En petrostat er en stat som har en stor andel av sin økonomi basert på olje og gass. Dette kan føre til en rekke utfordringer og muligheter, som å diversifisere sin økonomi og å håndtere de miljømessige konsekvensene av olje- og gassutvinning.
(Ordlista.no)
Miljømessig sett er Norge et verstingland. Du vet. En av de onde, de som drives av hensynsløs grådighet i kombinasjon med narcissistisk selvrettferdighet — fordi vi ønsker jo å bli sett som prektige, ordentlige og beundringsverdige på alle vis. Dette lykkes til en stor grad. Jeg møter sjelden noen utlendinger som tror annet enn at Norge har det omtrent så bra som det går an å få det på det store samfunnsnivået. Et rikt land med vakker natur, greie mennesker og ordnede forhold både i arbeidslivet og de offentlige tjenestene. Et forbilde, kan du si. Vi har ikke engang noe historisk tøys å slite med. Norge var for eksempel aldri en slavestat eller en kolonimakt. Kanskje det finnes folk her og der som har en “greie” i forhold til Norge. Det vet jeg ikke noe om, men jeg har aldri møtt noen. Det er ikke sånn som med amerikanere, briter, tyskere og andre med “et problematisk rulleblad” som kanskje noen ganger faller litt uheldig ut for en reisende passinnehaver når de treffer på en litt vrang grensevakt eller noe. Det norske passet er stort sett uproblematisk.
Oljefondet er ikke et privateid investeringsselskap som først og fremst jakter på profitt. Det er statens penger og alt de gjør med dem er politisk av karakter. De som tror noe annet er idioter. Det finnes ingen “verdinøytral investeringsprofil” for Norge. Det ligger i sakens natur at alle posisjoner Oljefondet plasserer seg i per definisjon bærer et politisk stempel av godkjennelse som slår tilbake på hele Norges omdømme. Og om vi selv ikke tror dette så tror ihvertfall alle andre det, så vi konfronteres igjen med spørsmålet om hvem som definerer din identitet. Hvor stor avstand kan det være mellom ditt eget selvbilde og hvordan du blir oppfattet av alle andre før vi må bruke ordet vrangforestilling? Historisk sett har de vært veldig flinke med denne delikate skillelinjen i Oljefondet. Derfor er det mange andre aktører i kapitalmarkedet som ser på hvordan Norge posisjonerer seg og tar med dette i sitt eget beslutningsgrunnlag. Et godt rykte har jo mye å si. Alle vet dette. For øyeblikket er det bare kritiske røster i den internasjonale miljøbevegelsen som peker på at Norge har råd til å trekke seg ut av petroleumsvirksomheten, men likevel velger vi å ikke gjøre dette. Hvorfor?
Både olje og laks er internasjonale skandaleprodukter som ikke desto mindre drives frem av et intenst pengebegjær hos de som allerede har mer enn nok. Selv om det er forurensende, giftig og miljøødeleggende. Alle de deilige pengene er viktigere for den “velhavende samfunnsklassen” enn noe annet hensyn. Sånn er det alltid. Når de først får smaken på litt rikdom så blir det vanskelig å styre den økonomiske brunsten. Dette er en historisk velkjent menneskelig svakhet som typisk har ødelagt alle samfunn gjennom alle tider. Slå opp hvor som helst i en hvilken som helst historiebok og du vil finne akkurat det samme: Grådig begjær etter makt og rikdom ødelegger alt og alle. Det slår aldri feil. Det går an å drive bærekraftige opplegg. Det er ikke engang særlig vanskelig. Imidlertid tilkommer det vi ofte kaller ambisjon og da er løpet typisk kjørt. Det blir ingen stans i “ressursutnyttelsen” før vedkommende ressurs er uttømt og annihilert. Mekanismen i dette opplegget kalles ofte allmenningens tragedie – “tragedy of the commons” – for de som har lyst til å lese seg opp på saken. Det eneste botemiddel vi kjenner er knallhard regulering, men der støter vi på et politisk problem. Det er jo ikke alle som har lyst til å bevare noe som helst “for ettertiden” — fordi de vil ha rikdom, fest og moro her og nå. Til helvete med de som kommer etter oss. De er jo ikke her og har følgelig ingen stemmerett i saken.
For tiden foregår klimatoppmøtet COP30 i Belem, Brasil. Det eneste søramerikanske landet jeg har tilbrakt noe tid i er Colombia og der liker de virkelig ikke folk fra USA. Det kan være farlig å reise rundt der med amerikansk pass. Som regel går det greit, men det skal jo ikke mer til enn èn gang for å gjøre det “ugreit” så de må følge med og passe på mye bedre enn folk behøver å gjøre hvis de er fra Norge. Sånn er ihvertfall min erfaring med saken. Colombianere oppfatter Norge som et svært eksotisk sted, for ikke å si et rent eventyrrike hvor alle er vakre og friske, alle ting fungerer som de skal og ingen behøver å begå forbrytelser bare for å overleve. Stemmer dette? Bildet er selvsagt mer nyansert i virkeligheten men det er ikke direkte usant. Norge har stort sett mye bedre orden på sakene enn de har i Colombia. Mens jeg var der ble jeg spurt om jeg hadde noen interesse av kokain, men jeg sa nei. Det er jo sannheten. Jeg klarer ikke engang å fatte hva som er så tiltrekkende med kokain, men jeg registrerer at stoffet er populært innenfor diverse “festkultur” og at det finnes stort sett “overalt” i såvel Europa som i USA og gud-vet-hvor ellers. Det er svært etterspurt av folk som har mye penger og Colombia er – relativt sett – et fattig land, så da går det som det går. Du kan få kjøpt en kilo kokain i Colombia for omtrent 25.000 kroner og selge det for ihvertfall det tyvedobbelte i Norge. Gjør matematikken selv.
Colombias president heter Gustavo Petro og han har vel mer eller mindre vist langfingeren til USA, som ikke har noen offisiell representasjon ved klimatoppmøtet. Petro gidder ikke å smiske med det motbydelige trollet i Washington, noe jeg er ganske sikker på at colombianerne liker. Presidenten deres kysser ikke Trump i ræva, eller noe annet sted. Hvem kan si det samme? Ihvertfall ikke Norge. Vi har jo slikkere på det politiske toppnivået. De vet hva som er nødvendig for å holde butikken gående, så de nusser og klemmer alle de må, mens de holder seg for nesa og later som dette er normalt. Som det heter på engelsk: This too shall pass. Alt går over og du skal få en dag i morgen. Sånn er det å være rik. Du må kjenne de rette mennsker og trykke de rette hender. “Stolthet” er jo ingen kommersiell egenskap. Du må legge av deg alle sånne nykker hvis du har lyst på penger. Hva har du å tilby i forhold til det som er etterspurt? Colombias forbannelse er uten tvil kokainen. Staten er sjanseløs i forhold til de idiotiske beløpene som omsettes innenfor narkoøkonomien. Det beste de kan få til er å skape noen grad av “uro” i kokainmarkedet, nesten som hvordan politiet i storbyene kan jage de narkomane gatelangs hit og dit, men de har ingen realistiske sjanser til å ta knekken på jævelskapen. Etterspørselen er alt for sterk. Det er for mye penger i greia — og hvorfor skal narkohandlerne bry seg noe mer om moral enn noen andre som driver med inntektsbringende virksomheter? Det gir ingen mening. Uansett hva man ellers kan si om det folk tjener penger på så er det siste og tyngste argumentet alltid at greia er inntektsbringende.
Vi avslutter med en klassiker som passer til temaet.
