Jeg tror ikke de som fantaserer om at jorda har vært besøkt skapninger fra rommet egentlig forstår hvor store avstander vi snakker om. Jeg mener, lyset flyr med en hastighet av nesten tre hundre tusen kilometer i sekundet og lyset bruker fire føkkings år på å tilbakelegge distansen mellom vår sol og den nærmeste andre stjerna. Det er veldig mange mil det, Hedda. Du bør ha et kjøretøy som beveger seg hurtig for å rekke frem i løpet av et normalt menneskelivs varighet. Dessuten vet vi ikke engang om den stjerna – Proxima Centauri – har noen planeter som ligner på vår i systemet sitt. Sannsynligvis ikke. Så hva skal vi der å gjøre? Hvor skal vi lande? Og hva slags skapninger er det som eventuelt skulle ha vært her? Samt ikke minst; hvorfor? Dette henger ikke på greip. Jeg klarer ikke å se selv det minste lille fnugg av sannsynlighet for at skapninger fra andre stjernesystemer har vært her, og vi vet med sikkerhet at sånt ikke finnes på noen av de andre planetene eller månene i vårt eget solsystem, så konklusjonen må bli at ingen har vært her. Det er bare oss. Det er selvsagt uråd å kategorisk utelukke at det eksisterer – eller har eksistert – andre skapninger som har utviklet en teknologisk sivilisasjon som ligner på vår egen, men vi har så langt ikke observert noe som tyder på det. Dette kalles Fermiparadokset. Burde det ikke være “noen andre” der ute, gitt hvor enormt stort (og eldgammelt) universet er?
Psykiatrisk sett er det en litt interessant vrangforestilling når man fantaserer om space aliens som har kommet til jorda i noe slags ærend som blant annet omfatter det å bortføre folk for å undersøke dem ombord i stjerneskipet sitt. Mange er fette overbevist om at dette er noe som har hendt med dem. Andre mener på det mest bestemte at de har observert farkoster som ikke kan være av jordisk opprinnelse, eller i så fall må det være en del av noe slags hemmelig våpenprogram. For eksempel var jo den beryktede Area 51 i Nevadaørkenen i USA et sted hvor man testet ut hemmelig stealth-teknologi for jagerfly, men det er lenge siden nå. Det mest nærliggende å tro er at dette dreier seg om gale mennesker. Totalt koko og pling i bollen. De har sikkert erfart “noe uvanlig” men så har fantasien løpt løpsk med dem. Det er slett ikke uvanlig å hallusinere. Alle gjør det jo hver eneste dag. Det er sånn hjernen fungerer; den lager et bilde basert i både innkommende data fra sanseapparatet og relevant hukommelsesmateriale forøvrig. Noen ganger går det surr i systemet og man “får opp” et indre bilde som ikke har noe som helst å gjøre med noe — og dette er en egenskap som typisk tiltar i folk ettersom de blir eldre og svekkes både mentalt og fysisk. Jeg vet hva jeg så er ikke et utsagn som nødvendigvis betyr noe. Folk “ser syner” stadig vekk. Det gnistrer og spraker i koblingene deres og de blir aldeles ville i blikket når de snakker om “det som hendte med dem”, selv om det objektivt sett ikke var noe. Hvorfor er mennesker slik? Det vet vi strengt tatt ikke, men vi vet blant annet at det er stor individuell varians for hvor “følsomme” de er overfor ting som hender helt i randsonen av det sanseapparatet er i stand til å oppfatte. For eksempel reagerer noen veldig sterkt på infralyd – som lav during, buldring og denslags – som kan fremkomme i en rekke forskjellige sammenhenger og være ganske plagsomt for enkelte, mens andre ikke registrerer noe som helst. Videre så vet vi at lukt kan trigge både det ene og det andre i minneapparatet, dessuten kan man ha “en av de dagene”, slik at når mange slike ting i “randsonen” inntreffer samtidig så kan kanskje hjernen reagere noe slags usannsynlig “drømmebilde” heller enn å være fokusert på nyttige sansedata i omgivelsene. Plutselig får man en følelse av at det foregår noe “overnaturlig” og reagerer med et anfall av paranoid angst som bare forsterker opplevelsen. Hva er det som skjer nå? Imidlertid vet vi at hvis noe påvirker sansene våre så tilhører det naturen, eller altså “den fysiske virkeligheten”, og den eneste overnatur vi kjenner er den som finnes i psykologien. Er du skvetten av type? I så fall ser du sannsynligvis oftere syner enn de som er jevnt over rolige og uredde.
Etter min mening er de moderne fantasiene om romvesener ikke vesensforskjellige fra gamle tiders fortellinger om folk som ble tatt av troll og det ene med det andre, lokket inn i berget av huldra, hva vet jeg, det finnes mange sånne “vitnesbyrd” – mer eller mindre preget av den aktuelle lokalkoloritten – fra over hele verden og så lenge mennesker har eksistert. Hva skal man tenke om dette? Noen velger å tro at det finnes en parallell dimensjon befolket av fremmede skapninger som noen ganger samhandler med “vår virkelighet” mens andre – som altså er den gruppen jeg tilhører – velger å tro at menneskehjernen ikke er noe presisjonsinstrument. Folk tar ofte feil er en leveregel man bør tilegne seg og forholde seg til så tidlig som mulig, ikke minst fordi man selv tilhører denne kategorien. Har du tatt feil før? I så fall må vi vel kunne si at konseptet er etablert. Det finnes ikke noe prinsipielt hinder for at det kan skje igjen. De som har prøvd “syre” og andre psykedeliske stoffer vet i det minste at virkelighetsoppfatningen ikke er eksakt og ufeilbarlig. Hjernen er en underlig innretning som mildt sagt virker på mange mystiske måter. Som nevnt finnes det en rekke stoffer som ser ut til å endre de elektrokjemiske prosessene der inne, dessuten har vi dokumentert mange snåle reaksjoner på mekaniske traumer (skader) og sterke psykologiske opplevelser. Sistnevnte kan forresten ofte bli holdt skjult for “den våkne bevisstheten” og bare trigges av omstendigheter som ligner på “det som skjedde den gangen” (som man ikke engang husker) og man kan formelig bli overveldet av følelser som kaskaderer mot et sinn som reagerer med å gå i alarmberedskap. Sånt er slett ikke uvanlig. I det minste må man etter min mening sjekke ut alle slike muligheter før man går til den ytterlighet å introdusere noen slags overnaturlige skapninger eller romvesener fra fremmede solsystem. Generelt sett kan vi si med rimelig sikkerhet at de har aldri vært her og vi kommer aldri til å reise dit hvor de eventuelt måtte befinne seg. Verdensrommet er rett og slett alt for stort og dessuten er det et ganske dødelig miljø av stråling og alskens faenskap der ute, som atmosfæren beskytter oss mot til daglig. Har du lurt på hva som vil skje med et romskip som treffer en stein på størrelse med et fingerledd når man kommer i mange millioner kilometer i timen? Jeg mener, man må som sagt fly fort for å komme til stjernene. Med dagens teknologi vil det ta 6-7000 år å sende en farkost til Proxima Centauri, så som man skjønner må vi få faenskapet til å gå tusen ganger raskere, og så videre. Sånt er enklere å si enn å gjøre.
