Kategori: Blogg

Det er drøyt to timer å kjøre hjemmefra og til nærmeste verdensmetropol — hvor de har et asiatisk supermarked. Det går jo an å si at jeg har et “middelhavsorientert” kosthold, men teknisk sett er det mer korrekt å kalle det California Fusion på grunn av den relativt høye andelen av asiatiske ingredienser jeg bruker. Sånn har det blitt. Jeg har bodd for meg selv siden 1978. Den gang var jeg 15 år. Som alle kan se har det vært svært vellykket, ikke minst i den forstand at jeg har lært å lage mat. Jeg vet ikke hvorfor, men det føltes viktig å utvikle egenskaper på kjøkkenet. Jeg har aldri senere stilt spørsmål ved om det også faktisk er viktig, og ikke bare noe jeg innbiller meg. Etter min mening er det nærmest latterlig naivt å stole på de som tilvirker halvfabrikata av den typen som skal “gjøre ting enklere”, la oss si for eksempel suppeposer og denslags. De bryr seg om regnskapstall, ikke kokekunst. Hjertet deres – i den grad de har noe sånt – befinner seg et annet sted enn der det bør være når man lager mat.

Ordet kunst er essensielt her. Det er en kunst å lage mat, det er ikke ubehagelig og unødvendig strev som man enkelt kan unnslippe ved hjelp av en mikrobølgeovn og et passende utvalg av Fjordland ferdigmiddager. Kunst henger sammen med viljen til å være kreativ og leken. Det blir en litt teknisk debatt å sortere lyst og begjær fra hverandre, men man bør etter min mening begjære et godt resultat – i den forstand at man er grådig etter å forbedre seg – mens man investerer den mer avslappede lysten i selve matlagingsprosessen. Jeg vet ikke noe om hvordan det går an å ikke ha lyst til å lage mat. Riktignok er det mer inspirerende å lage mat til andre enn bare seg selv, men man fortjener jo det man får. Jeg tror ikke det går an å lage bedre mat enn det som er “greit nok” hvis man ikke har lyst til å lage mat. I ytterste konsekvens fortjener man forsåvidt også fedme, sukkersyke og fordøyelsesproblemer hvis man gir faen i hva slags næringsmidler man putter i kroppen. Dette er mildt sagt ikke avansert rakettvitenskap: Søppel inn = søppel ut. Som jeg alltid sier: Det man bygger – inkludert kroppen – kan aldri bli bedre enn de materialene man bruker.

Fikk du med deg at Theodore John Kaczynski – også kjent som Unabomberen – nylig døde på cella si i det fengselet hvor han sonet en livstidsdom for ugjerningene sine? Han ble i utgangspunktet betraktet som et matematisk geni da han var tilknyttet det akademiske miljøet, men “noe skjedde” med ham i året 1969 – som var da jeg begynte i første klasse på barneskolen – og etter litt om og men startet han sin etter måten lange karrière som bombeterrorist i 1978, som ikke endte før han ble tatt i 1996. “Saken” hans var ideologisk motstand mot samfunnets tiltagende industrialisering og rasering av naturmiljøene. På den tiden da jeg skrev blogg på engelsk var det en gang noen som sa at stilen og tonen min minnet om Unabomberen — men også om Henry David Thoreau. Hva kan man si? Jeg er heller ikke spesielt begeistret for det vi kaller “sivilisasjon” men jeg har faktisk aldri bombet noen, og det er heller ikke noe jeg ville kunne gjøre. Terrorisme er aldri svaret, uansett hva slags eksistensielle spørsmål man strever med. Unabomberen fikk som fortjent. Jeg er ekstremt lite begeistret for sånne som plager og skremmer andre, enten de er nazibloggere eller bombeterrorister. De er uansett overgripere. Psykologien i dette er svært banal. Det handler om sadisme. De opplever personlig tilfredsstillelse når de sprer hat og setter angst på folk. I sin egen fantasi er de heltemodige forkjempere for “saken” men i den objektive virkeligheten er de bare drittsekker.

På 80-tallet samlet jeg på kokebøker. Det virket som en god idè den gangen, men nå? Hva enn det er man lurer på vil man finne noe om det på nettet. Uansett, en av bøkene jeg etterhvert sikret meg var den herostratisk berømte Bordets Glæder av Kitty Wentzel og Øvre Richer Frich — sistnevnte mest kjent som den sannsynligvis minst “politisk korrekte” norske forfatter noensinne, ikke minst på grunn av sin bokserie om “den blonde ariske kjempen” Doktor Jonas Fjeld. (Jeg hadde alle dem også ved et tidspunkt.) Men poenget er at i denne boka, som strengt tatt ikke er noen kokebok i normal forstand, introduserte de “sinnets vitaminer” som en slags abstrakt non sequitur for det å forfølge “lysten” som bærende prinsipp innenfor kokekunsten. Argumentet var at man oppnår ikke noe verdifullt når man gjør matlaging til noe skjematisk og tabellmessig, motivert av å telle kalorier og denslags, det er bedre å satse på glæden – dette er klassisk 1925-språk – man finner i et mer “erotisk” forhold til såvel ingrediensene som selve tilvirkningsprosessen samt ikke minst avnytelsen av resultatet. Kokken bør satse mer på filosofi enn på matematikk. Kokekunsten bør ligne mer på det å lage musikk enn det å føre regnskap. Jeg sier ikke mer.

Psykologi er studiet av atferd og mentale prosesser. Atferd er et omfattende begrep som omfatter reaksjoner på påvirkninger, intensjonelle handlinger og kroppslige prosesser av psykologisk interesse (som for eksempel aktivering under stress). Med mentale prosesser sikter man både til slike som bestemmer menneskers oppfatning av seg selv og omgivelsene (kognitive prosesser), og til dem som ligger til grunn for hva man føler og hva man vil (emosjonelle og motivasjonsmessige prosesser).

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Det fantes ikke egentlig noe saklig språk for de underbevisste prosessene før Sigmund Freuds banebrytende arbeider. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke fantes noe språk; underbevisstheten ble jo ikke oppdaget av Freud i noen større grad enn sex ble oppdaget av Alfred Kinsey (han med den berømte rapporten). Vi kan si at begge disse gikk inn for å kartlegge allmenmenneskelige egenskaper som studieområder innenfor en vitenskapsdiskurs. Teknisk sett er det korrekt å si at psykologi er en spesialistgren innenfor filosofien i større grad enn et medisinsk fagområde. Når det gjelder det å diagnostisere og behandle sinnslidelser så er dette psykiatriens oppgave. Alt en psykolog kan gjøre er å veilede og “coache” pasienten i retning av et bedre liv — hva nå enn dette måtte bety for det aktuelle individet.

Det går en frynsete grense mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser, men generelt sett kan vi si at så lenge folk har kontroll så er de normale i denne sammenhengen, uansett hvor sære de eventuelt måtte fremstå i andres øyne. Et typisk eksempel på det å ikke ha kontroll er fenomenet “avhengighet”. Rusmidler er vel det første man tenker, men jeg mener her avhengighet i en mye større forstand, altså det som i sin mest ekstreme form kalles tvangsforstyrrelser. Pasienten er ikke psykotisk, men har et manisk forhold til mennesker, ting og tanker. Et typisk behandlingsopplegg hos en psykolog kan for eksempel handle om å kartlegge et slikt atferdskompleks og jobbe mot en bevisstgjøring rundt hva dette er og hvorfor det har blitt slik. Folk snakker om mentale lidelser, men vi kan like så godt si emosjonelle lidelser, for det handler til en stor grad om “hvordan man føler seg”. De fleste opplever en relativ emosjonell bedring etterhvert som de danner en bedre forståelse av de underbevisste prosessene i sitt eget liv.

Et pussig trekk hos arten Homo sapiens er tendensen til psykologisk projeksjon. Folk er nesten alltid selv skyldige i sånt som de anklager andre for. Hvis man for eksempel ser “idioter” eller “psykopater” hvor man enn snur seg, så er det seg selv man observerer. Dette er det vi før i tiden kalte trollspeilet. Det er så vanlig at vi må snakke om det som en fundamental menneskelig egenskap som ikke lar seg “behandle” i den forstand, men vi regner det jo som en del av vanlig oppvekst og oppdragelse at man ikke skal skjære alle over èn kam, og så videre: Å tilgi andre er å tilgi seg selv, og omvendt. Det man ser i andre er ting man gjenkjenner fordi man har det i seg selv. Det store spørsmålet er om man vet dette — og det er her psykologen kommer inn i bildet for å bevisstgjøre pasienten: Det er så enkelt som at man rett og slett ikke kan se ting i andre som man ikke har i seg selv. Vi skal hoppe over den lange tekniske forklaringen på hvordan det såkalte arbeidsminnet – det man tidligere kalte korttidshukommelsen – virker. De spesielt interesserte vil finne mye materiale om saken på nettet. De andre må bare akseptere premisset: Arbeidsminnet ligner et paternosterverk – eller et vannhjul om du vil – som henter opp ting fra underbevisstheten og sammenligner dem med de observasjonene man gjør med sanseapparatet. As above, so below. Innkommende data fra syn, hørsel og så videre blir sortert og klassifisert ut fra det man allerede har i databanken sin.

Etter min mening bør man ikke kalle det tenkning hvis det ikke er kritisk tenkning; som begynner med selvkritikk. Det forekommer aldri at man forstår noe fullt ut. Epistemene – altså det vi kaller “sikker viten” – er ikke uforanderlige sannheter, de er bare det beste vi har for tiden, inntil flere og bedre data ankommer. Folk som går rundt og sier at det eller det er “vitenskapelig bevist” viser egentlig bare med denne atferden at de ikke forstår hvordan vitenskapen fungerer. Intet i dette universet står noensinne stille. (Imidlertid kan det bevege seg så sakte at vi for alle praktiske formål oppfatter det som stillestående.) Mennesker er ikke ting, de er biologiske prosesser: Man starter som zygote og man ender som kadaver. Livet er alt som skjer i mellomtiden.

Hei våkn opp! De føkker deg.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Folk som får høy sikkerhetsklarering for første gang undrer seg av og til over all den tilsynelatende “overklassifiseringen” av ting som ligger der ute som OSINT (“open source intelligence”) og som alle kan se både her og der og overalt. Dette betyr at de ikke fatter poenget. Det handler om informasjon satt i kontekst. At en person ansatt til å utføre en myndighetsfunksjon ber om et etterretningsprodukt er i seg selv en hemmelig affære. Det handler om metadata og deres analytiske sammenheng. At akkurat du ikke forstår hvorfor noe må være stemplet som hemmelig betyr ikke at ingen forstår det. Ønsker du at dette skal endres? Still til valg og fremfør et lovforslag.

Når noen bryter en lov er det til en viss grad interessant å høre hva de egentlig mente med det de gjorde. Dette kan være utslagsgivende for straffeutmåling, men selve skyldsspørsmålet er en teknisk affære som handler om paragrafer. Tok du med deg hemmelige dokumenter fra jobben da du sluttet? Nektet du å levere dem tilbake? Løy du om hvor de var og hva du hadde tenkt å gjøre med dem? Dette er presumptivt enkle spørsmål. Hva du selv rent personlig mener om sikkerhetsklareringer og hemmeligstempling er forsåvidt ikke mer relevant enn hva du enn måtte mene om eiendomsretten til noe du ble tatt på fersken i å stjele fra en butikk. Vanligvis er jo heller ikke folk mer kørka enn at de skjønner hva det betyr å stjele noe, og de skjønner hva det betyr å bli tatt på fersken.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Mange har hatt romantiske fantasier om Donald Trump og hans rolle som noen slags “frelser” av det høyrepolitiske komplekset såvel på verdensbasis som i USA. Dette er jo for faen evneveikt. Hva er det som er galt med deg? Ingen seriøse aktører innenfor forretninger eller annet organisert arbeid – si for eksempel politikk – ville ansatt denne latterlige kødden til noe som helst. Hva er det han har å komme med? Han er jo bare et rasshøl. Imidlertid er det litt interessant å merke seg hvordan folk lar seg imponere av dette sosiopatiske opplegget. Synes de at han er tøff? Herregud. Stikk ham et par ganger i ansiktet med kniv så kommer han helt garantert til å bryte sammen i gråt. Dette er ingen kriger. Han har ingen ære. Det eneste han har er et instinkt for å ta vare på seg selv som utgår fra selveste reptilhjernen: Han kan lukte folks svakhet og han nøler ikke med å utnytte situasjonen for alt hva den er verdt. Kjenner du mange sånne? Jeg kjenner et antall, men vanlige borgere har faen ingen peiling. De bare laller rundt i Disneyland-drømmen sin.

Det er viktig at man får det som man vil ha det. Enhver som stiller seg i veien for dette formål må betraktes som en fiende. Utryddelse er middelet. Fremgang er veien. Økonomisk gudestatus er målet. Vi vandrer med freidig mot i retning av tilbudsdisken. Øynene våre møtes og vi vet at vi begge vil det samme men bare en av oss kan få det. Han trekker tollekniven og stikker etter meg, men jeg hopper unna og tramper ham hardt ned på vristen før jeg setter en albue mellom øynene på ham, griper griper den siste flaska med olivenolje og løper mot kassen. Medsammensvorne prøver å spenne bein på meg men jeg hopper lett over dem og kjører det erigerte bankkortet mitt hardt inn i terminalen, slik at balansen befruktes av en kodestrøm av elektroniske penger som bekrefter at jeg vant. Det er mitt. Min olivenolje. Min elskede eiendom. Min kjære. Nå skal vi gå hjem og være erotiske i matveien sammen. Mmmm.

Man gjør det man må for å få det som man vil. Alle vet dette. Jeg kunne sikkert brukt solsikkeoljen jeg allerede hadde men jeg ville heller ha olivenolje. Trenger jeg virkelig å forklare hvorfor? Sånn er det bare. Hvis du ikke liker det kan du bare ta en nepe og putte den i rumpa. Jeg bryr meg uansett ikke. Initiativets brusende kraft brenner i mitt blod. Jeg behøver denne inspirasjonen for å stunte en panne med det som egentlig er store hvite bønner på gresk manèr, men jeg gjør det spansk. Det klaprer i kastanjetter. Olè! Det man behøver er en finhakket liten løk og tre fedd hvitløk som man sauterer blankt i en generøs mengde olivenolje – denne retten skal være “oljete” – før man tilsetter en passende mengde (likt som løken) chili av det milde slaget (jeg anbefaler “padrone”) og svisser det sammen med et par spiseskjeer hakket soltørket tomat. Når det ser passende ut strør man over en spiseskje med spansk røkt paprikapulver og rører det hele sammen. Deretter tilsettes en boks hakkede tomater (av den typen de selger på Kiwi) og to bokser store, hvite bønner (som er godt skylt og avsilte i et dørslag). Til sist et glass vann (mengden er relativ) som man senere koker ut – “reduserer” – mens smakene får jobbet seg sammen. Skvett over et par spiseskjeer rødvinseddik, en klype sukker og en klype salt. Herfra og ut handler det om å vente mens vannet koker ut. Alt dette skjer i en stekepanne. Det går sikkert an å bruke annen redskap men det vet ikke jeg noe om.

Jeg vet ikke hvor langt man kan dra en metafor om matveien og hva slags humper og svinger den presenterer for trafikantene sine, men i den grad vi kan snakke om fortløpende vedlikehold av selve veibanen så må jo asfaltarbeiderne være den typen ting man bare må ha for å kunne praktisere høvelig kokekunst. Sånn som olivenolje, hvitløk og soltørkede tomater. Dessuten røkt spansk paprikapulver og parmesan. Jeg stiller meg også avvisende til tanken om at man kan lage god mat uten god vineddik. Vi kaller dette samsvarsadjektiver. Dårlig eddik gir dårlig smak. Veldig forutsigbart akkurat det der. Hvorom allting er, den listen jeg personlig havner på antyder at jeg sannsynligvis bor enten i Italia eller Spania, kanskje også Hellas – man må jo ha fetaost – mens jeg egentlig bor i Østerdalen.

Nede på det lokale supermarkedet har de opprettet en egen seksjon for veganermat. Blant annet har de pølser for veganere. Herregud. For tyve år siden var jeg i New York og var omtrent dobbeltbrettet langflat av latter over at de solgte veganerkylling. Hva faen? Det er for dumt til å være latterlig — men det minnet meg om en gammel historie fra Donald Duck hvor Lilleulv hadde laget til noe grønnsaksfarse, men han måtte forme det som en av de tre små grisene for å få Storeulv til å smake på det. Dit har vi altså kommet. Et stoppested langs matveien er det så visst, men utsikten er ikke noe fin. Skal veganere virkelig kopiere formatet på maten til kjøtteterne? Jeg protesterer. Grønnsaker er ikke garnityr, de er sine egne råvarer med sin egen verdighet. Som vanlig synes problemet å være manglende bevissthet.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

For å skryte litt av min egen fortreffelighet så er det blant mye annet verdt å nevne at jeg har omtrent det motsatte forhold til henholdsvis kjøttmat og grønnsaker. Kostholdet mitt er i hovedsak vegetarisk basert, men noen ganger bruker jeg kjøtt som garnityr, for eksempel ternet bacon, som fungerer veldig bra sammen med tomatbaserte retter, eller spekeskinke og tynne flak av storfekjøtt som krispes raskt på høy varme – la oss kalle det chipsifikasjon – og som så siden går i salaten, Fungerer veldig bra sammen med spinat. Hva kan man si? Det er jo strengt tatt ikke min bisniss, men folk spiser absurde mengder kjøtt i Norge. La meg si det slik: Jeg er ikke kommunist men jeg er antifascist. På det samme vis er jeg ikke vegetarianer men jeg er antikarnist. Jeg har et stort problem med etikken innenfor kjøttindustrien; inkludert dette med at folk helst ikke vil vite noe om alt som skjedde langsetter matveien fra levende dyr til plastpakkede kjøttstykker. Jeg er ikke så Einar Beinhard at jeg forlanger at folk må drepe dyret selv før de fortjener å spise det, men de bør i det minste ikke ha noen illusjoner om hvordan disse tingene foregår. Etisk dyrehold er mulig, men det vil gjøre alle kjøttprodukter mye dyrere, så der stanser sannsynligvis enhver debatt om disse tingene. Folk går definitivt for kvantitet fremfor kvalitet. Det enkle er ofte det beste.

Vel, det finnes for eksempel vinterdekk til bil, presenninger og sykkelpumper. Folk spiser jo ikke sånt, men når det er sagt så ville leg ikke bli veldig forbauset om det finnes en galning i rekordboka som spiste opp hele sin garasje (med innhold) bare for å havne i avisen. Jeg vet positivt at opptil flere har spist opp personbiler. Volkswagen boble er visst populært i de kretser. De konkurrerer på tid nå. Det er imidlertid et stykke derfra til det de fleste forbinder med “god mat” – eller næringsmidler overhodet – så hvis vi holder oss saklige og ser bare på sånt som er ment som mat for mennesker har vi en bedre ramme rundt spørsmålet. Finnes det helt uspiselige ting?

Det er ukontroversielt å si at råtten og på andre måter bedervet mat er uspiselig. Sur melk. Muggent brød. Harskt smør. Man kaster jo sånt, gjør man ikke? Individuelt sett er svaret at hvis man uansett ikke har tenkt å spise det, så er det i praksis klassifisert som uspiselig og man kan like så gjerne kaste det som å dytte det inn i skap og kjøleskap, dypfryser eller hvor det nå havner. Selv er jeg som mange ganger nevnt ganske pirkete med hva jeg spiser. De selger ting på det lokale supermarkedet som jeg ikke engang vil berøre, langt mindre spise. Sånt er imidlertid ikke verre å forholde seg til enn at jeg bare lar være å kjøpe det. Folk spiser for eksempel hunder mange steder i verden – og har oppdrettsvirksomhet med dette formål – men jeg ser ikke for meg at noen fra der hvor jeg bor ville bli begeistret for å se marinert grillribbe fra elghund eller spekelår fra border collie i salgsdisken på superen. Da ville det blitt mye misfornøyd mumling i krokene.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Den britiske oppdagelsesreisende Robert Falcon Scott som tenkte seg til Sydpolen – og som døde der i 1912 – opplevde det visstnok som ikke særlig gentleman-like at konkurrenten hans, Roald Amundsen, brukte klær og andre teknikker han hadde lært av eskimoer for å takle de polare strøkene, inkludert et hundespann som ikke bare ble oppfattet som trekkdyr, men også som kalorireserver i nødsfall. Skal han virkelig spise hundene? Om dette er det å si at Amundsen som alle vet kom hjem igjen, men det gjorde ikke Scott. Hva tenker folk om hunder slik sett? Ville de slaktet og spist familiehunden hvis det ble hungersnød? Jeg tror ikke de fleste hundeeiere klarer å se for seg dette. De har jo noe slags kjærlighetsforhold til dyret. De koser med dem. Selv synes jeg sånt er perverst, men jeg tar til etterretning at det er en vanlig ting som folk gjør med den største selvfølgelighet. Faktisk så finnes det en diger kjæledyrindustri der ute som omsetter for hundrevis av milliarder hvert år. Folk har jo så mange slags følelser som de trenger å gi uttrykk for, og lykkes de ikke bra med dette i forhold til andre mennesker kan de finne selskap i fremmede livsvesener som oppgraderes til “nesten-mennesker” i fantasien deres.

For en stund siden skrev jeg noe om Stalins holodomor – et ord som betyr omtrent noe sånt som “å sulte noen til døde” – i Ukraina gjennom vinteren 1932-33. Historien er mildt sagt noe “omdiskutert” men realistiske anslag for dødstall er tre til fire millioner. Mennesker er jo slik laget at de går gjennom mange stadier av desperasjon før de faller om og dør av underernæring. Vi finner typisk kannibalisme etter at de har spist seg gjennom alt annet de kan finne, med en stadig synkende grad av kritikk i forhold til hva som er og ikke er spiselig. Et kulturelt fenomen som fulgte i kjølvannet av denne katastrofen var de såkalte beziproshniki — store flokker av “ville barn” som hadde flyktet hjemmefra for å ikke ende som middag for sine voksne slektninger. Som alle kan skjønne, dette er en traumatisk start på voksenlivet og de fleste av dem som overlevde havnet da også i Stalins fengsler. Ikke de politiske fengslene, men i den vanlige kriminalomsorgen (selv om dette ordet neppe dekker realitetene). Derfra ble de lovet frihet hvis de meldte seg frivillig til å delta i krigen mot nazistene da den tiden kom, så de fikk med seg den erfaringen også, før Stalin rett og slett brøt alle sine løfter og sendte alle tilbake til fengslene. Ved dette tidspunkt var de blitt ganske hardkokte typer. Det var de som utgjorde “bestefarsgenerasjonen” innenfor organiset kriminalitet i denne regionen etter at Sovjetunionen falt. De var ikke nådige av seg, men det er neppe mange av dem som lever lenger, om noen. De må jo ha vært født på 1920-tallet for å ha vært gamle nok til å rømme hjemmefra under holodomor-vinteren.

Det er som vanlig ganske forbløffende, alt hva mennesker gjør mot hverandre, mot seg selv, mot andre skapninger, mot naturen, og i det hele tatt mot selve skaperverket — enten man tror dette har blitt skapt av en allmektig Gud eller at det er noe tilfeldig sammenrasket kluss som bare har oppstått litt sånn helt av seg selv, ute langs frynsekanten av det usannsynlige. Egentlig bør man være glad for at man har det privilegium å kunne regne adekvate næringsmidler som uspiselige på etisk eller estetisk grunnlag. Folk har jo alle mulige slags “dietter” som de følger nå for tiden. Lite av dette handler om nødvendigheter. I den grad helseproblemer på grunn av underernæring forekommer i dagens Norge handler dette sannsynligvis om noen slags lite fagmessig utarbeidet diett som folk følger, ofte bare av skjønnhetshensyn. Ellers er det jo enkelt å se på folk om de er feilernærte, noe som nesten alltid handler om sukker og kjøtt. Kroppen kan jo ikke bruke annet enn de materialene den får når den utfører sine daglige plikter med å erstatte gamle celler med nye, som i gjennomsnitt skjer for 100% av kroppsmassen omtrent hvert syvende år. Det kroppen ikke umiddelbart behøver setter den på lager til senere. Det er først i nyere tid at det har blitt vanlig med regelmessige måltider hver dag, som sannsynligvis har betydd mer for økt gennomsnittlig levealder enn noen annen enkeltfaktor. Det er slitsomt å sulte. Sporene etter hva slags næringsopptak man har hatt gjennom livet setter seg i skjelett og tenner, slik at det lar seg avlese mange tusen år senere. Sånn sett finner de mye stusselig i arkeologiske utgravninger.

Selvsagt er jeg “snobbete i matveien” i den forstand at jeg prøver å holde det både sunt og lekkert, i den grad budsjettet tillater dette. Det blir uansett ikke aktuelt med industrimat hvor det finnes saklig grunn til å tvile på både ingrediensenes provenans og fremstillingens metodikk. Hvis jeg føler selv det minste fnugg av skepsis til maten lar jeg rett og slett være å spise den. Imidlertid er jeg ikke snobbete i den forstand at jeg tror ting er bedre bare fordi de er dyrere. La oss si for eksempel når det gjelder å velge vin — som bør koste under 300 kroner for flaska hvis den skal serveres til mat. Det ville vært utrolig bad taste å sette en Chateau Latour på bordet sammen med pepperbiffen, hvilket vel er hva folk rynker på nesa over når det kommer til snobberi. Selv definerer jeg det som å være ti meter bred men bare to centimeter dyp. De som vet alt om hva slags glass som skal brukes til hvilken slags vin, men ingenting om hvorfor.

Stikkordet er etikette. Hvilke sosiale koder gjelder for denne situasjonen? Det er påfallende hvor mange svindlere som klarer å sno til seg både det ene og det andre ved å late som om de har “forbindelser” som appellerer til sosiale strebere og andre som har et ømt punkt når det kommer til snobberi. Jeg leste nettopp noe om en ukrainsk kvinne som skaffet seg adgang til golfklubben ved Mar-a-Lago i Florida – alså der Donald Trump bor, og mens han fortsatt var president – gjennom å si at hun var medlem av Rotschild-familien. Støttet av sin godt innøvde evne til å “oppføre seg snobbete” klarte vedkommende å manøvrere seg helt frem til målet, uten at Secret Service eller noen klarte å ferske at det var noe galt med bildet. Det minner om en sak i Sverige midt på 70-tallet hvor en viss Carmencita Capelane utga seg for å tilhøre den amerikanske Rockefeller-familien — men egentlig var hun en frisørdame fra Eslöv som het Elsa Svensson. Hun innyndet seg hos en rekke toppfolk i det svenske forsvaret via den klassiske honningfella; og mens saken var både pikant og skandaløs på grunn av “ofrenes” stilling virket det ikke som om den smukke Carmencita hadde noen mer utspekulert plan enn å bare nyte livet.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det er fascinerende hvor enkelt det er å manipulere mennesker på denne måten. Folk går med på de mest utrolige ting hvis de tror dette er noe som bringer dem nærmere “de høyeste kretser” innenfor sositeten. Hva er det neste folk vil ha hvis de allerede har nok penger? Jo da vil de bli grever, baroner og det ene med det andre. De vil ha titler og våpenskjold. Forfengelighet og amorøse ambisjoner har brakt mang en mann til skafottet, mer eller mindre bokstavelig talt. Selv tror jeg det er mange som har blitt stygt svindlet gjennom tidene, men de vil ikke at det skal komme ut at de lot seg lure på så fjollete vis, så historien kom aldri frem. Den forfengeligheten som gjorde at de lot seg svindle til å begynne med sørger i etterkant av affæren for at svindleren unnslipper, fordi ofrene vil for enhver pris unngå sosial skam og latterliggjøring så alt feies under teppet og avskrives som tap og dystre hemmeligheter. Livet går videre. Saken er jo at selv om vi kanskje føler en viss grad av sympati for de som har blitt svindlet, så føler vi også litt skadefryd som kanskje gjør oss litt flirete: Herregud, hvordan kunne du tro på den dustehistorien? Dette er veldig skadelig for omdømmet til de som er avhengige av troverdighet for å bli i stillingen sin. La oss si hvis de for eksempel ble robbet av en prostituert. Går det egentlig an å tilkalle politiet for å anmelde denslags? Det henger mye på “hvem du er” i folks øyne ute i samfunnet. Det vil sannsynligvis medføre noen komplikasjoner som i beste fall bare føyer skam til skade.

På bildet ovenfor ser vi den meksikanske ruinbyen Teotihuacan, som eksisterte i omtrent tusen år før kollapsen i år 550, slik den ser ut nå i dag. Det andre bildet helt øverst viser et typisk boligstrøk for middelklassen i byen mens den befant seg i sin såkalte storhetstid. På det meste antar vi at det bodde rundt 200.000 mennesker i Teotihuacan — og vi vet at omtrent i år 360 skjedde det “noe” fordi ved denne tiden ble mye veggkunst, pottemakeri og alskens gjenstander i typisk mayastil revet ned, knust og ødelagt; deretter planerte man det ned i grusen og la nytt gulv oppå, og 1500 år senere kom de arkeologiske etterforskerne til stedet og grov opp den gamle historien, hva den nå enn var. Krigere fra Teotihuacan – under ledelse av “Han-som-er-født-i-flammer” (og ikke høres ut som noen man bør kødde med) – ankom uansett mayabyen Tikal i år 378; på oppdrag gitt dem av “Spydkaster-ugle” som vi derfor tror var kongen av Teotihuacan på den tiden. De som har sans for humor kaller ham bare Shakespeare. Da de kom til Tikal tok de livet av et passende antall mennesker, inkludert kongen deres, før de innsatte ny ledelse og omorganiserte hele opplegget deres. Så hva var det som hadde skjedd?

Det vet vi ikke — og det spiller forsåvidt heller ingen rolle. Poenget er at i løpet av all sin “siviliserte” tid har menneskeheten vært prisgitt de “djupt såra og vonbrotne” følelsene til menn i maktposisjoner – noen ganger også kvinner – som har startet kriger på dette grunnlaget. Var det noen som nevnte Shakespeare? Han – hvem han nå enn var – skrev jo litt om denslags. Du vet. Sosiale koder og ting mennesker gjør når de drives av maktbegjær, hevngjerrighet og hele pakka. Jeg tror temaet til og med så vidt har blitt berørt i enkelte av de norrøne sagaene. Det skjer mange små ting som baller på seg og blir til store ting. Hva ville Shakespeare ha sagt om Putin? Han ville kanskje ha startet i februar 1984, da Sovjetunionens leder døde. Hans navn var Jurij Andropov og det var han som ville modernisere KGB gjennom å utvide basen for rekruttering fra kun militære offiserer til mer “jappete” og universitetsutdannede typer, sånn som hos CIA — hvor dette hadde vært vanlig praksis siden Alan Dulles’ dager, og sikkert er det ennå. Putin var en av de første. Jeg vet ikke hva slags mumlende mishag dette fremkalte blant “den gamle garden” som hadde strikt militærbakgrunn, men jeg innbiller meg at dette representerte en kulturforskjell som sannsynligvis fortsatt består i noen slags forsteinet form. Ruinene står der fortsatt, akkurat som Teotihuacan. Tikal også, for den saks skyld. Hvem trodde vel at Putin var en romantisk drømmer? Russland fremstår for meg mest som det nederste bildet, men det virker som om Putin ser for seg det øverste.

Noe som er sært med Norge – sett i forhold til Colombia – er at man om sommeren ikke ser om det er syv om morgenen eller syv om kvelden når det er overskyet. (Man ser jo selvsagt hvor sola står på himmelen hvis den er synlig.) Når det gjelder temperaturen så er det faktisk varmere her enn der akkurat nå — og jeg sover ikke godt når termometeret krabber over 25 grader. Luftkondisjonering er ikke vanlig her, og det koster sikkert det hvite ut av øyet i strøm uansett, men jeg har en vanlig vifte som i det minste gir litt sirkulasjon. Dessuten har jeg sovepiller, kom jeg på. Tjuvtriks.

Jeg ble for det meste ferdig med å eksperimentere med “stoff” på 80-tallet, men det var for den gangen snakk om det man kaller gatedop, ikke farmasøytiske produkter av den typen borgerskapet får på resept når konformiteten deres slår sprekker. Jeg har hatt disse sovepillene i mer enn et år men jeg har ikke engang åpnet pakningen før nå, når jeg trodde jeg skulle være smart i forhold til å gjenopprette den normale døgnfølelsen min. Opprinnelig skrev legen dem ut til meg da jeg sa at jeg noen ganger sover dårlig. “Etter behov” står det på pakningen. Jeg tok to stykker på lørdag – eller var det fredag? – og svelget dem med et glass konjakk. Først trodde jeg ikke at de virket så jeg tok to til. Da kom virkningen. Du glade gondol. Det var noen sære greier. Virkningen varte i flere dager.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Nå er det mandag ettermiddag. Jeg har på noe vis “mistet” mange timer i løpet av helgen. Jeg vil ikke så at man sover så mye som man rett og slett mister bevisstheten av sovepiller. Herregud for noe sludder. Det er nok best å bare putte dem tilbake i medisinskapet igjen. Det går sikkert an å selge dem på svartebørsen, men jeg har ikke noe greie på sånne ting. Hvor skal man liksom henvende seg? Jeg bor langt inni en skog som ligger høyt oppå et fjell. Jeg har ikke vært på tur i bymessige strøk siden før pandemien, annet enn å dra til Gardermoen for å fly til Santiago de Cali i Colombia, som er noe helt annet – og mye skumlere – enn for eksempel Oslo. Men jeg liker meg der. Byen ligger i høylandet, men svært nær ekvator, så det er jevnt over rundt 25 grader hele året. Den eneste variansen i vær er om det regner eller ikke.

Uansett, nå er jeg her. Ikke der jeg helst vil være, men man får gjøre hva man kan med det man har.

Som alle vet bestemte kongen av Teotihuacan – stedet hvor menn går for å bli guder – i år 378 at det var på tide å marsjere til Tikal – som den gangen het Yax Mutal – for å drepe kongen deres og gjøre alle innbyggerne til sine slaver. Og slik ble det, mer eller mindre. Han må ha vært veldig sint, for det er en drøy spasertur fra Teotihuacan, som ligger rett nord for Mexico City, og helt ned til Guatemala, hvor Tikal befinner seg. Sistnevnte var en gammel by ved denne tiden, men det var også en veldig stor by. Faktisk var hele mayasivilisasjonen svært mye større enn noen hadde trodd før de i 2015 begynte med LIDAR – “laser imaging, detection and ranging” – fra fly som krysset frem og tilbake i et rutemønster over det nærmest ugjennomtrengelige “jungeltaket” som nå dekker hele det gamle mayaområdet. Det som kom frem etter disse undesøkelsene sjokkerte alle. Det er jo for fanden millionbyer vi snakker om. Hele det området som nå er tett jungel var den gangen et velregulert nettverk av urbane sentre, med store oppdyrkede områder mellom. Hva skjedde med dem?

Det vi kaller mayasivilisasjonen varte i drøyt to tusen år, fra den eldste storbyen El Mirador til den yngste, Chichen Itza, som fortsatt var befolket, men i sterkt forfall da den spanske invasjonen kom fra rundt regnet år 1500. Conquistadorene gjorde slutt på det som fortsatt var igjen av bymessig organisering og hierarkiske maktstrukturer, men det var ikke de som utslettet mayasivilisasjonen — og slett ikke selve mayafolket, som fortsatt holder til i det samme området. Det var noe annet. Vi vet ikke hva, men minst ni av ti historikere som har studert disse tingene regner det som mest sannsynlig at de utarmet det lokale næringsgrunnlaget, med eller uten en periode med klimaendringer, uansett er det slik at når folk ikke får mat blir de ganske raskt ganske desperate, og når snøballen først begynner å rulle med borgerkrig og “no more mister nice guy” så baller det fort på seg med alle mulige slags komplikasjoner, slik at plutselig har ingen lenger oversikten over noe. Hver for seg og alle mot alle. Denne modellen støttes også av de historiene mayaene selv forteller. En dag forlot de bare byene og gikk ut i jungelen for å leve slik de gamle forfedrene hadde gjort, og sånn har det vært siden den gang.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Ingen visste noe om mayasivilisasjonen før på 1800-tallet da diverse eventyrere og “antikvarisk oppdagelsesreisende” – som stort sett betydde det samme den gangen – bega seg inn i jungelen for å sjekke ut rykter som gikk om glemte byer og fortapte sivilisasjoner. Det første de fant var Tikal. Siden ble det mer, veldig mye mer, og de holder fortsatt på. Blant alle de oldtidens sivilisasjoner som vi kjenner til er det vel håpløst å konkurrere med Egypt innenfor innenfor grenen “imponerende byggverk” men jeg vil personlig holde en knapp på mayaene som en god nummer to. Det som er sprøtt er at alle snakker – ofte litt for mye – om alle herlighetene i Egypt, men nesten ingen vet noe om mayaene, annet enn dette dusteopplegget med mayakalenderen som var en snakkis i 2012 — basert i at telleverket deres utløp på den datoen, dermed skulle verden forgå i flammer, flom og det ene med det andre. Disse amøbene kalte det Mayaprofetien og samlet seg for alt jeg vet på ymse steder for å se på showet. Herregud. Hvor ofte sier jeg at folk er fette kørka? Ikke ofte nok. Imidlertid kan vi faktisk lære noe av mayasivilisasjonens kollaps og undergang: Å drifte et samfunn – stort eller lite – handler mer om bærekraft enn om vekst i økonomien. De gamle mayaene opplevde jo en fabelaktig økonomisk vekst i mer enn tusen år før opplegget begynte å slå sprekker. Til sist gikk det til skogs, bokstavelig talt, og nå er det bare ruinene uti jungelen igjen etter dem; bortsett fra, som nevnt, at selve mayafolket aldri “forvant”, de bare la om livsstilen totalt. Hele mayaregionen – fra Mexico, via Belize og Guatemala, helt ned til Honduras – er et jækla stort område som i det vi kaller “den klassiske perioden” var sterkt urbanisert, med glimrende veiforbindelser, skysstasjoner og full pupp. Landbruket var intensivt og effektivt. De levde herrens glade dager — helt til hele faenskapet kollapset. Og nå er de gamle ruinene nasjonalparker og turistsentre, i den grad de er utgravd og rigget til for å ta imot besøkende, som kanskje bare en eller to prosent av alt der ute har blitt.