Jeg skriver mer enn jeg leser. Jeg leser mer enn jeg kommenterer. Sånn er reglene. Jeg gjør ikke noe for å bli populær og “etablere meg” på plattformen. Den største rockeren i Kautokeino er en ærestittel med begrenset bruksområde. Jeg sammenligner meg ikke med ti på topp på blogg.no, jeg sammenligner meg med Platon og Oscar Wilde. Noen ganger Knut Hamsun. Denne lange stien over torget og inn på pøbben, hvem har laget den? For øyeblikket er jeg ikke engang blant de hundre mest populære her. Jeg vet lite om de som leser det jeg skriver og bryr meg egentlig ikke mye om det heller. Noen ganger er det noen som kommenterer. Som regel ikke. Begge deler er greit for meg.
I utgangspunktet vet jeg hva slags mennesketype som liker det jeg skriver og jeg vet også hvorfor. De har den samme sykdommen som meg. De liker ord og språk. Gjerne også idèer, men det er ikke egentlig intellektuelt, det er først og fremst et kunstsyn. Jeg er ikke her for å debattere med idioter om idiotiske ting. Jeg representerer ikke noe mer eller noe annet enn meg selv. Det er ikke mitt ansvar å lære voksne mennesker om alminnelig folkeskikk. Kanskje jeg gjør det, kanskje ikke, men når og hvis det skjer handler det om at jeg er inspirert i den retningen der og da, som regel av noe som ikke har noe med bloggen å gjøre. Det tar ikke lang tid å oppdage hvem trollene er og sjalte dem ut fra leselisten. Å lage bråk er enkelt. Selv en tenåring får til å være provoserende. Skal det bety noe?
Standarder er greit å ha. Etter min mening er en forfatters fremste oppgave å være interessant. Det må finnes noen slags substans i det som blir presentert. Man må strekke seg etter noe. Peke i en retning. Har man ikke “innhold” hjelper det lite om formen er aldri så stilig. Jeg vil heller ha et stygt glass fullt av vin enn et veldig fint glass som er tomt. Såpass næringsvett forventer jeg også fra leserne. Hvis du ikke liker apecalypso bør du finne en dans som du liker og heller vie deg til denne. Her er det bare MADS. Mer av det samme. Stemmen min er ferdig formet. Det vil ikke bli noen “utvikling” i den forstand, bare typisk apecalypso med sparsommelig bruk av fancy fotarbeid og større vekt på flyt over langen. Det handler ikke om å danse bra èn gang for alle, men om å holde rytmen gjennom hele aftenen.
Derfor spør jeg aldri om hva leserne ønsker. Jeg presenterer istedet det jeg har — så får leserne mene hva de vil om dette.
Slik er det og det er bra. God uke med fin rytme :).
Vamos al futuro glorioso, som jeg pleier å si. (Fremad mot en strålende fremtid.)