsfull ape. Jeg har ellerede skrevet mye om dette. Men jeg har jo skrevet så mye. Ingen har tid til å lese seg opp på engang det jeg skriver her og nå, langt mindre resten av blogghistorien. (Generelt hint: Alt er uansett bare “mer av det samme”.)

For å beherske bevisstheten er det nødvendig å justere innslagspunktet for hva man ler av. Dette er svært viktig å reflektere over. Hva er latterlig og hvorfor? Her er noe ingen kan benekte: du skal dø. Dette er din ultimate skjebne. Bruk det som fundament for hva du anser å være og ikke være seriøst i denne verden. Virker det som om folk ikke skjønner dette? I så fall er ikke opplegget seriøst. Virker det som om de er litt i overkant mye fokusert på saken? I så fall har du sannsynligvis med svindlere å gjøre. Poenget er at realisme vil alltid befinne seg i nærheten av “det normale” selv når det normale er dustete og stygt. Men det er aldri verken optimistisk eller pessimistisk. Det normale er jo at ting bare går sin naturlige gang. Du vet. Det som skjer er det som  skje. Det normale er det alle er vant til. Hvor går du normalt for å drite? Dette utgjør en av de eksistensielle yttergrensene av ditt liv som postmoderne konsumforbruker, eventyrer og jeg vet ikke hva. Alle kan være alt nå. Men de må ikke desto mindre drite. Dette skjer forutsigbart hver dag, opptil flere ganger. Når dette eventuelt ikke skjer er det jo i så fall snakk om er alvorlig fordøyelsesproblem. Det meste skal ha en omløpstid på omtrent 24 timer. Alt som forblir i kroppen lenger enn dette er en sykdom. Spørsmålet er bare hvor lenge kuren varer og hva slags “best care scenario” vi snakker om etterpå. Er du brukt opp? I så fall kaster vi deg bare. Til rennestenen eller hvor du nå måtte foretrekke å lapse. Du tjener ikke lenger noe teknisk formål. Du er bare avfall nå. Ikke engang organene dine er noe som noen kan bruke til noe. Din verdiløshet er total. Farvel.

Jeg HATER religiøse individer. Jeg driter i om du er kristen, muslim, jøde, buddhist eller ateist. Alt er like ynkelig for meg. De er bare dyr, om jeg noensinne kan bli tilgitt hva slags fornærmelse mot dyreriket dette faktisk er. Herregud. Muslim? Ballespark. Jøde? To tette og en badehette. Kristen? Buksevann, men rett fra kokeren. Saken er at jeg driter i hva folk “tror på”. Jeg ser bare på hva de gjør. De minst respektable er samtidig de mest fromme. Eller de verste jævlene utgir seg for å være engler, om du vil. Folk merker det. Uten at ting på noe vis er “tydelige” ved noe tidspunkt er det ikke desto mindre mulig å lese statistiske resultater ut fra folks atferd. Man aner ting. Noe bygger seg opp. Nakkehårene stritter til alle kanter. De snakker om “sannhet” men dette er bare evneveikt dusteri. Problemet er at du kom sammen med en som “tror” og disse typene har alltid vært de som ødelegger verden for alle andre. Jeg vil som jeg tidligere har nevnt kun benytte hodet hans til utstillingsformål. Du vet. Noe å pisse på. Dette er ikke en spøk. Jeg har alltid, uansett forhold og beskaffenhet ellers, uansett når og hvorfor, hvoromkring og hva som ellers er viktig, hatet de kristne. Og jødene. Og muslimene. Uansett hvem de ellers måtte være, hvis de tror på noe idiotisk så er det ut ifra dette jeg dømmer dem. Resten er jo bare tåke. Hvem husker alle detaljer av alle handlinger? Ihvertfall ikke jeg. Alt jeg husker er “stemningen rundet bordet” der jeg sist gikk og satte meg. Hva sier de? Er jeg velkommen?

 

 

 

 

 

De spiller tredimensjonal sjakk

Strategi skiller seg fra taktikk. Taktikk handler om fremgangsmåten for å løse enkeltoppgaver, mens strategi handler om det overordnede for oppgaven, for eksempel hvorvidt man bør gjøre oppgaven, hvilke ressurser man har til rådighet for utførelse og hva som skal legges til grunn for å vurdere om målet er oppnådd eller ikke. Slik vil strategi være overordnet taktikk, siden et tiltak eller aktivitet som utføres på riktig måte ikke gir riktig måloppnåelse hvis det er feil tiltak eller aktivitet fra begynnelsen av.

(Wikipedia)

Det er alltid noe jåss med disse definisjonene. Selv ville jeg sagt det slik: Strategi handler om veivalg mens taktikk er om transportmetode. Hvor man skal og hvordan man kommer seg dit. Strategen ser en rett linje mellom A og B, mens taktikeren ser en komplisert rute gjennom tildels kupert og vanskelig terreng. Begge disse er egentlig – altså opprinnelig – militære konsepter, men for vårt formål her og nå bruker vi dem om henholdsvis konseptene livssyn (strategi) og livsstil (taktikk). På engelsk snakkes det mye om “spillere” (players) når man mener manipulerende atferd, intrigemakeri, renkespill og den typen ting, særlig når det dreier seg om typisk romantiske affærer hvor deltagerne har forskjellige strategier. Friheten min er viktig for meg. Den ene parten vil etablere fast forhold og starte et avlsprogram for fremstilling av noen slags skapninger som de kan drukne med all sin “omsorg”, mens den andre har mest lyst på et rent nytelsesorientert opplegg. Som vi ser går det an å skrive opptil flere komiske skuespill om sånt. Sikkert noen tragiske også.

Spillteoretisk sett snakkes det om overordnet mål og delmål. Strategi er en langsiktig plan for å nå et mål, la oss si om ti år, mens taktikk er et spørsmål om å stille opp fornuftige delmål langs veien; målt i tid, tilbakelagt distanse, eller hva man vil. Ikke minst taktisk revisjon: Er jeg på vei i riktig retning? Er dette strategisk fornuftig ressursbruk? Den typen ting. Man gjør vanligvis opp regning slik sett når man ankommer de delmålene man har satt seg. En hundre prosent klinisk strateg vil se på alt som befinner seg langs veien – inkludert mennesker – som enten “verktøy” eller “hindringer”, hvor den taktiske idèen er å spille det ene ut mot det andre for å komme seg videre i retning av målet. Du vet. Det som befinner seg i det fjerne. Det er jo viktigere enn alt det nære. For eksempel en kunstig intelligens har ingen følelser så den vil se på oppgaveløsning med helt “andre øyne” enn et typisk menneske, som jo vanligvis er preget av alle mulige slags emosjonelt baserte hensyn som de bare delvis har oversikt over og – enda viktigere – kontroll på. Jeg vet ikke hvordan alle andre opplever dette, men selv møter jeg sjelden noen som “vet hva de vil” og enda sjeldnere noen som “vet hva de driver med” i den forstand at de kan redegjøre for noen av delene på noen konsis og begripelig måte. De utpreget intellektuelle viser en bayesiansk tendens til å være opptil “skikkelig ræva” med sine emosjonelle opplegg, mens de utpreget emosjonelle har ikke engang noe intellekt. Ihvertfall ikke noe de bruker.

Jeg skal selvsagt frem til den berømte underbevisstheten enda en gang. Visste du at den kan programmeres? Menneskesinnet kan gjøre alle mulige slags kunster. Spørsmålet er bare hvem som skal styre. Underbevisstheten fungerer helt utmerket som en støttefunksjon som går på autopilot, men dette er ingen effektiv utnyttelse av denne ressursen. Det finnes jo ingen plan og styring. Fabrikkinnstillingen til underbevisstheten handler om å mate bevisstheten din med impulser som “kan være interessante”. Hvis man tidligere har følt opphisselse om noe så vil underbevisstheten tolke dette som at man vil ha mer av det samme. Det er i hovedsak slik interesser spiller seg ut. Først vet man ingenting om tingen. Så “oppdager” man den. Snart ser man den overalt. Underbevisstheten er flink i jobben sin. Angst fungerer på den samme måten. Ingen følelser blir diskriminert nede i kjelleren. Alt regnes som “engasjement”. Bare sånt som man ikke viser noen som helst slags interesse for blir tolket som uinteressant. Egentlig ganske logisk, ikke sant? La oss for å sjonglere enda litt med metaforer kalle underbevisstheten en kraftforsterker, eller en servo om du vil, bare at det den forsterker er “livsopplevelsen”. Både på godt og vondt. Det at noen er en såkalt sensitiv person betyr bare at de har et godt utgangspunkt for å jobbe med underbevisstheten. De behøver ikke å slegge seg gjennom en murvegg av bastant idioti for å nå frem til det skjulte skyggeriket der inne. Deres eneste hinder er frykten.

I den grad jeg driver med reklame og propaganda for noe så er det “bedre bruk av hjernen” på en ganske generell måte. Alt hjelper. Poenget er å skjerpe seg på alle måter man kan. Du vet. Gjøre seg til venn med virkeligheten. Jeg vil ikke si det handler om å “forbedre” noe, heller at det dreier seg om oppvåkning. Den typen språk er selvsagt veldig “ladet”. Alle snakker jo om “vekkelse”, selv når de nokså bokstavelig talt mener det motsatte. Men jeg mener altså bare bevisstgjøring i en veldig generell forstand. Jeg har ikke noe opplegg som jeg selger; av den typen som kommer med sin egen innbakte strategi. Veien er åpen. Jeg har ikke tenkt meg noe sted, og enda mindre noen annen. Herregud. Jeg kan til nød oppdra barn men grensen går ved de voksne. De får ta hånd om seg selv. Jeg er jo ikke interessert i dem på noen måte som engasjerer meg emosjonelt, så underbevisstheten min gjør heller ingenting for å kategorisere dem i henhold til et preferansemønster. Eller for å si det på en annen måte: Det raker ikke meg hva og hvem folk er, har vært eller er i ferd med å bli. Bare hva de gjør. Folks handlinger har gravitasjonskraft, men ordene deres som regel ikke. Det er fullstendig alminnelig å si èn ting og mene noe helt annet. Det er heller ikke forbausende hvis og når folk bare har en veldig “tynn” forståelse av hvem de er og hva de holder på med. Du vet. Et overfladisk livssyn. Om de ikke kan eller om de ikke vil, dypere ønsker de uansett ikke å gå. Dette er en realitet man bare må forholde seg til og “jobbe rundt” i den grad det er nødvendig å ha noe med dem å gjøre. Jeg liker jo ikke å skremme de sarte små egoblomstene. Som han Einar Skjæraasen en gang sa: Spede spira lyt òg få stå. Det er ikke mitt problem hvis folk har et uetisk livssyn og en umoralsk livsstil. Om de er mest for dyr å regne. Må man – igjen – få minne om at moral er kontroll av egen atferd, mens moralisme er overlagte kontrollforsøk rettet mot andre, som regel betinget av forhold i underbevisstheten som man selv dårlig kontrollerer.

 

 

Syng meg en blågrader blues

Mississippi Fred McDowell har ikke noe med saken å gjøre. Bildet ble tatt i år 1960 på et sted hvor det aldri snør, men han fremstilles som en typisk bluesmann, så da så. Han ville sikkert vært fælen over å våkne opp til ti kuldegrader uansett. Jeg vet at sånt virker bagatellmessig ettersom vinteren fester grepet, men første gang det skjer den sesongen – som barfrost – virker alltid like urimelig kaldt. Er det ikke kaldt? sa jeg til meg selv litt tidligere i dag, så jeg gikk for å sjekke. Joda. Grensen er nådd. Nå er jo ikke ti kuldegrader i oktober noen sensasjon i den beryktet kalde Østerdalen, men det er likevel en begivenhet. Nå er vi der igjen. Du vet. Fyringssesongen. Nå er det alvor. I månedene som kommer blir det ut og hente ved hver dag, særlig når det er dårlig vær. Vi kjenner greia godt.

Prinsippet med bluesmusikk er enkelt. Har du noe det er verdt å jamre om? Kan du spille noe? Da er du i gang. Tre akkorder er nok. Resten ligner på det å skrive limerickvers. Det skal bare tilpasses formen, lengden og tempoet til bluestradisjonen. Det bør imidlertid helst handle om enkle, håndfaste problemer som kjærlighetssorg, den kjipe sjefen, eller stein i skoen. Man synger liksom ikke blues om statsbudsjettet, selv om man sikkert er misfornøyd. Det beste tegnet på at det foreligger et bra ststsbudsjett er jo at alle er misfornøyd. Ihvertfall er det aldri bra når en eller annen politisk særinteresse går ut og skryter av regjeringen. Politisk død ligger alltid mer i hva slags venner man har enn hva slags fiender. Ikke alle sengekamerater man havner med har kommet for å gjøre livet ditt hyggelig.

Ellers er det noe å si om aldrende rockestjerner. De får meg til å holde meg for øynene noen ganger, nesten som når en seksti år gammel mann skal vise deg hvordan man slår salto. Ihvertfall er det dette han sier. Jeg har imidlertid ikke lyst til å se denne demonstrasjonen. Selv om det kan gå bra – noen er jo forbløffende spreke – så kan det også gå skikkelig på trynet. Det kan bli blod. Hei bestefar, du er ikke elastisk sånn som du var før lenger. Du bør ikke ta sånne sjanser. Foran folk og det ene med det andre. Nei herregud, dette er ikke noe morsomt. Vi vil heller se smoothe dansemoves som de sier på NRKs ungdomssendinger. Du vet. Av den mer “alderstilpassede” typen. Man har et svært seriøst grunnlag for å være kul på en sær måte når man har nådd bestefarsalder. Autoriteten ligger i senioriteten. Man slipper ikke ustraffet unna med sånt mens man er yngre, men så snart man blir grå kan man frike ut med stilige klær uten å tape kredibilitet. Du vet. Kostymer vel så mye som antrekk. Unge folk ser ut som de gjør seg til, mens de eldre får det til å se ut som produktet av masse eventyrlig erfaring, enten de har det eller ikke. Det ser ihvertfall ut som de har det. Kunsten er å holde seg rolig, uansett hvordan man “føler seg”.

Ihvertfall er det meningsløst som aldrende mann å konkurrere mot en yngre utgave av seg selv, på den unge utgavens premisser. Herregud. Man burde vite bedre. Du kommer aldri igjen til å bli saftfull og kraftfull på den måten. Aldri lidenskapelig fortapt i livets begivenheter mer. Du har jo sett alt nå. Det har imidlertid ikke de – og de er klar over det – så du kan ta dem på “alderens autoritet”. Det er imidlertid alt du har. Ikke start noen fysisk konkurranse med en tyveåring. Det vil ikke ende bra for deg. Kroppen din er jo en antikvitet nå. Den må behandles forsiktig. Bare når den også svinger som en antikvitet er den kul. Du vet. Noe autentisk, en gjenstand som fantes i verden allerede på 60-tallet. Sånt har en helt annen ånd enn ting som fremstilles for seriøs bruk som arbeidsredskaper i dag. Selvsagt er det imponerende hver gang en litt aldrende sirkuskunstner viser at Rocambole er ennå ikke død, men på et generelt grunnlag bør man ikke arrangere “NM i hip hop dans for seniorer” og den typen ting som krever et litt eksplosivt fysisk register for å se bra ut. Selv om man eventuelt “fikk det til før” — eller kanskje særlig da. Det finnes mange hundre saklige grunner til at aktive dansere typisk legger opp som førtiåringer. Etter dette venter en tilværelse som instruktør, eller kanskje koreograf, men de kan rett og slett ikke holde på med den samme risikoprofilen for skader mer enn dette. Kroppen leges verken like raskt eller like “ordentlig” som før om årene. Slark og knirk har kommet for å bli hvis man fortsatt har det når man ankommer livets middelalder. Herfra og ut vil ikke ting “gå over” sånn som før.

Det jeg har sansen for hos aldrende rockestjerner er når de bruker seniorenergien sin på å lage kule utgaver av gamle sanger som alle har hørt hundre ganger før, men de gjør det på sin egen måte fordi de er bare en av mange som liker sangen, men de har også all denne andre bakgrunnen. Stjernestatus og så videre. Det teller for noe, men bare hvis man bruker det riktig. Når man bruker det helt feil teller det i stikk motsatt retning. Det er jo vanskelig å ikke bli sammenlignet med ting man holdt på med for tyve år siden og som dannet grunnlaget for at man i det hele tatt fikk stjernestatus til å begynne med. Ta for eksempel Rolling Stones. Herregud. De har vært i bransjen lenger enn jeg har vært i live. Er det spennende hvis de slipper “noe nytt”? På en måte, men ikke på den riktige måten. Man forventer ikke noe bra men man håper de ikke gjør skam på seg selv i noen alt for alvorlig grad. Tvi tvi, liksom. Det er ikke godt å si hvordan dette skal gå. En sånn innstilling havner i direkte konflikt med selveste rockeulven. Du vet. Ånden og energien i musikksjangeren. Hva det er meningen at det skal være. Det er vanskelig å være troverdig som rocker hvis man ikke har den eplekjekke jyplingenergien som får folk til å hoppe rundt med neven i været og si yeah på de riktige stedene. Hertil påkommer det tragiske livets faktum at sånt ser patetisk ut når det er en aldrende mann som gjør det. Vi tror jo ikke på ham. Hva er det han har det så travelt med da? Han har jo ikke – eller bør ihvertfall ikke ha – ungdommens typisk rastløse utålmodighet etter å få festen i gang og hæla i taket. Hard musikk på høyt volum og øl sølende utover hele stua. Sånt ser strengt tatt aldri noe fint ut, men det blir direkte ufint når det er sekstiåringer som gjør det. Ihvertfall på vanemessig basis. Som livsstil.

 

Når befolkningen tar feil

De mest politisk suspekte typene som finnes er sånne som til stadighet snakker om folket. Du vet. Folkeviljen, folkemeningen, folkesnakket og det ene med det andre. Dette skal liksom representere noe sublimt. En form for sannhet. Noe ekte. Vi kaller det populisme. Problemet er bare at det er alt annet enn ekte, det er en dement fantasi om noen slags “høyere” form for enighet. “Stemingen blant folk” og den typen ting som er eminent manipulerbar for en dyktig demagog. Ta for eksempel Donald Trump. En typisk populist som “leser sitt publikum” som om han er en sceneartist, si for eksempel som hvordan en stand up komiker “jobber med publikum” og tar ting på sparket. Trump er helt opplagt et følelsesmenneske. Mange sier han er en trivelig person på privaten. Hva vet jeg? De har sikkert fått dette inntrykket. Problemet er bare at han har ingen talenter som egner seg i en høy politisk stilling. Trump er en gjøgler, ikke en systematisk person som jobber med prinsipper, og han tåler dårlig å være noe mindre enn “den viktigste personen i rommet”. En leder som ikke også er en disiplinert lagspiller ender opp som noen slags profet for sine følgere, som fokuserer mer på person enn på sak. De følger mannen, ikke planen.

Blant mange komiske menneskelige paradokser finner vi det forhold at man må være ganske komptent for å forstå at man er inkompetent. Det går for eksempel an å se noen videoer på YouTube om hvordan man flislegger et baderom, men dette er ikke noe bra grunnlag for å vurdere om man selv får til å gjøre jobben. Hovedregelen er at enhver idiot får til å starte en jobb, men det fagmessige ligger i finishen, som på norsk både betyr “slutten” – akkurat som på engelsk – og det ferdige resultatets utseende. Uten å vite noe om noen fakta i dette bildet vil jeg likevel vedde på at det finnes mye “halvgjort arbeid” der ute som har stått på vent i et år eller mer. En gang var det en optimist som var i ekstra høyt humør en dag, så de bestemte seg for å gjøre noe. Så oppstod “vanskeligheter” og arbeidene ble stanset. Der står de ennå. De har jo aldri tid til å ta tak i saken. Sånt er typisk. Snart blir ting satt på lager der. Og før man vet ordet av det vil det være en dagsjobb bare å rydde plass til å ferdigstille arbeidene, slik at man får enda dårligere motivasjon til å gå løs på oppgaven, i den grad man overhodet husker den. Det står jo så mange ting foran der man holdt på den gangen. Dessuten er det så mye annet viktig som kommer opp hele tiden. Man må prioritere — og så lenge situasjonen er stabil kan man leve med at jobben er uferdig. Den tåler å vente litt. Og litt til. Og så videre. Sånn går dagene og man venner seg til det. Man får jo alltids rigget til noe så man får “jobbet seg rundt” problemet. Mine studier av det spanske eiendomsmarkedet over det siste året eller deromkring har vist meg ganske mange “påbegynte oppussingsarbeider” som folk åpenbart har valgt å trekke seg ut av og gi opp. Mye av det ser ganske patetisk ut. Det beveger seg ikke i riktig retning fra et fagmessig synspunkt og må egentlig bare rives igjen. Jeg vil ihvertfall ikke under noen omstendigheter “overta” et dårlig dokumentert prosjekt hvor man bare må gjette om hva som ligger under den synlige delen av elendigheta. Kort sagt, en oppussingsjobb som ikke er gjort ferdig trekker prisen ned, ikke opp, som mange later til å tro. Mye av jobben er gjort. Jeg tror ikke det. For meg ser det ut som et jævla katastrofeområde.

Sammendraget av de to forutgående avsnittene er at folket – definert som “folk flest” – har en tendens til å være sjuskete snuskeslusker som er dårlig i stand til å vurdere sin egen kompetanse. Som regel er de alt for optimistiske i forhold til hvor vanskelig det er, hva det vil koste, hvor lang tid det vil ta, og den typen ting. Fra et håndverksmessig synspunkt tar det omtrent to tusen timer å danne en rimelig realistisk “materialfølelse” men minst ti ganger så lang tid å oppnå “mesterskap”, det vil si at man forstår hva man skal gjøre i enhver faglig situasjon. Å føle seg som en mester første gang man skal gjøre en håndverksjobb er altså ingen god idè og på ingen måte realistisk. Det er ikke desto mindre vanlig. Hovedårsaken til dette er at man rett og slett ikke vet om de ti tusen småjævlene som man bruker tyve tusen timer på å utarbeide et så nært forhold til at man kan danne et fagmessig mesterskap. Men man oppdager dem raskt nok. Du kan stole på det. Derfor blir så mange jobber stående på vent der ute. En murmester behøver ikke å være den flinkeste håndverkeren – altså den som gjør det beste arbeidet – bare den flinkeste til å “finne løsningen” og implementere den på økonomisk forsvarlig vis uansett hva de står overfor. Dessuten er det noe med å bli ferdig. En mester blir alltid ferdig — og ikke minst i henhold til de fagmessige standardene som gjelder. Godt nok, raskt nok og uten å sløse med ressurser. Det er hva det handler om. Det er der det slutta. Det er der det butta for alle gutta, for å parafrasere Lars Saabye Christensen. Intelligens i praksis begynner med å forstå sin egen tilstand av inkompetanse, til en sånn grad at man forbedrer det man kan slik at man får til det man må, og ellers søker ekstern eksperthjelp på de områdene hvor det er upraktisk å selv “lese seg opp” i forhold til oppgaven. Jeg kan ikke skjønne at noe annet er effektivt over langen. Nevnte jeg ordet praktisk? Virkeligheten består jo som alle vet av ting som virker. Fantasien stiller ingen slike krav til sitt innhold. Så vi kan si at “virkelighetstesten” består i å sjekke om det vi har tenkt virker i praksis. Det er der mange møter veggen, mer eller mindre bokstavelig talt (for å, la oss si det ironisk, fremføre det allerede påbegynte håndverksmotivet i denne fortellingen). Her er et spørsmål: Er språkutforming et håndverksfag?

Jeg satt og fantaserte litt her om dagen. Sånt skjer. Denne gangen handlet det om fossiler. Altså grovt sett når organisk materiale danner en mineralsk form i stedet for å gå i oppløsning. Forsteining er også et ord. Du vet. Sånn som trollet blir til stein når det får sol på seg. Saken er om det finnes forsteininger i språket. Språkfossiler. Ordene er ikke lenger myke og organiske, bevegelige og levende. De har blitt til stein. Mineraler. Eller kanskje legoklosser. (På en pervers måte virker det “passende” å antyde at det handler om plast, selv om hele poenget nå er at ordene ikke lenger er “plastiske”, altså bøyelige og formbare.) Øyeblikkelig begynte kverna å gå. Et fungerende språk må jo åpenbart ha både løs og fast mening ut ifra kontekst og behov. Det er begrenset hvor variabel “mening” noe kan ha før det blir ubrukelig som konsept. Alt kan diskuteres, men det er ikke alt som bør diskuteres. Løs mening tilligger sånne ord som kjærlighet. De har holdt på å bakse med hva det betyr i opptil flere tusen år. Det virker mer “erfaringsorientert” enn “diskutabelt”. De som står i greia har en mening. Resten vet ikke helt hva de skal si, eller mer til poenget, hva de skal gjøre. Men vi kan ikke ha meninger flyvende som så mange skrikemåker rundt der silda koker i forhold til sånne ting som håndverksstandarder. Enten er det innenfor eller så er det ikke. Svart og hvitt. Om det er pent vedkommer ikke saken som fagmessig problemstilling. Det skjønne er en variabel egenskap med løsaktige perspektiver i alle retninger. Spørsmålet er om det virker. Hvis det ikke virker blir det vakre meningsløst. Først må vi få mannskiten til å fungere. Så kan vi pynte og krydre etter smak. Vanlige folk – altså de som ikke har noen håndverksmessig erfaring – gjør klokest i å holde seg til de overflatene som ligger utenpå fagarbeidet. Du vet. Male, tapetsere, henge opp gardiner og den typen ting. Basically bare pynte på en jobb som teknisk sett allerede er ferdig. Sparkling er greit, men ikke tro at det bare er å “endre murverket litt” for å tilpasse noe. Sånt baller fort på seg. Går det an å si at språket fungerer på en måte som ligner? Å snakke om kjærlighet er som å dekorere et rom. Uansett hvor mye det kan både føles sånn innenfra og se sånn ut utenfra – folk kan bli ganske irrasjonelle noen ganger – så er ikke kjærligheten en diagnose. Det forklarer ikke noe som helst å si at noen er forelsket, men det forteller oss kanskje at mystisk atferd bør forventes for et stykke tid. De holder på med å dekorere sjelen sin. Jobben er ikke ferdig ennå, og kanskje den aldri blir det. Ingen vet. Ikke engang de selv.

Hvorom allting er, de rimelig smarte forstår intuitivt hvor kompetansegrensene deres går. Med fornuften til hjelp får de til å gjøre elementære filosofiske grep. Hvorfor går folk i lære? Hvorfor tar det mange år å få et fagbrev? Dette er gode spørsmål. Du vet. Saklig grunn til å mistenke at det er noe man ikke vet. Man kan stå og se på mureren jobbe og danne noen idèer på dette grunnlaget. men man vet ikke noe om selve erfaringen før man selv prøver. Kanskje vil man oppleve det som mye vanskeligere i praksis enn hva man trodde. Saken er at alt ser enkelt ut når det blir gjort av noen som vet hva de driver med. Her er en sunn innstilling: Det èn kan gjøre kan alle gjøre og det alle kan gjøre kan også jeg gjøre. Imidlertid må man påregne en læringskurve. Til å begynne med må man anta at man er fullstendig fette inkompetent. Kan ingenting, vet ingenting, har ikke noe grunnlag for å “tro” noe som helst om oppgaven man står overfor, annet enn at man har sett det bli gjort så man vet at det går an. Murverkets virkelighet er vanskelig å diskutere med. Faget har eksistert så lenge at det meste har vært prøvd opptil flere ganger. Ordenes virkelighet er en annen sak, men det å jukse er i prinsippet det samme. Det skal ikke koste meg mye å stille opp noe slags fagmessig makkverk av en mur som ikke desto mindre ser feiende fjong ut. Men den kommer ikke til å ha strukturell integritet av den typen man forventer fra en mur. Eller forlanger, for den saks skyld, når man ber om “det som gjelder”, som igjen er henfall til “Norsk Standard Klasse 2 for Murverk”; et produkt fra de norske offentlige utgivelsers pressebyrå. Om ikke jobben er “innenfor” så kan kunden gå til sak mot håndverkeren og sannsynligvis vinne enkelt. Solide ord – eller rettere sagt ordenes mangel på soliditet – er vanskeligere å påvise like “objektivt” som dårlig murverk, men det handler i begge tilfeller om at alt ser bra ut på overflaten. Teknisk sett kalles den fiff og flikking man gjør for å få muroverflaten til å se fin ut for blendverk og derfor har dette også havnet i språket som et ord for bløff og blår. Du vet. Noe som er satt der for å skjule noe annet. Ikke for å lure noen men for pyntens skyld.

Nå kommer selve poenget: Hva bruker vi språket til? Den korteste forklaringen jeg kan komme på er “transportere mening”. Bygge opp en tilstand av “forståelse” i forhold til noe, innenfor et kort eller langt tidsrom. Synkronisere bevissthetstilstand med de man har rundt seg. Den typen ting. Språket er definitivt et verktøy sånn sett. Det er formålsrasjonelt. Vi kan bruke det bare for moro skyld, men det er ikke funnet opp bare for moro skyld. Tøys og morsomheter lever i et univers for seg selv som har sine egne regler, men går det an å misbruke språket på en måte som tøyer reglene for våre virkelighetsdannende prosedyrer? I utgangspunktet ønsker vi jo å være både praktiske og presise i forhold til vår håndtering av informasjon, med et visst spillerom for å jenke på begge deler når det handler om “tilpasning”. Hva er det vi ønsker å oppnå? Hvis språket er et formålsrasjonelt verktøy er det dette vi må holde fokus på. Hva er vårt formål? Altså “den ultimate meningen” med det vi sier. Murverkets logikk er enkel nok. Når vi setter opp en mur så ser vi ikke for oss at den skal endre seg i løpet av vår levetid. Det er en “ferdig” greie. Dette er jo hele poenget med stein. Det er et permanent materiale. Men er språket sånn sett bare et telt? Er vi bare på en slags omplakkende campingtur i virkelighetens mumlende verden av myr og tåke eller er det fast fjell noe sted? Kort sagt: Går det noen gang an å stole på det folk sier eller er dette et dødfødt konsept i utgangspunktet? Som alle vet er god vilje og ståpåhumør bra men ikke i seg selv nok til å få ting gjort, ihvertfall ikke på korrekt vis. Inngående positiv vilje medfører ikke nødvendigvis positiv utgående konsekvens. Vanskelig som dette kan være å fatte; de fleste får den store aha-opplevelsen etterhvert. Det er noe mer som foregår. Noe jeg ikke kan se. Det er her kompetanse kommer inn i bildet. Det at man kjenner de ti tusen småtrollene som bor i materien. Man gjenkjenner dem og vet hva slags triks de bruker mot deg. Siden snur vi oss mot språket og ser om vi kan identifisere hva slags jævler som bor der. Det finnes jo verre ting enn å bli misforstått. Det tar et normalt utrustet menneske omtrent to tusen timer å lære et språk også, ihvertfall nok til at man kan snakke det på en normal måte under en normal samtale, men også her krever “mestring” minst ti ganger så lang tid. En skald var i gamle Norge navnet på en språkkunstner, men også en “intellektuell” i mer generell forstand. Man måtte kjenne de historiene som språket bygger på for å kunne holde på med skaldskap. Det krevde god forståelse både av kulturen og de menneskene som befolker den. Man må vite hvilke ord som virker på hvilken måte, alene og som sammenstillinger, både som rytmiske elementer og som rytmebrudd. Det er ikke nok at det man lager er pent. Det må også treffe som det skal og sitte som det skal.

 

 

 

 

 

Babylons store skjøge

Den babylonske skjøge er en bibelsk betegnelse på verdensmakten Roma. I Johannes’ åpenbaring i Det nye testamentet (kapittel 14–19) kalles Roma for Babylon, og fremstilles i kapittel 17–18 som «den store skjøge» (hore) som forleder til umoral og ugudelighet. Byer eller egenskaper ble ofte fremstilt i kvinneskikkelse, og horebildet var en velkjent polemisk klisjé med røtter i gammeltestamentlig profetlitteratur.

(Store norske leksikon)

Fra Norges historie sakser vi en periode kalt dansketiden. Fire hundre år, pleier folk å si, selv om dette ikke er noe eksakt tall. Jeg vet ikke hva slags følelser folk flest har – i den grad de har noen – om denne saken. Det er jo fortsatt – og slik har det alltid vært – bare ubetydelige forskjeller mellom norsk og dansk kultur sett i det store bildet. Samme greia med svensker. Vi oppfatter dem som brødrefolk og i den grad vi har noen krangel med dem så er det om sånt som brødre typisk krangler om. Vi kan være uvenner til tider men vi er aldri fiender i noen dypt eksistensiell forstand. Folk flest merket liten forskjell i sine hverdagsliv under dansketiden. Fra deres perspektiv handlet det nok mest om at statsadministrasjonen hadde byttet adresse. Sånne ting som byggeskikk endret seg jo ikke. Det ble ikke etablert noen nye industrier. Språk og omgangstone forble som det “alltid” hadde vært. Norge ble da heller ikke “dansk” på grunn av militære omstendigheter, men fordi vi kom dårlig ut av Svartedauden og endte som en “besittelse” underlagt danskekongen — og sånn forble det inntil året 1814. Da ble det knurring på grunn av oppgjøret etter napoleonskrigene. Norge er ikke bare en skjøge som fyrstene kan sende frem og tilbake mellom seg, mange takk. Vi er en skikkelig dame. Vi knuller ikke rundt, ihvertfall ikke på en måte som vi ikke selv kontrollerer.

Romertiden varte – fra et engelsk perspektiv (skottene har helt andre historier) – omtrent like lenge som dansketiden, men de kan dårlig sammenlignes. Det som skjedde i Storbritannia den gangen representerte et totalt kulturelt aksebrudd. De mistet kontakten med sin egen forhistorie i løpet av romertiden. Verden i dag har noen små “lommer” av keltisk språk og skikk, men mye av dette er rekonstruert. De har mistet selve den kontinuiteten som preger en levende kultur. Du vet. Følelsen av at de har “alltid vært der” som selvstendig kulturkompleks. Norge har aldri vært militært beseiret og underlagt noen knusende okkupasjon. Man kan argumentere for tyskerne i perioden 1940-45 som definitivt var fullstendig fette militær overkjørsel uten engang den minste lille nubbesjans til å vinne, men ikke engang tyskerne hadde noen interesse av å utrydde den norske kulturen. Sånn sett gikk de ikke for folkemord, sånn som på østfronten. Tvert imot. De digget den norske kulturen. Det gjør de ennå. Om ikke akkurat brødrefolk, så tenker tyskerne på skandinaver som fettere, eller i det minste tremenninger. Slekt er det uansett. Det er definitivt innenfor horisonten av “det familiære” for tyskere å reise på bobilferie til Norge. Du vet. Fordi det er så fint her og det ene med det andre. Schönes Norwegen. Dyrt som faen – det sier alle sammen – men definitivt et estetisk kick. Det finnes sikkert noen som hater tyskere den dag i dag – på grunn av “det som skjedde under krigen” – men jeg tror ikke det er særlig mange. Alle som kan huske noe er jo stort sett døde. Den andre verdenskrig er ellers et tema som er mildt sagt godt dokumentert og flittig studert, så det er ikke vanskelig å finne forskningsmateriale som går i alle retninger. Jeg har ikke noe tall for hvor mange “bøker per år” som finnes om dette temaet i forhold til hvor mange år som har gått siden selve begivenhetene, men det er definitivt over hundre. Det vedder jeg på. Imidlertid føles det nok mer “skummelt” – for begge parter – med tyskere på bobilferie i Storbritannia, og det handler ikke bare om hvilken side av veien man skal kjøre på. Dette er faktisk en av de få tingene som virker vanskeligere i fantasien enn i praksis. Man venner seg til det nesten med en gang, gitt at man ellers er en noenlunde habil sjåfør. Poenget er uansett at tyskere og briter har et litt “uavklart” forhold fra gammelt av, og det henger først og fremst sammen med romertiden.

Alle vet at dansker liker nordmenn bedre enn de i utgangspunktet liker svensker. De har en greie. Men hvorfor er det slik? Sannsynligvis fordi målt i ren kjøttvekt utlignes Sverige omtrent av Danmark og Norge sammenlagt. Det kan også skyldes at “folkeminnet” sier vi har et spesielt forhold på grunn av dansketiden, men reellt er det uansett. Man merker det på serviceinnstillingen. Man får i det hele tatt mye gratis som reisende hvis man har norsk pass. Du vet. Færre dumme spørsmål. Enten vet ikke folk noe som helst om Norge, eller så forbinder de det ganske vagt med “et velfungerende og rikt samfunn” et eller annet sted i Europa. De er så rike at de driver med fredsarbeid, veldedighet og annet sånt som bare rike borgerfruer har tid til, enten innfallsvinkelen deres er lutheransk misjonering eller sekulær utviklingshjelp. Den samme mentaliteten av nedlatende hjelpsomhet preger begge. Folk har stort sett få problemer med sånt. Så lenge du gir meg penger må du gjerne se ned på meg. Når det prekære problemet ligger på ressurssiden tar man seg sjelden tid til å gnukke med det psykologiske. Hvorfor noen har kommet for å hjelpe er sekundært i forhold til det faktum at de er på stedet og de har med seg ressurser. Først gjør vi så mye vi kan med den materielle jobben. Deretter kan vi eventuelt diskutere hva slags forhold vi skal ha mellom oss. Priotiteringer. Alle har noen. Ikke alt er like fornuftig lagt opp, men ihvertfall er det forutsigbart slik at de som lever med ressursknapphet er veldig “materialistiske” i sitt livssyn. De behøver orden på opplegget sitt mer enn de behøver “trøst”. Yoga, meditasjon, bønn eller hva har du, er ikke aktuelle strategier for daglig problemløsning for andre enn de som befinner seg på et så komfortabelt økonomisk platå at mesteparten av problemene deres består i “noe de føler”. Du vet. Når politikken kan spores tilbake til estetikk. Bare rike mennesker bryr seg mer om hvordan ting ser ut enn om hvordan de virker. Denne typen “forfinelse” er en forutsigbar vektor i retning av inkompetanse. La oss si sånn som man noen ganger kan se komiske fremstillinger av evneveik britisk overklasse fullstendig blottet for realistisk bakkekontakt i alle sine affærer og livssyn. De bor i svære slott, er omgitt av en skokk tjenere og har materiell velstand kommende ut av øra, men de vet null, niks og nada om “det virkelige livet”. Om ikke dette er en vanlig standard i virkeligheten, så er det i det minste et vanlig tema i film og andre fiksjoner. En etablert idè.

Angelsaksisk identitet har blitt en svær greie etter at nettet kom, men det har eksistert siden normannerinvasjonen og dannelsen av den engelske staten – riktignok til å begynne med som en provins i Plantagenernes “angevinske rike” – i året 1066, som sammenfaller med det siste året som tradisjonelt regnes som vikingtid i Norge. Greia med England og Frankrike starter der. Greia med England og Norge slutter der. Roma var jo en rovdyrstat av verste slag. Folkemord var bare en forretningsmodell for dem. På rutinemessig vis kuttet de forbindelsen til de erobrede folkeslagenes “stolte fortid” og erstattet det med romersk realismeYou’re in the army now. Hvis du prøver på noe så dreper vi deg bare. Snipp snapp snute, du er ute. Sånn fungerte den romerske staten. Det var et opplegg for å flytte “kapital” fra provinsene til de rike familiene som styrte hele smæla. Resten er bare prat. Imidlertid finnes det gargantuaske mengder prat om Roma der ute. Er det noen som har glemt noe? Roma er nesten på nivå med Den andre verdenskrig når det kommer til hvor enkelt det er å oppdatere seg på historiske faktapunkter. Temaet er gjennomstudert. Det har også rikelige mengder mytologisk fantasering tilknyttet seg. “Babylons skjøge” henviser jo til den eklektisk “raffinerte” romerske livsstilen, som på den mørke siden var en slaveøkonomi basert på systematisk konsum av andre menneskers livskraft. Folk hater sånt den dag i dag. Norge ville ikke vært et såpass stabilt samfunn uten den relativt egalitære sosiale modellen, hvor vi av politiske årsaker rett og slett ikke tillater den formen for nød som gir folk saklig grunnlag for misnøye — og revolusjon i verste fall. Så lenge de fleste samfunnsproblemene lar seg spore tilbake til “noe psykiatrisk” ligner vi en dekadent aristokratfamilie som virrer rundt og lager intriger mot hverandre på spøkelsesslottet sitt. Det er bedre enn å være sultne kannibaler som hyler mot månen langt utpå Finnskogen et sted. Vi er fortsatt ikke “bra mennesker” i henhold til noen etisk standard som holder mål, men vi er “bedre”, ikke fullt så ille, eller hva man skal si. Mine forventninger til folk er ihvertfall ikke høye. Kast en neve gullmynter i været og du får “monolitten”. Et kvantum åtseletende aper som kravler over hverandre i sitt grådige pengebegjær.

Saken er at briter som regel har et særlig romantisk forhold til den angelsaksiske perioden. Altså etter at romerne hadde dratt sin vei, men før normannerne kom og tok over med all sin foraktelige franskhet. For å si det slik: Det er fint å finne bra arkeologi fra enhver historisk periode, men det er særlig gjevt når de finner noe fra den angelsaksiske perioden. Da spisser folk ørene på en helt annen måte. Jeg mener, alle liker jo Stonehenge og disse jævlig gamle greiene, men de er fjerne. De regnes ikke som britiske nasjonalskatter på høyde med hjelmen og alt det andre fra Sutton Hoo. De engasjerer helt forskjellige former for fantasering. Det nære og det fjerne, om du vil. Nordmenn har til sammenligning en særlig svakhet for vikingtiden, men det snakkes lite om bronsealderen (som etter min mening er mye mer interessant). Vi tar det med oss når det er noe, men så gamle greier føles ikke “familiært”. Helleristninger? Joda. Noen har vært her og gjort noe, men ingen vet hva de “mente” med dette. Vi kan bare gjette. Det er annerledes med vikingtiden. Folk klarer liksom bedre å fantasere om sverdsvingere, sjømenn og stordrikkere for tusen år siden. De hadde en helt annerledes materiell kultur, men “typene” er gjenkjennbare. På dette familiære grunnlaget forstår vi britene og deres darling Beowulf, men det funker dårligere for amerikanere. Hva er greia deres? Det virker veldig suspekt når amerikanere begynner å snakke om “angelsaksisk identitet”. Jeg tror ikke de vet hva de prater om. Anglene kom fra Danmark og sakserne fra Tyskland. Opplegget står i en spesifikk historisk kontekst. Det var sikkert minst like mange frisere, belgiere og gud-vet-hva som ellers holdt til langs nordsjøkysten, som var i stand til å oppdage maktvakuumet romerne etterlot seg og se muligheter for seg selv. Dette angelsaksiske opplegget er bare en konvensjon, men for britene representerer det et romantisk frihetssymbol. Noe sentimentalt som de forbinder med sin egen “stolte historie”. Eksakt den typen ting som romerne gikk inn for å utslette i de territoriene som de la under seg. Folk fikk for det meste beholde “de gamle gudene” men i romersk oversettelse. Eller innenfor den romerske statskultens rammebetingelser, blir vel mer presist å si. Alle vet jo for eksempel at en kjendis som Julius Cæsar startet karrièren sin som Pontifex Maximus, det vil si den som leder statens religiøse seremonier. Senere slo han gjennom som hærfører og erobrer, før har endte sitt liv som diktator, men det er en annen historie. Han startet som kultleder. Riktignok den offisielle statskulten, men ikke desto mindre en kult. Du skal ikke ha andre guder enn Roma. Dette var blodseriøst den gangen. De tidlige kristne ble for eksempel kalt ateister fordi de nektet å dyrke Roma.

Etter min mening – basert i hva jeg kunne observere “ute blant folk” i England (jeg bodde der i tre år) – så koker Brexit ned til en slags vag og anti-tysk greie. Folk sammenlignet på ramme alvor Angela Merkel med Adolf Hitler og mente at EU representerer “Hitlers drøm om Europa” mens Storbritannia står for selve den mest tindrende, stjerner-i-øya type hippie-kategori av frihet i verden. Herregud. Hvordan får de til å bare ignorere Victoriatiden, Det britiske imperiet og alle slyngelstrekene som hendte den gangen? Det er jo bare britene som er entusiastiske i forhold til britene. Alle andre europèere, afrikanere og asiater – til og med australierne – hater dem. Eller i beste fall så “godtar” de dem bare på en javel britisk og hva så type måte. De har ingen mening. Men ingen ønsker seg britiske naboer noe sted i verden hvis de kan velge sine naboer fritt blant alle nasjonaliteter. Det er bare amerikanerne som digger briter, av minst like dunkle årsaker som britene selv digger det angelsaksiske kulturkomplekset. De føler noe? Hvem vet. Det beste vi kan bruke for å sammenligne det med forhold her hjemme er nordmenns sentimentale forhold til vikingtiden. Det er alltid stor stas når arkeologene gjør et betydningsfullt funn, la oss si “en storgård fra vikingtiden”, en skipsgrav eller noe. Sånt blir det folkesnakk av. Folk utfordrer hverandre til uformelle “kunnskapstester” om norgeshistorien og den typen ting. Jeg var på pub-quiz noen ganger i England. De tar det minst like alvorlig som oss. De mobber hverandre når folk ikke vet helt elementære historiske ting. Tonen er kanskje gemyttelig men det ligger ikke desto mindre et element av alvor i bunnen. Skjerp deg. Vi tar det for gitt at alle har hørt om Olav den hellige. Du vet. Sånne ting. Harald Hårfagre og gutta. Temaet blir jo ikke akkurat holdt hemmelig verken på skolen eller ellers i samfunnet. “Vikinghjelmer” av plast fungerer like bra som norske flagg til å markere hvem man holder med når det er landskamp i fotball. Alle skjønner hva det betyr.

En gang var det noen som påpekte at det er farlig når man mikser sammen nasjonalisme, fremmedfrykt og resten av ingrediensene man typisk putter i den velkjente gryteretten som – hvis man koker den inn til sin mest essensielle amalgam – ender i fascisme. Visst faen er det farlig var det noen andre som sa. Som å spleise AIDS og ebola for å lage et supervirus som tar deg ut på en sakte men grundig måte. Selv er jeg lite begeistret for Tolkien og den typen fantasiforfattere. Jeg mener, de politiske intrigene i Game of Thrones var underholdende på grensen til det hysteriske noen ganger, men jeg melder meg ut når de introduserer drager i historiefortellingen sin. Der går grensen. Jeg klarer bare ikke å ta forfatteren alvorlig lenger. Hva er du? Et barn? Herregud. Jeg venter meg en annen form for seriøs fokus hos voksne mennesker enn fullstendig forrykte fantasier. Hvis de ikke kan levere dette så vil jeg ikke ha noe med dem å gjøre. Vi har da for fanden nok faktabasert historisk materiale å bygge på uten at vi behøver å blande inn de dødes hær og denslags. Jeg vil bare si det slik: Overnaturlige skapninger mister hele sitt troverdighetsgrunnlag når vi tildeler dem en natur. Historien vinner ikke noe terreng som kompenserer for verdien av det vi taper når vi slipper taket i “den kjente virkeligheten” som realitetsgrunnlag i fortellingens univers. Jeg liker ikke sånne former for “frittsvevende” opplegg. Og hva så? Kall det en smakssak og sleng det i fryseboksen, for det spiller jo ingen rolle for noen andre, men det har sin motsvarende refleks på et annet plan fordi jeg har jo nulltoleranse for bløff og løgn. Og jeg mener null. Dette er litt interessant siden jeg faktisk tolererer kjeltringstreker – så lenge de ellers holder seg til de etiske standardene som gjelder innenfor kjeltringfaget – men jeg klarer ikke å forholde meg til sånne som er falske og løgnaktige. Det går bare ikke. Det låser seg for meg. Jeg blir kald og fjern. You’re in the army now. Jeg tolker det som fiendtlig krigsstrategi og jeg svarer med slike manøvre som høver seg for å sjalte dem ut. Babylons skjøge har ikke noe på meg. Jeg holder avstand. Fordi uansett hva skjøgen engang var så er hun redusert til en mentalitet nå. Det begynner med at noen oppdager hvor lett det er å lyve og mislede folk. Snart baller det på seg. Etterhvert vet de ikke selv lenger forskjellen på opp og ned. Virkeligheten inneholder så mange elementer fra fantasien at det går helt i surr for dem. I sin milde og svært alminnelige form fremkommer det gjennom hva slags metaforer folk velger for å illustrere sine poeng. Det er aldri bra når de begynner å snakke om historiske konsepter som grunnlag for sin egen identitesdannelse. Je suis un viking. Det er likevel relativt harmløst å snakke sånn så lenge man holder det på et humoristisk plan. Heia Norge, ergo en plasthjelm med horn. Verre er det med de som mener blodig alvor. De føler seg norske på en religiøs måte, eller noe. Hva skal man si? Nasjonalkulten og Pontifex Maximus er ennå ikke død? Herregud. Våkn opp.

 

 

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top