Trope (fra gresk tropos) i litterær betydning et felles mønster, et tema, eller et motiv i litteraturen. Tropologi er bruken av troper i tale (retorikk) eller i skrift (litteratur). Ett eksempel på litterær trope er «misforstått monster»; Frankenstein er historien som benytter denne tropen og som deretter dannet grunnlaget for tallrike tilsvarende litterære fortellinger i litteratur, tegneserier, og film. Litterære troper kan henvise til figuren (eksempelvis «den edle villmann»), handlingsforløpet (eksempelvis den intelligente rømningen fra et fengsel) eller rammen («det hjemsøkte slottet»).
(Wikipedia)
Gjennom hele livet har jeg hørt folk si at det er vanskelig å forstå hva som skjedde i Tyskland på 30-tallet. Jeg skjønner ikke hvorfor. Hva er det som er vanskelig å forstå? Sånn blir det når folk mister grepet på realitetene — enten de gir det fra seg frivillig for å jage en drøm eller de lar seg true og kue av bøller til å lukke øynene og holde kjeft. Fra min synsvinkel er det fette krystallklart hva som skjedde og hvorfor “det tyske nasjonalsosialistiske arbeiderparti” kom til makten. Det handler om tre forskjellige elementer som må foreligge samtidig og på det samme sted: Ideologer, opportunister og nyttige idioter. Hvis vi ser på de historiske nazistene legger alle først og fremt merke til ideologene i den indre kretsen rundt Adolf Hitler, deretter alle de karrièreorienterte opportunistene som ble med i bevegelsen fordi dette ga dem mulighet til sosial fremgang i livet som de ellers ikke ville ha fått. Du vet. Byråkrater og denslags. Adolf Eichmann. Det gikk i praksis ikke an å få “en god jobb” verken privat eller offentlig i Tyskland på 30-tallet hvis man ikke var medlem av nazipartiet, helst også SS. Sist men ikke minst har vi stemmekveget, eller de nyttige idiotene, som ikke skjønner noen ting om noe som helst, de bare stemmer “det som føles riktig” basert i gud-vet-hva, ihvertfall er det ikke den rasjonelle egeninteressen folk ser for seg som grunnlaget for et sunt demokrati.
Stemmekveg er opprinnelig en nedsettende betegnelse på velgere som ikke har noen sterkere politiske overbevisninger eller meninger, og som vanemessig og uten nærmere refleksjon stemmer på kandidatene til ett bestemt politisk parti. I denne opprinnelige betydningen er den norske betegnelsen avledet fra det amerikanske uttrykket voting cattle, som særlig brukes om konservative velgere i landbruksområdene, som har hatt en sterk tradisjon for å støtte det republikanske partiet uansett hva slags politikk det har stått for.
(Store norske leksikon)
Alle som klarer å se disse tingene – og mange kan – legger merke til at nazismen er tilbake i verden, denne gang først og fremst i USA og Storbritannia i noen slags “dekonstruert” og postmoderne form, men hatet som får maskinen til å gløde er det samme. Folk krever enkle løsninger på komplekse problemer så de postmoderne nazistideologene mynter det ut for dem, i form av troper om hvordan det finnes skjulte konspirasjoner som jobber for å undergrave samfunnet, kulturen og “rasen”. Alskens historiefortellere syr sammen enkle narrativer om annerledenheten hos “de andre” (som man er nødt til å fjerne for at samfunnet, kulturen og “rasen” skal kunne virkeliggjøre sitt sanne potensial). Samtidig benytter de politiske opportunistene seg av lignende – faktisk ofte akkurat de samme – virkemidler for å “vinne stemmer” nok til og komme seg i en posisjon av utøvende politisk makt, det vil si ta over statsapparatet på alle plan og innsette folk som støtter “bevegelsen” i alt fra de mest banale stillinger i byråkratiet og opp til landets høyeste administrative funksjon, inkludert ikke minst rettssystemet. De hadde stor og dramatisk fremgang i løpet av den pandemiske unntakstilstanden, da mange mistet det lille vettet de hadde — noe som fortsatt preger det offentlige debattklimaet på nettet og ellers, særlig i de engelsktalende landene men også her i Norge.
Etter min mening er det eksakt den samme årsak som ligger bak hvorfor folk “ikke skjønner hva som skjedde i Tyskland den gangen” som hvorfor de heller ikke skjønner hva som skjer nå. De ønsker rett og slett ikke å vite noe. Det er alltid bedre å late som ingenting. De vil jo ikke ha noe bråk. Blindheten er villet. Folk har alltid vært svært tolerante overfor “den urett som ikke rammer dem selv” (som Arnulf Øverland påpekte forrige gang nazismen var et aktuelt problem). Ikke fordi de synes at urett bør gå for rett, men fordi de tenker mest på hva som kan skje med dem selv hvis de stikker frem hodet. Altså klassisk feighet, men det er hva det er og bare hva man bør forvente. Og nettopp fordi folks feighet er forutsigbar lener de autoritære kreftene og deres medløpere seg tungt mot angsten som politisk virkemiddel. Da president Franklin Delano Roosevelt ble innsatt i året 1933 i USA formulerte han ordene “vi har intet å frykte bortsett fra selve frykten” (“we have nothing to fear but fear itself”) som mange har sitert ham på når de prøver å få folk til å skjerpe seg. Det er ikke i seg selv noen skam å være redd – det betyr som regel bare at man forstår situasjonens risikobilde – men det er kanskje litt skammelig å la seg kue til å gjøre noe som man egentlig ikke er komfortabel med på grunn av at man er redd. Sannheten er at alle er redde, men ikke alle mister motet av den grunn. Hvordan føles det å leve i frykt? Det går formodentlig ikke an å “frykte selve frykten” hvis man allerede er breddfull av den. Problemet er jo at disse ideologene for den postmoderne nazismen dessverre ikke er dumme. De vet hva de gjør og hvordan de skal få folk til å hoppe når de sier hopp. Det er lett nok for meg å si at “folk bør ikke la seg styre gjennom følelsene sine” men mange har jo ikke noe intellekt i den forstand. De mangler evnen til kritisk analyse og strukturert tenkning. Ingen har lært dem det — og det de husker fra folkeskolen er sannsynligvis bare en lang historie om “påtvunget kjedsomhet” midt i verste slyngelalderen, bare avbrutt av dramatiske “nederlagsopplevelser” både faglig og sosialt. Skolens funksjon er da heller ikke å lære folk selvstendig tenkning, men å “tilpasse” dem til et nyttig samfunnsliv og alt det der, altså om ikke det stikk motsatte så ihvertfall et godt stykke unna det folk virkelig behøver: En lettfattelig bruksanvisning for såvel kroppen som hjernen.
