Når skal man bruke dobbel bestemt form av ordet? Overskriften her er “den motsatte ytterlighet” som virker tilstrekkelig for å danne forståelse. Når og hvorfor skulle man si “den motsatte ytterligheten” i den grad dette noensinne er aktuelt? Det føles som litt arkaisk å bare bruke bestemt artikkel – som for eksempel den onde greve heller enn den onde greven hvis man snakker om Dracula – så jeg mistenker at dette er en moderne fordom. Har det noe å si? Nei ikke egentlig, det var bare noe jeg hang meg opp i da jeg laget overskriften. Den motsatte ytterlighet henspiller her på en svingning i for eksempel politikken, hvor det kan ha bygget seg opp misnøye gjennom lang tid overfor noen liberale forhold slik at ting går helt andre veier dersom det kommer en regjering med helt andre holdninger. La oss si for eksempel hvordan det først var et par tiår med alminnelig forståelse for at folk velger selv sin egen kjønnsidentitet som blant annet medførte at vi fikk “juridisk kjønn” som egen definisjonskategori — før pendelen svingte helt andre veien, med rabiat aktivisme til fordel for at “biologisk kjønn” (noe som strengt tatt ikke eksisterer) er den eneste sannhet, slik at ethvert forsøk på endring av denne standarden er så subversivt at det må møtes med nådeløs voldsmakt.
Min egen posisjon i “kjønnsdebatten” er at med mindre det er aktuelt å ha sex med vedkommende, så interesserer det meg ikke hva de selv eller resten av verden mener om saken. Folk er ikke kjønnsvesener for mine øyne. Jeg tolker dem som “psykologiske enheter” eller personligheter om du vil. Hva som ellers foregår i tarmsystemet, den kardiovaskulære sirkulasjonen og forplantningsorganene deres vil jeg jo helst ikke vite noe om. La oss holde oss til det profesjonelle. Alt det andre kan de ta med legen, psykologen, ektefellen eller sine mer alternative partnere for kroppsvirksomhet. Det raker ikke meg — og hvis de prøver å blande meg inn i sakene mot min vilje så kommer det til å bli voldeligheter. Fatteru? Vi snakker jo om den motsatte ytterlighet. Jeg ser bare individet og stiller meg enten skeptisk eller direkte avvisende til folks identitetsmessige eksternaliteter. Om de har en penis og hva de bruker den til er ikke interessant. Om de føler seg som kristne afrikanere eller jødiske arabere er bare psykotiske vrangforestillinger for meg. Du vet. Sinnssyke aper. Jeg driter i alt det der. Det er noe jævla evneveikt jåss og jeg vil ikke blandes inn i det.
Men nok om det. Vi skulle snakke om falske dikotomier og pseudo-ekvivalens som journalistisk metode. Det er kort fortalt når de presenterer “to sider av en sak” og fremstiller dem som likeverdige i betydning. La oss for eksempel si at de skal lage et fjernsynsprogram om nedleggelse av barneskolen i Skrukkedal, slik at elevene må reise tre mil med buss til det større tettstedet Rynkeby. Et strategisk grep som styrker inntrykket av at det finnes en nøytral tredjeposisjon blir da å hente inn både bevaringsaktivister og besparingspolitikere til å representere de motstridende interesser i saken til en debatt med nøytral ordstyrer. Hvilke hensyn teller mest? Tanken er at ordet skal gå frem og tilbake som ballen i en tennismatch. Forldrene vil ha gode oppvekstvilkår for barna. Politikerne vil spare penger. La kampen begynne. Alle skal få anledning til å si hva de mener. Dette er en ganske vanlig metode nesten uansett hva slags sak det handler om. Folk har blitt trent opp til å tro at det er fair play å gjøre ting på denne måten. Det fremstår som en helt ordinær demokratisk prosedyre. Er du for eller mot en sak? La oss holde en avstemming. Det blir jo best fjernsyn hvis vi klarer å finne noen som kan representere de motsatte ytterligheter og stevne dem mot hverandre i en styrt diskusjon.
Bak kulissene finnes imidlertid problemet med realisme og simulasjon. Folk mister jo grepet på selveste virkeligheten når de har vent seg til en “betinget reaksjon” overfor falske dikotomier og pseudo-ekivalens. Det finnes i virkeligheten ikke to sider i spørsmål som angår individuelle menneskeskjebner. Hva skulle de i så fall være? Skal jeg ta mest hensyn til hva jeg selv ønsker eller spiller alle andres forventninger en større rolle i livet mitt? Litt avhengig av hvem du er og hva det handler om så er dette spørsmålet varierende grader av absurd. Selvsagt må du alltid ta mest hensyn til “din indre stemme” når det kommer til livsvalgene, men du må jo også tilpasse deg de omgivelsene du lever i. Oppvekstvilkår kan være formattert slik at de tar hensyn til barnas individuelle utviklingsmuligheter, eller de kan ta mest hensyn til hva slags barn foreldrene ønsker seg. Siden kan vi fremføre dette prinsippet til alle sosiale omgangsformer i samfunnet. Hvem har siste ord i saken om hva og hvem du skal være? Det er normalt blant foreldre å ha “høye håp” til avkommet, men det er også normalt å påtvinge dem regler og opplegg de ikke ønsker å ha eller være en del av. Det er en balansegang som aldri er enkel for noen av de impliserte aktørene. De fleste klarer likevel å lande sånn omtrent på beina i saken, men det er nesten aldri enkelt. Du behøver sjelden å lete særlig lenge for å finne psykologisk skadde individer rundt deg. På et artsnivå er menneskene ekstremt fæle skapninger, fulle av angst og hat. Hvorfor blir det sånn? Vi kan bare spekulere, men det virker rimelig å anta at vi trenes opp til dette fra vi er små. Det er et stort arbeid som tar lang tid å rydde ut av og ta kontroll over sitt personlige psykologiske roteloft. Derfor er det nesten ingen som gjør det. De fortsetter bare å samle på ting som de stabler unna i alle bortgjemte kroker.
Vi avslutter – som så ofte ellers – med en ganske kjent sang fra året 1970.
