Det blir som jeg har sagt. Erna Solberg vil bli husket som den første norske statsleder siden Vidkun Quisling som brakte fascister inn i den norske regjeringen. Noe annet har hun ikke vært god – eller ond – for. I en avgrenset dimensjon av “prestasjoner” finnes det ingen tvil om at hun har vært noen slags Høyres svar på Gro Harlem Brundtland. Isolert sett er det svært respektabelt hva hun har fått til i forhold til å bygge opp partiet og posisjonere seg selv som statsministerkandidat — men det er jo ikke bra for Norge. Bare for de som tukler med penger og kaller det en jobb. Dessuten er fascistene svært begeistret for Erna Solberg. Hun har gitt dem håp i en verden hvor intet rimelig mentalt oppegående menneske vil ha noe med dette pakket å gjøre. Fascistene er jo ikke seriøse mennesker — noe Solberg sannsynligvis har vært klar over hele veien, men hun har måttet lene seg på deres støtte for å oppnå regjeringsmakt.
Så hva er greia med hennes uskikkelige ektemann? Det er noe psykiatrisk her. Spillavhengighet, trass hos en forsmådd partner, hva vet jeg, hun må ha vært mye “ute og reist” mens Sindre har sittet hjemme og runket til aksjeporteføljen sin. Det ser ikke bra ut og den eneste realistiske utgang på denne snuskehistorien er selvsagt at Erna Solberg fratrer sin stilling. Hun kunne gjort dette på en kraftfull måte hvis hun hadde “sett lyset” for et par uker siden, men det toget har gått. Det vi ser nå er håpløs motstandskamp langs en vikende front. Det er i virkeligheten ingenting hun kan gjøre for å redde situasjonen, uansett hvos “urettferdig” dette måtte virke for de naive skolelysene som tror at alt kan repareres. Erna Solberg er politisk død. Hun ble drept av sin egen ektemann, noe som er litt av en klisjè. At hun “ikke så det komme” er i bunn og grunn problemets kjerne. Sindres aksjespekulasjoner fremstår som noen slags psykotiske tvangshandlinger — et inntrykk som støttes av det at han nå erklærer seg ute av stand til å gjøre rede for seg. Hvilket forsåvidt er like greit, siden ingen egentlig bryr seg om hva han tenkte på (og/eller med) da han bestemte seg for å føkke kjerringa si. Dette er en privatsak.
Noen føler sikkert skadefryd over dette, men selv synes jeg hele affæren bare er patetisk og ekkel. Hvor lenge skal skittentøyet til disse to vaskes i full offentlighet? Forhåpentligvis ikke så mye lenger. “Noen” må snart sette ned foten og gjøre det som er nødvendig. Samtidig bør kanskje det politiske miljøet som en samlet helhet utarbeide noen krystallklare retninglinjer rundt hvor grensene går for å samrøre offentlige stillinger med privat næringsvirksomhet. Så vidt jeg vet opererer man nå med “veiledende rådgivning” som blant annet antyder at de som skal fungere i en høy offentlig stilling må enten selge seg ut eller sette investeringene sine i et fond som ikke kan røres så lenge de innehar et betydelig tillitsverv i samfunnet. Men det finnes etter alt å dømme ikke et lovpålagt krav om at så må skje. Der har vi en jobb som venter på å bli gjort, slik at ingen fremtidige statsministeremner skal bli satt i forlegenhet av sine egne nærmeste. (Jeg ser på deg nå, Anniken Huitfeldt. Din sjanse til å krabbe helt til topps ble torpedert på lignende vis.) I mellomtiden går klokka. Tikk takk. Det er ganske vanlig ute blant folk å si at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse, men dette gjelder selvsagt ikke for de som sitter i toppjobbene.
Som alle andre gikk den mentale refleksreaksjonen min i retning av den amerikanske delstaten Colorado da jeg første gang hørte om den meksikanske matretten Chili Colorado. Det er ikke totalt på jordet, fordi i begge tilfeller handler navnet om rødfarge, men det er altså galt allikevel. Rød saus fra Mexico må bli det mest korrekte navnet på norsk. Det er dekkende nok, til tross for at det finnes sikkert hundrevis av forskjellig slags “røde sauser” i det meksikanske kjøkkenet. Fargen kommer fra pepperfruktene. Chili Colorado skal lages med tørkede og “reinkarnerte” (det er en lang prosess med varmebehandling og bløtlegging, se på nettet) men ikke brennheite chilier av ymse slag. Disse får man tak i hos diverse nettbaserte krydderhandlere. Det er ikke billig å lage Chili Colorado i Norge, men hva faen er egentlig billig her? Disse plantene av familien Capsicum gror jo som det mest entusiastiske ugress i varme strøk, så tørka chili er noe som henger på trær, mer eller mindre bokstavelig talt, hos alle som har et stykke jord i Mexico — og man tager jo hvad man haver, som de sier. Derfor bruker de mye chili. Mer mystisk er det ikke. Uansett, poenget er at dette er noe jeg eksperimenterer med for tiden. Hensikten er å jobbe frem “min egen” versjon av retten. Og jeg er ikke nådig med selvkritikken. Likevel begynner jeg å bli smått fornøyd.
Det er bent frem ubegripelig for meg hvorfor folk ikke skaffer seg en bra kokebok og er nøye med å følge oppskriftene – helt til de “knekker koden” og danner seg en intuitiv forståelse for det de driver med – heller enn å operere ut fra vage “følelser” som de ikke helt kan gjøre rede for. Det er jo i utgangspunktet ikke særlig mye mer arbeid forbundet med å gjøre jobben riktig enn det motsatte. Forskjellen består så vidt jeg kan se i noen slags form for intellektuell latskap. De baserer beslutningene sine i et avgrenset etterretningsmateriale. Pleier det å gå bra? Ikke som jeg kjenner til, ihvertfall ikke uten at man har flaks. Mange er jo sånn at de “har lykken med seg” — helt til de møter veggen. Det var en gang jeg ble invitert på middag, men jeg merket allerede i oppkjørselen at de hadde brukt for mye sterk chili. Kjøkkenvinduet sto åpent og de sterke stoffene er jo tildels flyktige og oljebaserte aromaer som gir neseborene en mer helhetlig opplevelse enn bare lukt. Etter en runde med spørsmål og svar fremkom det at de hadde brukt tre habaneros i matretten, som en erstatning for de tre jalapeños som oppskriften spesifiserte. Vet du hva dette betyr? I så fall ser du det komiske i historien. Det er ikke vanskelig å lage mat som er så sterk at den blir uspiselig selv for de som er vant til godt krydret mat. Poenget med greia må jo være at man utfordrer sine egne grenser, ikke at man fyrer av en kjernefysisk sprengladning inni munnen (og gud vet hva som skjer videre på fordøyelsesferden). Noen hadde skrevet noe om hvordan hvite mennesker ikke krydrer maten sin — og de har sikkert et poeng, men de kunne godt ha tatt med noe om hvordan den sterke matens berserker går seriøst inn for å sende alt de har av smaksløker rett til Valhall med noe slags jævelskap de har kokt sammen uten noen annen hensikt enn å sammenligne smerteterskler med hverandre. Jeg melder meg ut. Jeg vil ha aroma, ikke bedøvelse.
Hvorom allting er, Chili Colorado er etter min mening best når den brukes sammen med langtidskokt storfekjøtt, la oss si høyrygg, selv om mange foretrekker svinekjøtt. Dessuten bør man lage burritos (med hvetetortillas) som serveringsmessig sluttprodukt av det — men det er jo bare min mening. Se på nettet. Det er ingen mangel på andre råd. “Korrekt kokekunst” handler om å jobbe seg frem til det man liker, men det lønner seg å begynne med en oppskrift og bli stødig på den før man begynner å eksperimentere. Dessuten er det ikke sant at dagens hvite mennesker ikke krydrer maten sin. Norge er jo tradisjonelt et veldig “hvitt” land i matveien helt til langt innpå 80-tallet, men alt dette har endret seg siden da. For eksempel er “fredagstaco” et godt etablert begrep — og mange går ganske langt i krydringa si. Kanskje ikke med selve hovedingrediensen, men jeg har støtt på noen skrekkelig sinte sauser ute blant folk. Herregud. Spiser de virkelig det der? Sånn kan det gå. Fra utgangspunktet “alt for lite” har pendelen svingt helt til den motsatte ytterlighet. Og til slutt i gryta slepper man til slutt en kilo pepper som de sa i Hakkebakkeskogens velkjente pepperkakesang. Man skal jo kjenne at man lever.
Man må egentlig bare ta av seg hatten for hva Erna Solberg har fått til med det politiske partiet Høyre. Jeg personlig liker ikke høyrefolk, men det går i det minste an å gjøre forretninger med de fleste av dem. De er ikke ideologisk sentimentale. De er heller ikke typisk rølpete og uforskammede så man slipper å nikke dem ned på grunn av kjeften deres. Vi snakker vel egentlig om det klassiske høyborgerskapet, bortsett fra at det begynner å bli mistenkelig mange av dem nå. Jeg mistenker at mange som hører hjemme i arbeiderklassen velger å stemme Høyre fordi de tror dette vil gangne dem økonomisk. Jeg vet ikke. Jeg forstår det jo ikke, men ting forandrer seg i livet når man begynner å tenke på seg selv som en som har noen investeringer som må beskyttes. Huset, hytta, bilen, båten. Alle de fine tingene som står på utstilling slik som i interiørmagasinene. Det gode livet. Den sosiale posisjonen. Vennene på Facebook, det ene med det andre.
Selv har jeg aldri stemt på noen andre enn Arbeiderpartiet — mest fordi de er det minst motbydelige alternativet. De befinner seg jo også noen ustabile sjømil til høyre for det partiet Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli styrte. Sånn er den nyliberalistiske samfunnsmodellen. Alt handler om lønn og fortjeneste. Markedstilpasning. Kloke investeringer og alt det der. Hvor kan det spares? Grovt sett kan vi si at økonomisk tenkning skal følge tankene hans Milton Friedman – et av de ondeste menneskene som noensinne har eksistert – heller enn John Maynard Keynes. (De spesielt interesserte kan søke på navnene hvis de ikke umiddelbart forstår hva dette betyr.) Når det er sagt så er det rett og slett for små forhold i Norge til at nyliberalismen får manifestert seg på fullstendig vis, slik at “normale arbeidstagere” er godt beskyttet her i forhold til for eksempel USA eller Storbritannia, men det går tildels ganske hardt ut over såkalt svake samfunnsgrupper. Et av de fundamentale prinsippene innenfor denne ideologien er jo at “man er sin egen lykkes smed”. Det man får er hva man fortjener. Du vet. Fruktene av eget arbeid — og/eller det man klarer å krafse til seg på grunn av at man har gjort kloke investeringer.
Det har vært et visst mediefokus rundt Erna Solbergs ektemann Sindre Finnes. Det mumles om noe snusk med aksjehandel. Det er sannsynligvis ikke snakk om noe som er ulovlig, men problemet er at det ser ikke bra ut når politikere og deres nære familie driver med spekulative pengeplasseringer i løpet av den tiden når de åpenbart har tilgang på alskens “innsideinformasjon”. Det går jo ikke an å si kategorisk at det ikke foreligger noe slags misbruk av priviligerte opplysninger hvis de tjener penger på dette viset, så da havner vi i den gråsona av hviskende mistenksomhet og ondsinnet ryktespredning som alltid har vært en del av politikken. Det spiller ingen rolle om man er verdens største hedersmann “i virkeligheten” så lenge folk tror at man er en kjeltring. Dette temaet interesserer meg ikke egentlig særlig mye, men mediedekningen gjør at jeg ikke kan unngå å legge merke til det. Det virker som om Sindre Finnes har snusket til seg et par millioner eller deromkring, formodentlig i løpet av ensomme stunder på kontoret mens mor har vært på jobb. Det er småpenger i denne sammenhengen, men en seriøs nok sum for de gjennomsnittlige velgerne. Hvorfor har han gjort dette? Inntil noe annet fremkommer velger jeg å tro at han rett og slett ikke har forstått problemet, eller med andre ord at han er fette dum. De fleste er jo det. Særlig når de synes at de tilhører den samfunnsklassen som til enhver tid fortjener mere penger.
Det gikk en serie på NRK som ble kalt Exit. En ganske svart komedie, må man vel nærmest kalle det, men samtidig var den illustrerende for hvor man havner når grådighet er hva som driver deg, med et nikk til “greed is good” fra den klassiske filmen Wall Street. Den som var ny på den tiden da såkalte japper herjet i forretningslivet. Det mest bekymringsverdige med serien Exit er at det virker ikke usannsynlig at sånne karakterer finnes i norsk forretningsliv, selv om man neppe støter på dem til hverdags. I våre dager er det glidende overganger mellom de som driver legitim forretning og de som opererer utenfor lov og samfunn, særlig innenfor narkotikasektoren. Det er jo snakk om idiotisk store omsetningsbeløp hvert år hvis man for eksempel driver stort med kokain. Tenk over saken. De har beslaglagt to tonn kokain i Norge i år og hvis jeg ikke tar helt feil pleier de vel å si at de tar bare 10% av alt stoffet som importeres, uten at jeg dermed får det helt til å stemme at vi forbruker tyve tonn kokain i året i Norge. Det er jo fette absurd. Gjør din egen matematikk. Google sier at “gateprisen” for et gram kokain ligger på 800-1200 kroner (så da sier vi jevnt tusen, for enklere matematikk) og det er jævlig mange gram i tyve tonn, eller bare to tonn for den saks skyld. Det løper opp i flerfoldige milliarder. Hvor havner alle disse pengene? Ingen skal komme og fortelle meg at alt går til dyre biler, gullsmykker og villa i Marbella. Det er rett og slett alt for høye beløp. Noe annet som er litt kinky er at stoffet ser ut til å komme fra Ecuador, ikke Colombia (som på sin side forøvrig produserte mer kokain i fjor enn noensinne tidligere), samtidig som det er stor uro i de kriminelle miljøene i Ecuador, med blant annet mange og svært alvorlige fengselsopprør de siste par årene (man antar at topplederne til de forskjellige narkokartellene opererer fra fengslene). Det ser ikke bra ut. Det er heller ingen grunn til å tro at situasjonen vil forbedre seg i noen nevneverdig grad så lenge etterspørselen etter stoff er så stor og fortjenestemarginene så høye.
På mange måter kan vi si at den kriminelle verden er et vrengt speilbilde av den lovlige verden, eller med andre ord at vi får de kjeltringene vi fortjener. Jeg har ikke selv hatt noen interesse av det såkalte utelivet siden før år 2000, jeg er jo for faen en gammel mann, jeg har ikke tålmodighet til sånt, men fra litt avstand ser det ut som om kokain er den nye hasjen. Hva jeg rent konkret mener er at jeg kan huske at folk snek seg rundt hjørnet på utesteder for å “røyke en rev” — et opplegg som ble helt forandret da røykeloven kom. Nå er det i praksis ingen forskjell mellom sigaretter og joints på dette viset, nå stikker de seg unna for å “ta seg en linje” med kokain i stedet. Folk er rikere enn noensinne i Norge og med rikdommen kommer viljen til å feste. Som alle vet er det begrenset hvor mye man får til å drikke, dessuten blir man jo ganske dust – eller i heldigste fall sovner man bare – hvis man overdriver på dette området. Kokain derimot gir både pågangsmot og evnen til å tolerere flere drinks. Dermed blir festen mye festligere. Før man vet ordet av det har det vært både solnedgang og soloppgang uten at noe inni deg sier stopp. Tar jeg helt feil? Jeg tror ikke det. Kokain har blitt normalisert, til den samme grad som hasj var noe man til stadighet kunne observere i åttitallets festmiljøer. Det var liksom ikke noe dramatisk over det at noen “røyket en rev” den gangen, eventuelt så ble man bedt om å gå ut på verandaen eller noe, og slik sett var det “vanlig” selv om ikke alle deltok i ritualet. Kokain så man derimot sjelden eller aldri noe til. Desperadoene brukte “makka” – altså amfetamin – men det er jo omtrent like respektabelt som sniffing og dermed aldri noen sosial schläger som folk forholdt seg til på avslappet vis, men nå har vi altså fått kokain. Hvorfor? Fordi det er som jeg sier. Det handler hundre prosent om en festkultur som er ute av kontroll, i kombinasjon med et avslappet syn på hvordan det er greit å tjene penger i samfunnet som helhet. Aksjespekulanter var en gang omtrent like respektable som halliker, men verden har forandret seg. Helt til sist, en klassisk profeti fra 80-tallet:
I et typisk vanlig menneskeliv handler kolmogorovkompleksitet om tings forutsigbarhet. Handling A medfører konsekvens B, og så videre. Etter å ha holdt på å streve en stund med denne gjørmebrytende greia vi kaller livet vil folk som regel utvikle en ganske bra forståelse for hvordan ting fungerer i den virkelige verden – uavhengig av hva slags fantasier de hadde om hvor vidunderlig alt skulle bli – og innrette seg deretter. På det generelle nivå kaller vi dette “å bli voksen”. I dagens verden er det vel ingen som egentlig forventer sånt av noen under tredve år av alder. Det tar tid både å finne ut hvem man er, hva man vil og ikke minst hva man må gjøre for å bevege seg i riktig retning.
Hva er det folk vil? De har alltid noe, selv om det kan være mange uklarheter rundt detaljene. For eksempel kan det handle om at de strengt tatt ikke vet hva de “egentlig” vil, men det kan også være at de ikke får til å formulere det på en konsis måte. Mange inisterer på å gjøre et stort nummer ut av dette med intelligens, men det er etter min mening en misforståelse av konseptet. De aller fleste befinner seg innenfor et normalområde som vi godt han sammenligne med kroppshøyde: Bare unntaksvis møter man noen man legger spesielt merke til fordi de er enten så lave eller så høye; de fleste er “normale” i den forstand at man ikke reflekterer over høyden deres. Samme med intelligensen. Som regel er folk oppvakte nok — og selv i de tilfeller når noen faktisk er intelligente langt hinsides det normale så vil dette typisk bare manifestere seg som en høyere “prosessorkraft” som vi måler i tid. Hvor raskt oppfatter de ny informasjon? Den typen ting. Selv de ganske trege vil klare å få gjort jobben, det skal ikke stå på det, de vil bare trenge noe lengre tid på å komme seg til målstreken.
Folk blir ikke dumme fordi de mangler intelligens, men fordi de overvurderer både sin egen kapasitet og sitt eget kunnskapsnivå. De gaper over mer enn de kan bite gjennom, som ordtaket sier. Det finnes jo ingen mangel på historiske eksempler på særlig intelligente individer som sa eller gjorde noen aldeles ubegripelig idiotiske ting, gjerne i det øyeblikket da det passet som dårligst å drite på draget. En ulykke kommer sjelden alene og det ene med det andre. Alle vet hvordan dette virker. Så, spørsmålet blir, synes du selv at du for det meste er flink til å forutse konsekvensene av ting du gjør? Hva slags horisont av virkelighetsforståelse jobber du innenfor? Enkelte ting er ganske umiddelbare, både på godt og vondt, mens andre ting må ligge til “gjæring” ganske lenge før de manifesterer seg i all sin prakt. Tommelfingerregelen er at det tar lang tid å bygge opp noe bra mens man kan føkke opp hele livet sitt på bare noen få øyeblikk av genuin idioti. Dette er noe vi ser hende gang etter gang. Historien er fette full av sånne eksempler. Du vet. Folk som trodde de var smarte — men det varte bare helt til de kjørte seg fast i sin egen kålåker. Vi kan sikkert ofte tenke ay det er forbløffende hvordan mennesker ikke ser ut til å lære noe av historiens eksempler, men samtidig vet vi jo at folk som regel drives av helt andre krefter enn trangen til å lære noe.
På bildet ser vi Charles II av England – og Skottland, Irland “med videre” – under sin kroningsseremoni i året 1625. De hadde jo ikke moderne utstyr for fotografering på den tiden, så det gjaldt å sitte stille, skreve søtt med strømpebyxorna og vente på at den jævla maleren skal bli ferdig. Sånne ting tar bare få minutter nå i Charles III sin tid, hvilket er bra siden han ikke fremstår som noen tålmodig mann. Som alle vet endte det imidlertid ikke helt bra for han forrige Charles. Det var urolige tider i Europa den gangen. Du vet. Tredveårskrigen og det ene med det andre. Folk forandret seg og ble til brutale beist. Derfor gikk det som det gikk.
Uroligheter gjør folk urolige. Dette er ikke høyere matematikk. Det tar lang tid og mye tålmodig arbeid å utvikle et velfungerende samfunn, men man kan ødelegge det på forbløffende kort tid. Plutselig får folk en følelse av at det som må til er strengere straffer og mer politi — og dermed har vi det gående. Stikkordet er sivil tillit. Dette er noe som vokser ut av samarbeidsvilje. Du gjør jobben din, jeg gjør jobben min, og etterpå levde alle lykkelig i alle sine dager. Når vi begynner å “følge med på hverandre” dyrker vi frem paranoide sinnslidelser hos alle som har anlegg for denslags. Det er jo ikke en illusjon at de er “ute etter deg” – storebror følger med på alt som skjer – det er bare ikke noe personlig. Imidlertid vil narcissister altid — narcissere? (Jeg vet ikke hva verbet blir.) Det handler alltid om dem, både på godt og vondt. De andre – bortsett fra de som er “innenfor” narcissistens virkelighetshorisont – er ikke ekte menneskelige individer, de er bare avatarer som representerer et utvalg interesser som er i mer eller mindre konflikt med selveste hovedpersonens ønsker og vilje.
Selv har jeg ingen spesiell mening om hva jeg eventuelt “fortjener”. Jeg får for det meste det jeg forlanger når det kommer til forretninger i den virkelige verden, og hva folk synes om slike “nettaktiviteter” som jeg engasjerer meg i er noe jeg stiller meg uinteressert til, eller i beste fall “tar til etterretning” i den grad det spiller noen rolle, si for eksempel hvis en moderator på et nettsted har en anmerkning. Etter min egen mening er “misjonen min” – et ikke akkurat helt passende ord, men.. – å oppfordre folk til å tenke, både videre, bredere og dypere; gjerne mange ganger fra forskjellige vinkler i forhold til den samme sak. Det er fint å være spontan, men man bør helst ha noe mer å komme med som ansvarlig voksenperson enn “barnets naturlige frihetsfølelse”.
Det ser ikke ut som om folk forstår problemets sanne karakter. Det er ikke noen liten sak når en stortingspolitiker – dette er de som har til jobb å utstede, vedlikeholde og oppgradere lovene – krysser grensen og gjør noe ulovlig. At han åpenbart ikke skjønner dette selv er bare en del av problemet. At andre deler av partiet hans heller ikke skjønner hva problemet består i antyder forsåvidt at de heller ikke er skikkede til å ha stillinger med høyt ansvarsnivå. Man kan aldri – ikke under noen omstendighet – gjøre det Bjørnar Moxnes gjorde når man har en slik jobb som det han har. Det er komisk at de i det hele tatt debatterer saken. Selvsagt må han umiddelbart fratre stillingen. Det er jo en utålelig provokasjon mot sunn fornuft og alminnelig rettfølelse at en lovgiver bryter loven, som om dette ikke betyr noe.
Men der stanser det. Alt er, som de sier, relativt. Som vanlig sivilist uten noen offentlig interesse kan han naske, hore, lyve og bedra like mye som enhver annen synder. Ingen vil bry seg. Ingen vil ha noe med andre folks snuskete toskeskap å gjøre hvis det kan unngås. Han kan bli det de i avisene ofte kaller “en gammel kjenning av politiet” og samtidig oppleve noe av den sanne tilværelsen til de proletære klassene, den nesevise akademiske fjotten. Hva sier du, Bjørnar? Det feite og selvsikre smilet sitter litt lengre inne i dag.
Selvsagt mente han å stjele solbrillene. Like selvsagt er alt pisset etterpå bare løgner og bortforklaringer. Du stjal. Du ble tatt. Nå må du ta konsekvensene. Ferdig snakket. Sånn er reglene for alle, enten du er Petter Partileder eller Steinar Soppbonde. Kanskje han mister jobben? Vel, bu-hu. Det er ubegripelig for meg dersom en leder av et politisk parti – selv om det bare er et lite tulleparti som Rødt – mener at det finnes grunnlag for å fortsette i stillingen etter å ha gjort noe som er så kørka at alle bare ler av ham. Det er ikke engang noe ordentlig kriminelt, det er bare tull. Klåfinger og naskeri. Problemet består i at dette er patetisk og alle vil bruke det mot ham for all fremtid. Generelt sett kan vi si at ansvarlig atferd i stillinger med politisk ansvar for en stor del består i å ikke gjøre jobben enkel for satirikere. Til syvende og sist handler dette om realisme. Bjørnar Moxnes er en voksen mann som tjener sine egne penger, ingen tenåring som har lyst på et par kule solbriller men mangler penger å betale med. Dessuten — Hugo Boss? Herregud. Hva slags amatørkommunist er dette? Vet han ikke hvem Hugo Boss var og hvor han fikk pengene sine fra? Dette fehodet er jo bare en hjernedød dildo.
Det er litt uklart for meg hva eksakt det å beundre noen annen består i. Jeg har selv aldri vært noe annet enn en drittsekk og prøver heller ikke å bli noe “mer”. Eller mindre. Eller annerledes. Hva faen? Jeg hører jo om folk som for eksempel prøver å oppsøke en filmstjerne eller en musikkartist på hjemstedsadressen deres fordi de har lyst til å “prate med dem” eller i mer alvorlige tilfeller av vrangforestilling, at de føler seg forbundet på noe slags sjelelig plan med vedkommende musiker, skuespiller, forfatter, eller hva har du. Dette er creepy AF som de unge sier. Hva er det liksom meningen at disse individene skal gjøre i forhold til denslags beundrere?
YouTube-algoritmen er en mystisk fugl. For et par dager siden foreslo den en BBC-produksjon fra 2006 som handlet om den amerikanske forfatteren og mystikeren Carlos Castaneda. Jeg klikket på knappen og tilbrakte omtrent en time med å bli opplyst — på en måte som ærlig talt minnet meg om hvordan folk forholder seg til Knut Hamsun. Hva er det de forventer? Det går ikke an å forstå andre mennesker, og særlig ikke forfattere og andre kunstnere. Personen bak verket er ikke interessant. Hva de gjorde og ikke gjorde i sine private liv har intet å gjøre med deres kunstneriske produksjon. Ihvertfall ikke noe mer enn tankene til den som tråkker druer for å lage vin.
Innimellom seksuelle eksesser, hemningsløs vold og narkotikamisbruk hadde jeg i året 1983 en sterk interesse for psykologien til CG Jung, særlig dette med “drømmespråk” og hvordan oldtidskulturer dannet kognitive strukturer rundt elementer fra det underbevisste, særlig dette med religion – som ærlig talt er noe jeg aldri har forstått – og hvordan dette har virket inn på ymse samfunnsdannelser. Ditt og datt, det ene med det andre, greia var uansett at jeg gikk på biblioteket for å finne informasjon om mytologi — kort fortalt hvordan og hvorfor folk danner samfunn rundt visse idèer og hvordan dette manifesterer seg på det praktiske plan. Antropologi var det som interesserte meg akkurat der og da; det endte uansett med at jeg lånte en bok som het Kraftens Gjerninger av Carlos Castaneda, en norsk oversettelse av tittelen Tales Of Power, som var hans fjerde bokutgivelse, men jeg visste ikke det ved dette tidspunkt. Jeg bare likte tittelen.
Dette var den eneste tittelen til Castaneda som jeg leste på norsk. Senere tilkom diverse andre ting han hadde skrevet, men på engelsk. Det falt meg aldri inn at dette på noe vis var dokumentarisk. Så vidt jeg kunne se var det burleske historier om en uvitende mann som rotet seg inn i et lærlingeforhold til en indianersjaman. Det var først og fremt komisk. Jeg leste bøkene til han Carlos som om de var romaner skrevet av Isaac Asimov, eller hven som helst andre innenfor fantasy-sjangeren. Dette varte gjennom hele 80-tallet og et stykke inn i 90-tallet, helt til internettet ble en ting. Først da oppdaget jeg at det finnes en hel kultur av mennesker som tror på opplegget. Dette er ubegripelig for meg, men forsåvidt ikke vesensforskjellig fra religioner, politiske programmer, eller hva som helst annet som folk “tror” på. Hva skal man si? Folk er idioter. Jeg vil heller gi dem et ballespark enn en klem på grunn av dette. Jeg har ingen sympati for disse fantasiene. Jeg ser overhodet ingen grunn til å respektere de religiøse. Jeg vil heller trampe på trynet deres. De er avskum.
Imidlertid har jeg en viss interesse for det kognitive materialet som ligger til grunn for religiøse perversjoner. Jeg vil vite hva det er som skjer i hodene deres. Hvorfor blir de som de blir? Så vidt jeg kan se er det bare ødelagte og misbrukte mennesker som danner fantasier on “Gud” og den typen ting. Hva er det som skjer med dem? Jeg sliter med å forholde meg til de religiøse. Den umiddelbare lysten min er å ta dem med meg rundt hjørnet og stikke dem fem-seks ganger i ansiktet med en kniv, men det kan man jo ikke gjøre. Man må bare puste dypt og akseptere at vi er en art som på grunn av den store hjernen oftere henfaller til sinnssykdom enn intelligens. Folk tror på de mest absurde ting. Derfor går det som det går. Menneskeheten er på vei rett ned i dass men sånn er realitetene. Poenget i den forut nevnte BBC-filmen var uansett at Carlos Castaneda var en svindler, Det han skrev om var ikke sant. Men når er noensinne det noen skriver om sant i det store bildet av livet, universet og alle ting? Hva er det folk forventer? Det falt meg aldri inn at arbeidene til Carlos ble oppfattet på dette viset. Det er litteratur, for fanden. Gjør med det hva du vil, men det aller dummeste man kan gjøre er å tro på det som blir skrevet.
For mitt egent vedkommende kan jeg bare håpe at folk ikke tar det bokstavelig og “tror” på det som eventuelt er budskapet mitt — uten at jeg selv anerkjenner at det finnes noe slikt budskap. Jeg er ingen. Mitt liv betyr ingenting. Min død er uten interesse for de fleste som lever. Jeg er ikke sentimental slik sett. Jeg ser på alle de som sitter og sipper over skjebnen sin og jeg gidder ikke engang å sløse bort en klyse spytt på dem. Herregud noe så vemmelig. Er du levende? I så fall har du alle de muligheter livet tilbyr. Er du død? I så fall tilhører du evigheten og det finnes ikke noe mer å si om deg.
Tidligere en gang skrev jeg noe om at det sannsynligvis ville vært lite poeng i å snakke til en tyve år gammel utgave av meg selv. Dette var en refleksjon som fremkom i en sammenheng hvor noen presenterte utfordringen om hva slags råd man ville gitt en yngre utgave av seg selv. Jeg ville ikke engang ha forsøkt. Jeg mener, jeg husker jo hvordan jeg var. Fullstendig fette idiot. Hvor mye “bedre” jeg har blitt med årene er ikke noe jeg kan si noe om. Jeg måtte for å få objektive synspunkter i så fall ha intervjuet noen uavhengige observatører som både husker meg fra den gangen og som kjenner meg slik jeg er nå i dag. De eneste som faller innenfor kriteriene er diverse familiemedlemmer og gamle venner siden skoledagene, og de kan knapt kalles uavhengige. Uansett, poenget er at hvis en eldre utgave av meg selv – altså slik jeg er nå – hadde prøvd å påvirke eller øve innflytelse på en yngre utgave av meg selv, så er dette fullgodt bevis på at jeg ikke har lært noe som helst. Hakuna matata. Livet går rundt og rundt.
De sier det aldri direkte til trynet mitt, men jeg hører jo det jeg hører: Det finnes folk jeg omgås som synes jeg er en ekstremt fæl fyr, men mitt svar til dem er at de lever i et barns fantasi om hvordan verden burde være. De har ikke vært der jeg har vært og sett det jeg har sett. Jeg møter fenomenet med uforstyrrelig ro. Folk er redde, det er saken. Ikke for meg – det finnes ingen saklig grunn til å være redd meg – men for “livet generelt” — eller skal vi kanskje si døden spesielt. De er jo ikke idioter. De vet at de skal dø. Mitt beste gjettverk er at når folk føler frykt i mitt selskap så er det fordi jeg ikke er redd for døden. Eller for noe som helst annet, for den saks skyld. Sykdom, smerte, forfall og hele den pakka. Jeg har ikke lyst på noen slags form for ond skjebne, men hvis det er hva jeg får så er det slik det er. Jeg har ingen følelser i forhold til det. Slå meg i ansiktet med en hammer hvis du må, men dette kommer ikke på noe slags vis til å påvirke meg. Jeg kommer selvsagt ikke til å like det, men jeg kommer ikke til å blunke heller. Kanskje gjespe – er det virkelig nødvendig å gjøre dette enda en gang? – men det er mange mange år siden jeg forventet noe mer eller bedre fra mennesker.
Jeg pleier å vitse om at jeg er halvt kvinne, på morssiden — men det er en alvorlig sak for enhver som er født mann: Du kommer til å bli din egen far. Dette er ikke noe valg man har. Det er ikke psykologisk. Dette er genetikk. Du er programmert til å bli akkurat slik faren din var, men du behøver ikke nødvendigvis å gjenta hans misgjerninger når det kommer til detaljene i bildet. Likevel finnes det ingen mangel på eksempler innenfor en sosiologisk horisont, for hvordan “arvesynden” manifesterer seg – ofte ubevisst – i handlingsmønstre som danner en form for “ekko” gjennom generasjonene: For eksempel: En voldelig far får ofte voldelige sønner. Ikke i den forstand at historien gjentar seg, det er ikke fullt så banalt, men i den forstand at de ser og lærer. Man har det emosjonelle reportoaret man har. Uansett hva slags fantasifulle historier som finnes om “noe annet” så er den underbevisstheten man må leve med – ditt karma om du vil – det man ble programmert til å bli mens man var liten. Det finnes aldri noe mer enn dette. Hvis faren din var et avskum så er dette også din skjebne. Det vil komme frem, på den ene eller den andre måten. Det krever en overmenneskelig kraftanstrengelse å “snu” disse tendensene.
Hvor er jeg selv i dette bildet? Det vet jeg ikke. Sannsynligvis er jeg akkurat slik faren min var. Jeg hører jo dette ofte nok, men de trekker det bare frem når det er hans positive egenskaper vi snakker om. Det går sikkert an å fremkalle noe slags drama rundt dette, si for eksempel en dritings person som sier å fy faen du er akkurat sånn som far din men jeg ser ikke poenget. Jeg vet allerede at jeg er akkuat som far min. Hva annet kunne jeg blitt? Jeg er jo halvt mann, på farssiden. Jeg er et brutalt avskum som ikke skyr noen ting. Dette er min skjebne. Hva er det meningen at jeg skal gjøre med dette? Jeg har aldri hatt noe valg.
Siden jeg ikke spiser sukkerprodukter snakker vi egentlig bare om “alternativt godteri” — selve poenget er det samme. En godbit som er noen slags belønning, eller kanskje selvbestikkelse, som ikke er en del av “kostholdet” som sådan, men heller et nytelsesmiddel i ordets rette forstand, som man tar til seg fordi man synes man fortjener det. Det er noe man har lyst på, ikke noe man “behøver”, så slik sett kan vi si det er frivolt i økonomisk forstand men at det styrker den mikrokulturen som ligger i bunnen av individets livsopplevelse. For noen minutter blir livet bedre. Denne nytelsen gir mening på samme måte som det å ha sex gir mening. Og hva så?
Jeg betalte seksti kroner for et ganske lite glass med store grønne oliven fylt med hvitløk. Godteri. Dessuten Apetina-snacks, det vil si en liten plastboks med nedlagt fetaost, men jeg vet ikke hvorfor denne pakningen har en lavere kiloprise enn det store og på alle måter mer miljøvennlige alternativet som kommer i et glass med skrulokk. Hvem vet? Verden er full av slike absurditeter. Godteriet består videre av speltkjeks fra Sætre og to typer dipp – henholdsvis mørk tapenade av kapers og svarte oliven og harissa-styrket, rødhummus – som jeg lager selv. Farger er et estetisk element som i seg selv ikke betyr noe, men jeg føler meg mer fornøyd med dem enn uten dem, så da blir det slik. Hele menasjeriet kompletteres med noen oppkuttede grønnsaker. Dette er godteri.
Hva skal man gjøre med sånne som kommer og tilbyr sukker? Det er jo ondskap som er verre enn både kokainsprøyte, heroinklystèr, amfetaminpipe og hva som helst annet man har av stoff og inntaksmetoder. Følgelig må man nikke dem ned så blogspruten står og fortsette og sparke helt til de slutter å skrike. Hva annet kan man gjøre med sånne som begår drapsforsøk mot deg? Det er jo ikke moralsk forsvarlig å bare la dem gå. Da vil de bare overfalle noen annen med giftstoffene som de “pusher”. Det går ikke an å forstå slik ondskap, man må bare rydde dem av veien ettersom de kommer. Kampen mot narkotika kan ikke la seg forstyrre av borgerlig begrepsforvirring. Vi må jo tenke på barna og hvordan industriell fremstilling av sukkerprodukter tvinger dem inn i en kunstig belønningsøkonomi.
Altså, hva eksakt er årsaken til at oliven har blitt så jævlig dyrt? Har alle trærne brent ned som en del av klimaendringene? Sånn er det nå for tiden. Vi har kanskje mistet all den fine naturen, men til gjengjeld har vi fått telefoner som holder oss engasjert i meningsfulle diskusjoner på nettet. Om vi blogger eller snakker om bloggere, eller snakker om de som snakker om bloggere, poenget er at dette gjør verden bedre for noen minutter. Det er elektronisk godteri. Et kognitivt festmåltid. Engasjementet er stort og meningene er mange.
