Nettsiden NRK.no har en artikkel om snø i dag. Det har vært varslet og jeg fryktet det verste fordi jeg hadde et ærend i Oslo i formiddag – det er noe i overkant av tre timers kjøretur hver vei – men det har så langt ikke kommet noe her. Det er bare kaldt og surt. Det hadde heller ikke kommet noe snø på veien innover og det falt ikke noe mens jeg var på veien, så jeg slapp heldigvis å kjøre i snøvær. Ikke fordi det i seg selv er noe problem, men jeg føler meg ikke trygg på at folk som allerede har skiftet til sommerdekk lar bilen stå selv om det er glatt, så det blir slitsomt med så “forhøyet vaktsomhet” som man bør ha av denne grunn — men det gikk altså bra. Silkeføre hele veien, det vil si tørr asfalt. Jeg hadde flaks med både turen og returen. Det eneste illevarslende jeg observerte var at saltebilen var ute og kjørte, kanskje for å smelte den snøen som eventuelt kommer etterhvert – det er jo meldt – raskere enn det som skjer bare av seg selv. Hvem vet. Jeg trodde de hadde sluttet med veisalt, men nå var de altså ute og saltet den tørre og bare asfalten for sikkerhets skyld. Herregud.
Hvem skjønner hva det er med de folka som begynner å snakke om vår i Norge allerede i mars? Jeg hørte dem kvitre optimistisk for en uke siden, men i dag er de tause. Dette er en vinterdag. Etter bildene i den artikkelen å dømme har de trøbbel i sørvest – Sola, Stavanger, Haugesund og deromkring – med diverse kjøretøy som har havnet ute i geografien både med og uten forutgående sammenstøt med andre. Hvorfor ikke bare la bilen stå når føret blir sånn? Kattifytta. En dags tapt arbeidsfortjeneste er alltid å foretrekke fremfor alt bryet (ikke bare pengene) med et bilhavari. Jeg er litt feig i forhold til trafikken. Vil ikke ha noe trøbbel, liksom. Vil ikke “hevde meg”. Hvis det kommer noen slags brysk type som “eier veien” og bare må kjøre forbi alle andre så gir jeg ganske enkelt plass, viker unna og slipper dem frem. Det er dyrt nok å eie og bruke en personbil om man ikke også skal risikere å pådra seg fartsbøter og verkstedsregninger (og det som verre er) for hva som essensielt sett bare er bajaskjøring som man ikke tjener noe særlig på selv når alt forløper seg perfekt og skadefritt. Derfor oppfører jeg meg mer som et nervøst unnvikende rådyr enn som en aggressiv rottweiler i trafikken.
Før de stengte FM-nettet pleide jeg å være en “radiomann” — mer spesifikt NRK P2, som nesten ingen setter øverst på lista som sin favoritt blant alle radiokanaler, men det gjør altså jeg. Alle som kjenner meg er enig i at dette “passer til profilen” min ellers. Det morsomme er at de alle, uten unntak, bare himler med øynene og sier “jamen selvfølgelig” når jeg forteller dem at P2 for det meste er min greie. Hvis det skal være noe annet tar jeg hva som helst som hovedsaklig spiller “klassisk rock” eller soul/blues-musikk, helst uten alt for mye tøysete tullprat og reklame. Nyhetskanaler er forresten også kurant vare. Imidlertid hæler jeg ikke sånn der “vanlig kommersradio” av den typen som spiller “de nyeste hitsangene” og denslags. Jeg forstår ikke den nye popmusikken (og med “nye” mener jeg fra 80-tallet og fremover). Jeg foretrekker sånt som spilles av musikere som bruker instrumenter til å skape mesteparten av lydbildet. Alt handler jo om computergenererte “effekter” nå, enten vi snakker om rytme eller melodi. Riktignok slumper det noen mer “analoge” greier innom hitlistene ganske ofte, men ikke nok til å holde greia flytende. Popmusikken tok en Titanic for meg sent på 70-tallet. Alt ble plutselig veldig “produsert” og markedsrettet. Det var noe som snudde på den tiden i hele musikkbransjen. Folk av det slaget som lever av “investeringer” kom på banen med pengesekkene sine. Før plukket man typisk opp de talentene man fant på klubber og konserter – og som ellers passer inn i plateselskapets “profil” – og lot dem utvikle seg mot den beste versjonen av seg selv på “organisk” vis, men etterhvert har det blitt sånn at man “konstruerer det man trenger” basert mer i artistens salgbarhet enn i kunstnerisk talent. Du vet. Markedsundersøkelser, testgrupper, designkonsulenter, profilering og den typen ting. Det er mange detaljer og alt skal stemme for at artisten skal bli et perfekt produkt som kan pakkes og selges som “enheter”.
Den artikkelen på NRK.no som jeg nevnte ovenfor hadde en “leserundersøkelse” rundt hva man føler om snøværet. Jeg klikket på det alternativet som sa “vi får bare ta det som det kommer” fordi det er dette jeg kommer til å gjøre – har man uansett noe valg? – mens hjertet mitt kanskje stemte mer for “det er nok nå” fordi det er vanskelig å si noe annet. Det er dæven døtte meg nok nå. Det viste seg at rundt halvparten av de 25.000 som hadde stemt i undersøkelsen svarte det samme som meg — så … typisk norsk? “Vi tar det som det kommer”. Akkurat som om vi har noe valg. Herregud. Nordmenn burde vite bedre enn å henge seg opp i den delen av ordet “vårjevndøgn” som sier vår. Dette er faen ikke vår. Mens jeg har skrevet denne mannskiten har det nemlig begynt å snø her også. Du vet. Fem minus og et lett dryss av den typen som ser ut til å bli fem centimeter eller deromkring. Hipp for tusans hurra, som Pippi Langstrømpe ville ha sagt. Selv holder jeg kjeft, men smiler. Jeg behøver jo strengt tatt ikke å dra noe sted før over helgen. Jeg har masse ved. Dette er nema problema.
