Bedragersyndromet eller bedragerfenomenet, etter engelsk impostor syndrome og impostor phenomenon, er en populær betegnelse på et psykologisk fenomen der en person uten grunn og feilaktig opplever å være en inkompetent «bedrager» i sitt fag eller miljø og er redd for å bli avslørt som det. De som er rammet av «bedragersyndromet», er objektivt sett intelligente, kunnskapsrike og dyktige nok for oppgavene eller stillingen de har, og presterer minst like godt som kolleger og konkurrenter, men tviler på evner og kompetanse. Personene kan innbille seg at de ufortjent eller uriktig har oppnådd posisjoner eller suksess på grunn av tilfeldigheter, flaks eller falske forutsetninger. Selv med gode resultater og anerkjennelse er de konstant usikre og føler en underliggende redsel for å bli oppdaget som bløffmakere på sitt felt.
(Wikipedia)
Rekk opp hånden hvis du har hørt om dette før. Det er typisk for individer med høy intelligens å danne paranoide idèer om “ting som kan skje” i profesjonelle (eller andre) sammenhenger når de føler at de befinner seg på litt tynn is i forhold til jobben, faget, posisjonen eller situasjonen. Dette betyr ikke at alle som danner paranoide idèer har høy intelligens, men det betyr at hjerneaktivitet kan være vanskelig å styre for alle og da særlig de som har mye av den. En person med psykopatiske personlighetstrekk – som for eksempel jeg – kan utnytte denne svakheten til å manipulere folk. Frykten for å bli “oppdaget og avslørt” er noen ganger så sterk hos enkelte at det skal ikke mye til for å få dem til å “tilstå”. De som har litt historisk innsikt kan se hvordan denne psykologiske mekanismen er en fundamental manipulasjonsteknikk innenfor de fleste religiøse tradisjoner. Eksistensiell usikkerhetsfølelse er hard valuta for slike tiltak.
Selv vil jeg imidlertid hevde at bedragersyndrom er en form for narcissisme. Den fryktsomme overdramatiserer sin egen betydning i verden generelt og den foreliggende konteksten spesielt. I virkeligheten er de jo ikke viktige. Det har ikke mye å si om de er bedragere eller autentiske. Alt som betyr noe er om de kan håndtere oppgavene sine sånn cirka godt nok til at ting beveger seg videre – mer eller mindre sjanglende – på sin skjeve vei. Resten er utidig selvhevdelse med negative våpen. Livets ubarmhjertige sannhet er at ingen er uerstattelige selv om alle er unike — og alle vet dette på et eller annet tåkelagt nivå av seg selv. De vil bare ikke innrømme det. (Her hadde jeg egentlig tenkt å gå inn i en lang teknisk digresjon om fokuspunkter og parallakseforkyvning, men det tjener ikke tekstens fremdrift, så jeg dropper det.) Flere ting kan jo være sant samtidig, selv om de tilsynelatende er gjensidig utelukkende fenomener. Hvis du – hvem enn du er – forsvinner nå i dag så vil dette sannsynligvis utløse varierende grader av sorgreaksjon hos en håndfull mennesker som er vant til å ha deg i livet sitt, men etter noe tid vil de venne seg til den nye virkeligheten. Livet går videre, som folk sier.
Spillteori og Bayesiansk statistikk – søk på nettet – er hvordan intelligente mennesker forholder seg til livet. Faktisk er det hvordan alle forholder seg, men ikke alle er bevisste om slike ting. Noen er bare uvitende fjøsnisser som ikke har annet enn “tro” og håp, som jo er de mest evneveike strategiene som finnes, men det er bedre enn ingenting. De lever slik som de har lært å leve. Du vet. Slik som de har blitt trent opp til; av familien, samfunnet, kulturen og det ene med det andre. Når det kommer til mennesker vet vi at selv den mest tilbakestående fjesing vil – hvis du tillater det – vise seg å være et fascinerende individ med overraskende høyder og dybder i sjelen, men de er ofte fanget av angsten. De klarer ikke å bryte ut av det kognitive fengselet de har blitt innsatt i gjennom sin bakgrunn og “treningshistorie”. Eller vi kan si at de sitter fast i sine inngrodde vanemønstre, om du vil. Fryktsomme mennesker henfaller typisk til det siste de kan huske fra før de fikk skrekken tatovert inn i sjelen sin — som regel den slette oppdragelsen de fikk fra sine evneveike foreldre. Dette er hva arvesynden handler om. Det er bagasje som du bærer med deg videre, selv om den strengt tatt ikke er “din egen”. All erfaring tilsier at det er vanskelig – på grensen til det umulige – å befri seg fra disse elementene.
Har du hørt om JEBDEB? Det er et akronym som står for jeg er borte, du er borte og det betegner et strategisk grep som er svært vanlig blant mennesker som prøver å få noe gjort. Det beste eksempelet er politikken. Det blir å forhandle seg frem til et vedtak som ikke er bra for noen, men det fungerer her og nå, og fordi ingen av de som får gjennom saken vil være tilstede når konsekvensene må håndteres blir det som det blir. De skyver problemene foran seg heller enn å løse dem, fordi dette er det eneste de klarer å bli enig om på kort sikt. Klimapolitikken er sterkt preget av JEBDEB. Ingen vil røre de mekanismene folk tjener penger på selv om alle vet at det er mildt sagt nødvendig å tenke nytt, endre kurs og alt det der. Bare ikke i dag. Vi venter til i morgen. Noen andre vil sikkert ta seg av de vanskelige sakene. Dessuten kommer vi jo til å være borte lenge før situasjonen blir virkelig kritisk, til en sånn grad at det ikke lenger finnes noe valg. Og sånn går dagene. Det er ikke det at mennesker er for dumme til å forstå ting, det er snarere at de er for redde til å handle. Du vet. Arvesynden. Alle våre fantasier og forestillinger om hva som er hva i denne verden.
Vi avslutter med en av de mer “illevarslende” klassikerne fra året 1970.
