Når det kommer til kvinnetyper – i den grad noe slikt finnes – så har jeg alltid typisk foretrukket Babylons Skjøge fremfor Synnøve Solbakken. Men det er meg. Jeg anbefaler jo ingen å gjøre som jeg gjør, bare som jeg sier. Det virker slett ikke urimelig å forlange at en kandidat må ha erfaring enten som stripper, pornomodell eller prostituert. Du vet. Sånne som ikke har noen illusjoner. Jeg mener, ved dette tidspunkt av livet har jeg jo ingen tid å kaste bort på “filosofisk trening” av noen som ikke allerede kjenner de mørkeste sidene av menneskenaturen. Herregud. Bare tanken får meg til å grøsse. Saken er at mange – jeg inkludert – ikke gidder å forholde seg til individer med “emosjonelle behov” av nevrotisk karakter. Hvis psykoseksualitet er et fremmedord har vi neppe noe å snakke om. Samfunnet er fullt av infantiliserte individer som bærer på et sett med perverse tanker om seksualitetens form og funksjon. Sånt fungerer ikke for meg. Jeg er et dyr som lever i naturen, ikke en sinnsforvirret kulturskapning som jager min egen hale i hamsterhjulet.
Av alle menneskehetens mange perverse påfunn er religion sannsynligvis det verste, ihvertfall når det kommer til fysisk målbare skadevirkninger. Alle kan se det rundt seg hver eneste dag hvis de bare gidder åpne øynene og bruke sin evne til kritisk tenkning. Uansett hva du kan komme på av makaber jævelskap så vil du finne det på religionens rulleblad. Det er jo faen ingen grenser for hvor gale folk kan bli når de hengir seg til psykotiske tvangsforstyrrelser som “Guds plan” og den typen ting. Verden er et sted fullt av usikkerhet, tvetydighet og tvil. Det finnes ingen juksekode. VI er simpelthen bare nødt til å godta “spillets regler” slik som de er, uansett hvor forførerisk det kan være når det kommer en eller annen sleip svindler og sier at de har svar. Det viser seg jo invariabelt – gang etter gang – at alt de har er bløff og løgner, men fordi folk er desperate og engstelige er de villig til å ta hva som helst — og da går det som det går. Undertrykkelse, overgrep og ritualdrap er de naturlige konsekvensene av religion, uansett hvor “godt ment” det eventuelt var i utgangspunktet. Hvor mange ganger må folk observere denne konsekvensrekka før de tar til vettet? Strengt tatt er det for ondskapsfullt til å være latterlig, men likevel må man jo bare le av menneskenes toskeskap.
På en sterk andreplass for menneskelig ondskap kommer vårt forhold til dyrene, og da særlig de miserable skapningene som kalles kjæledyr. Herregud noe så perverst. Folk danner psykoseksuelle forhold til diverse udyr som er spesielt avlet frem for å være “søte og morsomme” men sjanseløse til å overleve på egen hånd i naturen. Folk sier ofte at hunden er menneskets venn, men dette er jo ikke sant. Hunden er en slave. At folk siden danner et psykoseksuelt forhold til hunden sånn at de driver med kosing, nussing, klapping og så videre vedkommer ikke dens slavestatus. Folk eier hunden. Som regel er hunder kjøpt og betalt med det formål å være et leketøy for sin eier. Eventuelt noen slags “emosjonell lynavleder” som med sin troskyldige og entusiastiske væremåte er tenkt å hindre eieren fra å synke ned i suicidal depresjon fordi livet deres er så fette meningsløst. Dette regnes som helt normalt. Det er litt omdiskutert når og hvordan mennesker begynte å holde hunder som “tamdyr” men de fleste er enige om at hele konseptet med dyrehold begynte med hunden. Mest interessant er tanken om selvdomestisering, altså at hunder først begynte å vanke rundt menneskenes bosteder av sin egen frie vilje. Siden ble det til en transaksjon. Noe for noe. Men hele konseptet med “tamdyr” vokste ut fra menneskets første erfaringer med hundehold, som begynte for omtrent tyve tusen år siden (den tidligste beviste tamhunden var fra en grav i Bonn-Oberkassel for 14.200 år siden), da tamhundenes stamfar skilte lag med det som senere ble til ulver. Sånn er det jo. Først virker “en ny idè” – som for eksempel å fange inn, temme og ri på hester – som noe fullstendig vanvittig, men siden venner folk seg til konseptet. Uansett har vi etter mye om og men havnet der vi er i dag. The Matrix has you. Det virker usannsynlig at vi skal overleve som art i mer enn kanskje hundre år til, men man vet jo aldri. Den som lever får se.
Vi avslutter med litt “progressiv svartmetall” fordi det er så lystig.
