Denne dagen er en passende dag for panerte kyllingfileter. Jeg liker dem tynnskjærte, slik at de egner seg for høy varme og blir raskt ferdige. Først vender man dem i en blanding av mel og krydder, deretter i vispet egg og til slutt i brødsmuler før de går i olivenolje som er varmet opp til rett under “røykpunktet” sånn at de blir sprø utvendig og “dampet” innvendig til den samme tid. Det er ikke vanskelig, men det går ikke an å sjuske med jobben heller. Disse er best servert mellom to stykker brød. Du vet. Som sandwich, med salat, tomat, løk, sennep og “hvitløksmajones”. Ihvertfall er det slik de ender her i huset. Produktet kalles bocadillos i Spania og man får kjøpt dem stort sett overalt.
Nå selger de jo selvsagt sandwicher i de fleste land hvor folk vanker med sin typiske “lunsjhunger” og defor ønsker å ha i seg noe enkelt, raskt tilberedt og etter måten billig. Er pølse med brød en sandwich? Folk diskuterer saken, men det som ihvertfall er sikkert er at folk kjøper pølse med brød i Norge på den samme måten som de kjøper bocadillos i Spania. Det er håndholdt og man blir ferdig med det i rimelig tid. Varen kurerer den umiddelbare sulten men porsjonen er ikke så stor at den avslutter dagens matbehov. I løpet av de timene som gjenstår før det er middahstid rekker man jo å opparbeide en ny sultfølelse. Det er mat men hele seansen inneholder minimalt med “servering” – noe variabelt i forhold til hvor man går – og man kommer seg raskt videre på sin vei. Faktisk kan man spise mens man går.
Det er umulig for meg å si hva andre tenker, bortsett hva hva de velger å fortelle. Folks vaner og privatliv er ikke min sak, men noen ganger snakker du jo med folk, bla bla, ditt og datt, historier utveksles og det ene med det andre. Det er på denne måten jeg har oppdaget at jeg er “ganske normal” i matveien, altså i forhold til hva jeg liker og ikke liker, hva jeg forventer og forlanger av “bordskikk” og den typen ting. Jeg er ikke noe særlig “vanskelig” på den måten — men når jeg sier nei mener jeg nei. Jeg markerer hvor grensa går. Det er ikke en forhandlingsposisjon som kan bevege seg med den rette form for påvirkning. Bare tro meg. Jeg er ikke enn sånn som kan “overtales” og jeg liker ikke når andre er det heller. Det er jo alltid greiest når folk er tydelige. Bare lat som om alt er ferdig diskutert. Skal du ha en sandwich? Ja eller nei er akseptable svar. “Jeg vet ikke” fungerer dårlig. Tilbudet eksisterer innenfor et vindu av tid som vil lukke seg permanent om ikke særlig lenge. Det går ikke an å komme etterpå og si at du har ombestemt deg. Omtrent sånn bør jo ting fungere i denne verden, synes du ikke?
Vi avslutter med en ordentlig festsang fra gamle dager.
