Det er ganske interessant at det mest hektiske romkappløpet foregikk for 50-60 år siden. Det å landsette folk på månen ble regnet som det gjeveste målet, selv om ingen ennå kan forklare – på noen måte som ikke lyder fette psykotisk – hva som er poenget med å reise til månen. Det er farlig. Det er dyrt. Det har ingen åpenbar nytteverdi. Hva mer er dette enn en evneveik pissekonkurrase mellom smågutter? Et saklig argument er forsåvidt at arbeidet med å realisere dette “umulige” prosjektet – å landsette folk på månen (men også å bringe dem uskadde hjem igjen) – trakk med seg mange ringvirkninger på teknologisiden. De var jo nødt til å finne opp alt for første gang, ettersom det å sende tre mann i en blikkboks på oppdagelsesferd til månen aldri har vært gjort før. Slik sett er alle “bivirkningene” av romkappløpet den gangen mye mer interessant enn hva som faktisk ble oppnådd — som i seg selv er verdiløst.
Hvis jeg sier “bil fra 60-tallet” går nesten alle som vet noe om bil i øyeblikkelig forsvarsposisjon. Enten snakker vi om regelrette antikviteter på hjul – som er fagmessog restaurert, vedlikeholdt og som har nesten et “nytt” utseende – eller så snakker vi om en ulykke som venter på å skje. Gamle kjøretøy er jo som regel ikke “trygge i trafikken” og bør helst ikke eies av andre enn mekanisk sakkyndige individer som kan ta seg av de massive mengdene med “småting” som dukker opp når så gamle biler er i vanlig bruk. Sånn som regelverket fungerer kan man i dag kjøpe seg en “bruksveteran” – la oss si for eksempel en 1994 modell Toyota Corolla med lav kilometerstand – som vil komme ut som det aller billigste alternativet for folk som trenger bil “ganske ofte” men ikke hele tiden. Men det bør altså være ett av de bilmerkene som ble anbefalt – av mekanikerne, ikke av selgerne – som “gode kjøp for den alminnelige forbruker” allerede den gangen.
Blant det kundesegmentet som typisk kjøper seg – eventuelt leaser – en ny bil, som de planlegger å bytte ut igjen om 3-5 år, virker det som om de fleste nå går for elbil, ihvertfall de som opererer innenfor “den normale prisklassen”. Imidlertid er jeg usikker på hva man får kjøpt brukt i prisklassen 30-50.000, som er der jeg typisk befinner meg i forhold til det egentlig litt brysomme fenomenet bil. Hvis man trekker fra årene før man fyller 18, tar sertifikat og har lov til å kjøre bil på egen hånd, så har jeg likevel sannsynligvis tilbrakt flere år uten å eie bil enn som en typisk “kjørende person”. Det er for eksempel bare et jævla mas å ha bil hvis man bor i Oslo sentrum. Det er smartere å bruke sykkel, så kan man heller leie en bil hvis man skal på noen slags langtur. Men der jeg bor nå? Glem det. Riktignok er det teknisk mulig å “klare seg” som fotgjenger, men jeg har jo større ambisjoner enn som så. Jeg ønsker en viss “levestandard” som strekker seg lengre enn bare det som må til for å overleve. Du vet. Komfort. Alle har noen krav. Noen er urimelige, men det synes jeg ikke mine er. “Spartansk” kaller sannsynligvis de fleste den livsstilen som jeg tenker på som “vanlig”. Imidlertid er jeg ganske snobbete i matveien.
Det å eie og kjøre en automobil lar seg konseptuelt tilbakeføre til den mye eldre idèen med å eie og kjøre “vogn med trekkdyr”, som har vært en greie i minst 5-6000 år. De tidligste versjonene av privatbiler representerte jo heller ingen klar “forbedring” i forhold til hest og vogn; støyende, dyre i drift og teknisk krevende som de var, men det var definitivt moderne for sin tid, så folk søkte seg til “automobilen” bare av den grunn. Du vet. Det progressive og “fremskrittsvennlige”. Riktignok fantes det dystopiske dommedagsprofeter den gangen også – vi minner for eksempel om at de tidligste varslene om karbondioksydutslippenes konsekvenser kom allerede i 1880-årene – men folk flest ville jo ha alt dette nye og blanke. Fra et håndverksmessig synspunkt ble det begått uhyrlige ugjerninger mot gammelt fagarbeid på den tiden da folk kappes om å ha mest mulig av det nye og fabrikkfremstilte, heller enn alt det gamle, teite og håndlagde. Materialenes retthet var en gang noe nærmest fagmessig uoppnåelig, uansett hvor mye man høvlet og pusset ble det fortsatt ikke like fint og glatt som respatexoverflater. Sånn sett har menneskeheten vært gjennom en tidsalder – modernismen – som var preget av litt vel mye “fremskrittsoptimisme”, og som filosofisk sett døde i nazistenes utryddelsesleire. Det heter postmodernisme nå, og det er en slags “kulturell bakrus” om du vil. Alle som har normalt gangsyn klarer jo å se et antall problematiske aspekter ved “fremskrittet”. Hvor eksakt er vi på vei hen? “Mot en bedre verden” var det åpenbare svaret innenfor modernismens åndsklima, men dette virker ikke lenger like åpenbart for alle. Folk er fortsatt “moderne” i den ontologiske grunnmuren sin, men på en skeptisk måte.
All kritisk tenkning begynner med selvkritikk. Har jeg forstått dette? (Svaret er alltid nei.) For de fleste praktiske formål handler imidlertid saken som regel om man har forstått “hva man skal gjøre” i isolert forstand, altså i forhold til en nærmere definert oppgave, selv om man ikke skjønner noe som helst av “det store bildet”. Sånn sett er ikke mennesket noen utpreget intelligent skapning, bare talentfull i forhold til lydighetstester og den typen ting, når de stolt får vise frem alt det unyttige fjaset som de kan. Han er en jævel til å løse kryssord. Fra min synsvinkel var mennesket en gang en intelligent skapning men det er lenge siden nå. De fleste av oss har blitt degenererte og “urbane” skapninger som er sjanseløse på egen hånd i “livets spill”. Tingene som opptar oss – og som for en stor grad makser ut hjernekapasiteten hos folk – er ikke virkelige ting. Snarere en dramatisk iscenesettelse av “ønsker, håp og drømmer” som er bare delvis forankret i empirisk bevisbare fakta og andre “objektive forhold”. Det er ikke vanlig i vår tid å ha et robust ego. Det vanlige er å være sårbar og følsom, særlig når andre ser på. Jo mer full av mannskit noen er, jo lettere lar de seg krenke — og i vår tid tilbys lite annet enn mannskit som “hjernefyll” for det alminnelige publikum. “Underholdning” og denslags, som er spesielt beregnet på å fylle den eksistensielle tomheten i en nihilistisk tidsalder, hvor konseptet “alvorlige samtaler” høres ut nesten som om man blir utsatt for seksuelle overgrep. Det gode livet består jo for det meste bare av kos og tøys som det ikke er så farlig med. Vi har – i pragmatisk effekt – konstruert et samfunn hvor det er fullt mulig å bare “eksistere” som en skygge av seg selv, altså uten at man lever på den måten kroppen og sinnet er konstruert for å gjøre. Det går an å navigere seg gjennom et helt liv uten å noensinne ta stilling til noe, eller engasjere seg i “plikter” på noe vis. Man behøver strengt tatt aldri noensinne å tenke, i egentlig forstand. Det er nok at man går den veien pilen peker. Opplegget er ferdig utarbeidet for deg.
