Et håpløst politisk prosjekt?

Bilder ovenfor er en kunstnerisk gjengivelse av Göbleki Tepe slik man tenker seg at det så ut under byggeprosessen for drøyt 12.000 år siden. Si tallet èn gang til, med bokstaver: Tolv tusen år. Det er absurd lenge siden. Göbleki Tepe var allerede en 7000 år gammel ruin på den tiden Egypts gamle rike bygde pyramidene. Norge befant seg under et par kilometer med is på den tiden. Det skapte mildt sagt store sjokkbølger i alle miljøer med interesse for forhistoriske saker da dateringen av anlegget ble bekreftet sent på 90-tallet. Selv ikke om man hadde funnet en UFO i en isbre ville det blitt mere skriking blant arkeologer og historikere.

Problemet med Göbleki Tepe er naturligvis at anlegget har den obscøne frekkhet å forskyve grensene for alt vi trodde vi visste om bosetting og bebyggelse hos menneskeslekten med opptil flere tusen år. Alle vet hva som skjer når selveste sannheten blir truffet av en torpedo nede under vannlinja. Autoriteter faller. Lærebøker må omskrives. Akademiske livsløp investert i en annen “sannhets” tjeneste blir bortkastede. Og det er blant de rasjonelle menneskene. Vi skal ikke engang nevne alle de som synes det blir for drøyt at “sivilisasjonens vugge” nå ser ut til å befinne seg i Tyrkia. Nærmere bestemt i Anatolia, ikke langt fra grensen til Syria. Men det er mer…

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

For noen år siden la jeg til min “digitale signatur” på en internasjonal akademisk petisjon for å sette et ett-tall foran årstallet vårt, slik at vi nå befinner oss i år 12.022. Poenget med dette er å få et mer realistisk perspektiv på hva som utgjør “år null” i sivilisasjonens historie. Det ser imidlertid ikke ut som om dette har vunnet frem i de politiske kretsene som måtte lagt tyngden sin bak en slik aksjon. De synes det blir alt for upraktisk å endre hvordan menneskeheten teller årene sine. Dessuten ikke minst kostbart. Så da så. Ingen er villige til å ofre noe uten at de synes de får noe i bytte som er minst like mye verdt. Der står saken i dag. Et håpløst politisk prosjekt.

Göbleki Tepe var tilsynelatende i bruk i noe over tusen år. Senere ble det begravd under massive mengder jord og grus. Først trodde man at anlegget hadde blitt gravd ned med vilje og tydet noen slags idèhistorisk mening ut av dette, men nå tror vi at det skjedde naturlig, som en følge av alskens flom og jordskred i løpet av den enorme tidsperioden som har gått siden anlegget gikk ut av bruk. Mye kan skje i løpet av ti tusen år. Nok til å fylle mange bøker. Siden det første sjokket la seg etter at det ble klart hvor gammelt dette stedet var har man saumfart regionen på jakt etter MADS. Mer av det samme. Slik gikk det til at vi nå ser på Karahan Tepe som en enda tre tusen år eldre struktur med mange likhetstrekk til Göbleki. Her finner vi blant annet femten tusen år gamle støpte gulv. (Mureren i meg reagerer på dette.) Det er jo faen ikke klokt. Men greit nok, vi begynner å ane konturene av en oldtidskultur med kontinuitet i uttrykkene sine i Anatolia, virkelig langt hinsides de eldste “sivilisasjoner” vi så langt har kunnet redegjøre for. Jeg driter i bøkene. Når folk begynner å støpe ting har de ikke bare en plan men også materiell kompetanse til å få tingene gjort. Støpeprosessen er ikke noe som et tilfeldig forbipasserende skolelys bare finner opp, det krever en allerede etablert materiell kontekst av bygging med bearbeidede steinmaterialer.

Det alle ønsker å vite er selvfølgelig hva dette er. Hva ble anlegget brukt til? Hva foregikk før, under og etter at de bygde det? Svaret er som vanlig at det vet vi ikke. Vet du hva som foregår i alle nabohusene der du bor? Et mer poengtert spørsmål er hva vi kan lære av det. Hvilket først og fremst er noe om “byggekunst” og håndverk. Femten tusen år gamle støpte gulv. Herregud. (Murere og andre som vet noe om slikt vil fnise når jeg sier at mitt neste spørsmål var om de hadde fått fallet riktig på gulvet sitt.) Det finnes ingen krystallklar enighet rundt hvordan man definerer begrepet “sivilisasjon” men arkitektur og ingeniørkunster er definitivt en del av bildet. Det handler om organisering av et antall mennesker som er større og fokusert på helt andre prosjekter enn bare et jaktlag fra steinalderen som rasker sammen noe provisorisk som ly mot elementene. Vi har ganske store “bosettinger” som er hvor gamle som helst, for eksempel 30.000 år gamle Dolni Vestonice i Tsjekkia, som later til å ha vært kontinuerlig bebodd gjennom noen tusen år av noen tusen mennesker, men stedet bærer ikke preg av noen “arkitektonisk planmessighet”, man har bare bygget primitive hytter der hvor det tilfeldigvis var noen ledig plass akkurat da. Imidlertid foreligger det kulturell kontinuitet i småredskaper og diverse kunstgjenstander man har funnet på stedet. De hadde definitivt et samfunn gående der for 30.000 år siden. Men vi vet ikke hvem de var, hvor de kom fra og hva de snakket om.

Hva vi vet med sikkerhet er imidlertid at det har aldri vært noe “Atlantis”. Ingen tapt sivilisasjon med avansert teknologi. De som tror det finnes en akademisk konspirasjon som forbyr “skolevitenskapen” å avvike fra Den Sanne Lære og snakke om slike ting vet ingenting om hvordan ambisjoner fungerer i det akademiske miljøet. Du kan ta deg bra mye faen på at ting ville komme ut fortere enn du rekker å knipse med fingrene hvis noen virkelig hadde bevis for en tapt maskinsivilisasjon. Grunnen til at dette ikke er alt folk snakker om er at det finnes ingen bevis for noe slikt og heller ingen grunn til å tro på noe slikt. Atlantisfantasien er litt ånsete. Virkeligheten er faktisk spennende nok uten at man behøver å dikte opp noe “mer” enn det vi klarer å etablere bevis for gjennom den internasjonalt anerkjente, men kanskje noe trege og kjedelige vitenskapelige metoden.