Det er lenge siden Led Zeppelin var konger på haugen — men de var verdens største band en stund. Aldri igjen kommer det til å bli noe som ligner på den gudestatusen de oppnådde i sine velmaktsdager. Senere kom problemer, men før 1975 var det ingen over, ingen ved siden. For å forklare den maktposisjonen de hadde må vi faktorere inn “den femte zepperen”, manageren Peter Grant, som var mer noen slags mafiaboss som type enn hva man i dag ville kalle en forretningsmann. Han fikk ting gjort, mildt sagt. Ingen band verken før eller siden har hatt like bra økonomiske avtaler både i forhold til plateselskap og konsertarrangører.
Hvis man er den typen musikkelsker som liker dyktige musikere som også er talentfulle låtskrivere blir det vanskelig å forklare hvorfor man eventuelt ikke liker Led Zeppelin, men jeg har selv møtt folk som kaller dem “oppskrytt” uten at jeg helt tror på det de sier. Jeg tror at når dette skjer må det være fordi de ikke har tatt seg tid til å lytte til selve bandet, det de reagerer på er at så mange skryter så hemningsløst av “verdens beste band noensinne” at det må være noe galt med bildet. Eller noe i den samme gata. Det går jo ikke an å si noe annet enn at alle de fire medlemmene av Led Zeppelin, hver for seg, var svært dyktige solomusikere som i tillegg hadde en fantastisk kjemi som band, så der står vi objektivt sett — så får vi siden heller snakke om “musikksmak” hvis det gjenstår noe å diskutere.
Bandet eksisterte i ti år og ga ut åtte studioalbum, dessuten diverse konsertopptak og annet, men det mest kommersielt vellykkede albumet var “fireren” – plata har strengt tatt ingen tittel, men alle kaller den bare “fireren” siden det var deres fjerde utgivelse – mens min egen favoritt er albumet Presence fra 1976 — og nest etter der liker jeg best In Through The Out Door fra 1979, som også var deres siste. Jeg så i et intervju at vokalisten Robert Plant – på bildet ovenfor i en “før og nå” montasje – også liker Presence best, så da har jeg støtte i en autoritet i saken, selv om dette er en uvanlig posisjon blant Led Zeppelin-fans. Dobbeltalbumet Physical Graffiti fra 1975 er det de fleste mener er høydepunktet i karrièren deres — og ellers var det jo det tidlige materialet til bandet som først og fremst tok verden med storm, og også det som “alle har hørt”, mens jeg altså liker det sene arbeidet deres. For eksempel tenker jeg det må være helt greit om jeg aldri mer hører slageren Whole Lotta Love – særlig som middelmådig coverversjon gjort av andre – men sannheten er at jeg liker låta like godt hver gang jeg hører den, la oss si på radioen mens jeg kjører bil. Det var jo et aldeles usannsynlig groovy band.
Det er ofte litt tilfredsstillende å se ansiktet på unge musikkelskere, som skjønner seg på faget og som har hørt “om” Led Zeppelin men aldri lyttet til dem, første gangen dette skjer. Det typiske er et wow øyeblikk. Plutselig forstår de hvorfar bandet den dag i dag har så mange fans. Noen ganger er det som å se ansiktsuttykket til et barn som smaker iskrem for første gang. Det skjer noe med dem. De skjønner at de er nødt til å skaffe seg mer av dette — hvilket i store trekk er hvorfor Led Zeppelin aldri kommer til å dø. Arbeidet deres er så bra. Selvsagt er det mye skryt og “hype” men det er gode grunner for dette.
Er det bare meg eller har grønnsaker generelt sett blitt jævlig dyrt? Det går sikkert an å få ned prisen i forhold til Bamas ferdigpakkede salat på superen, men jeg kjøpte likevel feldsalat, ruccola og “crispisalat” (som ser ut som enda en av mange varianter over vanlig hodesalat), dessuten diverse andre salatgrønnsaker. Paprika, tomat, agurk, vårløk — dessuten ikke minst en kyllingfilet delt i ganske små stykker, panert med en blanding av hvetemel, salt, pepper og paprikapulver, og brunet på høy varme i panne før etterbehandling i stekeovnen. Jeg stekte kyllingen før jeg gikk i butikken etter de øvrige salatingrediensene slik at den ville være nedkjølt før bruk, til denne, hva skal vi kalle det, litt bondske versjonen av Cæsarsalat (alt ligger i dressingen). Det ble nok til to porsjoner som kostet omtrent netto hundre kroner hver, hvilket er mer enn jeg strengt tatt har råd til innenfor mitt normale budsjett, men av og til må man jo frike ut.
Saken er at jeg skulle gjerne levd på salat alene, men det er for dyrt. Dette forholdet endrer seg lite gjennom året, til tross for at ting definitivt er mer og mindre “i sesong” over denne tiden, så man skulle anta at prisen varierte mer, men det gjør den altså ikke. Hvis man ønsker seg en særlig festmåned basert i ferske grønnsaker må man gjøre jobben selv. De som har “normalt dårlig råd” i Norge er nødt til å basere sitt kosthold i brødmat. Som så ofte ellers i dette livet — det man ønsker seg og det man kan få er ofte usamse størrelser. Det ser for eksempel ut som om det er alt for dyrt å bli vegetarianer, eller skal vi kalle det “grønnsaksbasert” i kostholdet, med noe innslag av animalsk baserte produkter, i stedet for det motsatte (som virker mest vanlig i Norge); selv om det definitivt er sunnere å holde kostholdet mest grønt. Jeg antar vi får være fornøyd med at grønnsaksdisken er såpass bra som den er – med sine stive priser – for Norge har jo ikke verdens mest gunstige forhold for frilandsdyrking av assorterte grønnsaker, selv om det finnes mange heltemodige bønder som gjør så godt de kan.
Politikken hos supermarkedskjedene ser ut til å være at de skal ha noenlunde det samme sortimentet året igjennom, som i praksis betyr mye import av grønnsaker fra etisk tvilsomme kilder, som for eksempel “plastsjøen” i Almeria (Spania). Hvis man aldri her hørt om dette før bør man sette av litt tid på å google “the sea of plastic” som leverer noe rundt halvparten av alle grønnsakene i Europa, men som ikke har lenge igjen som fenomen, fordi de går tomme for vann. Det finnes to former for tørke. Den som er kort og intens, basert i det lokale været, og den som er langvaring og utarmende, basert i overforbruk av de lokale ressursene. Spania har begge. Plastsjøen – som vises tydelig på Google Earth fra ganske langt ute – har brakt oppsving i økonomien i Almeria, som ellers er et ganske værbitt ørkenområde (hvor de blant annet spilte inn mange av de mest kjente spaghettiwesterns på 70-tallet) uten gode utsikter over langen. Så snart grunnvannet synker til et slikt nivå at det blir tilbakeslag av saltvann fra havet er det kroken på døra for dette opplegget, men ingen vet hvor langt inn i fremtiden dette ligger – kanskje ti-tyve år – bare at det er nødt til å skje. Et lokalt eksempel på selve kjerneproblemet i den globale ressursforvaltningen. Når ting er basert i økonomisk fortjeneste “så lenge det går” må det jo bli slik.
Regjeringen har satt ned et utvalg som sammen skal vurdere hva det vil si å være rusavhengig. Ingen i utvalget har brukererfaring eller medisinsk bakgrunn.
Ingressen til den linkede artikkelen høres i utgangspunktet urimelig ut, men når vi leser lenger ned fremkommer det at de søker en juridisk presisjon som det er meningen at politiet skal ha å forholde seg til i sin daglige kontaktflate mot det kriminelle miljøet. Høyesterett har jo fastslått at “mindre narkotikaforbrytelser” ikke skal påtales — med den praktiske følge at de heller ikke skal etterforskes, de som eventuelt er under slik mistanke skal ikke ransakes, og så videre. Uansett, to dommere og en professor i juss skal se på saken. Så langt er dette de eneste kjente fakta. Det synes uklart hva medisinsk fagpersonell og tidligere misbrukere eventuelt skulle bidra med. Dette er en jobb for jurister. Den har oppstått på grunn av en dom i Høyesterett. Formålet er å synkronisere rettspraksis og politiarbeid.
Min posisjon i “narkotikadebatten” er at hele opplegget ser rimelig orwelliansk ut. Uavhengig av formålet så ser virkningen av forbudslinja ut til å være at vi nå har en internasjonal klasse av svært rike kjeltringer som har makt og midler til å oversvømme brukermarkedet med slike mengder at vi måtte hatt en politistat i nazidivisjonen for å rå med saken, og selv ikke det ville nødvendigvis ha hjulpet. Vi observerer jo at i land hvor de praktiserer dødsstraff også for “mindre narkotikaforbrytelser” finnes det stabil etterspørsel etter forbuden frukt — og så lenge denne bransjen har de vanvittige fortjenestemarginene den har er det urimelig å tro at man kan kontrollere dette fenomenet med maktmidler. Jeg tror ikke engang man ville sett noen nevneverdig endring i antallet brukere og omsatte mengder dersom hele sulamitten ble legalisrt. Det virker tvert imot som om alle allerede får tak i alt hva de måtte ønske, uavhengig av myndighetenes reguleringsforsøk.
Det ser for meg ut som om folk har lagt seg til en litt laissez-faire holdning til rusmidler, ikke ulikt hvordan det folk ofte synes det er “helt greit” å bryte trafikkreglene når det passer dem slik (og når det er liten risiko for å bli tatt). Skal man sammenligne disse to har utvilsomt lovbrudd i trafikken større umiddelbart skadepotensial, ihvertfall i den grad det blir et vanemønster, mens bruk – og misbruk – av rusmidler vekker mer moralsk forargelse. Selvsagt er det ikke bra å holde på med rusmidler, men det er heller ikke bra å ha et urealistisk forhold til hvor vanlig det er å begå “mindre narkotikaforbrytelser” ute i befolkningen. Man må jo for eksempel klø seg i skjegget over at det så langt i år har blitt tatt beslag i halvannet tonn kokain i Norge — i to store partier Hva slags inferens er det rimelig å trekke ut ifra dette i forhold til hva som eventuelt ikke har blitt oppdaget og beslaglagt? Det ble hevdet at det var feilsendinger og at dette stoffet ikke var beregnet på det norske markedet, men på hvilket grunnlag hviler en slik påstand? Det representerer uansett store penger. Man får kjøpt en kilo kokain for ti tusen kroner i Colombia, og man kan sikkert selge den for minst det tidobbelte så snart stoffet har landet i Norge — eller i et hvilket som helst annet land hvor kokain er en etterspurt forbruksvare. Siden kan man jo bare gange opp beløpene.
Sá hon þar vaða þunga strauma menn meinsvara ok morðvarga ok þann er annars glepr eyrarúnu; þar saug Niðhöggr nái framgengna, sleit vargr vera. Vituð ér enn – eða hvat?
Geyr nú Garmr mjök fyr Gnipahelli, festr mun slitna, en freki renna; fjölð veit ek fræða, fram sé ek lengra um ragna rök römm sigtíva.
Denne plattformen er et horehus. Nærmere bestemt en klassisk kommersiell operasjon av det slaget hvor man har alt å tjene på å senke kvaliteten og heller være “smart” i forhold til klikktelleren og forsideplasseringen. Hvis det man ønsker å oppnå er reklameinntekter – alle vil jo ha penger – bør man for det aller første ha en stor profil et helt annet sted, si for eksempel Facebook, Twitter, Instagram og så videre, som linker videre hit. Jeg tror ikke folk som leter etter lesestoff på nettet vil oppleve denne plattformen som interessant. Med andre ord, slik man sier det blant selgere, førstekundekontakten oppstår i en annen kontekst enn blogg.no. Dette er et parkeringshus, ikke et kjøpesenter.
Hvis man vil gå raskt til topps bør man skrive korte, ukompliserte innlegg som handler om “følelser” — men passe på å ha iøynefallende bilder og en overskrift som inngir en følelse av at dette er noe man bare må sjekke ut. Deretter må man “bombe” stedet med et stort antall postinger hver dag slik at alle som tilfeldigvis skroller seg nedad forsiden akkurat der og da får med seg noe man har postet. Det er imidlertid ikke viktig at folk faktisk leser det som er skrevet, det er nok at de klikker på innlegget av nysgjerrighet. Klikktelleren er den eneste kritikeren man behøver å bry seg om. It’s all about the Benjamins, baby. De som selger reklame bryr seg bare om dette tallet.
Jeg var i kontakt med NAV i forbindelse med avviklingen av håndverkskarrièren min. Som et ledd i prosessen fylte jeg ut diverse papirer, og i rubrikken for funksjonshemninger anførte jeg “samvittighet”. Det er jo et handicap i den nyliberalistiske samfunnsmodellen hvis man har alle mulige slags etiske hemninger mot å delta i pengeorgien, kjøpefesten, eller hva fanden de nå kaller det. Den frie markedsøkonomien. Det er uansett noe evneveikt møl hvor dukkemenn i dress og slips smiler sleskt mens de teller penger. Jeg klarer ikke å forholde meg til sånt. Jeg blir nødt til å slå dem i ansiktet med en hammer hvis de så mye som snakker til meg. Disse vemmelige parasittene har ødelagt jorda, men det virker ikke som om de har evnen til å forstå rekkevidden av galskapen sin. Vi lever i dystre tider.
På den ene siden har jeg ingen forventninger til folks intellektuelle evner, men på den andre siden tror jeg det er svært sjelden at folk er fullstendig fette idioter. Jeg tror mange bekymrer seg for krigen, klimakatastrofen og det ene med det andre — men hva skal man gjøre? Det nytter lite å sitte og bite negler over noe man uansett ikke kan påvirke. Da er det bedre å engasjere seg i noe man opplever som hyggelig og ukomplisert; som er det hovedmotivet jeg tillegger de fleste som blogger på denne plattformen. De er i det store og hele hederlige mennesker som ikke søker noe mer enn å stelle i sin egen lille hage og ellers være på vennskapelig hils med resten av nabolaget. Det er bare sånne psykoer som meg som til stadighet må pirke i samfunnets psykiatriske sårskorper.
Når det gjelder dette skrivestykkets tittel så er det noe jeg kaller meg selv hvert år — og det har jeg gjort siden før år 2000. Kall det en vane. Jeg finner uansett aldri noen som jeg opplever som “bedre enn meg” til å fremstille lurvete filosofi som lener seg tungt på rock’n’roll som kulturuttrykk. Det skal være rølpete og stygt, men samtidig må det ha en viss semantisk eleganse. Jeg er jo en forfengelig faen sånn sett. Det bekymrer meg lite om jeg “har rett” men jeg fortjener juling hvis jeg har skrivefeil, eller bare gal bruk av semikolon og slike ting. Litt nevrotisk kanskje, men sånn kan det gå når man er opptatt av språket og dets bevarelse. Vi har alle våre kjepphester.
Generelt kan vi si at det å føle seg intelligent aldri er et tegn på faktisk og praktisk intelligens, snarere tvert imot. Jeg kaller det et symptom på paranoide vrangforestillinger, sannsynligvis rotfestet i et hovedrollesyndrom — altså at ikke bare er man verdens sentrum, man er også den som får tingene til å skje. Det er min skyld. Det vi filosoferer rundt i dag er hvordan og hvorfor folk blir selvopptatt til en sykelig grad. Vi må jo faktorere inn en viss grad av “solipsistisk hjemfallsrett” hos det sansende subjektet, eller observatøren om du vil. Det er naturlig å føle at man er til stede i verden og at man er en del av det som skjer, men det er patologisk å føle at man kontrollerer noe av det, ikke minst den formen for kontroll vi kaller forståelse. De som tror de forstår denne verden forstår ikke denne verden.
Hovedrollesyndrom kjennetegnes ved noen grad av uvirkelighetsfølelse; som om “selve livet” er en film, eller en computersimulasjon, eller noe annet pasienten kommer opp med – ofte noe religiøst – poenget er uansett at det er plastisk og kontrollerbart på et “meningsplan” – enten man kaller det høyere eller dypere – som pasienten opplever å stå i kontakt med. Man legger merke til tegn som utgår fra dette “hemmelige meningsplanet” og man begynner å se sammenhenger som andre ikke legger merke til. I utgangspunktet er dette apofeni; en naturlig tendens til å dikte mønster og mening inn i ting som egentlig er vilkårlige og usammenhengende, fordi sånn virker menneskesinnet, men det som skjer videre er hva som definerer graden av sykelighet hos pasienten. Det å “tro på sin egen bullshit” er ikke nødvendigvis et problem, vi har jo alle vår egen sære “personlighet” sånn sett, men noen får noen ganger i seg litt for mye Møllers tran, så å si.
Kritisk tenkning er ikke verd fem sure i ræva hvis det ikke begynner med selvkritikk. Du kan ikke stole på sansene dine. Eller rettere sagt, du kan ikke stole på at de gir deg eksakt og korrekt informasjon. De er ikke presisjonsverktøy. Sansene er veldig omtrentlige. De er designet for å være relevante hjelpemidler for dyr som lever i et kaotisk naturmiljø, ikke for å betjene en kulturskapning som lever i et miljø av symboler, koder og regler som i utgangspunktet ikke er åpenbare. Man må lære å fungere i kulturen, ikke minst ved hjelp av språket. Alt er veldig abstrakt. Alt er veldig kunstig. Alt er tilsynelatende veldig styrt og kontrollert. Dette er svært forvirrende hvis sanser er alt man har, la oss si hvis pasienten har en schizofren sinnslidelse, eller hvis de er påvirket av noen slags bevissthetsendrende stoffer. For å kunne navigere i en kulturell sammenheng behøver man vel så mye instrumentell fornuft som “instinkter”. Man må samarbeide med kulturens koder og regler, enten direkte eller – mer omstendelig – ved å protestere. Begge deler impliserer at man anerkjenner at disse kodene og reglene eksisterer.
Som jeg alltid sier: Gudene eksisterer når man oppfører seg som om gudene eksisterer. Ingen kan se dem men alle forholder seg til dem. Som moderne kulturskapninger lever vi i en verden av idèer og definisjoner. En verden av mening. Noen ganger har folk reist så langt hjemmefra at de ikke forstår noe av den kulturen de er på turistreise i. Si for eksempel som hvordan man i Norge kan vise “tommel opp” som et positivt og oppmuntrende tegn på at noe er bra, man har oppfattet det som blir sagt, og så videre, mens på et helt annet sted betyr det kanskje omtrent det samme som når man i Norge holder opp langfingeren mot folk. Sånt er jo ikke bra. Man kan bli misforstått uten engang å forstå hvorfor alle er så jævlig sure på dette drittstedet. Et banalt eksempel, men typisk menneskelig. Vi lever i en drøm med oss selv i midten, som regulerende og modererende kraft, mens begivenhetene skjer “rundt oss”. Selvsagt er man hovedpersonen i sitt eget liv, men det samme er alle andre. La oss kalle det det sosiale multiverset. Alle er forskjellige fra alle andre. Når man møter noen man fatter særlig sympati for handler dette som regel om at man har konvergente meninger. Man opplever gjensidig “bekreftelse”. Du snakker mitt språk. Om man har rett i noen objektiv forstand spiller mindre rolle, det som teller er “positiv feedback” på følelsesplanet.
Vi kaller dette landet Tyrkia nå for tiden, men det fantes ingen tyrkere der før på 600-tallet, da det var store folkevandringer overalt som en følge av at vulkanutbruddet i år 536 gjorde det tildels svært vanskelig for folk og husdyr å overleve i mange deler av verden. Vi kan fortsette å kalle det Tyrkia, men det blir mer korrekt å snakke om Anatolia når vi forholder oss til den førtyrkiske tidsalderen. Vi skal uansett tretten tusen år tilbake i tid, til den epipaleolottiske epoken. De har holdt på med arkeologiske utgravninger i Boncuklu Tarla i et drøyt tiår og vi kan så langt fastslå at det eksisterte en ganske homogen kultur i dette området på denne tiden. Anatolia har så langt et dusin forskjellige steder som er under utgravning og som kan dateres 12-15.000 år tilbake. Om vi skal kalle det en “sivilisasjon” blir et spørsmål om hva slags definisjonskriterier man foretrekker, men for meg er sivilisasjon et skjellsord – en sivilisert person er fette inkompetent og som regel også både dypt uvitende og uærlig – så jeg kaller det en høykultur. Uansett er det er faktum at de hadde ganske “moderne” vann- og avløpsanlegg på stedet. Vi kan altså fastslå at folk har holdt på med å drite og pisse hvor lenge som helst.
Mens et kloakkanlegg har en opplagt funksjon er det mindre klart hva de såkalte “samfunnshusene” – se bildet ovenfor – ble brukt til. Disse er nedsenkede i landskapet og har ingen annen inngang og utgang enn ovenfra. Det finnes ingen av de typiske sporene etter beboelse eller næringsvirksomhet så de blir derfor beskrevet som “offentlige steder” selv om ingen vet hvordan de ble brukt. Det som gjerne skjer når det er noe vi ikke forstår i arkeologien er at ordet kult blir introdusert. Det og det er kultgjenstander. Her og der er kultsteder. Du ser tegninga. Vi har jo fortsatt kultisk virksomhet blant folk og som en hovedregel er det håpløst å forklare hva de driver med og hvorfor de gjør det. Alt vi kan si er at folk snubler ned i en dyregrav av bisarre fantasier som det ofte kan være vondt og vanskelig å komme seg ut av igjen. På den tiden da folk begynte å skrive ting – altså når den såkalte “historien” begynner – fantes det et utvalg kulter og religioner som ble beskrevet i skrifter så vi regner med at det var slik også tidligere — eller altså at folk som levde den gangen i hovedsak var som vi foirtsatt er, med de samme gleder og sorger, bekymringer og fremtidsplaner, bare med et annet materielt grunnlag for økonomien sin.
Hva er det første folk tenker når de ser et bilde av samfunnshusene i Boncuklu Tarla? (De samme strukturene gjenfinnes på mange andre steder i Anatolia.) Jeg tenker at det er en dødsgrop som ble brukt til rituelle gladiatorkamper mellom mer eller mindre frivillige slåsskjemper. Sånt har jo alltid vært populært. Det er en “blodsport” som omsetter for milliarder av penger den dag i dag, både direkte og indirekte. Hva slags pervo må man være for å ikke like å se på noen halvnakne menn slåss på livet løs? Herregud. Sånt er jo minst like godt som sex. Legg til litt rytmisk tromming og noen hallusinogene stoffer, så snakker vi om et party. Steinalderversjonen av fæst på lokkalet med heimkok og neseblod. Fullstendig normalt. Eller ihvertfall er dette min hypotese. Jeg er også tilbøyelig til å tenke “tinghus” før jeg tenker “tempel”. Vi vet jo at det alltid er masse konflikter mellom folk, ofte av årsaker ikke engang de selv fullstendig begriper. Hvordan håndterer man sånt? I en strengt sivilisert kontekst avholdes det kanskje en rettssak hvor en dommer lytter til argumentene som kommer fra partene før det fattes en beslutning, mens en “røffere” samfunnstype – som for eksempel norsk vikingtid – kanskje vil insistere på at hvis saken ikke er viktig nok til å slåss for, så kan man bare holde kjeft med hele greia og ikke kjede vettet av folk med prat. Det er ikke etter min mening sikkert at noe samfunn til noen tid vil ha noen form for “religion” — mens det er fette sikkert at de alltid vil ha behov for “konfliktløsning”. Eller ihvertfall er det en søt fantasi å se for seg et samfunn som ikke er gjennominfisert av religiøse mongoer.
Verken jeg eller noen av de jeg vanket sammen med på det sene 70-tallet forsto den gangen hvorfor jeg hadde “drag på damene” ut over det normale, men det virker mindre mystisk i ettertid: Jeg snakket til dem på en normal måte, uten noe sexpress. Den dag i dag vil jeg påstå at det beste sjekketrikset er å ikke bruke sjekketriks. Glem alt det der. Det er i virkeligheten nesten ingen forskjell på kvinner og menn. De har også lyst, men risikobildet ser helt annerledes ut for dem, ikke minst risikoen for å pådra seg en innpåsliten tosk som aldri siden lar dem være i fred om de så mye som smiler til dem, og enda mindre om de faktisk ligger med dem. Folk sier at forsmådde kvinner er nærmest demoniske i all sin hevngjerrighet, men det samme kan man definitivt også si om forsmådde menn.
Dette har ikke noe med “rettferdighet” å gjøre — som i en forklaringsmodell hvor det er urettferdig at enkelte individer er mer attraktive enn andre. Jeg vil påstå at stikkordet er realisme, nærmere bestemt at man ikke lyver, bløffer og gjør seg til, men bare presenterer seg som den man er, inkludert alle de “svakheter” man eventuelt har. De kommer uansett til å oppdage dem fort nok. Av naturlige årsaker følger jeg ikke med på kjønnsmarkedet som “aktiv interessent”, verken på tilbuds- eller etterspørselssiden – jeg er jo forlovet – men alt det jeg likevel plukker opp tyder på at ingenting har egentlig forandret seg på dette området i løpet av de siste femti år: Det kvinner først og fremst etterspør er ærlige menn. Det er ikke viktig om de er rike eller pene. Selvsagt en fordel, men dette er ikke utslagsgivende annet enn hos et mindretall av “gullgravere” som prøver å få noen som har det på stell til å “kjøre dem på tjukken” sånn at de havner i en posisjon hvor de blir forsørget.
Som alltid må man regne med at alle man møter er nærmest latterlig nevrotiske når det kommer til sin egen seksualitet. Kanskje er det noe der. Jeg har aldri selv oppfattet sex som særlig dramatisk — men heller ikke noe som er attraktivt uten at det er “personlig intimt” i forhold til den aktuelle partneren. Jeg er sannsynligvis litt “demiseksuell” sånn sett. Upersonlig sex med fremmede er en ekstrem turnoff. Det er noe jeg kan gjøre, i teknisk forstand, men tanken om å gjøre det fremkaller bare noen slags mild irritasjon, ikke ulikt tanken om å sitte i kø hos Biltilsynet. Det ironiske med dette er at mens “sjekking” er enkelt for meg, så har jeg ingen interesse av det. Det bryr meg midt i ryggen om jeg er “attraktiv” i andres øyne, men dette er ikke noe nytt. Jeg har alltid vært sånn. Igjen må vi kalle det ironisk, for det virker som om denne egenskapen i seg selv er attraktiv. Imidlertid vil jeg ikke si det har noe med selvtillit å gjøre. Jeg er ikke følelsene mine, ihvertfall ikke noe mer enn det stedet hvor jeg bor er det lokale været. Sånn sett er det ofte vanskelig for meg å forholde meg til menneskers nærmest uutholdelige følsomhet. Herregud for et drama. Sjelden møter jeg noen som har selvdisiplin sånn sett. Mer typisk er at de bare flyr rundt og skriker, som om de er barn, eller dyr, eller hva vet jeg. Nevrotisk er det uansett. Slitsomt å forholde seg til.
Egentlig hadde jeg tenkt å si noe om telefoner da jeg begynte å skrive dette. Stikkordet var “tilgjengelighet” som etter at mobil ble vanlig har vært regnet som en selvfølge. Alle har jo alltid telefonen med seg, enten de er hjemme eller ikke. Men så begynte jeg å pusse og file litt på begrepet tilgjengelighet, før alt ble helt freudiansk da det gikk sex i saken. Poenget er at folk jeg kjenner typisk stønner over at jeg legger igjen telefonen hjemme når jeg skal noe sted. Hvorfor har du ikke med deg telefonen? har overtatt for det gamle spørsmålet om hvorfor jeg ikke tar telefonen når den ringer selv om jeg er hjemme. Jeg forstår ikke spørsmålet. Svaret er åpenbart at jeg ikke har lyst. Hvorfor skal jeg gjøre noe jeg ikke har lyst til? Jamen man må jo være tilgjengelig sier folk. Jeg bare trekker på skuldrene. De vet jo allerede at jeg ikke akter å ta telefonen hvis jeg ikke har lyst til det, så hva fanden er det nå vi snakker om? Det virker veldig komplisert å være så følsom. Det må jo koste mye tid, energi og frustrasjon. Stakkars folk, de har det ikke greit med følsa si. Men det er jo ikke mitt problem. Mitt eneste aktuelle administrasjonsområde er de affærene som utgjør mitt eget liv. Er jeg en psykopat? Ikke innenfor noen klinisk definisjonshorisont, men jeg fremstår sikkert litt sånn for de som opplever det som normalt å la følelsene styre livet. Hvordan kan du være så rolig om disse tingene? De vil vite hva “trikset” mitt er. Svaret er naturligvis at hvis mitt engasjement uansett ikke utgjør noen forskjell, så engasjerer jeg meg ikke. Jeg er ikke “kald”, jeg har et helt normalt følelsesliv, men jeg er svært disiplinert. Det er noe annet.
Altså, jeg skjønner jo at folk har forskjellig smak, så jeg forventer for eksempel ikke at folk skal dele min sans for Death og Darkthrone, men alle liker jo “noe” – selv om dette eventuelt er hva jeg vil synes er “cringe” og dårlig smak – gjør de ikke? Som vanlig vet jeg ingenting. Det finnes en nevrologisk tilstand som kalles musikalsk anhedoni og dette kjennetegnes ved at man rett og slett ikke opplever noe positivt ved å lytte til musikk. Hele konseptet fremstår som meningsløse lyder (og sikkert også jævlig irriterende) for slike individer. Søk på nettet antyder at det kan dreie seg noe under fem prosent av verdens befolkning. Det handler ikke om “smak”, det handler om nevrologisk atypi. Noen av oss er bare skapt annerledes. Det kan ikke forklares. De bare er sånn.
Det virker som folk lever helt fint med sin musikalske anhedoni, men noen ganger opplever slike individer noen grad av skyldfølelse fordi de ikke er i stand til å forstå hvorfor musikk er noe som gir andre folk glede og nytelse. Sånn sett observerer vi et velkjent fenomen. Sekundær skadevirkning handler om at man ikke opplever selve tilstanden som problematisk, vanskelighetene man erfarer handler om sosial tilpasning og følelsen av “å være annerledes” på en måte som virker ubegripelig for folk flest. Hvordan går det an å IKKE like musikk?!? Som vanlig når spørsmålet blir “hva er det som er galt med deg?” – uten at svaret er noe åpenbart – er de eneste ordene man tar med seg fra setningen at “det er noe galt meg meg, men jeg kan ikke forklare det”. Ikke verdens beste utgangspunkt i det sosiale spillet.
Som livslang musikkelsker – eller for å være mer presis, en elsker av den typen kunst som musikere lager – er min eneste klage på all den musikken som på en måte ligger i bakgrunnen av mye av livet at noen ganger er det ikke “bra”. Det er dårlig håndverk. Jeg liker det ikke av estetiske årsaker, som noen ganger kan forsvares objektivt med at dette er et glatt produkt uten sjel som bare er fremstilt for å mette et degenerert marked av drita halvtomsinger, men som regel foretrekker jeg å bare forklare det med smak. Alle forstår hva smak handler om. At man ikke liker noe er en helt streit forklaring. Ingen blir fornærmet, folk er jo forskjellige sånn sett. Men jeg må innrømme at for meg er det vanskelig å sette seg inn i sinnstilstanden til noen som på absolutt og kategorisk vis ikke liker noen form for musikk. Hvordan opplever de lydlandskapet de erfarer hver dag? Si for eksempel når de spiller pornojazz på telefonen mens man “rykker stadig fremover i køen” eller når de har noen slags dempet plingplong på et piano i bakgrunnen mens man spiser på en restaurant? Det er jo til enhver tid veldig mye “musikk” overalt hvor man går.
Men fra det ene til det andre. Musikalsk anhedoni er bare en av mange varianser som finnes i menneskesjelen. Spørsmålet er til enhver tid om det er noe man kan leve med eller om man føler at man behøver piller. Hvorfor blir folk for eksempel narkomane? Jeg har ikke noe medisinsk faglig grunnlag for å uttale meg, men som uvitende privatperson er det mitt inntrykk at det ofte handler om “selvmedisinering”. Man opplever noen korte øyeblikk av relativ forbedring via rusmiddelet. Resten av livet er bare sorg og smerte. Og hemmeligheter. Det er ikke noe poeng i å “snakke med noen” om noe som ingen uansett forstår. Man føyer bare skam til skade. Tenk om man for eksempel ikke føler seg i stand til å innta noen av de “politisk korrekte” kjønnsrollene? Det pågår en nærmest usannsynlig voldsom propagandakampanje – sett i forhold til hvor lite og hvor privat dette problemet er – til fordel for kukk og fitte skal sammen sitte fordi dette er omtrent så langt som folk klarer å tenke når det gjelder seksualtematikk. De påpeker at det finnes to biologiske kjønn som åpenbart har designmessige egenskaper av typen “støpsel og stikkontakt”, slik at dette bør ikke være noe vanskelig rebusløp. De henfaller til oppgitt stønning og ruller med øynene – herregud – hvis og når noen mumler noe om det kanskje finnes noe “mer” enn bare utovertiss og innovertiss innenfor det seksuelle fagområdet. Er dette virkelig alt? Etter min mening bør det ikke være noe stort konseptuelt skritt fra det ene til det andre; hvis det finnes mennesker som ikke “føler” musikken så finnes det også mennesker som ikke “føler” den forventede seksuelle identiteten.
Dette er hva hele denne dustete transedebatten handler om: Biologisk kjønn er ikke noen deterministisk faktor i forhold til individets sosiale opplevelse av sin egen kjønnsrolle. Verken mer eller mindre. Vi bruker jo ikke begrepet gender på norsk, vi kaller det enten kjønnsidentitet eller kjønnsrolle, eller kanskje begge deler vekselvis, avhengig av kontekst. Jeg vet ikke om det finnes ennå, men jeg mener å huske at på 80-tallet så var Jens Stoltenberg innblandet i noe som ble kalt “mannsrolleutvalget” — som åpenbart mente noe mer med begrepet “mann” enn bare noen som har en penis, og slik er det vel fortsatt. Ihvertfall kjenner jeg selv ingen som ikke mener vesentlig mye mer med ordet mann enn bare simpelthen noen som er en “penisinnehaver”. Jeg vet ikke om Jens føler seg som en mann nå i dag, men han har i det minste sikret seg en vanskelig jobb. Det er jo noe, Mange mener det er “mandig” å konfrontere problemer og “være fast i fisken” under hva enn slags forhandlinger man må gjennom for å få livet noenlunde slik man vil. Men er ikke dette uniseksuelt? Alle må jo forholde seg til sine egne problemer i sitt eget liv, må de ikke? Kjønn – og ihvertfall kjønnsrolle – er som regel lite relevant. Noen skrev ganske nylig noe fjollete om hvordan “LHBT må forsvare seg mot Q” uten at de har den minste fette peiling på hva de snakker om, de bare “føler” ting på en totalt uansvarlig måte. Spørsmålet som alt dette koker ned til er hvem som bestemmer hva slags kjønnsrolle man skal spille i det sosiale samfunnslivet. Kan man – uten å selv ha en sittefitte der hvor ræva ender – oppleve seg selv som kvinne i forhold til samfunnet og det sosiale livet? Går det an å fungere som mann innenfor den kulturen man lever i selv om man har alt som kreves for å bli gravid, ikke minst de månedlige bløderegenskapene? Dette er veldig mystisk for mange. Var det ikke noe med musikk?
I kommunikasjon og samhandling vil man fokusere mer på hva man antar er meningen med hva som sies og gjøres, enn på hva som konkret blir sagt og gjort. Dette fører til at man også oppfatter, husker og reagerer på meninger mer enn på de konkrete fysiske stimuli. Dette begrenser seg ikke bare til menneskelig samhandling og kommunikasjon; ofte vil man gå lenger og lete etter en dypere mening i hendelser som ikke er intendert eller menneskeskapt, slik som når man spør etter «meningen» med uhell, sykdom og lidelse. Særlig eksistensialpsykologer har hevdet at alle har et grunnleggende behov for å finne meninger med livet og at emosjonelle problemer oppstår som reaksjon på manglende meningsopplevelse.
(Store norske leksikon)
Som alle vet er en feiltagelse noe som følger av at en tidligere antagelse ikke utviklet seg slik man hadde tenkt. Siden kan vi spørre om hva som var “meningen” med denne antagelsen. Hva var dens funksjon, så å si. Folk har jo som regel en plan, her forstått som tanker om hva konsekvensene av egne handlinger vil bli (selv om det ikke alltid er særlig nøye gjennomtenkt). Der jeg vokste opp var det vanlig å si at folk hadde godt næringsvett hvis de på rimelig konsekvent vis var i stand til å trekke nytteverdi ut ifra det meste som hendte med dem. Ikke bare at “de ser positivt på ting” men mer konkret at de på noe slags mystisk vis er i stand til å snu nesten enhver situasjon til sin fordel. Det går jo ikke an å kalle ting flaks eller uflaks når det er et stabilt mønster som varer over lang tid og er gyldig under nesten alle omstendigheter. Så hva er det vi observerer? Vi kan selvsagt avskrive det hele med at vedkommende er “flink” — men sånn jobber ikke filosofer.
Selv ville jeg si at man som en hovedregel aldri bør gå inn i en “trang” situasjon uten å først ha minst to realistiske utgangsstrategier. Hvis man til stadighet opplever å bli “fanget” av ting man har sagt eller gjort kan dette skyldes at man har et lettsindig forhold til sannheten, her forstått som den nyttige lærdommen som man kan trekke ut av en feiltagelse — inkludert men ikke begrenset til en kritisk vurdering av eget vanemønster når det kommer til “antagelser”. Kanskje sannheten er at man ikke er så kompetent og velinformert som man selv tror? Det er til enhver tid og i alle sammenhenger ekstremt usannsynlig at man oppfatter ting riktig første gang. Man oppfatter “noe” og siden fyller man inn bildet med diverse elementer som man henter fra underbevisstheten. Hvis man ikke møter motstand antar man at denne vurderingen er korrekt. Hele denne prosessen tar omtrent et hundredels sekund. Vi kaller det oppfattelse og fabrikkinnstillingen i menneskesinnet er å tro at man oppfatter korrekt; noe som forsåvidt fungerer tilfredsstillende hvis man befinner seg uti den fraktalsuppa vi kaller naturen, men vi lever jo ikke i naturen. Vi er kulturskapninger. Vi lever i en labyrint med skarpe hjørner hvor feiltagelser medfører mentale skrubbsår.
Saken er at folk som ofte tar feil også ofte har en tendens til å være svært nærtagende. Skrubbsår medfører jo ømhet. Det finnes ingen som er så lett å krenke som en tosk, her forstått som “en ikke særlig verdensvant person” — som i noen tilfeller kan være et barn, men i andre tilfeller – det som vedkommer saken vår her og nå – er en voksenperson som bærer på “et såret barn” i sitt indre. Noe som må beskyttes mot verdens ondskap, og som derfor ikke er i bruk i vedkommendes dagligliv. Jeg pleier å kalle det følsa, men jeg er jo både komiker og poet, så ikke bare har jeg funnet opp et ord som rimer på pølse – noe som har vært etterspurt i alle år – jeg har også laget det slik at man ser for seg en godt stappet og fettglinsende hakkepølse når man konfronteres med det psykologiske komplekset som kommer til uttrykk når noen føler seg krenket uten at det foreligger noen saklig grunn til dette. Tidligere metaforer som beskriver det samme fenomenet har for eksempel vært ord som en byll på sjelen (som det stikkes hull i), altså noe som “verker” og som eksisterer “under trykk”, slik at hvis man punkterer byllen med skarpe ord så vil dette kanskje medføre en allerhelvetes tirade av bannskap og skjellsord. (Eller bare sarkasme hvis de er dannede.) I denne indignasjonen bor et nærmest eksistensielt krav på å “ha rett”. Noen ganger blir det voldelig. Imidlertid er ikke dette mystisk og det er ingen kompleks diagnose: Vi snakker om angst. Som altså – og dette er viktig – er noe helt annet enn frykt. Frykt er en organisk følelse som kommer og går ut ifra situasjon og omstendighet, som regel en svært nyttig følelse i menneskelivet, men angst er “det ømme skrubbsåret” som ingen har lov til å berøre. Frykt handler om “noe der ute” mens angst handler om “noe her inne”.
Er det virkelig nødvendig å definere hva ordet frihet betyr? Det virker sånn. Javel, så la oss gjøre det: Frihet er når ingen kan tvinge deg til noe. Verken mer eller mindre. Dersom noen – inkludert deg selv – har makt til å befale hva du skal og ikke skal gjøre lever du ikke i frihet. Selv forholder jeg meg til Sartre – eksistensialismens franske forfar – sine idèer om frihetsbegrepet: Det er en naturtilstand. Mennesker lever i frihet som fisk lever i vannet. Du merker stor forskjell når friheten opphører — mens folk vanligvis ikke reflekterer særlig mye over friheten mens de har den. De er jo fisk i vann. Det oppleves som en eksistensiell selvfølgelighet. Jeg kan gjøre som jeg vil. Konflikter kan selvsagt oppstå hvis to eller flere frie aktører opplever at de har gjensidig motstridende interesser, men dette er en del av pakka, det er ikke et tegn på at man har tapt friheten, bare at man er nødt til å faktorere inn flere mulige konsekvenser av noe man har tenkt å gjøre enn det man selv umiddelbart hadde ønsket seg. Likevel virker det ofte som om folk tror at frihet er en “positiv rettighet” som tilkommer dem også når deres frihetsfølelse kommer i direkte konflikt med andres opplevelse av å leve i frihet. Ta for eksempel begrepet ytringsfrihet. Det er så vidt jeg vet en grunnlovsfestet rettighet i Norge. Poenget med dette er å beskytte “politiske minoriteter” mot det vi kaller flertallsdiktatur, mer spesifikt at de som sitter med makten ikke har lov til å kvele opposisjonell kritikk mot både mål og metode i hva de nå enn har programfestet. Hva det dermot ikke betyr er at hvem som helst kan si hva som helst når som helst uten at dette skal pådra seg konsekvenser. Til hvilken grad en ytring kan regnes som en “handling” – i juridisk forstand – er selvsagt et litt kinky problem, men ikke verre enn at vi har fått til å etablere lover mot trusler, usaklige hatytringer, og så videre. “Bevisets stilling” handler som alltid ellers om dokumentasjon, vitnesbyrd og det ene med det andre; det er ikke nok at noen “føler seg krenket”, de må ha noe saklig å komme med.
Begrepet fritt samfunn er egentlig en absurd selvmotsigelse, siden hele poenget med samfunnet er å legge en demper på folks entusiasme når de skal ut og praktisere friheten sin. Vi har lover og regler fordi vi skal kunne leve med hverandre uten at det går på livet løs. Det er mer korrekt å snakke om et åpent samfunn, hvor reglene er tilgjengelige for alle (i en form det går an å forstå) og ikke minst like for alle, uten favorisering og uavhengig av folks sosiale posisjon (selvsagt med noe varians i forhold til i hvilken grad “tillit” er en del av jobbinstruksen hos den det gjelder; for eksempel er det verre hvis en politimann bryter loven enn hvis en vanlig sivilist gjør det). Jeg forstår ikke egentlig hvorfor noe av dette er vanskelig å forstå. Hvis man opplever storbylivet med alle sine mennesker og trafikkregler som begrensende i forhold til frihetsfølelsen har man anledning til å flytte hvor langt som helst ut på landet, til et sted hvor fremmedfolk sjelden ferdes, men det er ikke sikkert dette vil hjelpe. Alle vet hvordan det gikk da mannen ville fra nissen flytte. Som moralfilosof er det min oppgave å studere “forholdet mellom selvet og verden” innenfor en etisk horisont, men jeg har ingen offentlig stilling og føler ingen plikt i forhold til å rapportere til noen om hva slags konklusjoner jeg trekker ut ifra dette arbeidet. Når jeg likevel skriver om det – og publiserer på en svært obskur måte – er dette først og fremt fordi formuleringskunst er et nyttig hjelpemiddel i den daglige mentalhygienen. Jeg er ingen akademiker. Jeg har ingen agenda ut over det å bedrive “gartnerarbeid” i min egen mentale hage. Hvis det interesserer andre, fint. Hvis det ikke interesserer andre, også fint. Og sånn fortsetter det inntil videre ennå en stund, inntil jeg har avviklet forretningene mine her hvor jeg nå befinner meg slik at jeg kan bevege meg videre i livet. Eller altså, hva som enn gjenstår av min tid her på jorda.
