Verdien av en beskyttet barndom

Man skjønner ikke hva begrepet barnesikring betyr før man selv havner i situasjonen. Saken er at alt som kan utforskes og undersøkes av geskjeftige barnefingre har en tendens til å bli utsatt for ting du ikke tror før du ser det. Trapper, skuffer, skap, dører, stoler, stikkontakter, stereo, fjernsyn, blomsterpotter, er det noe poeng i å fortsette? Hvis en ting overhodet kan veltes så kommer småbarna til å velte den. De er som en liten tornado i sakte film. Alt som ikke er fastmontert og stormsikret kommer til å fly avgårde når de passerer.

Småbarn generelt er så vidt jeg kan se sterkt preget av “trangen til å gjøre ting” og det er bent frem skremmende hvor mye de kan hoppe og sprette, løpe rundt og gjøre alskens ablegøyer. En topptrent atlet i elitedivisjonen ville neppe kunne holdt følge med og kopiert alle bevegelsene til en entusiastisk barneflokk i 5-7 års alder særlig lenge før de kollapset på grunn av begrensninger i oksygenopptaket. Den voksne kroppen er alt for “tung” til å holde på sånn. Kraftbruken endrer jo karakter og fokus når hormonene forandrer seg.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Opptil 70 prosent på sommersalgene

Det latinske ordet prole – som danner roten til ordet proletariat – betyr strengt tatt “småbarn”, slik at “proletariatets diktatur” er hva som har skjedd med et samfunn der hvor småbarnsforeldrene for det meste setter agendaen. Du vet. Barnesikring. Man skjønner ikke egentlig hva det betyr før man selv blir en proletar, altså en som oppdrar småbarn. Plutselig ser man med helt andre øyne på de som kjører litt for fort gjennom boligfelt og den typen ting. Kanskje for første gang i sitt liv ser man med positive øyne på fartsdumper. Altså tiltak som ikke har noen annen funksjon enn å dempe entusiasmen hos de som ikke selv har noe ansvar for noen barn. Det å “beskytte småbarn” er riktignok en instinktiv refleks hos alle emosjonelt sunne individer når man for eksempel ser at de åpenbart er i ferd med å gjøre noe farlig. Da griper man inn og stanser dem, selv om de er “fremmede barn”. Dette skjer nærmest automatisk, uten særlig mye “tenkning” involvert. Men det er situasjonsbetinget og pragmatisk orientert når man bare er “en tilfeldig forbipasserende voksenperson”. Bare småbarnsforeldre er aktivt engasjert i å fantasere om alt sånt som kan skje; som igjen materialiserer seg i diverse “forebyggende tiltak”.

Jeg vet ikke hvor lav IQ man eventuelt må ha for å ikke forstå at “barna representerer samfunnets fremtid” fordi det virker jo ellers ganske åpenbart. Jeg mener, hvem eksakt kommer til å være her og ta hånd om ting femti år senere? Ihvertfall ikke de som per i dag befinner seg i den gylne alderen når man er på eller svært nær sin personlige karrièretopp. Generelt sett mellom 40 og 60, gi og ta noen år i begge ender. Man har aldri vært og kommer aldri igjen til å bli så mektig som da. Man skjønner hvordan verden virker og man er fortsatt full av lysten til å gjøre ting. Før man nådde den gylne alderen var man for dum og “hormonstyrt” til å håndtere makt, men nå har man utviklet seg til å bli en av de hypervoksne, som føler ansvar ikke bare for barna men for de andre voksne også. Alle vet hvordan dette virker. En far er en stor og respektinngytende “høvdingfigur” i småbarnets liv, men en bestefar er nesten som en trollmann. Hans makt er av en helt annen verden. Man forstår ikke engang hvordan “bestefarsmakten” virker godt nok til å utfordre den. Det virker som om de skjønner alt uten å være særlig interessert i noe — mens foreldrene på sin side har et mer “aktivt” og konfronterende opplegg hvor man ofte havner i konflikt over alle mulige slags dusteregler som – uten saklig grunn, slik barnet ser det – står i veien for den frie livsutfoldelsen.

Det finnes ingen stor enighet om hvor grensen går mellom beskyttelse og “overbeskyttelse”, som i praksis er et urimelig tvangsregime, selv om det eventuelt er fundamentert i hva vedkommende voksenperson anser å være “sunne forholdsregler”. Et hvilket som helst “regime” i hjemmet som fremmedgjør barna fra sine jevnaldrende klassekamerater på skolen og så videre, virker bare mot sin hensikt. Man beskytter jo strengt tatt ikke barna hvis man gjør dem sosialt funksjonshemmede. Ingen liker å være den som har “snåle foreldre” til en sånn grad at man ikke kan ta med seg noen hjem uten at det blir noen slags skandale utav det — men på den annen side er alle barn i skolealder så inneforståtte med at sånt finnes at de ikke stiller noen spørsmål til de som er vage og unnvikende i forhold til å snakke om foreldrene sine. Det er noe der, men de vil ikke snakke om det. Hva skal man tenke? Sannsynligvis er foreldrene deres “kjipe”. Det er hva de typisk tenker, uten å spesifisere dette nærmere. Det finnes jo så mange kjipe voksne. Det beste er å bare styre unna dem. Imidlertid er jo ikke det aktuelt hvis de er foreldrene dine. Da må du bare gå hjem og ta det som det kommer. Saken er at mens det normale i Norge uten tvil er å ha en “okei nok” barndom – under styring av foreldre som ofte er irriterende men ikke alltid fullstendig håpløse – så finnes det et antall barn som vokser opp under ustabile, ofte direkte fysisk utrygge forhold. Sånt setter jo sitt preg på folk senere, selv om det er høyst individuelt hva slags “psykologiske senskader” – om noen – det typisk trekker med seg. Angst er vel noe av det mest forutsigbare. Man har jo blitt trent opp til å være skvetten, skeptisk overfor fremmedfolk og så videre. Sinne er også noe man bør forvente å finne. De det gjelder vet jo at de “kunne ha hatt” en helt annen slags barndom, med bare en liten smule mer “flaks i livets lotteri”.

Som alle vet jobber Barnevernet – ihvertfall ifølge sin formålsparagraf – ut ifra “hensynet til barnets beste”, særlig med tanke på slike vilkår som “sosial stabilitet” i løpet av sine mest sårbare oppvekstår. “Foreldrenes rettigheter” er i utgangspunktet ikke Barnevernets bord. De har jo i prinsippet ingen “rettigheter” hvis de ikke også lever opp til en viss standard med sine “plikter”. Hvor vanskelig kan det være å forstå? Åpenbart vanskelig nok til at dette er et felt som er preget av mye konflikt og mange opprørte følelser. Det finnes en viss enighet ute blant folk om at “ikke alle egner seg like godt til å være foreldre” men det er lite klarhet rundt detaljer og grenseverdier. Når eksakt blir det så galt at myndighetene er nødt til å gripe inn og “overstyre” situasjonen? Det er jo et svært alvorlig tiltak som har store ringvirkninger for mange mennesker så man bør helst ikke ta feil verken i form av “for lite” eller “for mye” i slike saker. I prinsippet har de det samme problemet som foreldrene til enhver tid står overfor: Hvor mye beskyttelse er “nok” beskyttelse? (I relasjon til for lite eller for mye.) Barn kan vel generelt betegnes som “entusiastiske amatører” i livet. Naturlig atferd for dem er å “utforske” ting, ikke minst grensene for hva de har lov til. Hva er det som befinner seg på den andre siden av gjerdet? Jeg vet ikke om folk noensinne slutter å tenke sånn, men for barn føles det som en “nødvendighet” å spionere på det de tror er “den voksne verden” fordi de vet at de snart selv havner i denne kategorien. Sånn er livets gang, noe alle innser svært tidlig: Vi er ikke “annerledes” av natur enn de voksne. Bare små. En vakker dag blir vi akkurat som dem. Du vet. Voksne individer med voksne problemer. Men hva er egentlig “voksne problemer”? Dette er mye omdiskutert blant barn. Ganske ville teorier forekommer. Jeg har ikke selv noen detaljkunnskap om hvordan Barnevernet jobber, men jeg vil anta at de er like opptatt av hva barna kan komme til å se som hva de kan komme til å “kjenne på kroppen” i form av mer klassisk “mishandling”. Det er jo en ikke uvesentlig del av den sunne fornuft at man skjermer barna sine mot alt som har å gjøre med sitt eget forhold til sex and drugs and rock’n’roll egentlig helt til de er langt inni førtiårene — eller sagt på en annen måte: Dette bør aldri bli et tema. “Foreldre på fylla” er rett og slett et saklig “varsel” til Barnevernet selv om det skjer bare èn gang, så ikke desto mer når vi snakker om et etablert handlingsmønster som over tid eksponerer mindreårige for rusgifter – med alle sine menneskelige konsekvenser både på kort og lang sikt – som “noe normalt” i den sosiale kretsen sin.

Jeg vet ikke hvor ofte jeg har sagt dette, men nå sier jeg det igjen: Barna dine er strengt tatt ikke dine barn, bare ditt ansvar. Ellers tilhører de seg selv på alle måter. De er sine egne individer som har sin egen unike skjebne, for det meste foran seg. De er gjester hos deg – mer eller mindre brysomme sånne – så lenge de er små og behøver beskyttelse, men senere er det meningen at de selv skal ta styringen over sitt eget opplegg her i livet, hva nå enn dette måtte være. Det vet man aldri. Som foreldre kan man selvsagt ønske både det ene og det andre, men man kan ikke på noen meningsfull måte bestemme hva ens eget avkom skal bli og gjøre i dette livet. De som forsøker ender som regel med å angre på det senere. Man er jo ikke så mye “direktør” for denne operasjonen som man er “turistguide”. Man kan peke og forklare om sånt man selv synes er interessant, men man kan ikke forhindre “turistene” fra å vandre avsted på egen hånd, på måter man ikke hadde planlagt på forhånd. Og hva skal man gjøre etter man har sagt at hei, ruta går denne veien men de likevel bare blir stående og betrakte noe helt annet på eget initiativ? Sånn er foreldrenes dilemma. De vet hva de selv vet, men de har for det meste ingen idè om hva barna deres vet og ikke vet, bare om hva de forteller dem — som ikke nødvendigvis er sant. De må da vurdere om det finnes noen saklig grunn til at deres egne barn skal sette dem under et regime av “informasjonskontroll”. Ofte har de sine årsaker. Kanskje har man tidligere vist liten interesse for “hvem de egentlig er” til fordel for “hvilke standarder som gjelder innenfor denne familien” og andre slike ting som kan oppleves som urimelige begrensninger på egen handlefrihet, ihvertfall sammenlignet med sine jevnaldrende. Balansegangen er ikke enkel for noen – jeg mener, barn stiller jo faktisk ofte mange urimelige krav som man er nødt til å nekte dem – men den er ekstra vanskelig for typisk “sta” individer, som er vant til å “få det slik de vil ha det” — noe som aldri er aktuelt i sammenheng med barneoppdragelse. Til sist blir det jo uansett som “barnet” vil, om de så må langt opp i tredveårene før de utvikler “voksen selvstendighet”.