Kategori: Blogg

Via nyhetene får man med seg at det finnes folk som har så smarte strømavtaler at jo mer strøm de bruker, jo mer tjener de på det. Jeg vet ikke noe om detaljene, men det har noe å gjøre med når og hvordan regjeringens strømstøtte slår inn. Følgelig setter de opp vinduene og fyrer med alt de har, pluss at naboene får komme og lade elbilene sine, det ene med det andre, man får alltids brukt mye strøm. Visstnok finnes det Facebook-grupper som bidrar til å organisere effektiv forbruksøkning der hvor dette medfører fortjeneste. Staten spanderer og vi lever jo alle i en tid når det gjelder å utnytte de mulighetene man har mens man har dem. Ingen vet hva morgendagen bringer.

Selv er jeg ikke smart. Jeg har ikke noen god strømavtale, jeg betaler spotpris. Inntekten min er ikke god heller, jeg sitter igjen med fjorten tusen (etter skatt) hver måned. Det er trangt nok som det er, men jeg ville stått til knes i mannskit hvis det ikke var for strømstøtten. Hva jeg tenker om at noen misbruker denne ordningen? Tja. Det blir vel noenlunde det samme som å misbruke trygdesystemet — som igjen ikke er vesensforskjellig fra å svindle forsikringsselskapet under et skadeoppgjør. Folk gjør jo sånt hele tiden. Det regnes som smart å ta med seg alle de kronene man kan på sin vei, for man får alltids bruk for dem. Spare litt her, krafse til seg litt der. Snyte hver gang man kan og klage på prisen hver gang man må betale for noe. Sånn er den smarte livsstilen. Man må være aggressiv og pågående. Livet er en kamp.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Forskjellen mellom å være moralsk og moralistisk handler om på hvem sine vegne man har disse meningene. En moralsk person har regler for sin egen atferd mens en moralist bryr seg mest om hva andre gjør og ikke gjør (mens de ofte har veldig slakke standarder for hva de selv har lov til). Selv føler jeg ikke at det er mitt oppdrag her på jorda å forklare, belære, oppdra eller regulere andre mennesker verken i deres tanker, ord eller gjerninger. Imidlertid har jeg vondt for å holde kjeft om hva jeg tenker til enhver tid, så vi kan si at dette medfører “ytringer”. Hva andre tenker om dette får være deres egen sak. Det er ikke personlig, jeg har en “litterær” tilnærmelsesmåte, hvor jeg betrakter ting på en egentlig ganske abstrakt måte. “Mennesket som fenomen” mer enn spesifikke historier om enkeltmennesker, kan du si. Allikevel er det mange som tar ting veldig personlig til enhver tid, i den forstand at dette er et karaktertrekk hos dem, som nesten alltid er en grov overvurdering av hvor interessante de er i det store bildet, men sånn blir det når man opplever seg selv som viktig.

Hvor kommer de moralske standardene fra? Vi snakker jo om regler nå, som begrenser individets frihet til å velge de løsningene som man selv er best tjent med til enhver tid. Hvis man for eksempel lever etter det moralske prinsippet at man aldri vil stjele noe, man vil alltid betale for seg og ha ryddige forhold slik sett, vil man over et antall år gå glipp av mange gode muligheter til å berike seg selv på andres bekostning bare fordi man har noen slags forfengelig fantasi om at man er “respektabel” i forhold et sett med standarder som ikke alle engang følger. Ikke uofte har jeg støtt på argumentet om at noen kommer uansett til å gjøre det (så det kan liksågodt bli meg). Dette reflekterer hva slags standarder vedkommende forventer å finne i samfunnet som helhet. En som tror at alle uansett stjeler som ravner hver gang de har sjansen vil ikke oppleve det som unormalt å selv naske med seg noen saker herfra og derfra på sin vei. Hvor prektig skal man være, liksom. Selv i straffesaker foran retten handler det mer om hva som kan bevises enn om hva som “egentlig skjedde”. Det folk ikke vet har de ikke vondt av. Derfor handler det ikke om rett og galt, men om hva man kan slippe unna med uten at det blir noen slags ubehagelige konsekvenser.

Hvis jeg selv hadde en avtale som medførte at jeg fikk tilbake penger på å bruke strøm så ville jeg definitivt brukt mer strøm enn jeg gjør nå (jeg forbruker omtrent halvparten av “det normale” fra den gangen strøm var forholdsvis billig), men jeg ser ikke for meg at jeg ville gått inn for å bruke så mye som kapasiteten tillater, bare fordi dette “lønner seg”. Hvem som helst kan se på livsstilen min og konkludere med at jeg ikke bryr meg mest om lønnsomhet, eller altså hva som regnes som smart ute i samfunnet vårt. Faktisk bryr jeg meg så lite om hva jeg “tjener” på det ene eller det andre at jeg i praksis er en uhyrlig dårlig forretningsmann, selv om jeg forsåvidt har ganske god teft for “hva markedet vil ha” og slike ting. Hvis man ikke har “killerinstinkt” i forhold til lønnsomhet vil man ikke lykkes særlig godt med forretninger. Det som er profitabelt er ikke nødvendigvis interessant — slik at hvis man har den personlighetstypen som søker å optimere de interessante aspektene ved alle ting vil man i forretningslivet sannsynligvis oppleve hvor interessant det er å gå konkurs og tape alt man satset. Det er imidlertid mange som er som meg. Ingen av oss har legning for å utnytte alt og alle vi møter på vår vei så langt det lar seg gjøre, vi har en helt annen type strategi, som handler om “godt nok”. Hva er poenget med å fortsette å spise etter at man er vel forsynt?

Mange legger bevisst eller ubevisst opp sitt eget løp etter hvordan de tror andre gjør tingene. For eksempel hvis man tror at folk for det meste vil lyve hvis de har noe å tjene på dette vil man neppe være særlig nøye med sin egen standard for sannferdighet og etterrettelighet. Hvis man tror at verden for det meste er befolket av kjeltringer har man svake incentiver i forhold til begrepet ærlighet. Hvorfor skal man være den eneste som snakker sant? Det er jo ingen gunstig posisjon å havne i. Alle vet alt om deg men du vet ingenting om noen av de andre. Som det gamle ordtaket sier: Hvis du er invitert på fest hos noen kannibaler og du ikke umiddelbart kan se hvem de planlegger å spise, så er det deg. Det er du som er offeret. Omtrent sånn fungerer samfunnet.

Har det blitt sånn at man kan henge ordet jul på hva som helst nå eller hva? Så er det liksom med i pakka? Jeg har for eksempel aldri skjønt når (eller hvorfor) juleskum ble en ting borti godteridisken. Og hva skiller egentlig julefløtegratinerte poteter fra de vanlige? Jeg skjønner at det er mildt sagt bortkastet energi å la seg forarge av denslags, men det blir liksom “litt for mye” noen ganger. Det er etter min mening definitivt vettugt og vel så det å feire jul når vintersesongen er såpass intens som i Norge, sola snur og alt det der, jeg har ikke engang noe imot at de som er kinky på den måten trekker inn basusjernet og bygger diorama – eller whatever – med ku, esel og lam (som de apokryfe evangeliene krever, slik at profetiene fra Jesaja og Salmenes bok skal oppfylles), men ikke sant, vi lever for det meste i den virkelige verden, hvor det å feste er noe man gjør for å ha det gøy. Ikke ta gøyen ut av jula!! 

Hvorom allting er, jeg fant noe artig borte på superen. En pakke med kebabkjøtt. Det lignet oppkappede biter av den samme typen farse som de ofte har på kebabstedene — og dette viste seg å stemme. Jeg erklærer det som julekebab, siden det i det minste luktet nellik da jeg freste det i panna. Nellik er jo et av de tradisjonelle julekrydderne. En stor hvetetortilla (av merket “Santa Maria”) med issalat, rødløk og paprika, chiles jalapeños (syltede på glass, av merket “Old El Paso”), kebabsaus og rømmedressing, så legger man de nystekte bitene med kebabfarse på toppen, ruller det hele sammen og serverer. Dette heter visstnok wrap. Julewrap, skal det nå være. Jeg tror ikke dette er verdens sunneste snack (jeg tror heller ikke det har substans nok til å regnes som selvstendig lunsjrett) men det er ikke så alt for galt heller, årstidens gastronomiske miljøforstyrrelser tatt i betraktning. Alle har sikkert visst i mange år at de selger små pakker med kebabkjøtt på superen, men ingen har fortalt meg det og jeg oppdaget det ikke av meg selv før nå i dag. Genialt.

Noe annet jeg legger merke til er at mye er nesten urimelig billig. Ikke de “tunge” varene som ribbe, pølse og pinnekjøtt, men veldig mye av alt man typisk regner som tilbehør, dessuten hadde de for eksempel tokilos poser med mandelpoteter til ti kroner borte på Kiwi, som er skambillig. Fem kroner kiloen. (Hva får bonden?) Uansett, i praksis betyr dette at selv de som har dårlig råd får til å forspise seg på saus, poteter og alskens garnityr. De hadde også 250 grams pakker med “First Price” lutefiskbacon til 11 kroner, hvilket betyr rett under 45 kroner kiloen for bacon, som riktignok ikke er av prima kvalitet, men adekvat til sitt bruk, for eksempel i pastasaus og så videre. Man må jo ta med seg noen pakker og legge i fryseren, ikke sant? Faenskapet koster minst fire ganger så mye til vanlig. Det virker i utgangspunktet ikke klokt at dette er en bra tid for å gjøre gode kjøp, men sånn er det. Idèen må være å selge enorme mengder av noen populære produkter med lav eller ingen fortjeneste sånn at kundene liksågodt tar resten av handelen i samme butikk siden de jo allerede er på stedet. Genialt.

For mye av det gode med julefeiringen minner litt om å ha med seg noen på fest som ikke tåler å drikke, mister kontrollen fullstendig og bare flyr rundt og skriker og lager kvalm. Sånt trekker jo ned stemningen litt. Vi prøver å være coole her, ikke sant. Chille, lille pille. Det er ikke bra, ikke sant. Det er ikke trankilt når folk ikke får til å oppføre seg — som i dette tilfelle betyr alle de som klistrer ordet jul på nærmest hva som helst slags produkter som ellers ikke forandrer seg på noe vis i forhold til hva slags egenskaper de har resten av året. I utgangspunktet skal dette være en fest. Alle liker fest, bare ikke når man må gjennomføre noe slags tredjegrads prestasjonsprogram bare for å delta, når det å gjennomføre en gjennomsnitts julehandel ligner opptaksprøver til marinejegerkorpset, i det minste som “psykisk prøvelse” uten å miste fatningen og løpe skrikende avgårde i alle retninger på èn gang. Det må være litt trankilt, ikke sant. Det kan ikke være bare stress. Men når alt det er sagt, god jul til alle som leser dette. Ikke bare er livet en fest, det er også en dans på roser.

Arbeidslinja i sosialpolitikken innebærer at velferdsytelsene skal utformes slik at de stimulerer folk til å arbeide framfor å leve på trygd eller sosialhjelp. Den knyttes til positive verdier som sosial inkludering, aktiv deltakelse, verdighet og selvrespekt, men bygger opp om en hegemonisk diskurs der lønnsarbeidet er det konstituerende og normalitetsskapende i det moderne samfunn, samtidig som forholdet mellom stimulering og tvang ikke alltid er like klar, noe som fører til både spørsmål og dilemmaer.

På mange måter representerer arbeidslinja et forsøk på å balansere to motstridende hensyn. Stønadene skal forhindre fattigdom, samtidig som ikke flere enn høyst nødvendig skal benytte seg av dem. Dette kan være et dilemma. Stortingsmelding nr. 35 fra 1994-1995 presenterte arbeidslinja slik: «Arbeidslinja betyr at virkemidler og velferdsordninger – enkeltvis og samlet – utformes, dimensjoneres og tilrettelegges slik at de støtter opp under målet om arbeid til alle».

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Arbeidslinja, som siden 1990-tallet har vært en sentral del av norsk sosialpolitikk, består av aktive vilkår og sanksjoner, og for å få offentlige stønader er det i økende grad et krav om at brukerne må delta i ulike typer aktiveringstiltak.

(Wikipedia)

Alle som noen gang har prøvd å oppdra barn må jo ha oppdaget at tvang ikke virker etter hensikten og kan derfor bare brukes når det er en akutt krisesituasjon av noe slag. I den daglige drift må man holde seg til manipulasjon og lureri, forhandlinger hvor man gir “noe for noe” og den typen ting. Barn er imidlertid mye kvikkere enn de voksne, på alle vis, så de tilpasser seg uansett hva som gjelder, selv om man på vanemessig vis praktiserer “strenghet” og kommando pimpelipim (der er når man bruker argumentet “fordi jeg sier det”), som imidlertid ikke er den optimale måten å forholde seg til andre mennesker, særlig ikke de man ellers ofte forteller seg selv at man elsker.

Hvilket bringer oss til problemet med “strenghet” i forhold til post-pubertale individer, det vil si voksne mennesker som på godt og vondt har dannet en selvstendig voksenidentitet som er “ferdig” i forhold til det alderstrinnet de befinner seg på, altså i den forstand at de ikke har noen påfallende mentale eller emosjonelle “mangelsykdommer”, de er normale folk. Hvordan – men også hvorfor – skal man “oppdra” voksne mennesker? Dette er det grunnleggende kommunikasjonsproblemet man er konfrontert med innenfor norsk sosialpolitikk, slik den arter seg på det praktiske plan. Formyndermentalitet er ikke bra når man praktiserer det i oppdragelsen av egne barn — men det er i beste fall en fornærmelse når man praktiserer det overfor voksne. Innenfor sosialpolitikken ville jeg kalle det et maktovergrep.

Hvem er det hjelpeapparatet prøver å hjelpe? Jeg tror ikke “klientene” er det korrekte svaret. Jeg tror de har øynene sine festet på en helt annen type ball. “Det skal lønne seg å jobbe” later til å være det mantra som preger helse- og sosialtjenestene, fremst representert gjennom Nav. Man registrerer det samme mantraet fremført også i andre sammenhenger, spesifikt når det ene eller det andre “utvalg” skal utarbeide en “rapport” som underlag for hva enn det er slags “tiltak” man går og pønsker på. Det skal lønne seg å jobbe. Javel. Det er som regel idèen når man tar en jobb, eller kanskje vi heller skulle si at dette er minimumsstandarden for hva man forventer å få ut av en jobb, altså at det lønner seg å stå i jobben, men det er de færreste som stanser der. De vil ha mer. For eksempel trivsel. I det minste at forholdene er slik at man ikke gruer seg til arbeidsdagen. Vi kan fortsette å ramse opp flere ting men poenget er allerede etablert. Det er ingen god jobb hvis alt man synes man får ut av all den tid man tilbringer der er penger. Da er det noe som er galt et eller annet sted.

Det store stråmannsargumentet er at folk ønsker å være såkalte navere heller enn å jobbe. Dette representerer to former for adskilte men beslektede typer sinnssykdom. For det første må man være sinnssyk for å heller ønske å gå på Nav enn å stå i en (god) jobb. For det andre må man være sinnssyk for å tro dette om folk. Så der har du saken. Orkanens øye. En venn av meg jobber i en “betydelig” stilling innenfor helsevesenet. Han trekker på skuldrene og sier at “hjelpeapparatet” blir trent opp til å være mistenksomme overfor klientene. Dette er all den forklaring han behøver. Folk oppfatter jo ganske raskt når de blir behandlet nedlatende i slike sammenhenger, uansett hvor mye de prøver å skjule det bak store smil og vakre ord. En fiendtlig stemning etablerer seg nesten øyeblikkelig. Det er vanskelig å forhandle når alle sitter i en fastlåst forsvarsposisjon. Enden på visa blir at alle forholder seg til formalkravene og glatter over virkeligheten med løgner.

Det komiske med alt er at dette er ikke Nav sin skyld. Hele samfunnsøkonomien er “kannibalistisk” i sitt vesen. Det handler om å tyne så mye som mulig ut av alle elementer innenfor forretningsmodellen, inkludert personellet. Den nyliberalistiske ideologien som har preget hele den såkalte “vesten” (men forsåvidt også resten av verden) siden sent på 70-tallet har ofret alle andre sosiale hensyn enn den “konkurranse” som kannibalguden deres forlanger. Det er jo for faen galskap. Ikke et hår bedre enn de bisarre ritualene med blod og menneskeofring som mayaene praktiserte i hine glansdager, som jo også gikk til helvete på grunn av akkumulerte miljøproblemer. Kapitalkreftene er et fenomen som “spiser” mennesker og “driter” penger. Eller for å si det med marginalt vakrere ord: De suger livskraften ut av folk og bruker den til å generere profitt for “kapitaleierne”. Alle vet dette, men vi later som om det ikke er slik. Men hvis Nav skal kunne gjøre jobben sin så må de erkjenne at dette er den realitetskontekst som virksomheten deres opererer innenfor. Det skal lønne seg å jobbe. For hvem?

Jeg har aldri møtt noen som har lyst til å slutte i jobben fordi de heller vil bruke tiden sin på å lese bøker og se på film, de har alltid lyst til å gjøre noe, planen er aldri å bare sitte der. Ihvertfall ikke såfremt de ikke har noen slags lidelse som gjør det vondt å bevege seg. Livet er en enveiskjørt gate som ikke er spesielt lang. Det som først og fremst frustrerer nesten alle jeg noensinne har snakket om slike ting med er at hele jævla greia er så meningsløs. De føler ikke at det spiller noen stor rolle hva de gjør og ikke gjør, hvilket jo er korrekt i det store bildet, men det burde føles viktig for dem selv. De burde være interesserte i livet og alt det inneholder, men nesten alle havner i “klemma” på noe slags vis som gjør dem apatiske i forhold til alle andre hensyn enn det de må gjøre fra måned til måned for å få ting til å gå rundt. Mange har veldig små marginer. Hva skjer med mennesker som går rundt med et alt for høyt nivå av stresshormoner i blodbanen sin?

På samme måte som folk skjønner når de blir “formyndet over” så skjønner de også når de blir utnyttet — men de gjør det likevel fordi de trenger pengene. Kanskje dette er det to eneste alternativene de opplever som realistiske? Enten går du på Nav og lar dem føkke deg i ræva med all den vemmelige skitpraten sin eller så tar du en slitsom, skitten og farlig jobb for kyniske forretningsdrivende som driter i hva som skjer med deg, de skal bare ha jobben gjort. Er dette en virkelighet som mange kjenner? Det vet vi ikke, eller rettere sagt, vi vet at Nav støtter den hallikvirksomheten som kalles “bemanningsbyråer”, hvor tanken er at man opererer som noen slags leiesoldat i arbeidsmarkedet med begrenset jobbsikkerhet og latterlige fremtidsutsikter. Dette synes de må være greit. Noen skal jo tjene penger på at folk jobber. Sånn er systemet. Det finnes en pengestrøm og dette er selveste livets elv i vår postmoderne mytologi. Alt handler om pengene. Hvor skal innslagspunktet for god moral være når man lever i et samfunn hvor alt er lov så lenge det ikke er direkte forbudt?

Det skjedde i de dager mens Norge fortsatt var så kristent i sine grunnvoller at man kunne bli dømt for blasfemi. Jeg begynte på barneskolen i 1969 og for de som klarer å huske skoledagene sine handlet det for det meste om å gjøre som man ble bedt om, inkludert det å gå til andakt i den lokale kirken — for å få forkynt selveste budskapet med feiringen — i løpet av den siste uken før juleferien. Det går ikke an å si at tiltaket “bet” på oss. Vi lot oss ikke lure. Dette er bare piss. Julen handler om julegavene, end of story.

Rike barn leker best, det vet alle, særlig de rike barna, som passer på å nevne dette tilstrekkelig ofte, men på en god andreplass kommer materialistiske barn. Det er ingen fordel å være “åndelig” når man er liten. Det gjelder å skaffe seg de riktige tingene, så å si om å ha god disiplin på sine foreldre, som jo dessverre er de som kontrollerer pengene. Det er vanskelig å oppdra foreldrene sine til å prioritere riktig og dette er en frustrert følelse som man senere vil gjenoppleve i form av et “ekko” når man må forholde seg til arbeidsgivere, staten, eller hva det nå skal være av urimelige mennesker som ikke har det korrekte syn på saker og ting.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Hva er en rimelig standard? De som er født inn i og har vokst opp med et liv fullt av privilegier har et annet syn på saken enn de som er vant til armod. Dette er mitt liv, tenker de. Dette er mine ting. Jeg har fått dem av mor og far, eventuelt andre familiemedlemmer, eller venner av familien. Det er sånn det er. Det er sånn det skal være. Senere tar man slik utdanning som kreves for å få en god jobb, som grunnlag for en god økonomi, før man selv stifter familie og etablerer seg som en innflytelsesrik person i det lokale nærmiljøet gjennom veldedighetsarbeid for eksempel ved å bidra som frivillig innsatsarbeider under arbeidet med å sette opp “julespill” for, av og med barna. Ringen er sluttet.

Mitt første problem med loven i denne verden kom på barneskolen, fordi det ble oppdaget at vi barna hadde begynt å si basusjernet om det hellige Jesusbarnet, som blant annet fikk til følge at selveste lensmannen kom til skolen for å si noen ord om at blasfemi kan være en straffbar handling. Dette er årsaken til at jeg kan tidfeste nøyaktig når jeg mistet respekten for loven. Jeg mener, jeg kan loven, bedre enn de fleste som ikke er fagfolk innenfor feltet, men det er ikke det samme som å respektere den. Jeg fikk en “åpenbaringsopplevelse” den gangen da, for alle de årene siden, i forhold til pølsefabrikken, altså der man lager lovene. (Uttrykket er etter Otto von Bismarck (1815-1898), som en gang bemerket at mennesker ikke har godt av å vite hvordan man lager lover og pølser.)

Jus og moral henger ikke alltid godt sammen. Eller rettere sagt, jussen er ment å være noe slags kunstnerisk uttrykk for den menneskelige moral, men teori og praksis er som alle vet to tildels svært forskjellige ting. Hva er rett og galt? Det varierer. Imidlertid kan vi si med rimelig sikkerhet at det å alltid, konsekvent og uansett, bare forholde seg eksakt til hva loven sier, under prinsippet om “blind lydighet”, kommer til å ende galt. Lydighet har ikke noe med moral å gjøre, men det er det tidligste trikset man lærer innenfor denne kategorien av sosiale spill. Ikke det å faktisk være lydig, men å late som om man er det.

Alle håndverkere som opererer i Oslo-området er godt kjente med “bakveien” fra Oslo til Bærum, det vil si Fylkesvei 168, også kjent som Gamle Ringeriksvei, som går fra Røa til Bærums Verk (ihvertfall hvis du spør meg, offisielt starter og slutter den sikkert på andre steder). Det er uansett den veien man må finne frem til hvis man av noen grunn har tenkt seg til det som tyskerne i løpet av okkupasjonstiden 1940-1945 kalte Polizeihäftingslager Grini – populært bare kalt Grinileiren – men som man etter frigjøringen omdøpte til Ila Fengsel. Noen kaller det også en forvaringsanstalt. Der havner de som ikke anses som “vanlige forbrytere” men særlig farlige individer som har blitt dømt for svært grove forhold. En av disse var Viggo Kristiansen, som nylig ble frikjent.

Vi kan bare fantasere om hva slags emosjonell dødsskyggenes dal det er å sitte inne i tyve år for noe du ikke har gjørt, særlig noe av dette uhyrlige kaliberet – alle vet jo hva Viggo Kristiansen ble dømt for – som man strengt tatt ikke kan regne med noen slags tilgivelse for fra noen. Han har sikkert “gjort seg noen tanker”, som det heter, om skjebnen sin. La det være sagt, han har jo ikke utseendet med seg. Han ser ut som sånn man forestiller seg en non-spesifikk “forbryter”, med en tung kroppsbygning og et litt skulende ansikt. Jeg har aldri møtt ham men jeg innbiller meg at han ikke er noe sjarmtroll i sosiale sammenhenger heller, neppe den der typen som alltid har noe vittig å si og som folk naturlig føler seg tiltrukket av. Tvert imot, jeg forventer et mutt og innesluttet vesen. Noen man må “hale ordene ut av”. Kort sagt, hele fremtoningen til Kristiansen jobbet sannsynligvis sterkt mot ham mens saken var til etterforskning.

Om “vi” kan lære noe av tilfellet Viggo Kristiansen er et åpent spørsmål. Han ble jo dømt. Retten fant det den gangen tilstrekkelig bevist at han var skyldig etter tiltalen, mens de nå har havnet på den motsatte konklusjon. Hans egen forklaring har aldri endret seg. Også dette, at han nektet å tilstå og “ta det som en mann”, virket sannsynligvis som en skjerpende omstendighet den gangen. Dette er jo for faen en Dostojevskij-roman. Uansett en stygg historie. Både selve saken og det at noen har sonet tyve år på grunn av noen slags “systemisk feil” som tillater at folk blir dømt for ting de ikke har gjort fordi dette er beleilig for påtalemyndigheten, eller fordi noen som jobber innenfor systemet har fått det man kaller en fiks idè — også kjent på fransk som idèe fixe, en idiosynkratisk tvangstanke, en slags mild form for mental “infeksjon” — eller kanskje til og med de har mottatt en mystisk åpenbaring hvor sannheten ble skrevet på himmelen med bokstaver av ild, hva vet jeg, resultatet var uansett hva det var. De følte seg sikre på at de hadde tatt rett mann. Selv om han nektet å tilstå.

Denne sikkerheten som folk noen ganger føler, på mangelfullt grunnlag, er det vi i norsk dagligtale kaller idioti. Man føler seg sikker på at man har rett, men senere blir det påvist at man tok feil. Da føler man seg som en idiot. Eventuelt nekter man å skifte mening, formodentlig fordi det er et for stort “personlig nederlag” å konfrontere muligheten for at man noensinne gjør, har gjort, eller kunne ha gjort noe galt. Så går det som det går. Så lenge feilene får stå i fred blir alt bare verre over tid. Folk gjør feil. Javel. Det er ikke annet man kan gjøre enn å rydde opp i konsekvensene av feil som allerede har skjedd, korrigere kursen og gjøre ting riktige neste gang. Det å ikke klare å innrømme feil er en del av den mentaliteten som gjorde at man tok feil til å begynne med. Det vil si det vi i norsk dagligtale kaller idioti. Dette inntreffer når man “føler seg sikker” på et annet grunnlag enn fakta og objektive data, la oss si for eksempel den såkalte magefølelsen. Det er alltid verd å utforske hvorfor man får de “magefølelsene” man får, underbevisstheten jobber jo ofte på mystiske måter, men det er ingen gyldig kilde for saklig informasjon. Hvis den intuitive følelsen ikke leder i retning av et objektivt bevisgrunnlag er den bare et villspor.

Jeg leste nylig om en Tromsø-mann som står tiltalt for å ha svindlet til seg noe i underkant av 300.000 kroner fra Nav, derved at han fortsatte å sende meldekort selv om han samtidig fikk lønnet arbeid. Artikkelen sa ikke noe om tidsrommet for svindelen, men ut fra beløpets størrelse kan man anta at det dreier seg om cirka et år. Sånt bør man jo ikke gjøre. Hva slags mennesketype gjør krav på ting de ikke har rett til? Det er luringene og svindlerne blant oss, de som ikke har normalt skamvett. Fristelsen tar dem. Før man vet ordet av det lever de i synd. Kanskje godter de seg over dette. Ha ha, nå lurte jeg dem godt, liksom. De nyter forbrytelsens frukter, gjerne med et utsvevende liv preget av ville fester og løssluppen seksualitet. Sånt forarger folk, kan du skjønne. De blir jo misunnelige. De kunne også tenkt seg mere penger enn hva de har til rådighet. Derfor kan man naturligvis ikke la svindlerne unnslippe. Det må statueres eksempler som tjener til å etablere en atmosfære av tilstrekkelig avskrekkelse: Hvis du kødder med Nav skal vi faen meg knuse deg noe så helt jævlig!!!

Tromsømannen er tiltalt for bedrageri under straffelovens kapitel 30 om “bedrageri, skattesvik og lignende økonomisk kriminalitet”, det vil si staffelovens paragraf 371 som har strafferammen “bot eller inntil to års fengsel” — som høres ikke urimelig ut, sammen med noen slags erstatningsansvar og kanskje pålegg om å gå i terapi for å lære visse grunnleggende ting om voksenliv og ansvar. Men dette er ikke hva som har skjedd. De har istedet valgt å gå for paragraf 372, grovt bedrageri, med strafferammen “fengsel i inntil seks år”, hvilket i praksis sannsynligvis vil bety en fengselsdom i størrelsesorden tre-fire år. Dette høres imidlertid ikke rimelig ut. Hva sier loven?

§ 372.Grovt bedrageri
Grovt bedrageri straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om bedrageriet er grovt skal det særlig legges vekt på om

a. det har hatt til følge en betydelig økonomisk skade,
b. det er voldt velferdstap eller fare for liv eller helse,
c. det er begått ved flere anledninger eller over lengre tid,
d. det er begått av flere i fellesskap eller har et systematisk eller organisert preg,
e. lovbryteren har foregitt eller misbrukt stilling, verv eller oppdrag,
f. det er ført eller utarbeidet uriktige regnskaper eller uriktig regnskapsdokumentasjon, eller
g. lovbryteren har forledet allmennheten eller en større krets av personer.

(lovdata.no)

Det eneste som etter min mening er i nærheten av fornuft er dersom de legger vekt på avsnitt g (“har forledet allmennheten”), men selv dette er ikke fornuftig i forhold til verken rimelighetsprinsippet eller den alminnelige rettfølelse, bare innenfor en strengt byråkratisk horisont, som imidlertid må sies å være helt i tråd med Navs “ånd”. De er veldig byråkratiske der borte. Det er selvsagt ikke akseptabelt at folk svindler til seg penger fra Nav, men det får være bra hvis man får tilbake pengene, pluss kanskje noen slags ting som svir litt, si for eksempel at de må gå til psykolog og redegjøre for hva de tenkte på da de gjorde dette, slik at vi kan bygge opp et saklig datagrunnlag i forhold til mentaliteten hos en gruppe forbrytere, men det ligger i sakens natur at folk som er klienter hos Nav ikke er betalingsdyktige i forhold til bøter og de vil neppe lære noe som har positiv verdi hvis vi setter dem i fengsel. Hva er det man prøver å oppnå? Hva mener vi egentlig med begrepet “straff”? Etter min mening er alle andre hensyn enn samfunnets videre fremdrift under ordnede forhold mindre viktige hensyn. Det vi alle ønsker er fred og velstand. Derfor jobber vi for å materialisere dette formålet.

Staten har – i motsetning til innbyggerne sine – evig liv. Tyve år betyr lite for staten men det er svært viktig for menneskelige individer. I en spillteoretisk forstand er dette misforholdet et uttrykk for “overveldende overmakt”. Staten kan bare ta fra folk livet og det er ingenting de kan gjøre med dette. Åpenbart bruker jeg her uttrykket staten om hele det offentlige apparatet, med alle sine private tentakler, selv om det rent formelt ikke alltid er “staten” man forholder seg til på bakkenivå. Det er imidlertid sånn man opplever det. Alt er staten. Påtalemakten, Nav, Skatt Øst, Brønnøysundregisteret, regjeringen eller fengselsvesenet. Alt henger sammen med alt. Selv er man bare et menneske og alt man opplever i livet er personlig, mens motparten i spillet er en udødelig og uangripelig institusjon. Du kan skjønne at folk noen ganger reagerer med impotent aggresjon, som i tur og orden noen ganger motiverer dem til å gjøre irrasjonelle, tildels desperate ting. Ihvertfall ting som man bør forstå at man ikke er godt tjent med verken på kort eller lang sikt, enten man går fysisk til angrep på personalet eller man opplever noen slags berusende hevnfølelse når man svindler systemet. Folk blir rett og slett gale.

Sosialt mord er et begrep som betyr å “sende noen i krigen” i den forstand at man vet det er høy statistisk sannsynlighet for at de kan bli skadet eller drept, men det er nødvendig at disse tingene blir gjort så man sender dem allikevel. Det moderne arbeidslivet, med alle sine EN/NS/ISO-regulativer, prøver i størst mulig grad å avgrense mulige skadevirkninger av diverse arbeidsoppgaver som tradisjonelt har hatt høyt mannefall, for eksempel innenfor industri, landbruk og byggfag. Dette er fordi man forstår at sosialt mord er galt, i moralsk forstand, så man lar være å gjøre det i det offentlige og straffer de som gjør det i det private. Og selv om man eventuelt ikke selv har noen moral er det også et argument at det er ikke engang lønnsomt å “forbruke” mennesker i forretningssammenheng. Mennesker er ikke ting. Teknisk sett er det best å beskrive oss som prosesser, som begynner med unnfangelsen i mors liv (eller andre steder) og ender som kadaver. I mellomtiden skjer alt det vi kaller “livet”. Som alle vet går det an å si mye om “livet” men poenget her og nå er hva som introduseres i denne prosessen. Som de pleier å si på selvhjelpsseminarer og denslags: Søppel inn er lik søppel ut. Alt handler om hva slags holdninger og karaktertrekk vi oppfordrer hverandre til å utvikle og vedlikeholde. “Man høster hva man sår” og det ene med det andre.

Sosial sadisme er når man gleder seg over andres skade eller ulykke, enten fordi man hater dem på et personlig grunnlag eller fordi de tilhører en samfunnsgruppe som man hater og/eller forakter. Såkalte navere er en slik gruppe. I det politiske miljøet er det mange som skaffer seg makt via å oppfordre til sadisme rettet mot diverse svake samfunnsgrupper. Det fungerer omtrent på det samme vis som å skaffe seg popularitet på ungdomsskolen via å mobbe og banke opp de som er upopulære. Det er et ikke ubetydelig bidrag til denne mentaliteten når påtalemyndigheten anser det som grovt bedrageri å snuskenaske til seg noen – i denne sammenheng – småpenger fra Nav. Alt vedkommende har gjort er å jukse med sine personlige meldekort. Det er bare dumt og patetisk. Grovt ville vært hvis man svindlet til seg millionbeløp ved å operere med mange identiteter, falske barn og det ene med det andre, sånn at man ikke bare “falt for fristelsen” men virkelig gikk inn for å begå en forbrytelse. Men hva vet jeg? Det er vanskelig å forstå hva staten vil.

Etter en uke med kaldere enn tyve ser det ut til å slappe av litt nå. Det går en “bag” med ved om dagen når det er svinkaldt. Det vil si en av den typen man får kjøpt på Biltema for en tier, jeg tror de er seksti liter. Kostbare saker, men sånn er virkeligheten. Det er mange fordeler med å bo i en villa men fyringsutgiftene er ikke en av dem. Jeg håper du er fornøyd med det jævla hobbyrommet ditt. Jeg kan se mange grunner til å bo alene, etter å ha prøvd de fleste andre alternativene. Man skulle ikke tro at det var vanskelig å holde husfreden. Det er jo ikke så mange bevegelige deler i maskineriet. Men sånn blir det ofte uansett. Mennesker er noen ganger urimelige.

La oss ikke snakke om hvor mange kjærester jeg har hatt. Bare fastslå at det er mange nok til at jeg ser mønsteret. Av årsaker som ikke uten videre lar seg forklare har jeg endt opp med en kjæreste som bor i Colombia. Vi har tilbrakt to måneder sammen siden begynnelsen av året 2020. Ja, det skjedde jo noen ting ingen hadde kontroll over. Det ene med det andre. Jeg er her og hun er der. Sånn er realitetene. Hva gjør vi? Vi snakker sammen på WhatsApp hver dag. Ingen av oss opplever denne tilstanden som “ufrihet” eller engang som en vanskelighet. Ingen av oss var uansett “ute etter noe” i utgangspunktet så vi er fornøyde med det som ramlet ned i fanget.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Mange har spekulert en del – kanskje alt for mye – om hvordan dette med “tiltrekning” egentlig fungerer. Vi kan i det minste fastslå at det er variabelt fra individ til individ. Det er sannsynligvis klokt å forvente en viss grad av “gjensidig ubegripelighet” når det kommer til hva slags partnere folk man møter og omgås med ønsker å forholde seg til (og på hvilke slags vis) i sine private kjærlighetsliv, selv om man ellers synes at man forstår hverandre godt. Av denne grunn ender det nesten alltid som et ikke-tema, etter at man eventuelt har tilkjennegjort at man er gift eller “i et forhold” på annen måte, som i praksis mest er et signal om at man ikke er “tilgjengelig” slik sett og derfor kan man heller ikke kalkuleres inn i noen slags forventet romantisk dynamikk under noen slags selskapeligheter.

På grunn av diverse internasjonale avtaler kan man impulsreise til mange steder, men å reise til Colombia er en overlagt handling. Ikke noe problem så lenge man har pass og i øvrigt det nødtørftige papirarbeid under kontroll, men det er et veldig annerledes land for de som er vant til norske forhold. Er det ikke farlig? lurte noen på. Vel, hele verden er farlig hvis man er idiot. Folk snubler i teppekanten og dør fordi hodet deres treffer bordplata i en lei vinkel når de faller fremover. Poenget er at man må ta de sikkerhetforanstaltninger som situasjonens realisme krever, ut fra hva man har til hensikt. Ønsker du å leve? Javel, så lar du også være å spytte kirsebærsteiner på Hell’s Angels. Alt ordner seg for den intelligente. Man venner seg til at vakta på supermarkedet har en pumpehagle hengende over skulderen. Men man tenker jo sitt.

Begrepet karbonfotavtrykk ble ekstrapolert fra en avhandling om “økologiske fotavtrykk” publiset på 90-tallet av universitetet i British Columbia, Canada. Tanken om et personlig karbonfotavtrykk ble utviklet av reklamebyrået Ogilvy i 2005, finansiert av oljeselskapet British Petroleum (BP). De ønsket å introdusere en distraksjon i miljødebatten, så de iverksatte et propagandatiltak som var ment å ramme på flere måter og på flere ulike nivåer av debatten. Først og fremst en “anklage” rettet mot “oss alle” med moralsk oppmuntring om å bedre innsatsen på det private nivå. Kampanjen retter seg mot angst og personlig skyldfølelse hos individer. Deretter den forutsigbare tilbakeslagseffekten dette vil gi, hvor folk fil føle en form for passiv og impotent aggresjon mot hele klimadebatten, fordi man føler seg “anklaget” for å ikke “strekke til”. Du er ikke bra nok. Du må gjøre mer. Kildesortere vasket plast og rensede blikkbokser. Bytte til elektrisk bil. Slutte og spise kjøtt. Det ene med det andre, man strekker aldri helt til. Det er alltid “noe”. Folk vil alltid dømme deg.

Klimaproblemene er imidlertid en funksjon av hvordan vi driver våre samfunn. Om det noensinne har eksistert et rent politisk problem så er det dette. Det lar seg ikke løse med tiltak på forbrukernivå. Det lar seg ikke engang hjelpe i noen nevneverdig grad, annet enn som noen slags placebo-effekt hos særlig nevrotiske individer, av den typen som ikke får fred med seg selv før det vet at “de gjør alt de kan”, men disse utgjør ikke noe flertall i samfunnet, sannsynligvis ikke engang noe stort mindretall. Drastiske tiltak på høyeste nivå er hva som må til. Krigsberedskap. Gjerne øyeblikkelig. Hva tidsperspektivet angår så slapp vi opp for tid for omtrent tyve år siden, i forhold til en målsetting om relativt små konsekvenser. Slik det er i dag må vi påregne tildels store vanskeligheter med å håndtere alle de praktiske konsekvensene av et mer ustabilt og dramatisk klima, ikke minst klimaflyktninger — som vi må planlegge for økning av over de neste par tiårene. Det komiske aspektet av hele dette komplekset er naturligvis at problemet er så stort og konsekvensene er så alvorlige at folk går rett i tilt. De blir rett og slett svimle og har ikke noe annet valg enn å innta en selvforsvarsposisjon som består av fornektelse. De vil ikke forholde seg til saken på noen som helst slags måte overhodet, som er nøyaktig hva propagandamakerne hos Ogilvy ønsket å oppnå: Apati.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det er vanskelig å forstå hva oljeselskapene tror de driver med. Hva det ligner på er at de prøver å tyne så mye de kan ut av den døende melkekua si. Flere høye lønninger og fete bonuser, det gjelder å smi mens jernet er varmt. Vi må ikke glemme at de vet hva de gjør. Det har ikke vært noen vitenskapsbasert tvil om skadevirkningene av ukontrollerte karbonutslipp siden på 60-tallet. I femti år har alt dette handlet om å vri og vrenge på ord mens man utsetter jobben som må gjøres så lenge man kan, med alle tilgjengelige midler, på en stadig råere og mer “desperat” måte, mens man samtidig tar ut så mye fortjeneste som man klarer å krafse til seg. Dette er hva det ligner på. Korrupsjon, løgner, grådighet og korporativ nihilisme. Jeg vil ikke spekulere rundt hva det er. Det er uansett ikke noe interessant spørsmål. Bryr man seg om hva vepsen vil? Dette er skadedyr som må stanses, fordi skadeverk er alt de gjør så lenge de bare får fotsette. Et bedre spørsmål er hva de folkevalgte politikerne foretar seg i forhold til det mest massive problemet “vi” noensinne har hatt på artsnivå. Styresmaktenes jobb er å styre, ikke prate. Staten er en fagforening, ikke et firma. Medlemmenes levekår har høyere prioritet enn noens økonomiske interesser.

Placebo-effekt er virkningen av et stoff eller en behandling som skyldes forventning om et heldig resultat. Motsatt av placeboeffekt er nocebo-effekt, der den som behandles kan reagere negativt fysiologisk, atferdsmessig, emosjonelt og kognitivt som resultat av den (inaktive) behandlingen.

(Store medisinske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Veldig grovt sett kan vi si at nocebo er når ting går til helvete fordi man forventer at de skal gå til helvete. “Negativ tenkning” er et begrep vi kan bruke, men det er ikke noe heldekkende begrep fordi det gir inntrykk av at pasienten kan kontrollere det som skjer, mens sannheten er at vi strengt tatt ikke vet særlig mye om hvordan underbevisstheten egentlig virker, bare at den virker – på godt og vondt – som et aktivt element innenfor alle typer behandlingsopplegg, mest i psykiatrien og minst i kirurgien. Pasientens “tro” har alltid noe å si, i det minste for hvor lang rekonvalesenstid som må påregnes. De som typisk for det meste er ved godt mot og i godt humør vil statistisk sett oppleve enklere sykdomsforløp enn de som er bekymringsfulle av legning. Alle vet at såkalt selvoppfyllende profetier bare er en ting fordi underbevisstheten ikke forstår forskjellen mellom det folk begjærer og det de frykter, alt den registrerer er “interesse” for et tema, så den vil lojalt frembringe ting som er i slekt med dette temaet. Blant annet av denne årsak er legefaget minst like mye performativ kunst som nøktern vitenskap.

Menneskelige individer lever nesten aldri i virkeligheten. Det de typisk tenderer mot å ha er noe slags hjemmesnekret opplegg for å “tolke” sanseinntrykkene de mottar innenfor et sett med ontologiske rammebetingelser de har blitt trent opp til å tro på som “konstante sannheter” mens de egentlig bare er “tvungne variabler” som holdes på plass av ritualatferd. Et slags kulturbasert maskeradeball, om du vil. Men denne mentale Olabilen er det man har å jobbe med. For pasienten oppleves det som viktig om de skal si ørn ørn eller dært tut men for legen er det som teller at de styrer i riktig retning. Sånn er det å være voksenpersonen i slike situasjoner. Si det som føles riktig. Gjør hva du må. Det som teller er at pasienten beveger seg mot tilfriskning ved hjelp av hvilken som helst “positiv energi” som er tilgjengelig for tilfellet. Det vil generelt sett gå bedre når man tror at det vil gå bedre. Imidlertid er det motsatte også tilfelle. Man kan psyke seg syk, enten av egen hjelp, som regel i form av stress, bekymringer og angst, eller fordi man blir hjernevasket og mishandlet av noen andre, som påvirker pasienten i en negativ retning enten av uforstand eller av regelrett ond vilje. Sånt skjer hver dag i denne verden.

Spillteori er postmodernismens fremste strategiske verktøy. Lagrange-mekanikk, Bayes-statistikk og Nash-matematikk. Alt innenfor en rimelig oppdatert horisont av “det beste vi får til” med tanke på effektiv bruk av sinnets krefter — og konsistent i forhold til hvordan man trener kunstig intelligens til å fungere optimalt. “Spillerommet” er eksistensialistisk. Bare det endelige utgangsresultatet er kjent, resten påvirkes av hva som skjer i spillet. Alle aktører “vil noe” som motiverer deres bevegelser og taktiske disposisjoner. Avhengig av hva man selv vil kan de andre aktørene oppleves som med- eller motspillere, eventuelt som “en del av landskapet” hvis det de ønsker er uinteressant. Spillet bryr seg ikke om hvordan de enkelte aktørene “føler seg”, bare om hva slags materielle resultater de frembringer. Spørsmålet er alltid hva man skal gjøre, som selvsagt er et spektrum av valgmuligheter som begrenses av hva slags posisjon man har i spillet. Hva slags ressurser man har til rådighet, samt ikke minst hvor mye tid man har å bruke på hvilke prosjekter. Spillets ufrihet består i at man er en biologisk skapning med behov slik og slik, man lever i et samfunn med regler og koder sånn og sånn, og man må forholde seg til et sett andre spillere som alle har sine egne prosjekter og strategier. Det er mange “baller i lufta” å holde styr på. Spillets frihet er viljens frihet. Man kan gjøre hva man vil, men alt har konsekvenser. Noen valg vil lede til større frihet. Andre valg til større ufrihet.

En typisk posisjon mange havner i er en hverdagslig livsfølelse som domineres av “nødvendigheter” man må investere all sin energi på å så vidt klare å rekke med. Man er rett og slett strekt så langt som det går an. Man kan ikke plutselig for eksempel ta på seg ti tusen mer i faste utgifter hver måned. Da er det noe som går i stykker et eller annet sted. Folk kan snakke om “tidsklemma” men det som egentlig skjer er at all livsenergien deres blir tappet på flaske, så å si, via det økonomiske systemet vi holder oss med. Et spill i spillet, hvor formålet til enhver tid er å krafse til seg alt man kan få tak i av penger og andre ressurser, med alle de midler og metoder man rår over. Opprinnelsen til det moderne norske ordet penger er det norrøne “penning” men derfra og ut blir det dunkelt, kankje en vestgermansk applikasjon av det latinske “pannus” (tøystykke), som mer spekulativt kan være tilknyttet Juno-kulten, som også er opprinnelsen til “muneta”, senere money — en av Junos ærestitler som utsteder av valuta, en funksjon (“mynting”) man i dag har sentralbanker til — mens det tyske Geld åpenbart er etymologisk beslektet med ordet gjeld, det vil si “det vi skylder Juno” (altså sentralbanken) som jo er den rettmessige eieren av pengene, vi låner dem bare til våre egne formål for en viss tid. Musing rundt romerske guddommer til sides, det er jo sant at den pengemengden som befinner seg i dagens finansmarked for det meste er basert i gjeldsposter, kanskje så mye som 10:1 i forhold til realverdier. Alt henger i løse lufta og det fungerer bare fordi vi forventer at det skal fungere. Pengesystemets nocebo har tradisjonelt bestått i at alle plutselig vil ta alle pengene ut av banken samtidig, noe som naturligvis ikke er fysisk mulig, så slik sett er det kanskje en fordel at folk “sparer i eiendom” heller enn å sette i banken, det gjør systemet som helhet mer robust.

En spillteoretisk tolkning av tilværelsen er på mange måter hundre prosent kynisk. Det er ikke relevant hva slags motiver folk har, alt som teller er hva de gjør (og ikke gjør). Alt noen noensinne gjør er alltid hundre prosent for seg selv. I den grad noen gjør noe “for andre” så er dette motivert av noen runder gjennom den psykologiske labyrinten for identitetsdannelse, hvor man for eksempel søker å oppnå en tilfreds følelse av at “man gjør det man kan” i forhold til et idealistisk verdenssyn, slik at man kan se seg i trollspeilet og tenke at man er et bra menneske. Eller som de sier i religiøse kretser, det er avlatshandel. Postmodernister måler ikke mennesker langs en skala for hvor “bra” de er men etter hvor bevisste de er. Den høyeste verdi er å “vite hva man driver med” og den største synd er å være hengitt til falske idèer, overtro og ønsketenkning. Mesteparten av alt mennesker samler i sekkeposten for “det ondes problem” handler mest om falske idèer. En korrekt tenkende person vil ikke oppleve at selvinteressen er godt tjent med å lage kvalm for andre, det er som å pisse i buksa for å oppleve et øyeblikks varmefølelse på en kald dag. Ofte er livet “på det brede” i den forstand at man har bra slingringsmonn men noen ganger blir det trangt og man har små marginer å spille på. Skjebnens ironi – som mange har dokumentert – består ikke uofte av at man blir nødt til å innta en mer “positiv” posisjon i forhold til de man før følte lyst til å pisse på, hvis man skal klare seg uskadd gjennom de små marginenes tid. Et alltid like aktuelt spørsmål er hvor mye fremtid man planlegger å ha. Mange svarer “mest mulig” men for at dette skal være en instrumentell sannhet og ikke bare en fantasi så må man til enhver tid jobbe for å skaffe seg så bra marginer som mulig, hvilket i praksis betyr – blant mye annet – at man ikke har råd til å pådra seg fiender overalt hvor man snur seg, så den enkle regelen er “ikke vær en kødd”.

De sier at Norge tilførte det engelske språket ordet quisling i betydningen “landssviker” men jeg vet ikke om dette er noe å skryte av. Det var sannsynligvis fordi Churchill begynte å bruke dette gamle familienavnet på denne måten, men det er ikke sikkert noen ville ha ønsket å hete Quisling uansett. Finnes det folk i Tyskland som heter Hitler? Jeg tviler på det. Kanskje i Amerika, men i Tyskland er det ingen som vil bli assosiert med de greiene der. Quisling (og Hitler, for den saks skyld) var en patetisk mann. Klønete og keitete i all sin fremferd, med så mange åpenbare seksualnevroser i kroppen at han ikke engang greide å gå normalt. Hvis han var en hund ville man skutt ham.

Mennesker lærer de samme leksjonene om og om igjen. Ikke velg politiske ledere som ikke får til å danse på noen fin måte. Særlig ikke den typen som er så mandig at det ser ut som de går med et kosteskaft tredd oppi ræva til enhver tid. Alle vet jo dette her. Hvis de ikke kan danse kan de heller ikke pule og hvis de ikke kan pule kan de heller ikke elske. Dominobrikkene faller som de står. De som ikke kan elske vil opparbeide seg betydelige nevroser og andre psykopatologier. Ingen kan for eksempel se for seg Putin som en elsker – det må i så fall være noen slags kinky shit som man helst ikke vil vite noe om – mens på den annen side har en mann som Macron noe av den typen karisma. Han er definitivt ikke “mors beste barn” men han kommer i det minste ikke ubevæpnet til sjarmoffensiven.

Jeg synes ikke det er noen god idè å forlange at politiske ledere skal være kyske i sin personlige stil. De er jo for faen voksne mennesker. Vi vet alle at det foregår både det ene og det andre på privaten, så hva er greia? Ikke fordi noen ønsker å høre alle detaljer (vel, det finnes sikkert “noen”), men det er enklere å forholde seg til mennesker som er sexy, i den forstand at det ikke gjør deg kvalm eller svimmel (eller enda verre, at tanken får deg til å bryte sammen i krampelatter) å “se dem for seg” i en seksuell situasjon. Troverdighet som seksuell skapning er hva det koker ned til. Det viser seg i ganglaget. Hvis de ikke er “dansere” innenfor kjærlighetsfaget så er de kanskje av den typen som liker å marsjere. Ønsker vi politiske ledere som liker å marsjere? Det finnes en sammenheng mellom alle store og små ting. Jeg tror mange av de nevrotiske holdningene vi kan observere blant mennesker der ute handler om at de ikke “fikser det” i sine seksualliv. De enten får ikke det de behøver, eller de får noe som de ikke behøver. Hvor gammel må man være for å oppdage at sånt ikke er sunt?

Harsellering med politiske figurers imaginære seksualitet (eller mangel på dette) er ikke noe gyldig fagområde innenfor statsvitenskapen, men det er definitivt en aktuell og viktig oppgave for komikere. Folk som “fikser det” i seksuallivet gidder ikke å reagere over at noen valper prøver å gjøre narr av dem, det har ingen injurierende kraft. Derimot behøver man ikke å være Sigmund føkkings Freud for å oppdage at særlig menn som har liten troverdighet som elskere oftere henfaller til en “voldelig” personlig væremåte, hvor det å være barsk og truende er ment å erstatte den “sex appeal” som de ikke har. I den grad man opplever det som farlig å gjøre narr av noens seksuelle selvfremstilling så er ikke dette noen som bør gis politisk makt. Det vi har overfor oss da er et ustabilt individ som bærer på “eksplosive” nevroser. Det er åpenbart ikke noen god idè å gi vedkommende oppgaver som vil medføre sterkt press på psyken deres.

Bildet ovenfor er tilfeldig valgt fra nettet for å vise et interiør – selv om jeg ikke engang vet hvor det er – som kunne fungert for meg. Lange linjer, åpne rom, sparsommelig men “interessant” innredning. Ideellt sett ville jeg ha bodd i en borglignende struktur fra middelalderen, men de vokser jo ikke på trær, og i den grad de gjør må vi bare konstatere at “høyt henger de og dyre er de” så en mer realistisk innfallsvinkel er noe slags nedlagt industrianlegg (som imidlertid fortsatt bør være mer enn hundre år gammelt). Så langt fantasiene, i den virkelige verden bor jeg i en vanlig villa, eller en våning som man sier her på landet, som helt klart ble bygget før det ble vanlig å ha innlagt vann og strøm. Sånt ser man på hvor knotete løsninger de har valgt i forhold til gjeldende normalstandard for denslags nå om dagen.

For meg personlig handler dette mer enn noe annet om byggeskikk. Fordi samfunnet er som det er har alle ting blitt lagt opp til å ha så lave standarder som loven tillater at man kan slippe unna med. Man sparer penger på slikt som ingen ser, for eksempel bærende konstruksjoner, mens man kompenserer for tekniske svakheter med litt staselig pynt, gjerne av plast. Leiligheter i en typisk moderne bygård ligner mer på campingvogner enn på en gammeldags tømmerkoie i skogen. Alt er fake, inkludert de som bor der. Nesten alle norske hjem ser overfladisk like ut, i den forstand at estetikken er sams, det er svært sjelden man finner noen som er virkelig vågale i stilen — og da mener jeg ikke bare det å skille seg ut i hva slags pynt man velger, men hvordan selve boligen er strukturert. “To rom og kjøkken” er en klisjè av en grunn.

Det som skiller før fra nå er at hvilke ting som koster hvor mye penger har blitt snudd helt på hodet. I håndverkets storhetstid var arbeidstid billig og materialer dyrt. Nå har vi det motsatte forhold. Det finnes priskonkurrerende byggvarehandler i enhver avkrok, men bare prøv å få tak i en håndverker som er både kompetent og pålitelig. Alle har ordrebøkene fulle. Og når de først kommer har de med seg fakturaer som bringer frem kaldsvetten hos alle som lever under normale økonomiske betingelser. Vi kan med andre ord si at det også er finansielle vektorer som driver den typisk norske hjemme-estetikken. Vil man ha noe gjort kan man enten gjøre det selv eller betale noen andre for å få det gjort. Hvem har de høyeste timeprisene? Vi lever i en verden hvor advokater beregner seg fire-fem ganger så mye som murere, først og fremst fordi når man trenger advokat er det jo fordi at “nå er gode råd dyre” mens det sjelden haster på noen virkelig kritisk måte med å få murerjobben gjort. Imidlertid har rørleggere ofte en smule balletak på klientellet sitt sånn sett. Alt, som man sier, er relativt.

Ordet jobbing betyr egentlig anstrengelse og det kan ikke understrekes ofte nok at det opprinnelig hadde en nedsettende betydning, kanskje litt som hvordan vi nå bruker ord som bolighai eller aksjespekulant, det vil si slike som driver med ting som teknisk sett er lovlige men som er preget av lave moralske standarder. Ordet arbeid betyr imidlertid “noe man gjør”, som regel tilknyttet materielle forhold. Samtidig som prisen for materialer og arbeidstid har byttet plass har også respekten for arbeid og jobb byttet plass. Folk er mer åndelige nå enn de pleide å være (hvilket i denne sammenheng betyr “upraktiske” i all sin saklige kompetanse). Selv synes jeg dette er interessant på en “hegeliansk” måte (se forrige post i denne bloggen), selv om ingen egentlig hadde forutsett noen “åndens revolusjon” i form av sosiale media på nettet, som nå i dag angivelig er den fremste imformasjonskilden i et flertall av alle – hele verden – menneskers daglige liv. Men slik er realitetene. Det vi utsetter oss for er det vi blir påvirket av, som igjen preger hva vi “jobber” for i denne verden, det vil si hva slags resultater anstrengelsene våre bringer i den fysiske og materielle virkeligheten (som ikke alltid er hva vi “mente” men sånn ble det). Jeg opplever det ikke som meningsfullt å ha noen mening om hva andre gjør og ikke gjør, for å si det med en salto, men det er likevel ubehagelig å befinne seg i det samme rom som onde individer, det vil si slike som jobber for å skade og drepe andre ved å initialisere, medvirke til eller passivt samtykke til et variabelt utvalg av slikt som vi vet vil medføre at mennesker blir skadet og drept.

To konkrete ting som er aktuelle i denne (blogg) konteksten: Antivaxer-virksomhet og hatefull agitasjon rettet mot samfunnsgrupper. Det er tydelige statistiske bevis for at folks “politiske” holdninger til covidsykdommen og vaksinekampanjene har medført forutsigbart høyere morbiditet – alvorlig symptomforløp og død – hos samfunnsgrupper som identifiserer seg som “konservative” (et ord som snart har mistet all sin opprinnlige betydning ettersom folk blir stadig mer radikale der ute). Tallene sier det de sier, mens vi som er vant til å si “hva var det jeg sa?” ikke orker å gjøre stort mer enn å stønne. Det er for dumt. Men gjort er gjort og spist er spist. Nå må vi fokusere på å utarbeide en bedre plan for å håndtere de praktiske problemene neste gang det kommer en pandemi, hvilket kan blir raskere enn noen ønsker. Problemet er de stadig større kontaktflatene mellom populasjoner av ville dyr og menneskelige populasjoner. “Zoonotiske virus” hopper fra ville dyr til mennesker oftere enn før, samtidig som flere reiser både oftere og lengre enn noensinne før. Man behøver ikke å være Nostradamus for å spå om hva dette vil medføre. Mens vi snakker om spådomskunst kan vi forresten ta med stokastisk terrorisme som er statistisk forutsigbar trakassering av, og i noen fall vold rettet mot, samfunnsgrupper som noen har jobbet for å demonisere, for eksempel homofile, muslimer og andre typiske mål for de med fascistiske tendenser, som det agiteres tildels svært hatefullt mot på nettet og ellers. Vi kaller det stokastisk terrorisme fordi det er forutsigbart at det kommer til å skje, men vi kan ikke si når, hvor, hvem og hvordan. Folk ser det skje men de sier ingenting. De gjør enda mindre. Alle er helt apatiske i forhold til disse mekanismene, som selvsagt går på steroider i sosiale media. Noen kaller det “ytringsfrihet” når folk går berserk med alle disse fjollete følelsene sine på nettet. Jeg kaller det sinnssykdom, eller kanskje til og med noen slags form for emosjonell funksjonshemning. Uansett en konsekvens av at folk “lever oppi hodet” og har dårlig forståelse for hvordan ting fungerer i den virkelige verden. Og sånn går dagene.