Ifølge Wikipedia er definisjonen av småby “et bebodd område med bykarakter” som selvsagt fremfører spørsmålet til hva man mener med bykarakter. Hva med for eksempel Elverum? Selve stedet Elverum er jo mye større enn de delene som har bykarakter, men jeg tror folk betrakter det som en by likevel. I henhold til den samme standarden er stedet der jeg bor også en by, eventuelt en småby. (Denne distinksjonen er klarere på engelsk, hvor man skiller mellom village og town, mens norsk er mer diffust.) Uansett, nærmeste nabo-småby til Villafranca del Bierzo heter Cacabelos, et navn man må stusse litt ved hvis man kan fransk. Caca er jo det folkelige ordet for ekskrement. Hvordan har Cacabelos egentlig fått et slikt navn? Hvis man legger hodet på skakke og myser litt på det så kan jo ordet bety “de vakre bæsjene”. Er det noe slags glemt historisk opplegg mellom Villafranca – som betyr den franske landsbyen – og Cacabelos? Jeg setter saken på vent inntil jeg har flere data. Poenget her og nå er at Cacabelos er marginalt mer “bymessig” enn Villafranca. Det føles mer urbant når man kjører gjennom hovedgaten. Stedet er også litt større. 5000 mot 3000. Men det er ikke på langt nær like mye “antikk kultur” i Cacabelos. Stedet føles ikke like “middelaldersk” som Villafranca.
For mange år siden kjøpte jeg en CD som heter Gearwhore. Poenget den gangen var at jeg tenkte jeg bør ha minst èn innspilling med techno — og navnet på bandet (?) er såpass edgy at de har sannsynligvis satset på en rocka estetikk, og det hadde de. Jeg spiller den noen ganger når jeg er ute og kjører bil. Så her er spørsmålet: Er det bare meg eller var techno mye mer “industrielt” og eksperimentelt før i tiden? Saken er at jeg klarer meg fint med sånt som ble laget før år 2000, mange takk. De hadde åpenbart ikke like bra teknisk utstyr på 90-tallet, men det de manglet på utstyrssiden tok de igjen med kreativ innsats. Musikken fremstår – samtidig – som både mye hardere og mer dansevennlig enn mesteparten av det drøvet som utgis nå. Men når det er sagt så har jeg strengt tatt ikke noe greie på techno. Jeg foretrekker jo i det store og hele “gitarbasert musikk” og jeg er skeptisk til alt for mye fiksfakseri med effekter og computerstyring. Likevel har jeg alltid vært mer synth-liberal enn en rocker bør være – ifølge de som har greie på denslags – men hva kan jeg si? Min første darlig innenfor sjangeren elektronisk musikk var jo legendene Kraftwerk sent på 70-tallet, som jeg vil påstå at alle, og jeg mener alle, som senere begynte med synth-pop og denslags var påvirket av. De som påstår noe annet lyver.
Det er et kontroversielt spørsmål om musikk bør være “dansevennlig” og min posisjon er “verken ja eller nei”, eventuelt begge deler, men her tilkommer spørsmålet om hva man egentlig mener med dans. Hvis musikken har en rytme som går i kroppen og gjør at du nikker på hodet, tramper med foten, eller hva som helst annet, så vil jeg kalle det dansing. Ikke “estetisk dans” slik som de profesjonelle driver med, men det er definitivt en reaksjon på den musikalske stimulansen som ikke kan forklares på noen annen måte. Man får lyst til å bevege på kroppen. På dette grunnlaget stiller jeg meg litt skeptisk til alt hatet som disco i sin tid ble utsatt for (man bør nesten være av en viss alder for å huske hvordan det var, fordi det gir liten mening i ettertid). Det minner litt om hvordan såkalt konservative mennesker i vår tid forholder seg til noe de kaller woke men som ingen av dem egentlig kan definere. De vet bare at det er noe de hater. Selv synes jeg det er komisk, men jeg er jo en jævel. Jeg blir ikke redd. For det er jo slik det fungerer, ikke sant? Før man klarer å mobilisere noe særlig hat må man ha noe å være redd for — og helst noe man ikke vet noe særlig om. Du vet. Noe fremmed, som ikke hører hjemme i “din verden”. Disco var uansett en 70-talls greie, selv om det til en viss grad ble fremført også inn i det neste tiåret, men da som “elektronisk maskinmusikk” både i estetikk og i teknisk utførelse. Lyden av 80-tallet handler om Yamaha DX7 og “gated reverb” i trommemiksen (noe Phil Collins oppfant ved et uhell og som folk kan søke opp på egen hånd hvis de er interessert). Folk danser den dag i dag, men det er ikke særlig mange mennesker igjen på produksjonssiden. Alt handler om datamaskiner nå, med programmer og opptak som backer opp en eller annen stjerne som synger og sparker høyt med bena. “Musiker” har nesten blitt et glemt yrke.
Til sist en låt fra “Speak & Spell” av Depeche Mode, som jeg kjøpte på LP i 1981 og senere spilte ihjel.
