Det får bli opp til leseren å se for seg hvordan man velger mellom tre alternativer ved å slå mynt og kron, men uansett så endte jeg med Lisa-problemet, som er en datateknologisk gåte omtrent på min egen alder, men som har blitt mer aktuelt i den nyere tid hvor alle snakker om “kunstig intelligens” og hva dette betyr for folk. Jeg klarte ikke å finne noen artikkel på norsk om Lisa-problemet i løpet av den lille tiden jeg gadd å bruke på saken, så her kommer noe på engelsk:
In computer science, the ELIZA effect is a tendency to project human traits — such as experience, semantic comprehension or empathy — onto rudimentary computer programs having a textual interface. ELIZA was a symbolic AI chatbot developed in 1966 by Joseph Weizenbaum that imitated a psychotherapist. Many early users were convinced of ELIZA’s intelligence and understanding, despite its basic text-processing approach and the explanations of its limitations.
(Wikipedia)
Det komiske med Lisa – som på engelsk heter Eliza (må ikke forveksles med en viss karakter fra George Bernhard Shaw sitt teaterstykke Pygmalion) – er at selv om folk vet at Lisa ikke finnes i virkeligheten, det er bare et computerprogram, så hengir de seg ikke desto mindre til illusjonen om at de befinner seg i dialog med et ekte menneske – eventuelt noen annen slags skapning som “ser dem og forstår dem” – fordi Weizenbaum hadde designet Lisa til å fungere ut ifra parametrene til en typisk sesjon med Rogeriansk psykoanalyse. Du vet. Når terapisten konsekvent gjentar det du sier, bare omformet til et spørsmål som driver dialogen videre. For mer detaljert informasjon, søk etter saken på egen hånd. Det finnes hvor mye materiale som helst om dette på nettet. Saken er åpenbart aktuell fordi såpass mange mister vettet på grunn av sine samhandlinger med “kunstig intelligens” via hjemmecomputeren sin.
Jeg oppfatter ikke dette som et “dataproblem” men som er menneskelig problem. Folk er alt for ivrige med å projisere alle slags “menneskelige egenskaper” over på både umælende dyr og alle slags nominelt døde gjenstander. Det finnes jo for fanden folk som snakker til – selv vil de si “med” – bilen sin og tror dette har noe å si fra eller til i forhold til om mannskiten vil starte på en kald vintermorgen og den typen ting. Dette er jo psykotisk. Ikke nødvendigvis i noen strengt medisinsk forstand, men de har definitivt mistet kontrollen over hvor grensa går mellom fantasi og virkelighet. Mange flere kjenner seg igjen i sånt enn som er villig til å innrømme at det er slik. Teknisk sett forstår de kanskje at det ikke hjelper å “be en bønn” men emosjonelt sett vil de likevel satse på denne usannsynligheten heller enn å henfalle til fornuft. Det er viktig å aldri glemme at menneskenaturen fungerer på dette viset. Vi er ikke smarte dyr — og definitivt ikke rasjonelle dyr.
Et av de andre to alternativene jeg vurderte å skrive om er hva slags verktøy og utstyr man egentlig behøver for å få ting til å fungere i kjøkkenet. Jeg skulle nemlig til å insistere på at du må ha en colander for å få ting ekspedert på en rimelig fornuftig måte. Du vet. Sånn at man kan skylle salat, grønnsaker, ris, linser, bønner og så videre. Det går sikkert an å få jobben gjort på andre måter men så snart du har vent deg til å bruke en colander så blir du hekta. Avhengigheten er som gambling, sex og heroin. Du bare må ha greia, hvis ikke så blir du jo jævlig forbanna og begynner å sparke istykker ting rundt deg. Sånn er det å være kokk. Eller menneske i mer generell forstand, for den saks skyld. Som alle vet er vi ikke trygge skapninger og selv de mest stødige og solide blant oss kan plutselig eksplodere uten at noen skjønner hvorfor. Så det har du et solid grunnlag for å postulere nevroser som en helt alminnelig kognitiv egenskap for vår art. Heldigvis har jeg colander slik at jeg får til å lage mat uten å få nervøst sammenbrudd. Derfor har jeg middagen omtrent klar, jeg må bare skrive meg ut av denne jævla greia på en rimelig fornuftig måte. Farvel.
Vi fader ut med litt britisk visesang av den typen som MC-gjenger likte på den tiden.
