Ftalater er med på å myke opp plast. Stoffene finnes i alt fra møbler, gulv og badeforhenget til ledninger, luftmadrasser og sexleketøy. Ftalatene kan virke hormonforstyrrende og redusere evnen til å få barn, men forskere er ikke sikre på om de også skader hjernen og reduserer barns intelligens.
(forskning.no)
Saken er at diverse “hormonforstyrrende” stoffer har vært i vanlig bruk gjennom mange generasjoner nå. Det er vanskelig å si noe om hva slags effekt dette har hatt, om noen. Hvordan skal man måle det? “Jeg føler meg like mandig som bestandig” er ikke et vitenskapelig gyldig utsagn når man skal kvalifisere kategorien “mann” og som alle vet går det an å se totalt butch ut men likevel være sissy i hjertet sitt. Selv kjenner jeg eksakt ingen – mann, kvinne eller tvert imot – som ikke dømmer folk etter utseendet når de skal “kjønnsbestemme” dem. Man kan for det meste se på folk om de skal sorteres i kategorien for mann, kvinne eller “vanskelig å si”; ikke minst fordi folk selv ofte gir små hint om kjønnstilstanden sin gjennom hvordan de snakker, går, kler seg og så videre.
Mange føler seg etter alt å dømme krenket over at det kan stilles spørsmål ved noe så fundamentalt identitetsdannende som folks kjønn. Vi minner om at “krenkelser” er en slags form for psykologisk hikke som inntreffer hos de som føler seg tvunget til å forholde seg til noe de ikke ønsker å forholde seg til, for eksempel noe som typisk fremkaller følelser av frykt, vemmelse, sinne, kvalme eller forakt i dem. Du vet. Sånt som man krysser gata for å unngå. Sånt som kan “ødelegge hele dagen” for deg. Også kjent som brutale virkemidler i litteraturen — og ikke minst i filmens verden. Man kan jo bare se nedi buksa på dem, var det noen som foreslo, som en løsning på det store dilemmaet når man er konfrontert med et individ innenfor kjønnskategorien “vanskelig å si”. Jeg kan bare anta at dette er basert i egne erfaringer av hvor positivt folk typisk reagerer når de blir bedt om å dra ned buksa og vise frem utstyret fordi du er nysgjerrig på hva de har nedi der.
Det er ikke enkelt å redegjøre for hvorfor – hvor det kom fra – men jeg kan tydelig huske at da jeg var fjortis var det viktig for meg å bli sett og oppfattet som en provo innenfor den høyborgerlige samfunnsklassen som jeg kommer fra. Du vet. Provo, som i “provokatør”, etter det franske ordet agent provocateur, som er en som blir sendt inn blant fienden for å fremkalle uro, forvirring, nedsatt kampmoral, indre splid og i det hele tatt alt sånt som svekker fiendens militære styrke og funksjonsdyktighet. Dette ga seg riktignok etterhvert, men jeg var altså veldig “aktivistisk” i alderen 13-14-15, ihvertfall etter min egen mening. Jeg hadde jo ikke akkurat noen stor politisk gjennomslagskraft verken den gangen eller siden. Det viser seg igjen og igjen at min generelle innstilling til politikken – at det først og fremst handler om å hyre inn kompetente folk til å drifte staten og samfunnet; så får de ellers styre og stelle etter sitt beste skjønn innenfor detaljarbeidet – er ikke sånn som folk vanligvis tenker. De vil ha resultater, mens jeg tenker at “intet nytt er godt nytt”. Det beste er når butikken går sin normale gang og man hører lite eller intet fra “det politiske miljøet”. Dette gir jo bedre arbeidsro ute blant oss sivilister.
Er det uanstendig å være provo? Dette er en litt interessant moralfilosofisk problemstilling. I utgangspunktet kommer det åpenbart an på hva slags innfallsvinkel man velger. For eksempel virker det håpløst å heve seg over det middelmådige som kunstner hvis man ikke har et element av provo i seg (som imidlertid må brukes klokt). På det annen side blir det litt drøyt å kle seg naken og løpe skrikende nedover Karl Johans gate i Oslo på en travel sommerdag, selv om man utvilsomt vil “fremprovosere noen reaksjoner”. Et bedre – mer presist – spørsmål blir kanskje om det er provo å være kjønnsinkongruent, i den forstand at man kler seg og oppfører seg som mann selv om man er født som kvinne, eller omvendt. (Det er i utgangspunktet mer forvirrende enn provoserende med sånne som går inn for å være aseksuelle “intetkjønn” i hele sin personlige stil og fremtoning, så vi skal overse dem her og nå.) Har vi i virkeligheten et kjønnsteater gående der ute? Svaret er selvsagt ja. Alle kjønnskarakteristika som man selv velger å iscenesette som “identitetsmarkør” er teatrale i sitt vesen. Mye er riktignok sløy “method acting” som er så nøye innstudert og gjennomarbeidet at publikum oppfatter det som “naturlig” mens andre overspiller rollen sin langt inn i det latterlige. Her om dagen så jeg for eksempel en kis i et politisk prateprogram på YouTube ikledd t-skjorte med teksten Traditional Masculine Man – “tradisjonelt maskulin mann” – og da er vel ironien så fullkommen at man bare kan knipse med fingrene og si “helledussen”. Nok en gang viser det seg at livet overgår selv den villeste kunsten i sine bisarre påfunn.
Om man skal være “stolt av å være mann” virker som et absurd konsept. Hvorfor skal man være stolt – eller noe som helst annet – av noe som man selv ikke har gjort noe spesielt for å oppnå? Jeg tror jeg er nokså “mainstream” i tankegangen når jeg sier at det finnes et slags “nullpunkt” for både maskulinitet og femininitet, i den forstand at alle kan se når det blir litt for mye Møllers tran, så å si. Det holder nå. Det vi kan kalle “en vanlig mann” ser aldri ut som en homoseksuell pornofantasi av muskler, lær og trange jeans. Intet av dette ville gjort ham “mer maskulin” blant andre normale mennesker. Vi kommer til et punkt når “graden av mandighet” ligger mer i atferd enn i utseende. Det er dette jeg mener med nullpunktet. For eksempel er det alt annet enn mandig å si “jeg er mandig”; det er liksom noe man skal vise, ikke bare “her og nå” men hver gang og på en konsistent måte over tid. Det er ikke akkurat krystallklart hva det består i på detaljplanet – sannsynligvis et sett med statistiske gradienter – men alle vet hva det betyr å oppføre seg mandig. Det motsatte er også velkjent. Never complain, never explain, never apologise. (“Du skal aldri klage, aldri forklare deg og aldri be om unnskyldning.”) Ryktene sier at dette mottoet henger på kontorveggen til sjefen for britiske MI5, det vil si den etterretningen som hovedsaklig befatter seg med innenlandske affærer. Selve den – angivelig maskuline – holdningen som ligger innbakt i mottoet er imidlertid mye eldre, og representerer det stoiske ideal: Du skal ikke stelle deg sånn at klager, forklaringer og unnskyldninger blir en nødvendighet, enten du er den som gir eller den som tar imot.
Når det gjelder “menn i kvinneklær” så er dette et mye vanligere erotisk kick enn folk tror. Til en sånn grad at det er standard vitsemateriale. Det finnes et stort antall ville historier om folks erotiske kostymedramaer. For en viss mannstype sprenger det jo alle sikringene de har i den lille virkelighetsoppfaningen sin når de kler seg i sexy kvinneundertøy og den typen ting – de skjever helt inn i margen av det – så det tjener slik sett den samme funksjon som alle andre “seksualforsterkere” – og tro meg, uansett hva som er det villeste du klarer å fantasere om så er det ikke der grensene går – som finnes ute blant befolkningen. Av naturlige årsaker oppfattes ethvert kjønnsuttrykk som et seksuelt uttrykk i sitt fundamentale og funksjonelle vesen, slik at når noen gjør seg ekstra flid med å fremheve alt det svulmende og overdådige som de har i skrevet og ellers rundt omkring på kroppen, så er det ikke urimelig å tolke dette som en “oppfordring” til å bli sett som et kjønnsobjekt. Her støter vi på den komplikasjon at en typisk drag queen – de arketypiske “menn i kvinneklær” – sjelden prøver å se ut som om de jobber som advokatfullmektig i børsmiljøet, de vil jo helst ligne på Britney Spears eller Aretha Franklin, det vil si den “overdådige” kvinnetypen vi også noen ganger kaller diva, eller som det jo også ligger litt i navnet, “dronninger”. Normale kvinner har jo ingen sånne ambisjoner, annet enn kanskje når det skal være utdrikningslag. Akkurat som mannfolka har de et “nullpunkt” for når det er nok markering av femininitet. Alt som ligger bortenfor nullpunktet er “for mye”. Hvem er det som overselger kjønnsutrrykket sitt? Bare sceneartister og pornofantasier. Vanlige kvinner vil jo helst unngå å bli oppfattet som kjønnsobjekter av andre enn den (eller de) som de har et seksuelt forhold til, eventuelt som de planlegger å etablere et slikt forhold til for kortere eller lengre tid. Det kommer alltids nok sleske mannfolk inn i livet deres uten at de behøver å gå opp på de veritable fjelltoppene av erotiske signaler for å rope på dem.
Man hører mye om luremus i dette livet, men jeg kan ikke huske at jeg noensinne har hørt om en lurekødd. Parringsspillet mellom hanner og hunner innenfor menneskearten er preget av visse grunnforutsetninger. En typisk mann i sin seksuelt aktive alder produserer nok spermasetter i ballerasken sin til å befolke hele verden opptil flere ganger i uka, så han legger til seg den formen for aggressiv pågåenhet man behøver for å lykkes med et sånt prosjekt, mens en kvinne bokstavelig talt risikerer livet – ihvertfall “resten av livet” – ved å bli gravid, så hun må i det minste være nøye med hvem hun slipper inn mellom bena sine. Vi observerer altså en fundamental ulikhet i “seksuell strategi” mellom kjønnene som utgår fra deres innprogrammerte biologiske funksjon. Hvis menn hadde kunnet bli gravide så kan du ta deg bra mye faen på at hver eneste døgnåpne bensinstasjon og Seven Eleven ville hatt en fullt operativ abortklinikk på bakrommet, og abortmotstandere ville blitt stemplet som tyranniske overgripere, terrorister og fiender av menneskeheten. Der har du mer eller mindre den sosiale forskjellen mellom kjønnene, slik samfunnet er organisert per i dag. Kvinner er og forblir andrekjønnet hver gang privilegier og rettigheter skal deles ut blant folk. Uansett hva slags utjevningspolitikk som blir planlagt og gjennomført kommer vi neppe noensinne forbi det faktum at menn typisk oppfører seg annerledes mot kvinner enn mot andre menn – de ønsker jo å parre seg – derfor blir det som det blir. “Tradisjonell maskulinitet” inkluderer et sett med antatt ridderlige idealer – noblesse oblige – overfor kvinner, barn og “vanskeligstilte”, inkludert et sett med uskrevne regler for hva som er og ikke er “greit” når man skal kurtisere noen man har fattet erotisk interesse for. Alle forstår intuitivt hva det betyr å “vente til man får lov” før man for eksempel prøver å kysse noen. Noe mer omstridt er imidlertid spørsmålet om hva slags “rettigheter” man opparbeider seg gjennom aktiv “oppvaring” av den man liker. Det er i denne sammenhengen man typisk hører ordet “luremus”. Han trodde at det skulle “bli noe på ham” den kvelden, så han spanderte og han spanderte, men befant seg likevel alene til slutt.
Nå er imidlertid tiden ute for meg. Jeg har ting å gjøre så jeg må komme meg avgårde.
Over til det musikalske innslaget:
