Dette skrivestykket er motivert av to forskjellige elementer. Det ene er en videotittel jeg så på YouTube: Iron Maiden, the most successful heavy metal band ever – tittelen var så frastøtende at jeg gadd ikke å se den – og noe jeg skrev på engelsk et helt annet sted, om vinsmaking og hvordan “alle sier det samme” men ingen sier noe som egentlig betyr noe, som medførte en kommentar hvor en kis sa at jeg er såpass flink til å formulere meg at jeg “helt sikkert ville bli en suksess” hvis jeg startet min egen vinspalte. Saken er imidlertid at jeg driter, pisser og spyr på begrepet “suksess”. Jeg vil ikke ha det. Det betyr mindre enn ingenting for meg, i den forstand at det er noe negativt. Hva faen er greia? Slik jeg ser det har du lykkes godt nok hvis du har funnet en jobb du trives med, som betaler bra nok til at du kan opprettholde en rimelig levestandard, kanskje med litt spillerom for “fest og moro” noen ganger i tillegg. Og hvis du i tillegg er sammen med noen som gjør livet ditt bedre er ringen sluttet. Hva mer behøver man? Hele opplegget er sykelig.
Jeg skjønner ikke hvordan det går an å være “det mest suksessfulle metallbandet noensinne”. Hvordan måler man sånt? I platesalg? Gjennom avstemming blant et representativt utvalg av Iron Maiden sitt typiske publikum? Nå er det jo slik at jeg har fulgt Iron Maiden siden året 1980 og har sikkert vært på mer enn tyve konserter med dem gjennom tidens løp, men jeg ser ikke noe realistisk grunnlag for å stille opp noen “konkurranse” mellom dem og alle andre i den samme sjangeren. De var hva man må kalle et hardt arbeidende band som på sitt meste spilte 400 konserter i løpet av 410 dager, som er aldeles perverst. Enhver musiker skjønner hva jeg mener. Det går jo faen ikke an. Er det verdensrekord? Jeg vet ikke, men det burde kanskje være det. Problemet er at det er ikke bare å spille mange konserter, man skal også komme seg fra det ene stedet til det neste, spise og sove, snakke med pressen, ha litt tid for seg selv og så videre. Folk trenger også noen fridager av og til. Alle vet dette. Duracellkaninen er ikke udødelig. Ihvertfall er det sikkert at ingen får til noe sånt uten å være i ekstremt god fysisk form. Jeg mener, jeg har selv “litt erfaring” med turnèlivet slik at jeg vet hvor slitsomt det kan være (og som regel er). Et absolutt minimum er at man har noen svært kompetente folk til å jobbe 24 timer i døgnet med å organisere opplegget og ta seg av alle oppkommende idiotproblemer.
Vi lever i en nihilistisk tidsalder hvor penger har blitt alle tings minste felles multiplum. Hva betyr suksess? Den vanlige fantasien handler om “å slå gjennom” med noe, slik at man blir rik på gods, gull og grønne skoger. Du vet. Nesten som å vinne i lotto. Plutselig er man en viktig person. Folk viser deg respekt, bukker og nikker, tilbyr seg å gjøre ting for deg og det ene med det andre. Det blir en slags rus. En hallusinasjon. Det er vanskelig for meg å fatte hvorfor noen ønsker at dette skal skje med dem, fordi – om vi kan tillate noen betroelser – jeg har møtt mange “stjerner” men ingen som virkelig liker den situasjonen de har havnet i. Visst har de mye penger men til gjengjeld har de ikke noe privatliv lenger. De er under beleiring av paparazzi og andre som prøver å “fange noen salgbare øyeblikk” som siden kan mates inn i den store pengemaskinen og drive galskapen enda en omdreining rundt. Selvsagt finnes det enkelte individer som er såpass narcissistisk anlagt at de liker en slik tilværelse, men alle som har et normalt følelsesliv opplever det som et “forgyllet fengsel” å være fanget i sin stjernestatus. Nå kjenner jeg ikke egentlig noen i det politiske miljøet, bare det vi kan kalle underholdningsbransjen, men jeg antar at noe av det samme gjelder for dem også. Å være kjendis er et problem. Om folk ikke “elsker deg” på et fullstendig fette urealistisk grunnlag, så hater de deg på grunn av det du symboliserer.
Sakens ironi ligger i at nesten alle synes de behøver mere penger, mens de få som av ymse grunner har havnet i en situasjon hvor dette ikke er noe tema så å si uten unntak ville byttet bort mesteparten av rikdommen sin mot en mer fredelig livsstil. Hvordan fungerer dette for kongefamilien? Man kan bare spekulere. En gang for lenge siden var det slik at folk for det meste lot andre være i fred, inkludert kjendisene. Selvsagt ser du dem, men du går ikke bare bort dit for å be om en autograf eller noe. Sånt er jo upassende frekkheter. Hvorfor skal man forstyrre andre folks privatliv? Nesten ingen kjenner noen som synes det er stas når fremmedfolk antaster dem i private øyeblikk. Det er liksom meningen at man skal forstå sånt uten å få det detaljforklart. Det er noe alle bare fatter uten videre. Sånn var det før i tiden, uten at jeg helt kan redegjøre for når eksakt dette var. På 70-tallet? Tidene har uansett forandret seg, men jeg vil ikke si “til det bedre”. Grådighet og skamløshet har forpestet de menneskelige samfunn til en slik grad at ingenting betyr noe lenger, som også er årsaken til at jeg kaller dette en nihilistisk tidsalder. Alt vi har nå er penger og konkurranse. Det finnes ingen stil, ingen ære, ingen sosial intuisjon. Alle skal bare ha og ha. Sånn har det blitt.
Det virker passende at Iron Maiden avslutter denne saken.
