Slaget ved Teutoburgerskogen fant sted i år 9 da en allianse av germanske stammer, ledet av Arminius, i et bakholdsangrep i nærheten av Teutoburgerskogen ødela tre romerske legioner, nemlig legio XVII, XVIII og XIX, under kommando av Publius Quinctilius Varus. Disse legionene ble aldri gjenopprettet. Krigen var casus belli for en syvårig krig, som til slutt førte til at Rhinen ble grensen for det romerske riket i de neste fire hundre årene. Romerne klarte aldri å erobre Germania, og ingen erobringsforsøk ble foretatt etter dette.
(Wikipedia)
Som alle vet ble Titus Flavius Vespasian født i år 9, mens Augustus fortsatt var keiser – den første av dem – i Roma. Den store hendelsen det året var imidlertid katastrofen i Teutoburgerskogen, som muligens hadde en litt deprimerende effekt på den generelle romerske entusiasmen for resten av Augustus sin regjeringstid, som skulle bli fem år. Han døde i år 14 – av naturlige årsaker – etter å ha sittet på tronen i førti år. Augustus ble etterfulgt av Tiberius, som var keiser i 22 år, slik at ved det tidspunkt da Caligula ble keiser var Vespasian 27 år gammel og godt på sin vei til å gjøre karrière innenfor det romerske statssystemet. Det er aldri bra å ha keiserens oppmerksomhet pleide folk å si i Roma ved denne tiden, noe som ikke minst gjaldt under Caligula, som la merke til Vespasian på en negativ måte fordi keiseren var mindre enn fornøyd med hvordan Romas gater og torg ble ryddet og rengjort — noe som ved dette tidspunkt lå under Vespasians formelle ansvar. Følgelig hendte det ved en anledning at han ble straffet – rituelt ydmyket – av Caligula, som ifølge sitt rykte hadde sansen for denslags. Fordi han beholdt sinnsroen overlevde imidlertid Vespasian denne seremonien. Den hadde også den utilsiktede bivirkning at han ble lagt merke til av Caligulas onkel Claudius, som selv ble tildels ganske kraftig “mobbet” av Caligula — som imidlertid snart skulle bli myrdet i et komplott som endte med at Claudius ble innsatt som keiser; og han igjen innsatte Vespasian som offiser i hæren.
Det har vært mye spekulasjon rundt hva slags karakter Claudius var. Hva som ihvertfall er sikkert er at det var han som erobret Britannia, som det het den gangen, og en av de som gjorde seg særlig bemerket for mot, taktisk klokskap og målrettet seiersvilje var Vespasian. Det var mange måter å oppnå fremgang i Roma på den tiden, men den gjeveste var “militær heder og ære” — som imidlertid trakk med seg den ofte litt ubehagelige bivirkning at nå ble man tatt alvorlig som mulig politisk konkurrent blant alle de ryggdolkende maktspillerne ved hoffet i Roma. Det var jo mildt sagt ingen søndagsskole. Da Claudius så giftet seg med Agrippina – Caligulas søster-hustru – falt Vespasian i unåde og måtte trekke seg tilbake til et “rolig liv på landet” som muldyroppdretter og drive hva som vel nærmest var datidens form for transport og spedisjonsfirma. Siden gikk det noen år før det neste som skjedde var at Nero kom til makten i år 54, da Vespasian var 45 år gammel. Tre år senere kverket Nero sin egen mor og siden det først og fremst var henne – Agrippina – som mislikte Vespasian så ble det jo tilbake til hoffet igjen som “keiserens venn” for ham. Slik fikk han mange lukrative jobber som imidlertid fungerte mest som nettverksbygging for Vespasian, som tilsynelatende var uinteressert i å legge seg opp en stor privatformue slik alle andre gjorde mens de jobbet for staten. Istedet samlet han på “venner” overalt hvor han dro, som alle typisk opplevde at de sto i takknemlighetsgjeld til Vespasian. Dette skulle senere vise seg å være akkurat den politiske kapital han behøvde for selv å bli keiser i år 69, en posisjon han beholdt til han døde en naturlig død ti år senere som den første romerske keiser siden Augustus 65 år tidligere som ikke ble myrdet i noe slags komplott.
Først var det imidlertid uroligheter i Midt-Østen. Det store jødiske opprøret i år 66 kom jo bare en måned etter at Nero hadde myrdet den som da hadde kommandoen over den lokale garnisonen i “Asia” — det vil si de østlige delene av romerriket. Nero hadde ved dette tidspunkt kvittet seg med alle andre som var egnet for oppgaven med å “straffe de jødiske opprørerne” enn Vespasian, slik at jobben ble hans. På denne måten gikk det til at han var engasjert i krigføring i Israel på den tiden da guvernøren i Spania, Servius Sulpicius Galba, gikk til aksjon og iverksatte sitt komplott som endte med at Nero ble myrdet og Roma ble kastet ut i den første borgerkrigen siden Cæsar og Antonius sine dager. Legenden sier at Nero bare noen måneder før sin død spurte et orakel om hvor lang tid han hadde igjen på jorda. Orakelet sa at han måtte passe seg for 73 års alder, slik at Nero som ved dette tidspunkte knapt hadde fylt tredve følte seg oppmuntret ved tanken på ennå førti år som keiser. Imidlertid var jo Galba 73 år gammel da han bestemte seg for å gjøre statskupp. Siden gikk det som det gikk. Galba drepte Nero, før Otho drepte Galba, og Vitellius til sist drepte Otho. I mellomtiden samlet Vespasian støtte fra sine gamle venner og etablerte blant annet en blokade av kornforsyningene fra “Afrika” – som de kalte sørkysten av Middelhavet den gangen – som medførte hungersnød og opptøyer i Roma. Vitellius mistet først kontrollen, så livet, og scenen var klar for Vespasians tid som keiser av Roma. Noe av det første han gjorde var å fullstendig sønderknuse og utrydde alt som overhodet lignet vagt på opprøsrstendenser i hele det området vi i dag kaller Israel og Midt-Østen. Det romerne typisk gjorde når de var virkelig forbanna på noen var jo å drepe alle voksne menn og selge røkla som slaver. Vi må regne med at det gikk ganske stygt for seg da Vespasian ødela den gamle jødiske staten og spredte befolkningen for alle vinder, men det var sånn romerne gjorde forretninger — og de hadde stor suksess med metodene sine i ennå fire hundre år, helt til de gamle fiendene fra nord trakk sørover og etterhvert utslettet de vestlige delene av romerriket. i øst fortsatte de jo som Det bysantinske imperium i ennå tusen år, helt til Mehmet Pasja og tyrkerne til sist invaderte Konstantinopel og etablerte Det ottomanske riket, som varte frem til Den første verdenskrig medførte rikets undergang og britene etablerte såkalt protektorat i det som da ble kalt Palestina. Resten er historie.
