Advokatfirmaet Moxnes & Finnes

Det er ikke pent å avstandsdiagnostisere folk man ikke engang kjenner, men forholdet blir et annet når de (mer eller mindre) frivillig har stilt seg på et godt synlig sted i samfunnet. Folk kan for eksempel fritt mene hva de vil om meg basert i det jeg publiserer på denne bloggen og hva slags atferd jeg ellers viser på min vei. Dette er fair game som de sier i Amerika. Jeg har ingen “hemmeligheter” eller noen annen måte å tenke og snakke på enn hva som er fette åpenbart. Bjørnar Moxnes stilte til stortingsvalg. Dette gjør ham til en “offentlig person” i vesentlig mye større grad enn min blogging gjør med meg, mens Sindre Finnes er “statsministerfrue” og derfor på ingen måte hovedpersonen i det forholdet, selv om han naturligvis er sin egen person med sine egne greier, og så videre. Imidlertid påbyr realitetene at alt han gjør oppfattes som “noe som påvirker statsministeren”, både historisk sett og hvis eller når Erna Solberg eventuelt igjen havner i denne posisjonen. Derfor er det ikke til å unngå at folk spekulerer i hva som skjer når Moxnes og Finnes viser atferd som er vanskelig forenelig med deres offentlige stilling. De fleste tenker sannsynligvis akkurat det samme som meg: Disse to individene har “mistet grepet” og henfalt til den typen risikoatferd vi ofte betegner som “rop om hjelp” eller i det minste “signaler om at de ikke har det bra” i videre forstand.

Det er jo ikke nødvendig for Moxnes å naske ting i butikken. Lønna bør være bra nok til å ha et romslig husholdningsbudsjett. Det er heller ikke nødvendig for Finnes å tuskhandle med verdipapirer for å spe på inntekten. Har han ikke en bra jobb med gode lønnsbetingelser? Det er ihvertfall mitt inntrykk. Så hvorfor gjør de dette? Min uformelle avstandsdiagnose er at de begge søker å bryte seg løs fra “noe” som virker kvelende på dem som individer og mennesker, men dette foregår på ubevisst vis, gjennom et rollespill hvor de iscenesetter seg selv som en annen enn den de er (og som stillingen deres krever at de må være). De opplever en slags psykoseksuell spenning ved å ta risiko som de bør forstå vil være problematisk hvis de blir “tatt på fersken”. Dette er på ingen måte uvanlig ute blant folk, det som er uvanlig er at disse to befinner seg i viktige stillinger i samfunnet. (Forsåvidt er ikke det noe uvanlig heller i det helt store bildet, for vi hører jo stadig om skandaler og alskens “personlige tragedier” som skjer blant folk med krevende og eksponerte jobber.)  Spørsmålet er hva de bør gjøre nå som de står der med buksa nede og rumpa bar. Skal de sykemelde seg og begynne å spise nervetabletter? Skal de bare forsvinne i all stillhet mens alle vi andre later som ingenting? Livet går videre. Mens vi snakker om “oss andre” kan vi forresten også nevne at vitsing og morsomheter er forståelig når ting er som de er, men det er ikke hjelpsomt.

Dette er jo strengt tatt ikke morsomt, det er patologisk. Hvis det var opp til meg å bestemme ville jeg kommandert disse to frynsete fyrene til å gå sammen om å starte et prosjekt — et sivilt tiltak opprettet for å belyse hvordan sosialt press kan få folk til å miste grepet og henfalle til patologisk atferd, inkludert ikke minst det å ruse seg (selv om dette så vidt jeg vet ikke har vært et element i symptombildet verken hos Moxnes eller Finnes). Anger og skyldfølelse er verdiløst. Klagesanger fremført i media er enda verre. Akkurat nå har Moxnes og Finnes en autoritet i forhold til et slikt initiativ – folk kommer til å lytte til det de har å si om syndene sine – som imidlertid kommer til å svinne hen med tiden. Og det norske samfunnet behøver åpenbart et organ – i tillegg til den organiserte psykiatrien – som folk kan henvende seg til på uformelt vis før ting kommer så langt at det blir aktuelt med medisinering og sanatoriebehandling. Når det gjelder Erna Solberg så vet ikke jeg hva slags politiske rådgivere hun har, men hun burde umiddelbart ha trukket seg fra stillingen sin og forklart det med at “lojaliteten til ektemaken har rang foran lojaliteten til partiet” – hvis det finnes noen slags konflikt så er dette prioritetenes orden – noe som paradoksalt nok ville ha styrket hennes politiske kapital slik at de ville sikkert ha bedt henne om å komme tilbake som leder, mens det hun faktisk gjorde bare ser veikt ut. Som om hun klamrer seg til halmstrå. Som om det alle kan se ikke er noe å snakke om. Dette jævelskapet kommer jo ikke til å bare simpelthen forsvinne, selv om det sikkert blir “glemt” litt etter litt. Også for henne – og ikke minst for partiet Høyre – vil det være en fordel hvis Sindre Finnes kommer på banen med noe slags kraftfullt initiativ som kan tjene som lynavleder i forhold til tisking, hvisking og ondsinnet sladder. Kort sagt: Verden blir et bedre sted hvis alle hører på meg. Jeg er faktisk ganske “Machiavelli-smart”. Imidlertid er jo sannheten at ikke engang jeg selv hører på meg. Sånn er det jo. Idealer og realiteter spriker så hoftene går ut av ledd.

 

 

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 1096

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top