Romforståelse er en intelligens som har å gjøre med visuell gjenkjennelse av former, bilder skapt i hjernen, romoppfatning og oppfatning av alt som er stillestående eller i bevegelse. Det å se og vurdere form og fasong, posisjoner og retninger, volumer, vinkler og avstander er direkte avhengig av romforståelse. Det er altså en kompleks kompetanse, som omfatter mange delferdigheter.
(Matematikksenteret.no)
Jeg tilbrakte en ikke ubetydelig del av livet i ekteskap med en danser. Vi er skilt nå. Den grad av kontakt vi likevel har skjer gjennom barna, som er voksne og uavhengige på sine egne kanter. Full oppløsning, kan du si, men dette er ettersom jeg har skjønt ganske vanlig etter at man har avsluttet det livsprosjektet vi kaller “barneoppdragelse”. Man blir jo lei av hverandres tryner ettersom årene går og ting skjer. Noen holder sammen inn i alderdommen, men dette var ikke aktuelt for oss. Vi ble aldri uvenner i den forstand, vi hadde bare altfor divergerende tanker om veivalget videre. Men nok om det. Poenget er at jeg har tilbrakt mange timer med å diskutere begrepet “romfølelse”. Faglig sett er jo en danser uten romfølelse omtrent som en pianist uten fingre. Det vil si at de vil alltids få til noe slags uttrykk, men de er ubrukelige for alle kunstens konvensjonelle formål. De må – som man sier – gå sine egne veier for å best mulig kunne utnytte det de tross alt kan, heller enn å fokusere på ting de uansett ikke kan. Saken er at min forhenværende kone på èn og samme tid var både jævlig sjalu på og litt ekstra glad i meg fordi jeg hadde – og har vel forsåvidt ennå, selv om jeg er gammel, feit og treg nå – bedre romforståelse enn henne.
Altså, jeg er jo en snål type. Alle vet dette. Jeg er for eksempel helt uinteressert i konkurranser. Det er fette umulig å få meg til å gjøre noe jeg ikke vil gjøre. Og jeg har overhodet ingen følelser i forhold til hva andre mennesker eventuelt tenker om meg. Det har jeg aldri hatt. Det er ikke min sak hva andre folk tenker. Fra deres synsvinkel er jeg jo bare en del av landskapet. Mitt “indre liv” og alle mine gode hensikter er usynlig for dem, sannsynligvis også fullstendig fette uinteressant. De har jo sine egne greier å deale med. Dette er nok for de fleste. Folk ønsker ikke å bli “involvert” med alle de møter på sin vei, så vi bare liksom glir rundt hverandre; med noen smil, grimaser og høflige fraser for å liksom holde flyten i det hele. Trø meg inkje for nære. Vi er alle fanger i Leviathans labyrint. Vi havnet ikke i dette fengselet av eget valg, men ikke desto mindre er vi her nå. Du vet. Livstidsdom. Hvorfor er vi her på jorda? Hva er det som foregår? Ingen vet. Eller altså, mange påstår at de vet noe, men de lyver. Det er bare noe bøff de har funnet i sine egne fantasier. Jamen Gud snakket jo til meg. Eh … okei. Jeg tror på at du hadde en opplevelse, at noe skjedde med deg, men det er sannsynligvis litt tidlig å konkludere med noe. Har du fått noen slag mot hodet i det siste? Man skulle kanskje ikke tro det, men det store organet som sitter rett bak skalleveggen er faktisk ganske følsomt for mekaniske påvirkninger, ikke minst mikroskopiske endringer i det lokale lufttrykket, eller altså det folk flest kaller lyd. Inkludert sånne lyder som man strengt tatt ikke skal kunne høre. Det viser seg stadig at enkelte individer kan høre dem likevel, eventuelt “sanse” dem på noe annet slags og dårligere forstått vis.
Når mennesker oppfatter infralyd, høres den sjelden som en tone. Den kan av og til høres som en slags dyp buldring, men kan oftere føles som vibrasjoner eller som press mot ørene og brystet. Fra naturens side er sterk infralyd som regel et faresignal, iallfall for mennesker. Den kan skape ubehag og (som annen støy) forårsake helseskader. Flere dyr, særlig store dyr som hvaler, sjiraffer og elefanter, benytter infralyd ved kommunikasjon. Infralyd-detektering brukes til å varsle f.eks. tornadoer og påvise atomprøvesprengninger.
(Wikipedia)
Det mest vanlige er at man oppfatter visse deler av infralydens spekter som en “tilstedeværelse” i rommet uten at man på andre måter kan sanse noe. Alt handler om trykk. Siden tilkommer alskens hallusinasjoner ettersom hjernen prøver å konstruere et meningsfullt indre bilde av situasjonen. Hallo? Er det noen her? At ingen svarer betyr bare at de ikke vil gi seg til kjenne, som igjen sannsynligvis er et tegn på onde hensikter. Ser du hvor dette bærer hen? Det største sosiale problemet jeg har er at folk typisk tenderer mot å være idioter. Seriøst. Dette er et problem for meg, eller rettere sagt ikke så mye for meg som for idiotene, jeg bare synes det er kjedelig å måtte forholde meg til dem. Du vet hva jeg mener. Hva eksakt er en idiot? Det er individer som tror at de vet noe. Siden viser det seg – invariabelt – at de tar feil, men tror du at de skifter mening av den grunn? Da har du ikke møtt mange mennesker i ditt liv, eventuelt så lider du av en psykiatrisk tvangsforstyrrelse vi kan kalle invers paranoia, eller en sykelig tro på at alt kommer til og ordne seg og alle vil deg vel. Hvilket bringer meg til det interessante fenomenet vi kaller kjærlighet. Tradisjonell filosofi skiller mellom eros – den erotiske kjærligheten – og agape, den guddommelig “abstrakte” kjærligheten som ikke typisk involverer kroppsfunksjonene. Helst bør man vel ha litt av begge deler i et romantisk forhold, men det typiske blant folk er at man etablerer et gjensidig seksualmonopol – det monogame prinsipp – for å innhegne det erotiske området av livet, mens man ofrer sine “agapiske” talenter på religionens blodstenkte alter.
Grunnen til at ekskona mi og jeg ble involvert med hverandre i første omgang var at vi stadig “bumpet inn i hverandre” på den typen eventer og arrangementer som krever sære kunstneriske interesser — og ved et tidspunkt begynte vi å snakke med hverandre. Jeg kan faktisk ikke huske hvem som tok det første initiativet til å “si hei” men det spiller heller ingen rolle. Forholdet startet på en veldig “organisk” måte – dette var jo lenge før internett ble en greie – i den forstand at det vokste ut av et felles “generelt” interessekompleks som utviklet seg mer og mer i retning av det personlige. I utgangspunktet var vi ukjente for hverandre, men fordi vi tilsynelatenda alltid støtte på hverandre her og der ble det etterhvert unaturlig å late som om den andre ikke eksisterte, og derfra og ut var det vel nærmest som “pitchen” til den typen romantisk komedie som det går tretten på dusinet av. Men alt dette er over tredve år siden nå. En håndfull tid som forsvant som støv i vinden. Jeg vil på et løst grunnlag anbefale alle å se litt på yoga, nærmere bestemt den klassiske displinen Hatha Yoga, som handler om “posisjoner”, pusteteknikk og meditasjon. En oppgave jeg fikk ved en anledning var å “meditere over begrepet kjærlighet” som etterhvert brakte meg til den konklusjon at det er misforstått å betrakte kjærlighet som bare èn ting. Akkurat som “romforståelse” er kjærlighet en form for intelligens som er sammensatt av mange delområder. Alle må “klaffe” for at man skal fungere bra i forhold til en romantisk partner. Det er jo aldri bra hvis en eller begge parter føler at de må henvende seg et annet sted for å få en tilstrekkelig mengde av enten eros eller agape eller begge deler i sitt liv, særlig hvis man aldri snakker om sånne ting med hverandre. Plutselig har man egentlig ikke noe annet til felles enn barna, slik at når de blir voksne og legger avsted på egne vinger så sitter man der uten noe å prate om. Livet er litt grusomt på den måten. Hvordan går det an å glemme en forelskelse som en gang var så intens? Det er ikke til å begripe, men slik er det.
