Det finnes en serie på NRK.no kalt Ølhunden Berit som jeg anbefaler på det sterkeste. Jeg vet ikke om det er meningen at man skal oppfatte den som en komedie, men sånn fungerte det for meg. Det er bare fire episoder hver på 50 minutter, men de kunne dratt den ut i en mye lengre historiekurve om de ville. Det er stoff nok til en standard serie på 13 episoder men det er ikke sikkert de hadde klart å opprettholde den dramatiske kurven. Det er vanskelig å si. Uansett er det artig å se en fortellerteknisk dekonstruksjon av “den postmoderne mannen” i all sin mislykkede glans. De klarer å berøre temaer som er i tiden og det gjennomføres med en viss eleganse — uten at det noensinne blir kleint.
Noe jeg tenkte mens jeg så på var at jeg er definitivt ikke “medlem” av tidens trender i Norge, selv om jeg vet nok om vår felles menneskelige tilstand til at lite overrasker meg og ingenting sjokkerer meg. Jeg ville rett og slett ikke klart å “holde maska” i forhold til alle de pretensiøse fjolsene – som likevel er helt normale mennesker – ettersom de kommer og går gjennom dette dustedramaet — fordi det som skjer er så dustete at det er vanskelig å ikke holde seg for øynene, men nettopp derfor er det jo også komisk. Noen har definitivt hatt det gøy mens de diktet opp denne burleske historien, som også har sine tragiske dimensjoner. Fortellingen er troverdig på en litt drøy måte, i den forstand at alt virker ikke akkurat like sannsynlig hele tiden, men sånn er jo virkeligheten også. Ihvertfall blant de folka jeg kjenner.
Historiens moral skal jeg ikke si noe om fordi det må jo folk nesten tolke slik de vil, men den sammenfaller vel grovt sett med en av mine vanlige kjepphester: Det ender aldri bra når folk begynner å lyve. Du vet. Ting blir kompliserte og det oppstår alle mulige slags “misforståelser”. Som sagt var det bare fire episoder i serien men den kunne godt ha blitt strekt ut mye mer i lengderetningen, selv om det er vanskelig å se for seg “mange sesonger” basert i dette materialet. Men nok om det. Folk får se det selv og tenke hva de vil. Jeg synes ihvertfall at historien ville ha tjent på mer utbrodering av alle typene vi møter i løpet av handlingens gang — men det er hva det er. Kanskje et budsjettspørsmål? Jeg skal uansett og til sist nevne at dette er strengt tatt ikke “koselig materiale”, mer litt sånn typisk “svart humor”, men det er ikke desto mindre verdt å se for de som liker historiefortelling og skuespillerarbeid. Ekstra honnør skal de ha for å ha brukt Equinox som musikalsk innslag i den episoden de har kalt “Nachspielet”.
Det går ikke an å avslutte med noe annet.
