Apocalypse is a word that means “the end of the world” — or something so destructive it seems like the world has ended, like the event of a major earthquake. The apocalypse is the total destruction of the world, as prophesied in the Biblical book of Revelation.
(Vocabulary.com)
Apokalypse betyr opprinnelig å avdekke noe. I religiøs sammenheng betegner apokalypse en tekst som varsler om verdens undergang, dommedag, sjelens skjebne etter døden og en fremtidig ny verden. Budskapet blir ofte formidlet av et overnaturlig vesen, vanligvis en engel.
(Store norske leksikon)
Navnet på denne bloggen er Apecalypso. Det består av to deler; ape, som er en slekt av dyr, og calypso, som er en tropisk festdans. Symbolet er en dansende ape. Opprinnlig fantes Apecalypso nå! som var et musikkalbum utgitt i året 1980 av Knut Lystad og Lars Mjøen – backet av et ganske sterkt knippe musikere – hvor selve sangen med denne tittelen handlet om diverse trøbbel i Arbeiderpartiet. (Åpenbart alltid et dagsaktuelt tema, eller hva?) Man kan også komme frem til ordet apecalypso hvis man bytter plass på vokalene E og O i det engelske ordet apocalypse. Språket er som det er. Greske ord som pleide å bety èn ting for 2000 år siden betyr i dag noe helt annet. Egentlig betyr ordet åpenbaring – som i for eksempel Johannes’ åpenbaring – men nå betyr det undergang. I praksis har dette mest betydning når folk skal danne en oppfatning av hva ordet apokalypselitteratur betyr. Det er ikke dommedagsfantasier. Det er “åpenbaringer”, som på den annen side godt kan handle om dommedagstematikk, men det kan også handle om helt andre ting.
Som alle vet er det forskjell på hva ordene betyr og hva folk har lyst til at ordene skal bety. Derfor finnes gråsonen, hvor alt handler om “tolkning”. Folk er forsåvidt klar over dette. De vet at de noen ganger feiltolker og misforstår, men likevel tar de ikke konsekvensen av dette i form av skepsis som aktiv applikasjon. Hva slags teknologi bruker de? Det er ofte vanskelig å fatte hvordan folk er skrudd sammen og fungerer. Skjønner de det selv? Jeg tviler. Det går jo for eksempel an å bruke en smarttelefon uten å ha noen særlig innsikt i teknologien bak fenomenet — og omtrent slik tror jeg det er vanlig å forholde seg til sine egne evner, talenter og personegenskaper også. Det finnes jo et brukergrensesnitt. Hvor mye er det nødvendig å forstå om greia for å kunne bruke den? For vanlige hverdagsformål er det ikke nødvendig å vite særlig mye om fenomenet menneske for å bevege på kroppen, danne et sosialt kontaktfelt, etablere en økonomi og så videre – det handler mest om “sunn fornuft” og lokal tilpasning – men hvis man skal studere, la oss si psykologi eller antropologi, må man selvsagt gå dypere inn i temaet. Man må så å si gå filosofisk til verks.
Folk kan jobbe videre på egen hånd med konseptene simulakra og hyperrealisme for å lære hva ordet dekonstruksjon betyr i denne sammenhengen, men den korte fortellingen er at det er ikke virkeligheten vi for det meste forholder oss til i våre dagligliv — og det har heller ikke vært det på svært lenge. Mange tusen år. Man må generelt sett dekonstruere språket som form for å komme frem til “meningsinnholdet” — eller pakke det ut, om du vil. Hvis vi ser nøkternt på saken er det jo litt av en tryllekunst at vi kan “overføre tanker” mellom menneskelige individer ved hjelp av symbolsekvenser, enten de kommer som lyd, skrift eller noe annet. Teknologi i denne sammenhengen er spørsmålet om eksakt hvordan dette foregår. Her er observasjonen min at folk lurer ikke noe mer på hvordan de selv fungerer enn hvordan telefonen gjør kunstene sine. De er bare interessert i brukergrensesnittet. Noen ganger henfaller de sikkert til abstrakt tankefullhet rundt hvor mange små ting som må skje i innbyrdes korrekt sekvens for at alle hjelpemidlene våre skal være hjelpsomme og ikke bare brysomme (som de jo er når de ikke virker), men det er få som tar seg bryet med å “lære kode” eller hva de kaller det når folk utvikler kompetanse til å hacke computere og smarttelefoner; først og fremst sin egen, men kan man det så kan man det, hvilket betyr at man får til å tukle med andres også. Hvordan fungerer mennesker? Dette er et tema som kan studeres i likhet med alt annet, først og fremst ved at vi utvikler et språk vi kan bruke i undersøkelsene. Du vet. Verktøy. Måleutstyr. Plan og tegning. Alt vi behøver for å få gjort jobben.
Hva slags kode er det som styrer mennesket – både i kropp og sinn – og hvor “dypt” går det an å hacke den? Dette er en litt humoristisk “tech bro” omskrivning av filosofiens inngangsproblematikk. Hvor dypt klarer du å hacke telefonen din? Selv er jeg typisk lite begeistret for signalkomplikasjoner uansett hvordan de fremkommer og hva som motiverer dem, slik at jeg foretrekker minimalisme som arbeidsprinsipp. Kort fortalt: Hvis det ikke er nødvendig, ikke gjør det. Korteste vei fra A til B og den typen ting. Jeg var allerede skeptisk til mobiltelefon som nødvendighetsartikkel på 90-tallet – det er jo bare noen få som er og/eller gjør noe så viktig at de må ha full radiokontakt til enhver tid – men det vi har fått senere er fullstendig fette galskap. Folk mister vettet over den jævla greia. Smarttelefonen er en påtrengende greie som går tildels aktivt inn for å “samle brukerdata” for gudene vet hva slags formål — for øyeblikket virker det som reklame er det mest aktuelle, men folk er jo kreative så de finner sikkert på noe annet og mer. Jeg antar det allerede eksisterer opplegg for avvenning og terapi – sannsynligvis ikke ulikt hvordan de gjør det med all annen avhengighet og psykisk lidelse – men jeg vet at folk allerede klager på telefonens rolle i livet litt som hvordan rusmisbrukere har et dualistisk forhold til giften sin. De hater at ting er sånn, men når ting likevel er sånn så vil de ha greia. Mer og mer av greia. Dette er ikke logisk og det er definitivt ikke sunt, men det er ikke desto mindre alminnelig. Se bare på hvordan folk blir mer og mer hekta på penger jo flere av dem de klarer å grafse til seg på alle slags vis. Samme psykotiske avhengighetsdynamikken.
Hvordan fungerer mennesker? Man kan takle dette spørsmålet på mange måter. Selv synes jeg at mennesker i det store og hele er akkurat like forutsigbare som alle andre dyr. Hvis man kjenner dyrets natur klarer man bedre å tolke atferden det viser. Det finnes så mange slags menneskeforskere der ute. Budskapene varierer, for ikke å snakke om motivasjonen deres, men studieobjektet forblir det samme. De ser på menneskelig atferd og danner hypoteser på dette grunnlaget. Hva går det an å vite om mennesker? Dette er hva datainnsamling handler om. For at man skal ha noe å analysere må man jo ha data. Hvem er de? Hvor bor de? Hva driver de med? Hva vet vi om Nils Nilsen? Hvis vi skal gi en strikt definisjon av hva slags kulturgjenstand smarttelefonen er så må vi beskrive det som en innretning store firma bruker til å samle inn data om folk, slik at de kan strømlinjeforme det kontinuerlige produkttilbudet overfor dem. Altså det vi kaller reklame. Smarttelefonen er ikke et “hjelpemiddel” i noen konvensjonell tolkning av dette konseptet. Det er en portal som går begge veier. Du finner nettet, men nettet finner også deg. Det er mange år siden jeg syntes dette fenomenet hadde blitt noe patologisk. Som mange andre la jeg jo merke til at folk satt med nesa nedi den helvetes telefonen i så å si ethvert ledig øyeblikk i løpet av dagen. Men nå blir det stadig mer aktuelt etterhvert som kunstig intelligens kommer mer og mer inn i bildet som “innholdsdrivende element” på nettet. Det fremkommer historier om folk som har gått mange harde runder med avhengighetssymptomer før de endelig klarte å rive seg løs og gå en annen vei med livet sitt.
Det er ikke korrekt å si at jeg er en apokalyptiker. Jeg driver ikke med “åpenbaringer”. Postapokalyptisk er et bedre ord for å beskrive meg. Eller hva tenker du? Problemene er jo allerede åpenbare. Vi vet hvorfor ting går til helvete. Det hele koker ned til jakten på penger. Flere forklaringer behøves ikke. Så hva har vi tenkt å gjøre? Svaret er åpenbart: Alt det gale kommer til å fortsette akkurat som før, fordi folk tjener penger på at ting er sånn. For å få kontroll over ting må vi enten fjerne hele pengesystemet eller bruke politisk makt til å regulere lønnsomhetsstrukturen i markedet. I praksis at vi skatter ihjel uønsket virksomhet. Det tredje alternativet er å fortsette som før og vente på at krisa skal komme. Dette siste var jo hva de valgte å gjøre med den lenge varslede finanskrisen som endelig kom i 2008. Jeg mener, enhver idiot skjønner jo at folk kommer til å misligholde lån når lån blir gitt til folk som ikke har noen kontrollert økonomi. Alle snakket om det – problemet er for svarte fanden åpenbart – men ingen gjorde noe med det. Folk tjente jo penger på at ting var sånn. Det lønte seg der og da å dytte alle mulige slags urealistiske finansieringsløsninger på alle som greide å holde en penn stramt nok til å signere på den prikkede linjen. Alder er bare et tall. Betalingsevne er bare et ord. Kjønn er bare en borgerlig fordom. I mellomtiden går skjebnen sin gang. Det snurrer og klikker i hjul og bolter. Sannheten jobber langsomt men svært grundig. Jeg kan ikke snakke for noen andre – likevel antar jeg at dette er vanlig – men jeg blir umiddelbart ganske pissed off hvis jeg har en avtale med noen og folk ikke betaler det de skal, når de skal, eller i det minste gir meg beskjed bra nok til at jeg kan bruke denne informasjonen til noe. Som regel består problematikken i at dette betyr sand i maskineriet. Penger har jo alltid “øremerker” i den forstand at man har planer for dem, de skal ikke bare stæsjes i den sløye pengebingen. Poenget er uansett at seriøsitet og soliditet betyr omtrent det samme i pengesaker.
En ting er å si at problemet ligger i kulturen. Alle er enige i dette premisset. Noe helt annet er imidlertid å påvise hva problemet består i, hvordan det virker, og det ene med det andre. Folk forsvarer jo typisk sine egne interesser med alt de har av nebb og klør, uavhengig av hvor usunne de eventuelt måtte være. Først og fremst beskytter de sine egne kilder til penger og daglig inntekt. Jeg så nylig en ganske deprimerende dokumentar om Australia og kullgruver. Det var noen runder med folk som jobber i gruvene. Deres innstilling var unisont den at “klimaforandringer er bare noe tøys som folk har funnet på fordi de føler seg interessante og tjener penger på det”. Dette til tross for at ting har blitt ganske hårete på værfronten i Australia over de seneste tyve årene. Men hva kan du si? Hva kan du gjøre? Folk går jo til ytterligheter for å forsvare det de tror på, og “logisk brist” er det minste problemet innenfor denne sektoren. Vold er jo en stadig like populær greie blant mennesker, både som aktivitet-i-seg-selv og som maktmiddel, trussel, eller hva har du. Det går aldri an å ta vold helt ut av det aktuelle spekteret for “det neste som kan skje” men det går an å jobbe for en reduksjon i når, hvor ofte, hvorfor, og så videre. Pasifisme har dessverre fått et dårlig navn fordi feiginger vil som alltid søke å gjemme seg bak et bedre navn enn dette, men i utgangspunktet betyr det bare å velge å avstå fra vold i løpet av de nærmeste minutter, timer og dager. Hvem vet? Kanskje blir det en vane av det til slutt. Et nokså konstant problem med mennesker er imidlertid at det er vanskelig – jeg vil si umulig – å installere “ikke-programmer” i atferdemønsteret deres. Altså at det og det er noe man ikke må gjøre. Det handler alltid om det man må mest av alt, når man velger det viktigste blant alt man teoretisk sett “kan” blant alle alternativer som finnes, men aldri sitter vel noen og vurderer en liste over alt de ikke kan. Følgelig er “ikkevold” etter min mening konseptuelt selvmotsigende. Alt som ikke kan defineres som vold er jo per definisjon ikkevold. Pasifisme betyr noe mer enn dette. Pasifisme er en aktivitet. Litt som hvordan minimumskravet for at man skal kalle noe “god sex” bør ligge høyere enn at det var en ikke-voldtekt. Et annet ord er selvsagt diplomati.
Uansett om det fremkommer tydelig eller ikke så er jeg en ekstremt fæl fyr. Jeg har sett og vært med på ting som får folks hode til å eksplodere. De klarer bare ikke å forholde seg til det. De føler trang til å gjøre korsets tegn, fly skrikende rundt i rommet eller noe. Det er ganske komisk. Selv er jeg jo ferdig med alle gamle saker. Jeg har en litt problematisk forhistorie som kunne gått mange veier, men den gikk dit den gikk. Nå er jeg en gammel mann. Jeg er ikke spiller sånn som jeg en gang var. Jeg bryr meg ikke lenger om “politikk og sånt” på den samme måten som før. Eller skal vi heller si “samtalen” om politikk og sånt slik den fremkommer i samfunnet og ellers. Jeg har ikke “noe jeg skulle ha sagt” ut over det jeg allerede sier. Jeg driter for det meste i om folk lytter til meg. Jeg sier det jeg har å si og så stanser det der. Jeg er en filosof nå, ikke en kriger. Herregud. Jeg er jo over seksti år. Det knirker og ynker seg over hele linja, selv om jeg fortsatt kan trikset med armhevninger på bare gruppen av tommel, peke og langfinger. Jeg tar bare ikke fem tusen av dem lenger, før en kald dusj og frokost bestående bare av ett egg. Ved dette tidspunkt er jeg gammel og veik. Jeg velger nytelse fremfor plikt, selv om “nytelse” for det meste består i å ikke ha vondt noe sted. Hvor er jeg nå? Denne plattformen er en naziplattform. Sånn går det når nazibloggere får ytringsfrihet. Den gamle strategien var å spore dem opp og banke dem, men folk har blitt så politisk korrekte krenkekråker i våre dager at herregud. Det blir som det blir.
Nazistene liker meg, men jeg liker ikke dem, på samme måte som hvordan jødene liker Gud men Gud liker ikke dem. Hvis du syntes dette var mystisk bør du lese deg opp litt. Du vet. Kunnskap. Det er ofte bra å ha. Men det er ikke noen minimumsbetingelse for å kunne leve et fullt og helt menneskeliv. Det går an å være idiot også. Dette er fakrisk det mest vanlige blant alle tilgjengelige alternativ. Det normale er å være idiot, som i praksis betyr en som overvurderer sine egne evner og sitt eget informasjonsnivå. Sånt skjer hele tiden.
