Hvis det du driver med ligner på plottet i en kriminalroman kommer det sannsynligvis ikke til å ende bra for deg. Det var noe med en som jobbet i politiet og som endte med å bli dømt for grov korrupsjon, narkotikakriminalitet og det ene med det andre. Han sitter i fengsel nå. Det alle spekulerer rundt – og de tror ikke nødvendigvis på det denne innsatte selv sier – er hva han trodde han drev med. Hva trodde han kom til å skje? Det virker jo ikke klokt. Men samtidig ligner det på ting man har sett i typiske kriminalserier på fjernsynet. Ting begynner i det små, men så baller det på seg. Samtidig forteller man kanskje seg selv at dette faktisk er plottet i et kriminaldrama som ennå ikke er ferdigskrevet. Ingenting er avgjort. Det som skjer fra dag til dag foregår i noen slags gråsone av “alternativ virkelighet” hvor det store antallet mulige valg er hva som entrer sentrum av vedkommendes fokus. I stedet for fasthet i forhold til hva man gjør kommer livet til å handle om vaghet i forhold til hva man ikke gjør. Den ene løgnen drar den andre med seg. Hemmelighetene samler seg opp.
Det ligger i sakens natur at politiets jobb er enklest når publikum for det meste stoler på at de er profesjonelle aktører som “følger boka” i forhold til lovmessig korrekte prosedyrer og den typen ting. “Privat engasjement” er ikke bra i noen form for offentlig tjenestefunksjon, men minst av alt i politiet. Heldigvis virker det som om iskald og upersonlig profesjonalitet er det idealet de etterstreber, mer enn “resultater for enhver pris”. Eksakt hva de vil støte på i løpet av en arbeidsdag i politiet er uråd å si, men hvordan de skal forholde seg til jobben ligger fast i stillingsinstruksen. Gi og ta noen individer her og der som “mister hodet” (med varierende konsekvenser), det norske politiet sr stort sett veldig dyktige. Jeg tror ikke jeg selv noen gang har møtt noen som for eksempel tror det er en god idè å tilby en politimann på stedet noen tusenlapper for å få “bedre behandling” — de fleste antar i utgangspunktet at dette ville virke veldig mot sin hensikt. “Ikke tilby politiet penger” er et råd alle advokater vil gi deg gratis. Derfor tror jeg det i de tilfelle av korrupsjon vi har hatt i Norge så har initiativet til dette mest sannsynlig kommet fra vedkommende tjenestemann. Gi meg noen tusen så kan du gå. Senere har andre situasjoner tilkommet.
Menneskelige feil er noe du vil finne overalt hvor mennesker er innblandet i det som skjer. Det er stokastisk forutsigbart. Det blir alltid noe kødd med noe som henger seg opp, setter seg fast, ikke virker som det skal. Siden sprer problemet seg videre. Snart er hele systemet fullt av sjusk og slaskeri. Folk møter ikke på jobb. Varer kommer ikke i tide. Været skaper problemer. Helt normale ting som skjer hele tiden. Hvis man planlegger for at alt skal gå på skinner så planlegger man for å mislykkes. Det finnes ingen plan som overlever sitt første møte med virkeligheten. Alle vet dette, og hvis de ikke allerede vet det så vil de snart erfare det. Djevelen gjemmer seg i detaljene og alt det der. Man antar at korrupsjon oppstår på grunn av noen slags misnøye med noe, kanskje “treghet i systemet”, kanskje en følelse av at man ikke blir sett og respektert innenfor organisasjonen, kanskje noe helt annet. Det er i prinsippet den samme typen synd som seksuell utroskap i et forhold; man etablerer en lokal “konspirasjon” som opererer utenfor det avtaleverket som man har sverget lojalitet overfor fordi man opplever noen slags personlig vinning på grunn av dette. En som er fornøyd med jobben sin – eller ekteskapet sitt – og synes at ting for det meste fungerer bra, vil ikke typisk være sårbar overfor den typen påvirkning som kan medføre straffesak for korrupsjon, eller engang bare mistanke om dette. Normal operasjonell strategi fra “den andre siden” bekrefter forsåvidt dette forholdet. Skal man for eksempel rekruttere en spion vil man jo konsentrere seg om de som virker misfornøyde med livssituasjonen sin og tilby dem noe de lengter etter. Penger er som vanlig et universelt vidundermiddel som får folk til å gjøre de villeste ting, men det kan også være andre ting, kanskje noe seksuelt. Folk har jo så mange slags lyster og fantasier.
Når det gjelder korrupsjon innenfor politiet er det lett å tenke seg at man i et slikt yrke “samler opp forbitrelse” i forhold til hvordan man nærmest risikerer livet hver dag uten å få særlig mye bedre betalt enn en gjennomsnittlig vaktmester. Skjellsord og fornærmelser får man imidlertid mer enn nok av, i motsetning til vaktmesteren. Folk er som regel fornøyde når vaktmesteren kommer, men de reagerer ulikt på at politiet dukker opp. Mange blir veldig provoserte, selv om de teknisk sett ikke har noen grunn til bekymring. Ord blir sagt. Betyr det noe? I prinsippet ikke noe mer enn at en hund bjeffer, men samtidig er det irriterende litt på den samme måte og av den samme grunn. Få den jævla bikkja til å holde kjeft. Jeg skjønner at de har lyst til å bøtlegge de som kaller dem hæstkuk (samt hva som helst annet), men er dette hensiktsmessig? Det er jo bedre å le av dem og be dem om å passe på fordøyelsen sin. Man får hemorroider av å være så sint. Det er ikke nødvendig å “markere hvem som bestemmer”. Det finnes i utgangspunktet ingen tvil om dette. Hvis politiet er på stedet så er det de som bestemmer. Alle forsøk på å bevise noe annet har mislyktes. Man står i ro og venter på nærmere beskjed. Ferdig diskutert. Folk liker ikke at det er sånn, men sånn er det. Ikke si noe. Ikke gjør noe. Bare vent. Din tur kommer tidsnok. Enhver annen form for atferd vil bare komplisere situasjonen og medføre at ting tar enda mer tid. Hva kan man si? Hvis politiet har bestemt seg for å pågripe deg og de står rett foran deg kan du betrakte deg som “tatt” og forholde deg til dette som din aktuelle situasjon. Bare gjør som de sier og hold ellers kjeft. Ingenting du kan si eller gjøre vil hjelpe på noe vis, ihvertfall ikke for deg. Er det en misforståelse at du nå står der og venter på tur? Kanskje, men det vet jo ikke politiet; forutsatt at alt som har skjedd er at de har bedt alle stå i ro mens de utreder hva som foregår på stedet. Si for eksempel at du er en av en samling individer som sitter og drikker øl i en park, eller ihvertfall er det noen av dem som gjør det.
Det er en eldgammel “filosofisk sannhet” at det sjelden lønner seg å be om oppmerksomhet i en ustabil situasjon. Hva er planen? De som krever særbehandling vil som generell motytelse bli avkrevd noen slags særbetaling.– si for eksempel “informasjon” hvis det er en situasjon som involverer politiet og det resultatet man ønsker å oppnå er at de sier “du kan gå”. Hvis jeg var i en slik situasjon (det drikkes øl i parken og noen har tilkalt politiet) ville jeg rakt frem legitimasjon uten å si noe mer, fordi dette trekket gir den største sannsynligheten for at de vil skrive ned persondataene dine, sjekke om du er etterlyst, og siden si “du kan gå” (selvsagt gitt at du ikke faktisk er etterlyst). Selve selskapet er imidlertid oppløst. Sånn fungerer disse tingene i virkeligheten. Politiet har ikke vanligvis lyst til å arrestere folk som drikker øl i parken, de er fornøyde med at man kutter ut og går hjem. Dette er det resultatet de ønsker. (Jeg vet ikke om det er ulovlig å drikke øl i parken engang, jeg bare fantaserer her.) Alle avvik fra dette resultatet er “problemer” i deres øyne. Har du lyst til å være en del av problemet eller en del av løsningen? Hvorvidt politiet er “fascister” er ikke en debatt man bør ta ved slike anledninger. Hvis man er en av de som drikker øl er dette sannsynligvis noe man har lyst til å fortsette med, og da er ikke det å diskutere politikk med politiet en aktivitet som bidrar til optimalisering av det ønskelige resultatet. Det mest taktisk fordelaktige er å så snart som mulig etablere en ny base for drikkeaktivitetene på et rimelig politifritt sted i rimelig nærhet. Dette bør ikke være noen urimelig utfordring for intelligente skapninger, selv om de for øyeblikket drikker.
